Informasjonen nedenfor er basert på brosjyren Raising Bilingual Children, som ble skrevet av Antonella Sorace og Bob Ladd i mai 2004. Brosjyren ble publisert av The Linguistic Society of America, og innholdet nedenfor er gjengitt her med deres tillatelse.
Hvorfor oppdra barn tospråklig?
Det finnes mange gode grunner til å oppdra barn til å bli tospråklige, men de to mest vanlige er:
o Foreldrene snakker to forskjellige språk (for eksempel en russisk kvinne og en norsk mann).
o Foreldrene snakker samme språk, men bor i et samfunn hvor folk flest snakker et annet språk (for eksempel et fransk par som bor i Norge).
I det første eksemplet er det sannsynlig at både mor og far vil ønske å snakke sitt eget morsmål med barna sine. Dette er en tospråklig hjemmesituasjon. I det andre eksemplet kan en tenke seg at foreldrene ønsker å bruke morsmålet sitt hjemme selv om barna deres også vil måtte forholde seg til det språket som brukes utenfor hjemmets fire vegger. Dette er en kontekstbasert tospråklig situasjon [the bilingual setting situation].
Blir ikke barn forvirret når de vokser opp med to språk?
Det enkle svaret på dette er nei. Barn er utrolig følsomme overfor de ulike måtene folk snakker på. Selv når de vokser opp med bare ett språk, lærer de fort forskjeller på hvordan menn og kvinner snakker, forskjeller mellom høflige og uhøflige måter å snakke på, forskjellige dialekter osv. For barn er den tospråklige situasjonen bare nok et eksempel på forskjeller blant folk.
For femti år siden ble foreldre med innvandrerbakgrunn i Nord-Amerika fortalt at det ville være bedre for barnas skoleprestasjoner om de snakket engelsk hjemme. Noen forskere mente at tidlig eksponering for to språk var problematisk for barn. Nyere forskning viser imidlertid at dette ikke er tilfelle. Det ser tvert imot ut som det er flere fordeler med å være tospråklig (i tillegg til at en behersker to språk), som for eksempel større kognitiv fleksibilitet. De ulempene ved tospråklighet som kom fram i tidligere forskning var relatert til økonomiske og sosiale forhold, noe som var en konsekvens av den vanskelige livssituasjonen til mange innvandrere.
Tospråklighet fører unntaksvis til en litt langsommere språkutviklig enn hos enspråklige. For eksempel erfarte et engelsk/italiensk foreldrepar at det eldste barnet deres fremdeles sa ting som where you are? på engelsk da han var fire og et halvt år gammel. Dette er et helt normalt stadium hos enspråklige engelske barn, men de har som regel funnet ut at de må si where are you? før de er tre eller fire år gamle. Dette barnet trengte bare litt mer tid for å få dette på plass. Et engelsk/norsk foreldrepar erfarte at deres datter lenge sa den bil istedenfor den bilen. Dette er noe som også enspråklige norske barn sier, men i mye mindre utstrekning. Det at et barn som eksponeres for både norsk og engelsk gjør dette i høyere grad enn enspråklige er ikke forbausende ettersom en i engelsk sier nettopp that car (den bil). I løpet av relativt kort tid gikk imidlertid dette barnet over til å si den bilen på lik linje med andre norsktalende barn.
Blander tospråklige barn aldri de to språkene?
Tospråklige barn bruker ofte ord fra et språk når de snakker det andre, akkurat som tospråklige voksne gjør. (Dette kalles for kode-miksing.) Men dette betyr ikke at de er forvirret med hensyn til hvilket språk de snakker. I et italiensk/engelsk tospråklig hjem er kanskje mye av matvokabularet på italiensk, og de italienske ordene brukes selv når en snakker engelsk (og når det finnes engelske ord for disse tingene). Så en snakker om pollo istedenfor chicken (kylling) og sugo istedenfor sauce (saus). I et norsk/engelsk hjem i Norge snakker en kanskje om SFO (skolefritidsordningen) også på engelsk, både fordi det ikke finnes noe naturlig ord å bruke på engelsk og fordi barnet har denne erfaringen i en norsk setting. Likevel er tospråklige barn nøye med å bare bruke det relevante språket når de snakker med enspråklige.
Så hvordan lærer vi barna våre to språk?
Her er det viktig å være klar over at vi som foreldre ‘lærer’ barna å snakke like lite som vi lærer dem å gå eller å smile. De viktigste aspektene ved språkinnlæring er eksponering og behov (at barna får høre språkene og ser at de har behov for dem). Hvis barn eksponeres for et språk i ulike situasjoner med ulike mennesker fra fødselen av, og samtidig oppfatter at de trenger dette språket for å kunne interagere med verden rundt seg, vil de lære det. Om de hører to språk i ulike situasjoner med ulike mennesker fra fødselen av, og samtidig oppfatter at de trenger begge disse språkene for å kunne interagere med verden rundt seg, vil de lære dem begge.
Mener du virkelig at om barna våre eksponeres for to språk fra fødselen vil de lære begge, sånn helt uten videre?
Mange eksperter anbefaler ‘en-forelder-ett-språk’-metoden i tospråklige hjem. Tanken er at mamma (eller Mummy eller Mutti) alltid snakker sitt eget morsmål med barna, og pappa (eller Daddy eller Vati) alltid snakker sitt morsmål med dem. Dette er en god modell for å oppnå et velfungerende tospråklig hjem, men det er langt fra den eneste modellen, og selv med ‘en-forelder-ett-språk’-metoden kan ting gå galt.
Hvilke problemer kan en støte på dersom en praktiserer ‘en-forelder-ett-språk’-modellen?
Et potensielt problem med denne metoden er balanse. Barn trenger å høre begge språkene ofte og i ulike situasjoner. Dersom de aldri hører det ‘mindre viktige’ språket fra noen andre enn den ene av foreldrene, er det mulig at de ikke vil få hørt dette språket nok til at det kan utvikle seg på en naturlig måte. Dette er spesielt sannsynlig dersom begge av foreldrene forstår det ‘viktigste’ språket, ettersom barna i slike situasjoner kan komme til å føle at de ikke trenger å kunne det ‘mindre viktige’ språket.
I slike tilfeller bør man finne andre kilder for å eksponere barnet for det ‘mindre viktige’ språket og sørge for at barnet oppfatter det som nødvendig å beherske dette språket. Enspråklige besteforeldre vil kunne spille en viktig rolle her. Har du mulighet for a få en kusine eller bestemor eller en betalt barnevakt som snakker dette språket til å passe barna for deg? Finnes det en barnehage eller en barneklubb hvor de får anledning til å høre det andre språket? Har du mulighet for å få tak i dvd’er og cd’er på dette språket? Alle disse tingene kan gjøre en stor forskjell, og dette gjelder spesielt eksponering for språket hvor barnet kan interagere med andre mennesker og ikke bare f.eks. se på TV.
En annen utfordring en kan støte på er det å sørge for at språksituasjonen blir naturlig. Dersom barna føler at de blir tvunget til å gjøre noe rart eller pinlig, så er sjansene store for at de vil stritte imot. Unaturlige regler av typen ‘språk A på mandag og språk B på tirsdag’ er både vanskelige å følge opp og kan være med på å skape negative holdninger.
Et annet potensielt problem er ekskludering, dersom en av foreldrene ikke snakker den andres språk. For eksempel, dersom den norsk-talende mannen vi refererte til ovenfor ikke snakker russisk, vil barna være klar over at de ekskluderer faren sin fra samtalen hver gang de snakker russisk. Dette kan gjøre at barna helst ikke ønsker å snakke dette språket når begge foreldrene er til stede. Ifølge vår erfaring vil et tospråklig hjem fungere bedre dersom begge foreldrene i det minste forstår begge språkene. På denne måten kan en sørge for at ingen blir utelukket fra familiens samtaler.
Hva med søsken?
Familieforøkelser i form av søsken kan forstyrre balansen i et tospråklig hjem, og det er ikke uvanlig at barn nummer to blir mindre tospråklig enn barn nummer én. Vanligvis vil eldre søsken bruke det ‘viktigste’ språket når de snakker med yngre søsken, og vil dermed bidra til å øke eksponeringen for dette språket på bekostning av det ‘mindre viktige’. Tenk på hvordan du ønsker å forholde deg til dette på forhånd. Det kan være lurt å finne en strategi for å håndtere dette som passer for din spesifikke situasjon, men det kan være lurt å få eldre søsken med på laget for å styrke det ‘mindre viktige’ språket hjemme.
Barna mine behersket hjemmespråket vårt helt greit, men nå som de har begynt på skolen, blander de med norsk hele tiden. Hva kan jeg gjøre?
Slapp av. Språkblanding er helt vanlig i situasjoner hvor alle snakker begge språkene. Dette betyr ikke at barna kommer til å glemme det ene språket, og det betyr heller ikke at de ikke kan skille mellom de to språkene. Dersom du skjenner på dem for at de snakker norsk, kan dette føre til at de får en negativ holdning til hjemmespråket og dermed gjøre ting verre. Da er det bedre å forsøke å skape naturlige situasjoner hvor det er helt nødvendig for barna å bruke hjemmespråket, som for eksempel ved å ringe de enspråklige besteforeldrene.
Du kan få en bedre forståelse for denne språkblandingen dersom du er bevisst på at selve språkeksponeringen er en veldig viktig ingrediens i barnas språkutvikling. Da barna dine var små, ble de sannsynligvis mest eksponert for hjemmespråket – for eksempel russisk – enn de ble til norsk. Nå som de går på skolen blir de eksponert for kun norsk i flere timer hver dag, og de lærer en masse nye ord og nye måter å bruke språket på, men bare på norsk. Det kan sannsynligvis ikke de russiske ordene for skrivebok, samfunnsfag eller rektor. Når de så bruker et norsk ord i en russisk setning, kan du jo bare fortelle dem hva dette heter på russisk i stedet for å bekymre deg over at de holder på å ‘miste’ hjemmespråket. Husk at selv om barna dine ender opp med å ha norsk som det dominante språket sitt, kan de godt være kompetente i russisk også.
This post is also available in: English
Norwegian Bokmål
English 
Русский
North Sami