Intervju med Einar Førde 14.06.04

Einar Førde, samer i det offentlige rommet i Norge på 1970-tallet. Hvor vil du begynne?

Tidlig på 1970-tallet, i den første tida jeg var på Stortinget var ikke de samiske spørsmålene særlig brennbare. De var heller ikke veldig mye fokusert i media. De ble diskutert riktignok i samband med programarbeid og slike ting. Det som det var mest fokus på, var kulturen. Samisk språk og kultur og Samisk kulturråd hadde jo en aktivitet på hele 70-tallet, som man ikke skal undervurdere. De store spørsmålene som Sametinget, landrettighetsspørsmål, grunnloven og manntallet var ikke særlig mye framme den gang. Hvis man skal si noe om Arbeiderpartiets minoritetspolitikk på 70-tallet, var den bedre enn på 50- og 60-tallet, først og fremst fordi man ville berge det nordsamiske språket, og en viss institusjonalisert kulturpolitikk og overførte en del penger. Men det var likevel preget av mangel på engasjement. Det beste var at all fornorskingspolitikk ebbet ut.

Var samiske saker synlig i riksmediene?

Jeg arbeidet som journalist og grov fram en del stoff. Jeg tilbrakte som ung mann alle somrene i Finnmark. Jeg ferierte der, og det gav meg et inntak til det samiske som senere kom til å bety svært mye for meg. Jeg kom da i kontakt med de som da hadde begynt å reise en viss form for samisk aktivisme, men samene var selv på 60-tallet og tidlig 70-tallet preget av et sterkt ønske om å bli assimilert.

Bildet av samer i mediene – var det stort sett reindriftssamer?

Jeg møtte stort sett sjøsamer, men det gikk langt ut på 70-tallet før unge mennesker ble bevisst på at de ville snakke samisk.

Alta – saka?

Det var veldig avgjørende. Alta var jo først og fremst en del av en større deal. Det var Alta som på mange måter berget Hardangervidda. Det ble definert av naturvernfolk som det klart mest verneverdige av det vi hadde i Norge. Det var ikke på det tidspunktet mulig å vinne to svære fredningskriger. Alta var da også berømt for en mer skånsom utbygging enn Hardangervidda. Det var nok det tekniske og kilovatt timene som ble det avgjørende, men jeg husker jo at det samiske ble brakt inn. Alta – saka ble jo da, ikke minst hva vi gjorde i regjeringa, det store vendepunktet, med satsing på det kulturelle og ikke minst Samerettsutvalget.

Hvilket inntrykk hadde du av medienes rapportering fra Alta – konflikten?

Det var jo krigsreportasje det. Det var et drama som hadde sin veldig sterke verdi fordi det satte fokus på samene. Men som alle slike krigsreportasjer var det en framstilling der sannheten ofte blir borte, der ekstremene dominerer dekningen, og den sanne versjonen, ikke minst det samene selv tenkte og mente, den fikk vi først senere når man fikk avstand.

Er det rett å si at Arbeiderpartiet la om sin minoritetspolitikk i løpet av de tre årene konflikten varte?

Ja, jeg vil nok si at det var en veldig sterk vekker. Og det at man måtte bruke fysisk makt. Den kategoriske avvisingen av å måtte bruke Forsvaret var en viktig ting, at det bare var en politisak. Hos eldre generasjoner gjorde nok dette et veldig sterkt inntrykk. I regjeringsarbeidet gikk ting sin gang fordi vi måtte håndtere konflikten. Men senere når vi startet arbeidet med Samerettsutvalget, grunnloven og Sametinget i Stortinget, merket man helt klart at klimaet hadde endret seg.

Hvilken vekt la dere i regjeringen på lokale utspill som kom fra samene selv?

De lokale utspillene fra samene spriket, og ikke minst i den utstrekning de kom gjennom folkevalgte organer. Nå vet alle i Karasjok kommunestyre at de er samer, da var det ingen som var det. Det har skjedd en voldsom endring blant samene selv også, og jeg vil vel si at når det gikk som det gjorde i håndteringen av konflikten, så var det på grunn av fornuftige utspill fra begge sider.

Etter Alta stilnet det hele av når det gjaldt samer i norske nyhetsmedier. Ble samene og samenes sak glemt etter at konflikten var over?

Situasjonen var likevel en helt annen etter Alta med de samiske spørsmålene mye mer i fokus i mediene. Men det man kan si er at Alta-saken var et reindriftssamisk opprør. Og situasjonen for sjøsamene og for de som hadde mistet språket ble tatt opp mye, mye seinere. Og de hadde jo all grunn til å føle at dette var fokus på noen som egentlig ikke var dem. Det var mange konflikter mellom sau og rein og beitespørsmål, næringskonflikter, språk, men det ble ikke berørt. Det var på mange måter adelen blant samene som gjorde opprør og på mange måter var det der bevisstheten vokste fram. I tillegg hadde de også grunn til å føle at de hadde tatt bedre vare på språket sitt.

Du har betegnet det som skjedde etterpå som den stille revolusjonen, hva la du i dette uttrykket?

Det kjentes på mange måter som en revolusjon. Hvis du fulgte dette gjennom mange år, så var ikke den mest interessante reaksjonen den som kom fra samene, fordi den var predikabel, og kom med forskjellig trykk og etter hvert i veldig avanserte former ettersom samene fikk en leder som het Ole Henrik Magga. Da ble dette et veldig slagkraftig opprør. Men det som gjorde mest inntrykk på meg var det som skjedde i Finnmark Arbeiderparti og det som skjedde i den norske befolkningen i Finnmark, der det skjedde en dramatisk endring i forhold til før. Dere skulle sett resolusjonene som kom fra Finnmark Arbeiderparti, da vi begynte å snakke om grunnlovsparagrafen. Det var sterke greier det. Jeg var av og til på årsmøtene. Langt inn på 80-talet var den gamle aggresjonen til stede, og den var delvis basert på norsk, men den var også sjøsamebasert, disse fordømte reindriftssamene. Men de endringene som skjedde i de politiske partiene, først og fremst i Arbeiderpartiet og Høyre, fordi der satt de mest bevisste og de som la mest arbeid i dette. Jan Petersen var en uvanlig sterk forkjemper for dette etter at Carsten Smith hadde snakket med han, så be han en veldig god alliert. Vi bidro vel til å forandre holdningene i Finnmark Arbeiderparti, simpelthen ved å be de dra til helvete. Jeg var en ung mann den gangen og det kostet meg lite. Det var kanskje den mest dramatiske revolusjonen. For de som hadde fulgt dette fra sidelinja, så var det at vi kunne etablere en grunnlovsparagraf såpass tidlig. Det var jo i virkeligheten til slutt bare Frp som bråket.

Hadde du inntrykk av at riksmediene brydde seg om samiske spørsmål etter Alta? De skrev svært lite.

De skrev lite, men det er ikke sikkert at det betydde at de ikke brydde seg. Det kan ha med å gjøre at de ikke kunne det. Det er ingen enkel ting å være journalist og sette seg ned og dekke samiske spørsmål. Delvis har vi en språkbarriere som er viktig, det er vanskelig å dekke et annet folk. Du skal ha vært sammen med dem, kjenne sakene for å føle deg trygg på at du ikke vasser ut i et minefelt. Jeg har en viss forståelse for at de holder seg litt unna, og rapporterer først og fremst det ytre dramatiske.

Så litt om din tid som kringkastingssjef. Hvorfor be du så sterkt engasjert i NRK Sami Radio?

Jeg hadde med meg sameengasjementet. Som kringkastingssjef hadde jeg mye større makt enn som kulturminister når det gjaldt akkurat dette. Jeg mente det da og også nå at den helt avgjørende institusjonen for å berge det nord-samiske språket var NRK. Og det var noe til oppgave det. Jeg sa til meg selv at nå skal du føre en politikk i NRK som gjør at du kan si til deg selv at du har ytt et avgjørende bidrag til å berge det samiske språket. Det var ambisjonen, og den tror jeg vi faktisk oppnådde. Sami Radio er nå uten sammenlikning urfolks mønsterkringkasting i hele verden. Det er en fabelaktig, profesjonell og god kringkasting. Den lykkelige alliansen her er først og fremst Nils Johan Hætta, som var en litt uryddig programingeniør og som plutselig vokste til store dimensjoner. Alle advarte meg mot dette. I alle samiske planer var laget av utvalg der det satt fem nordmenn og en same. Så kom de da også ut med dissens fem mot en. Så gjorde jeg noe uhørt så seint som i 1989. Jeg bad Nils Johan lage planen med realistiske ambisjoner og sa at du skal få alle de penger du har behov for under en betingelse, at du ikke begynner å ansette i hytte og vær. De som blir ansatt, skal være journalistisk kvalifisert og du skal kunne forsvare det profesjonelt. Det fungerte neste sånn at det ble en solskinnshistorie av det. Han misbrukte aldri den tilliten. Så begynte vi å gjøre dette til en nordisk sak. Jeg gjorde det hele tida med åpne øyne om at sameradioen ville frigjøre seg fra NRK. Så skjedde det noe meget interessant. I sameradioen selv oppstod det krav om integritet. Det var de selv som til Marienlysts forbauselse slo fast at de ville ikke være noen underbruk til Sametinget. De ville ikke være spyttslikkere for den samiske eliten. Hvor kommer lekkasjene og den kritiske journalistikken fra i dag. Det var et gledelig vendepunkt. De så selv den store fordelen å være under NRK. Så lenge de lå under kringkastingssjefen, den store far, så var det ingen som kunne tråkke på dem. Da kunne de be folk dra til helvete. Det skjønte de veldig tidlig. Det var en gledelig ting. Det andre som skjedde og det var et gjennombrudd, var når de begynte å lage satire over seg selv. Og det er bare frie folk som gjør det. Det var når de begynte å le av seg selv og le av Nils Johan. Samene har jo alltid hatt dette egalitære, svinske, kritiske å kunne le av seg sev. Men plutselig kom det på skjermen. Det ene er også dette med språket, det at språkkonsulenten sitter i Sami Radio, normeringen av nordsamisk har ikke funnet sted på de akademiske institusjonene, men i Sami Radio. Dette er en enorm seier for et truet språk. Alt dette hører til mine beste minner. Da jeg forlot NRK, kunne jeg åpne det nordiske samarbeidet, og jeg ser jo nå at det tar helt av. Motvillige svensker og finner som vi måtte hale med, nå er de entusiastiske. Det skjønner plutselig at dette er noe for det samiske folket.

Synes du samiske saker er blitt mer synlige i Dagsrevyen?

Ja, hvis du spør ledelsen, så vil de nok si at de har så og så mange flere innsag, selv om ikke det er påtrengende for oss andre. Men på den andre side må vi huske på både overfor Nordnytt og Dagsrevyen, at Sami Radio hadde behov for å bygge opp sin egen stab i ro og fred. I en fase var de ikke så interessert i å bruke arbeidskrafta si på Nordnytt eller Dagsrevyen. Det viktigste var at deres egne sendinger var i orden. Så fikk de lage den norske versjonen av Nytt fra Sameland som venstrehåndsarbeid, men det var noe annet som var langt viktigere. Det preget også fjernsynsarbeidet en lang stund. Jeg har inntrykk av at det har slått om nå, de er mer offensive. Det har jo sammenheng med at de er blitt så mye mer tryggere på seg selv nå. Vi begynte jo med disse Barentsfestivalene. Den første festivalen vi hadde, så vant jo NRK Sami Radio tre av fire priser. De vant dokumentarklassen, de vant barneklassen, året etterpå vinner de to av fire priser. NRK Troms og NRK Finnmark var ikke i nærheten av å kapre noe. Det gav en voldsom trygghet. Husk på at en Johs Kalvemo som jobber med dokumentar, det krever litt fred og ro. Det privilegium har medarbeiderne i Sameradioen hatt, å lage dokumentar, som først og fremst ikke var ment for nordmenn. Det er opplagt at det kommer til å komme mer i Dagsrevyen, fordi de nå er mer fokusert på nyhetsarbeid. Og de lager nyhetssendinger som jo er synlige, det må vi jo si. Jeg er sikker på at det kommer til å synes i Dagsrevyen, hvis de ikke bruker for mye ressurser til å administrere mellom tre land, til å oversette. Det er et tungt maskineri. Mer av beslutningene må over til Karasjok og så må vi henge Sverige og Finland på. Det er et stykke fram før Finland og Sverige er kar til å ta det.

Synes du bildet av samene i media er tydelig i dag?

Det er jo noe helt annet enn det var. Så vil man jo ha veldig ulike ambisjoner om hvor synlig de burde ha vært. Noen av lederne synes nå at det kan bli for mye av og til. De liker ikke at det er bråk i Sametinget, det skulle de helst ha hatt for seg selv. Men det er jo prisen de må betale. En ting er at de er synlige i media, en annen ting er at de på en helt annen måte er akseptert i styringsverk, samenes nasjonaldag, det var jo ikke akseptert for 20 år siden. Det er så mye som har forandret seg og som gjør at de er synlige, i reportasjer, i dagligliv. Og det aller viktigste som er gjort, og som bærer hele satsingen, er barne-tv. Det var den viktigste enkeltfaktoren.

Tilbake til rapporten fra Arne Johansen Ijäs

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.