Kulturminner i Dieváivággi/Dividalen II

Rapport fra Ingrid Sommerseth, doktorgradstipendiat, Institutt for arkeologi, Universitetet i Tromsø.
Prosjekt 200400797-29.

Økonomisk støtte til dr-art prosjektet “Fra fangstbasert reindrift til grensesprengende nomadisme i Indre Troms”

Som universitetsstipendiat ønsker jeg å takke for strategimidler til mitt dr-art prosjekt: Jeg vil understreke at det ville blitt vanskelig å nå mitt faglige mål ved årets feltarbeid uten de tilførte strategimidlene fra Senter for samiske studier.

Kort historisk presentasjon av undersøkelsesområdet

I dr-art prosjektet inngår det feltarbeid. Det dreier seg om utgravning, registrering og kontroll av nye og gamle kulturminner relatert til ulike former for reindrift i Dieváivággi (Dividalen) rundt Devddesjávri. Dette er områder som tidligere har vært jakt og fangstområder fra steinalder og frem til ny tid. For Lainiovuoma sameby ble Devddesvuopmi, etter 1923, den viktigste faste sommerboplassen for samebyen frem til 1940. Rundt 15 familier hadde fast tilhold i Devddesvuopmi i perioden mai – september. Da andre verdenskrig startet sluttet samebyene å bruke Devddesvuopmi som sommerboplass. Etter krigen ble sommerboplassene flyttet tilbake på norsk side men lenger øst for Devddesjávri og nærmere riksgrensa. I dag er områdene rundt Cievččasjávri i Diváivaggi (Dividalen nasjonalpark) en viktig sommerboplass for de svenske reindriftsgruppene.

Det foreligger få skriftlige opplysninger om disse områdene. Først tidlig på 1970-tallet, i forbindelse med etablering av nasjonalparken, ble det første gang gjennomført oversiktsbefaringer i Dividalen. (Kalstad 1973). Senere ble det foretatt oversiktsbefaringer rundt Devddes rundt 1990. Disse opplysningene samt informasjonen i Renbeteskommisjonens rapporter og kart fra 1907 indikerer at de fleste fjellområdene i Dieváivággi (Dividalen) har et stort potensial for nye og interessante funn av samiske kulturminner relatert til ulike faser av reindrift gjennom tid.

Resultater fra feltsesongen 2004

Med bakgrunn fra tidligere undersøkelser ved Devddesjávri (Sommerseth 2002), vurderte jeg denne sesongen å foreta arkeologiske undersøkelser av fire Stallotufter og en teltboplass. Til dette arbeidet brukte jeg de bevilgede midlene til å dekke utgifter i forbindelse med utgravningen. Midlene fra senter for samiske studier har vært svært viktig for en gjennomføring av de arkeologiske undersøkelsene. Arbeidet ble utført i løpet av august 2004 og varte i til sammen to uker (uke 33, 34). Deltagere i årets feltsesong var stipendiat Ingrid Sommerseth og hovedfagsstudentene i arkeologi Lisa Dunfjeld – Aagård og Johan Terje Hole.

De mystiske Stallotuftene

De arkeologiske utgravningene ble foretatt på høyfjellet i Devddesvuopmi ca 2 km fra nasjonalparkgrensen. Jeg hadde fått dispensasjon fra Riksantikvaren om å undersøke en teltboplass og fire Stallotufter. Stallotuftene som kulturminnekategori har en stor forskningsinteresse både i Sverige og Norge blant arkeologer og historikere. Dette er en særegen type tufter som man bare finner i innlandet spesielt i høyfjellet langs fjellbjørkeskogens øvre grense. De er registrert over enorme områder, fra de nordligste i Devddesvuopmi til Frostviken i sør. Tuftene er i all hovedsak tolket til å inngå i det samiske fangstsamfunnets jakt på villrein. De meste kjente arbeidene rundt disse er forfattet av Manker (1960), Mulk (1994) og Storli (1994). Jeg kan i første omgang konkludere med at Stallotuftene i Devddesvuopmi ikke skiller seg ut fra tilsvarende tufter på Nordkalotten. De ligger til nå lokalisert lengst nord av alle Stalloboplassene, dette tror jeg er tilfeldig og vil endres med økt forskningsfokus på innlandet.

Det ble registret fire tufter og alle ligger etter hverandre på en flat morene terrasse ca 570 moh. De fremtrer alle som en rund forsenkning i bakken, ca 6 meter i diameter ytre mål. Formålet med en mindre arkeologisk undersøkelse var å avdekke ildstedet, deler av gulvet og voll for å ta prøver både til C14 prøver og til vegetasjonsanalyser. Stallotuftenes morfologi i Devddesvuopmi stemmer godt overens med de resultatene som fremkom i I. Storlis arbeider i Lønsdalen i Nordland og I. M. Mulks arbeider i Luleelvdal. Det som skiller seg ut fra de fleste andre undersøkelsene både i Norge og i Sverige er at Devddestuftene var funntomme, det ble ikke funnet noen gjenstander eller beinrester av betydning. Etter hvert vil jeg få svar på tuftenes datering, og jeg antar at de faller inn under allerede etablert kronologi for disse. Flertallet av dateringene både i Norge og Sverige ligger i et tidsrom som strekker seg fra slutten av 800-tallet til siste halvdel av 1300-tallet, og det er dokumentert to bosettingsfaser. En viss kontinuitet finnes men I. Storli (1994) mener det er et brudd i bosettingen som kan settes i sammenheng med at de store metallrike offerplassene går ut av bruk på midten av 1300-tallet i tillegg til at svartedøden gjør et større innhugg i de vestsamiske samfunnene. Etter 1600-tallet har man registrert en ny bosettingsfase i disse tuftene. (Mulk 1994). Dateringene av tuftene i Devddesvuopmi vil sannsynligvis kunne settes i sammenheng med jernalderens og middelalderens spennende periode for overgangen fra fangstbasert reindrift til tamreindrift. Dateringene vil også kaste nytt historisk lys på de første dokumenterte bosettingsspor av jernalder i Indre Troms.

Teltboplassene og reindriftslandskapet

Flere av de andre registrerte kulturminnene i Devddesområdet kan med stor sannsynlighet settes i sammenheng med tiden fangstgropene og Stallotuftene ved Devddes var i bruk. I feltsesongen 2002 undersøkte jeg teltboplassen R14 som er C14 datert til begynnelsen av 1400-tallet. I årets feltsesongen undersøkte jeg en tilsvarende teltboplass, R25 K4. Denne ligger i motsetning til den andre på høyfjellet. Likeledes ligger den på samme terrasse kun 800 meter fra Stallotuftene. Denne samlokaliseringen gir en spennende innfallsvinkel til sosial organisering og bruk av landskap både i den fangstbaserte reindrifta og i tamreindrifta. Lokaliseringen av de ulike boplassene avspeiler det som R. Paine (1994) påpeker at kunnskapen om reindrifta og erfaringene gjort i landskapet er fleksibelt og tilpasset årets syklus.

Feltsesongen 2004 ble i tillegg til utgravning også brukt til å registrere nye kulturminner. Som bekreftet tidligere er det stor variasjon i kulturminnematerialet og i år registrerte vi en siedi, flere teltboplasser og to åttetallsildsteder, eller slik som de er omtalt i Sverige: härdar med härdarmer av sten (Mulk 1994). Disse lå på sammen høyde over havet og på samme terrasse som Stallotuftene. Ildsted av denne type er satt i sammenheng med en lettere boligform relatert til lavvuen og videre til et mer mobilt levesett i sammenheng med tamreinnomadismen. Datering av disse viser at de fremkommer først etter midten av 1300-tallet og øker kraftig utover 1600-tallet. (Mulk 1994). Bruken av de samiske områdene har selvsagt endret seg over tid, men ennå er fleksibilitet og allsidighet et viktig kjennetegn i bruken av landskapene i mange samiske samfunn. Selv om det er for tidlig å trekke vidtrekkende konklusjoner, har feltundersøkelsene til en viss grad allerede bekreftet de tallrike kulturminnenes romlige og tidsmessige spredning. Her er det muligheter til å tolke kulturminnene til ulike typer landskap, årssyklus og arbeidsformål. Samtidig som kulturminnene supplerer og korrigerer det svært sparsommelige skriftlige kildematerialet fra 1500-tallet og fremover.

Jeg vil takke Senter for samiske studier ennå en gang for bevilgningen til Dr-art prosjektet.

Ingrid Sommerseth

Les avhandlingen på Munin

About Siri Johnsen

Hovedtillitsvalgt for Akademikerne UiT, Norges arktiske universitet, januar 2006-januar 2017
This entry was posted in PhD and tagged , , , , , . Bookmark the permalink.