Haters gonna hate

Skjermbilde 2015-02-19 kl. 11.41.51
Skjermbilde 2015-02-19 kl. 11.46.06

Over er det noen utdrag fra kommentarfelt i en offentlig, innvandringsfientlig gruppe på facebook. Hva er dette for noe, og hva skal vi gjøre med det? Nettopp dette, hatprat og sosiale medier, var tema på forelesninga sist uke, og det skal jeg skrive med om her. Men først…. en forelesningsselfie:

IMG_8119

På forelesning: Susanne og meg + foreleser Åse Mette i bakgrunnen

 

Jeg tok et dypdykk i kommentarfelta i ulike nettaviser og på facebook, og jeg holdt på å drukne i hatkommentarer og drittslenging. Hvor kommer all dritten fra? Jeg fikk en trang til å gripe inn, og svare tilbake på alle de stygge kommentarene. Men det var så mye, jeg ante ikke hvor jeg skulle starte, så jeg anså slaget som tapt før jeg i det hele tatt hadde starta. Det er nok flere som tenker som meg. Men har vi ikke egentlig et ansvar om å ta til motmæle mot hets på internett? Dette er noe Anne Birgitta Nilsen skriver om i si bok ”Hatprat”, som kom ut i fjor. Det var denne boka Åse Mette tok utgangspunkt i på forelesninga.

Skjermbilde 2015-02-24 kl. 19.19.27

Hatprat omfatter både mobbing og hatretorikk. Ofre for mobbing er ofte enkeltindivider, mens hatretorikk rammer grupper. Ellers er det store likheter mellom disse, og Nilsen omtaler begge som hatprat. Hatprat foregår over tid, og går ut på å sverte ofra, og spre og forsterke negative holdninger og oppfatninger om mennesker til et bredt, ukritisk publikum. Hatprat bygger opp under konspirasjonsteorier, anti-ismer, fobier og individuelle særtrekk. Konsekvenser for ofra er blant anna utrygghet, angst, svekket verdighet og avmenneskeliggjøring. For samfunnet kan konsekvensene være et oss-dem-perspektiv, sosiale skillelinjer og i ekstreme tilfeller terrorisme.

 

Med frihet følger ansvar

Nilsen trekker fram to viktige begreper i boka si: ytringsfrihet og ytringsansvar. Retten til ytringsfrihet (artikkel 19) i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, lyder slik:

Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

Det er viktig å se dette i sammenheng med den første artikkelen i samme erklæring:

Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Vi har alle rett til å si og mene det vi vil, men vi må også tenke over hvilke konsekvenser ytringene våre kan ha overfor andre mennesker. Vi har et moralsk ansvar om å ivareta menneskeverdet vi alle har krav på, og handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Det kan straffe seg å skrive hatefulle ytringer på sosiale medier. I fjor måtte en mann møte i retten, fordi han kom med trusler og hatkommentarer mot jøder i en åpen gruppe på facebook, der han blant anna skreiv:

Jeg skal gi dem [jødene] beskyttelse jeg. inshAllah. Så fort jeg har tatt jegerprøven og får tak i en AK47. Disse svinene tilhører en okkupasjonsmakt, Israel, i tillegg har de okkupert vår moske,Al-Aqsa. Ya Allah, få de skitne jødene ut av vår moske og gi oss alle mulighet til å be salah i masjid Al-Aqsa før vår død. Amiin!!!….

De færreste hatytringer er straffbare. Det er flere grupper som er populære ofre for hatprat, blant anna jøder, muslimer, homofile og samer. Forrige uke blei ei samisk dame og kompisen hennes kasta ut fra ei facebook-gruppe fordi de skreiv samisk (les artikkelen her). I kommentarfeltet under saka skjer en bagatellisering av hendelsen, og kommentarer som ”Det va nu åsså nåkka å springe t avisa med..” går igjen.

Nynorsken er også et populært mål for drittslenging på sosiale medier, noe vi også var inne på i forelesninga til Øystein for to uker siden. Tirsdag sist uke var det skrevet et debattinnlegg på nynorsk på nordlys.no. Nordlys delte saka på sin facebook-side, noe som skapte reaksjoner i kommentarfeltet:

Skjermbilde 2015-02-18 kl. 18.33.10

Enkeltkommentarene om nynorsk kan kanskje ikke kategoriseres som hatprat, men summen av alle kommentarene kan ha en ødeleggende effekt overfor nynorskbrukerne. Mange nynorskelever skifter hovedmål til bokmål når de begynner på videregående, noe som kan være en konsekvens av denne mobbinga (les mer her).

Ikke sitt å glo – gjør no’!

Det er på tide å slå tilbake mot haterne. Her er noen tips, fra hatprat-boka, til hva vi kan gjøre med hatprat:

1) Ta ordene og tøm dem for kraft!
2) Skap aksept for annerledeshet!
3) Still opp for hverandre!
4) Ansvarliggjør! (Hva mener du egentlig med …?)
5) Bryt tausheten!
6) Frem kunnskap!
7) Søk en språklig bevissthet!

Så, hva venter du på?

 

 

 

– Sandra

P.S. ikke noe drittslenging i kommentarfeltet, takk.

You may also like...

3 Responses

  1. Milan says:

    Hatprat er noe som man dessverre kan se overalt på nettet. Særlig i både sosiale medier og forskjellige debattfora under artikler. Det jeg synes er litt trist, er at hatprat er noe vi kan finne så å si overalt. Det er ikke nødvendig i det hele tatt at artikkelen som kommenteres med innlegg fulle av hatprat, er på noen måte kontroversiell. Jeg pleier å lese kommentarfelt under tsjekkiske artikler som handler om lokalesaker og idrett, men jeg vet allerede på forhånd at det aldri er noen god idé,. Og jeg vet ikke hvorfor jeg fortsatt gjør den samme feilen og leser dem igjen og igjen. For eksempel er diskusjoner under artikler om idrett fulle av hatprat hele tida. Når et lag taper eller en tennisspiller taper en kamp, er det nesten umulig å finne noe intelligent. Mange personer skriver grusomme ting uansett hva som skjer – det eneste målet deres er å være som vulgær som mulig, og jeg har et problem med å tro at sånne folk virkelig mener det som de skriver. Jeg er ikke sikker på om det har noe å gjøre med nasjonalitet også. Etter at jeg har undersøkt kommentarfeltet på Nordlys’ FB-side grundig, må jeg si at det selvfølgelig finnes en del hatprat, men ikke så ofte og så mye som på de tsjekkiske websidene jeg følger. Der det allikevel finnes noe hatprat, handler temaet for diskusjonen vanligvis om en kontroversiell sak, slik som det i blogginnlegget allerede er nevnt samer. Jeg har selv en “same-hatprat” eksempel fra Nordlys FB-side kommentarfeltet:

    “Æ har aldri skjønt koffer det e så viktig å ikke være en helt vanlig nordmann?? Alle de storkjæfta såkalte saman heve jo norsk trygd alle mann, eller dem e ansatt i Den norske stat!! Da e det plutselig ok å være norsk nordmann? Håpe de her storkjæftingan får sæ en egen stat som e helt uten sugerør til den norske statskassa!!”   

    Reaksjonene på dette innlegget var hovedsakelig negative, f.eks.:

    “Du må visst mangle noe vesentlig mellom ørene. Rasist.” eller “Det er visst mye du ikke har skjønt, lille venn. Norske samer er nordmenn på alle vis… Norsk identitet inkluderer det å være same. Blir det litt for komplisert for deg?”

    Dette er forskjellen mellom de tsjekkiske og de norske diskusjonene. Det føles litt sånn at en stor del av nordmenn egentlig prøver å være konstruktive og fornuftige når de diskuterer og ikke bare prøver å finne noe å kritisere slik en stor del av tsjekkere som diskuterer på nettet, gjør. Det er selvsagt vanskelig å generalisere, men jeg har allerede lest de tsjekkiske websidene i mange år, og jeg har gjort en stor undersøkelse på en norsk FB-side akkurat nå, så jeg tror at jeg kan si at det finnes en betydelig forskjell i mengden av hatprat.

    Det var det jeg hadde lyst å skrive om dette temaet!

  2. Magnus says:

    Hei. Snasen selfie og bra innlegg. Synes spessiellt begrepet “ytringsansvar” er interessant. Kanskje spessielt i en norsk kontekst hvor ytringsfriheten står så sterkt som den gjør. Begrepet “ytringsfrihet” blir vi kjent med fra ung alder. Det er liksom positivt å si meningen sin, nærmest uansett. Mange forsvarer ytringsfriheten til et punkt som kan sies å være uforsvarlig. Marius nevner hendelsene i Paris i sin kommentar til dette innlegget. Et resultat av disse hendelsene var at ekstreme folkemengder gikk ut i gatene for å stå opp mot terror og for å vise respekt for de døde. Dette er selvsagt positivt. Et annet mål for folket var å forsvare ytringsfriheten. Dette er forsåvidt også bra. Poenget mitt er at det må gå ann å diskutere om de franske journalistene var bevisst sitt ytringsansvar. De viste at bildene ville provosere. Likevel ble de publisert. Var det journalistene gjorde greit? Her er det nok uenighet, og jeg vet ikke hva jeg mener selv.

    Grensen for ytringsfrihet blir spessielt interessant i forhold til sosiale medier og nettet generelt. Det at man gjemmer seg bak en skjerm og ofte har muligheten for å være anonym gjør at det vil være lettere å komme med ytringer en ikke ville sagt til en person på gata. Kanskje er det en slik tommelfingerregel som bør følges på nettet og i sosiale medier? At du holder kjeft så lenge du ikke kan si det ansikt til ansikt. En slik regel blir jo vanskelig å håndheve og på den andre siden er det jo viktig å få frem kontroversielle meninger slik at man kan ta til motmele/motbevise usakligheter. Blir egentlig ikke helt klok på hvor jeg mener grensen bør gå. Kanskje derfor jeg synes dette temaet er så interessant. Får lese videre i hatpratboka! Snakkes

  3. Marius Mellem says:

    Det du skriver om er et veldig interessant tema og er veldig aktuelt i vår digitale hverdag. Jeg er selv veldig interessert i ytringsfrihet og eventuel sensur noe som er mye omtalt i dag p.g.a de nylige hendelsene i Paris. Det var heller ikke så lenge siden politi og andre lovmakter fikk problemer med å katagorisere “hatprat” eller lignende som befant seg på sosiale medier grunnet til SoMe sin veldig overraskende utbredelse og bruk. Hvordan vi burde oppføre oss på nett er vel alltid et spørsmål om en middelvei.

    Ytringsfriheten skal garantere en hver person om å ytre sine meninger og tanker, hva enn de måtte være uten en frykt for farlige konsekvenser eller sensur. Der igjen er det alltid konsekvenser og mottakere som kan tolke noe anderledes og/eller føle seg fornærmet. Alle handlinger har konsekvenser, men hvorvidt en burde unnlate å uttale seg p.g.a. frykt for konsekvenser er også vanskelig og dermed interessant.

    Rasistiske utsagn, annen diskriminering og hat er støtende. Mannen som måtte møte i retten for sine uttalelser på Facebook om jøder, truet mennesker på livet p.g.a. deres religion/livssyn og bryter dermed loven. Dette er en grei skuring. Siden ikke alt av hatprat blir eller kan bli anmeldt må det være andre muligheter å håndtere de på. De sju stegene du referer til er en måte hvor du, bl.a. tømmer setningene/ordene deres for “kraft” og mening. Å stille opp for hverandre er også viktig. Det jeg prøver å hinte til er at det er flere forskjellige måter å gjøre det på, men hvilken måte som er riktig er situasjonelt, men jeg mener at så lenge vi unngår sensur av uttalelser og upopulære meninger så kan vi utvikle gode metoder på hvordan å håndtere framtidige saker rundt hatprat.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *