Komparative studier av læreplanutvikling i Finland og Norge

av TONE SKINNINGSRUD

Anne B. Fyhns innlegg om det tverrfaglige forsknings- og utviklingsprosjektet i Åbo og den nye finske læreplanen som skal iverksettes i 2016 aktualiserer spørsmålet om hvordan utviklingsprosjekter og læreplaner blir til. Fyhn påpeker at Finland ligger foran Norge når det gjelder vektlegging av kulturell og kommunikativ kompetanse, som er tatt inn som en av sju grunnleggende kompetanser i den nye finske læreplanen.

Hva kan være årsaken til at den nasjonale læreplanen i Finland synes mer i takt med den flerkulturelle utfordringen i skolen enn den norske? Noen interessante ledetråder for å svare på dette spørsmålet kan en finne i norsk komparativ forskning om lærerutdanningsreformer i Norge og Finland. Denne forskningen, som er rettet mot lærerutdanningen tar ikke opp læreplanen for grunnskolen. Men den setter lys på de generelle prosessene som resulterer i læreplaner og viser at ulike spilleregler for hvem som får delta i prosessen, og hvilken kunnskap som verdsettes påvirker utfallet.

Hilde Wågsås Afdal (2012, 2013, 2014), som har sammenlignet prosessene bak lærerutdanningsreformer i Norge og Finland, legger vekt på hvilke aktører som får delta i prosessen, hva slags kunnskap disse aktørene bringer med seg og hvilken rolle staten spiller. I begge land tar staten initiativ til nye reformer. Men i Norge spiller staten rollen som kontrollør, mens i Finland har statlige instanser en mer tilbaketrukket og rådgivende rolle. Policy-prosessen i Finland er en bred, åpen og tidkrevende akademisk prosess, mens prosessen i Norge er kortvarig, syklisk og styres av politisk ideologi. I Finland inngår forskere og politikere i dialog og påvirker hverandre. Forskningsbasert kunnskap spiller en fremtredende rolle i de utdanningspolitiske diskusjonene. Norske lærerutdanningsreformer derimot har hatt preg av «krisehåndteringer» der problemet oppfattes som manglende samsvar mellom utdanningspolitikken og iverksetting av politikken. Afdal påpeker at en grunnleggende forskjell mellom policy-prosessen for lærerutdanninger i Finland og Norge er at i Finland, der alle lærerutdanninger er på universitetsnivå, har lærerutdanningsinstitusjonene stor grad av faglig autonomi og er skjermet for direkte statlig intervensjon. I Norge, og de fleste andre europeiske land derimot er policy-prosessene bak lærerutdanningsreformene i mye sterkere grad gjenstand for politisk og byråkratisk styring.

Det ville være interessant å få mer kunnskap om policyprosessen som har ført til at kulturell og kommunikativ kompetanse har kommet inn i blant de grunnleggende kompetanser i den finske læreplanen.

Referanser:

Afdal, H. W. (2012) Knowledge in teacher education curricula: Examining differences between a research based program and a general professional program. Nordic Studies in Education, Vol 32, pp.245-261.

Afdal, H. W. (2013) Policy making processes with respect to teacher education in Finland and Norway. Higher Education, Vol 65, pp. 167-180.

Afdal, H. W. (2014) Fra politikk til praksis – konstruksjon av læreres profesjonelle kunnskap. Norsk pedagogisk tidsskrift, Vol 98, pp. 469-481

Afdal, H. W. & Nerland, M. (2014) Does Teacher Education Matter? An Analysis of Relations to Knowledge among Norwegian and Finnish Novice Teachers. Scandinavian Journal of Educational Research, Vol. 58: 281-299

Print Friendly

Comments are closed.