Tag Archives: mulighetsrom

#3 Kunst som mulighetsrom i livet med demens

Khrono 31. Oktober 2019

Lilli Mittner, Dragana Lukić, Ann Therese Lotherington

 

La oss slå det fast med en gang: det er ingen som ønsker å få en demenssykdom, men like fullt er det mange som har fått det, mange andre som vil få det og de fleste av oss som må forholde seg til det fordi vi har noen i familien eller i nabolaget som lever med demens. Spørsmålet er derfor: Hvordan kan vi ha et godt liv med demens?

Vi mennesker trenger å være kreative på samme måte som vi trenger å spise og sove. Det er et menneskelig behov å skape og bidra til noe som oppleves som nyttig. Det gir mening for både oss og menneskene rundt oss. Og følelsen av å inngå i meningsfulle fellesskap trenger vi mer enn noen gang i et samfunn der ensomhet og usikkerhet øker.

Mennesker som lever med en demenssykdom forteller hvordan de føler at de mister sitt handlingsrom. Mange ser seg verken selv eller blir sett av andre som aktive deltakere i og bidragsytere til samfunnet. Dette er urovekkende når vi vet at andelen eldre i befolkningen øker. Stadig flere lever med en demenssykdom. Hvordan kan vi tenke oss at alle kan være aktive deltakere?

Det gjelder å finne nye måter å være sammen på og vi ser at kreative aktiviteter kan være en vei å gå her. Koblingen mellom kunst og demens har fått betydelig oppmerksomhet så vel i helsesektoren og kunstfeltet. Om det så er musikk, billedkunst, drama eller litteratur: kunstaktiviteter åpner opp for deltakelse uavhengig av hva slags helse folk har.  “Det er ikke viktig hvem vi var, men hvem vi kan bli.” sier Martha Nussbaum. Det er i kunsten at vi kan tøye grensen av hvem vi er og hvordan vi blir sett på. 

I Artful Dementia Research Lab ved UiT Norges arktiske universitet utforsker vi nye perspektiver på og forståelser av aldring og demens. Vi inviterer forskere, helsepersonell, mennesker som lever med en demenssykdom, deres familie og venner, og kunstnere til kreative samlinger der alle bidrar til samskapende øyeblikk.

Samlingene gir oss innsikt i hva det kan bety å leve med en demenssykdom, og hva som må til for å kunne samhandle på like vilkår til tross for forskjellighetene mellom oss. I forskningslaben utvikler vi nye måter å tenke samvær, felleskap og kreativitet på. Gjennom kunstneriske aktiviteter utforsker vi det vi kaller for mulighetsrommet. Når vi går inn i dette rommet er vi ikke forsker, terapeut, sykehjemsbeboer, familiemedlem eller kunstner, men samskapere som eksperimenterer i felleskap og utforsker hva vi kan få til i lag.

Siden alderdom er en helt naturlig fase i livet som de fleste av oss når, trenger vi nye ideer av hvordan et godt liv kan leves i alderdommen. Samfunnet trenger perspektiver som kan bidra til å pløye ny mark og skape grobunn for den kreativiteten vi alle har behov for i livet. Her kan alle bidra og vi i Artful Dementia Research Lab ved UiT inviterer deg som vil være med å utforske og eksperimentere.

#1 Innledning til forestillingen av Faren – Florian Zeller

Skrevet  til forestillingen av Le Pere (Faren) – Florian Zeller (Johanna Coraline Jensen og Ketil Høegh) på Halogaland Teater 8. november 2019.
Ann Therese Lotherington

Jeg har vært datteren. Faren min levde og døde med en eller annen demenssykdom på 1990-tallet. Han ble 83 år. Moren min fikk det mot slutten av 2000-tallet. Hun var 91 år da hun døde i 2011.

For oss søsken var det ikke skambelagt, men for moren vår lå skammen der. Hun syntes det var bedre å si at mannen hennes hadde Alzheimers sykdom enn demens, fordi Alzheimers for henne var en ordentlig sykdom med en diagnose, noe han ikke kunne noe for, mens demens var noe annet – noe nedverdigende. Vi snakket aldri med faren vår om at han hadde en demenssykdom, og da moren vår etter hvert utviklet det snakket vi ikke med henne om det heller. Det var et tabubelagt emne.

Hadde jeg visst det jeg nå vet, og som jeg skal formidle til dere etter hvert, er jeg ganske sikker på at jeg hadde vært en bedre pårørende – en datter som kunne bidratt mer til at de kunne leve godt med sykdommen. Ikke det at jeg var en dårlig pårørende, men jeg hadde nokså stereotype oppfatninger av hva demens var: at det bare kunne gå en vei – nedover – og at de med sykdommen ikke lenger kunne gjøre ting eller være med på noe. Demens ga ikke noe håp, ikke noen framtid, og de som hadde det ville ikke ha noe å bidra med lenger, mens vi som sto dem nær gradvis ville miste dem vi en gang hadde vært glad i. Jeg husker godt jeg sa da pappa døde at det var trist fordi det var endelig, men jeg hadde jo mistet ham lenge før. Jeg tenkte som veldig mange andre.

En viktig lærdom fra et langt liv som forsker er å være på vakt når alle ser ting på samme måte. Da må vi våge å stille spørsmålet: «Hva om det er helt motsatt?» «Hva om det er de antatt friske som er problemet?» Når vi gjør det ser vi at når de stereotypiske oppfatningene får dominere, og vi som antatt friske holder avstand og lar vær å ta kontakt i frykt for det som er ukjent og annerledes, blir vi nettopp en viktig del av problemet. Så lenge vi bare ser forfall og tilbakegang og et liv som forvitrer, bidrar vi til å forsterke den negative spiralen. Det nye spørsmålet vi må stille er derfor hvordan vi i stedet kan tenke?

Sammen med min mor fant jeg etter hvert ut at vi kanskje likevel ikke gradvis mister våre kjære. Mot slutten av livet visste hun ikke hva jeg het eller at jeg var datteren hennes, men kroppen hennes hadde lagret følelser som hadde med meg å gjøre. Jeg var ikke en hvilken som helst person som kom inn til henne. Selv den siste gangen jeg så henne i live, strålte hun mot meg da jeg kom. Følelsene hennes ble trigget og vi ble begge berørt. Det var et moment der hun ga meg minst like mye som jeg ga henne.

I ettertid har jeg tenkt mye på hva det momentet var og hvordan vi kan skape andre tilsvarende momenter, eller gylne øyeblikk, for folk i tilsvarende situasjon som oss. Ved en ren tilfeldighet flere år senere oppdaget jeg at musikk og rytme og annen kreativ aktivitet kunne danne grunnlaget for likeverdige måter å være sammen på til tross for all verdens forskjellighet, inkludert demenssykdom, men vi må våge å åpne opp for det og invitere mennesker som er forskjellige fra oss selv inn i et likeverdig fellesskap. Jeg satte meg derfor fore å undersøke hvordan kunst og kreative aktiviteter kunne bringe folk med og uten demens sammen på like vilkår, og redusere, eller til og med viske ut betydningen av sykdommen.

Dette har etter hvert blitt til det vi kaller Artful Dementia Research Lab ved UiT Norges arktiske universitet. Her utforsker vi måter å bryte ned tabuer på og fjerne stigma knyttet til demenssykdommer, og jobbe fram andre forståelser av livet med en demenssykdom enn de stereotype forestillingene som skaper grunnlag for tabu og stigma – og som i verste fall ender i selvmord.

Vi er i dag tre forskere i Tromsø og to i Harstad som driver forskningen i lab’en. Vi jobber med ulike kunstarter – så langt er det billedkunst, musikk og drama – og gjør forskningen vår på sykehjem i begge byene. Vi legger til rette for at beboere, pårørende, helsepersonell og vi (kunstnere og forskere) kan møtes og jobbe kreativt sammen. Vi kaller det samskapende, kreative samlinger der utgangspunktet er at vi kommer inn i rommet som oss selv, ikke som forskere, kunstnere, demenssyke eller helsepersonell. Det er det det intuitive, spontane og gjensidige i samspillet som teller. Skillene mellom «oss» og «dem» brytes ved at vi alle både gir og tar og bidrar i hverandres vekst og felles forståelse. Prosessen er det viktigste. Vi skaper noe sammen der og da. Hva resultatet blir er av underordnet betydning. Magien er i øyeblikket.

Det vi har lært gjennom dette arbeidet er at de aller fleste kan være med og bidra og at de som bidrar har stort utbytte av det – om de er beboere, helsepersonell, pårørende, kunstnere eller forskere. Interessant nok kan pårørende eller helsepersonell i utgangspunktet si at «nei, det er ikke nødvendig å ta henne med, hun kan ikke gjøre noe slikt likevel», men så får vi henne med og hun bidrar! For oss er det blant de vakreste øyeblikkene og for pårørende og helsepersonell er det en øyeåpner.

Vi har også observert at det å være til stede i det kreative rommet blir en kvalitet i seg selv. For eksempel kan personer som tilsynelatende sitter passive i samlingene være med på sin måte og til og med protestere mot å forlate rommet når de blir henta.

Jeg vil også nevne at det har vært spesielt positivt å ha pårørende med på samlingene. Det er fordi de får mulighet til å se sine nærmeste med nye øyne og oppdage nye måter de kan være sammen på. Det betyr at samlingene ikke bare åpner et mulighetsrom i øyeblikket, men at effekten strekker seg langt utover det.

Det var dette jeg gjerne skulle visst om tidligere. Min erfaring som pårørende og mine nye erkjennelser som forsker i feltet gjør at jeg brenner for å jobbe med dette og få det ut til dem som trenger det i sin hverdag. Vi har bare så vidt begynt og har fortsatt mye mer å gjøre.

Det neste skrittet vi ønsker å ta er å utvikle samskapende kreative samlinger for personer som lever med en demenssykdom og som fortsatt bor hjemme. Det vil være et slags verksted som kan fungere som en arena for samfunnsdeltakelse og en plass for nye måter å være sammen på der kreativitet og kunst, ikke sykdom, står i sentrum. Skal vi få det til må det skje i samarbeid med en eller flere kulturinstitusjoner i byen og vi må få finansieringen på plass, men jeg har tro på at det vil skje! Det må skje!

Når dere nå går inn i salen og ser stykket skal dere selvsagt la dere drive med det som skjer, men etterpå oppfordrer jeg til å tenke over hvem dere identifiserer dere med i stykket og hvem dere har sympati for i hvilke situasjoner – og så spørre om det kanskje kunne vært helt motsatt og hvilke konsekvenser det i tilfellet ville fått.