Skrevet av Sigrid Vold Jensen, masterstudent ved Institutt for arktisk og marin biologi.
Jeg er masterstudent innen arktiske dyrs fysiologi ved UiT Norges arktiske universitet. Denne våren er jeg så heldig å være praksisstudent ved NIBIO. NIBIO er et av Norges største forskningsinstitutt og jeg skal få en smakebit på arbeidshverdagen til en biolog ute i næringslivet. Praksisen er en del av kurset BIO-2014 Praksis i næringslivet for biologistudenter.
Mitt inntrykk er at biologisk arbeid favner bredt og gir mange ulike muligheter i arbeidslivet. Det er både «a blessing and a curse» for en ubesluttsom person som meg. Da jeg hørte om muligheten for utplassering i praksis, så måtte jeg bare gripe sjansen. Jeg gleder meg til å utvide horisonten utover det jeg har erfart ved universitetet. Som jo spesielt de to siste årene har gitt meg plenty av teoretiske akademiske ferdigheter med alle de digitale undervisningene vi har hatt på grunn av korona. Nå er jeg klar for å gjøre!
Bilde fra felt på Ljøssøya i januar, med meg og turfølget Mats, Emil og Jonathan. Foto: privat.
Så hvorfor NIBIO? På en karrieredag for biologistudenter bet jeg meg merke i NIBIO. De bidrar til bærekraftig ressursforvaltning og mattrygghet med forskning og kunnskapsproduksjon. NIBIO har mange prosjekter om dyr som holder til i nordområdene. Det er det som er mitt i fokus i min utdanning og derfor jeg kontaktet nettopp NIBIO for praksisopphold.
Jeg fikk napp, og jeg har nå startet praksisoppholdet mitt ved NIBIO ved avdeling Tromsø. Mine oppgaver blir varierte. Jeg har mest praktiske oppgaver knyttet til felt og noe kontorarbeid med databehandling og kvalitetssikring. Jeg være med på prosjekter innen reindrift, grågås-problematikken i landbruket og sjørøye. Hvis jeg får muligheten, trår jeg nok også til på andre prosjekter.
Til nå har jeg deltatt på merking av reinsdyr med satellittsendere ute i felt, gjort videoanalyse for identifisering av søvnmønster hos reinsdyr og gjort retting og kvalitetssikring av rapporter. Jeg gleder meg til fortsettelsen!
GEMS bryr seg om trygg bruk av bioteknologi og de driver med rådgivning og forskning. De bidrar med risikovurdering og rådgivning innen deres forsknings- og kompetanseområde. GEMS forsker på konsekvenser ved bruk av genteknologi og genmodifisering innen samfunn, helse og miljø.
Jeg valgte å ha min praksis hos GEMS fordi jeg alltid har hatt en stor interesse innen molekylær- og mikrobiologi. Interessen startet på ungdomskolen og har økt mens jeg har gått på videregående og universitetet. Jeg visste ikke mye om GEMS og gikk inn på hjemmesiden deres for å se hva de forsket på. Jeg ble nysgjerrig og interessert i arbeidet deres og tenkte at alle prosjektene ville være bli spennende og interessant å være med på. Heldigvis fikk jeg det prosjektet jeg syntes var mest interessant og mest spennende av alle.
Det jeg skal jobbe i praksisen er mikroorganismer som blir motstandsdyktige mot antibiotika i miljøet i prosjektet MicroPlastResist. I prosjektet forsker de på hvordan antimikrobiell resistens kan spre seg med hjelp av mikroplast, veldig små plast biter. Jeg skal jobbe med en eller flere typer plast og antibiotika typen kanamycin.
Mine forventinger til praksisen er å få et større bilde på hvordan en del av arbeidslivet til en biolog kan se ut. Jeg ønsker også å se om dette er noe jeg vil jobbe videre med når jeg er ferdigutdannet. Under studiet har jeg har vært mye på lab men jeg vil også se hvordan det er å jobbe på et laboratorium og utvikle meg videre.
Felles område, brukt til lunsj og sosialt samvær. Foto:privat.
De første dagene var akkurat som å starte på skolen igjen. En helt ny verden med erfarne og nye mennesker. Jeg er spent på hvordan oppholdet kommer til å bli, de nye menneskene jeg skal bli kjent med og erfaringene jeg kommer til å sitte igjen med.
Den første dagen fikk vi rask og detaljert informasjon om sikkerhet på labene. Hvis man ikke klarer å huske all den informasjonen så er de som jobber der alltid behjelpelig. Alle de ansatte som jeg har snakket med er hyggelige som gjør at man alltid føler seg velkommen. De er veldig hjelpsomme hvis du trenger hjelp på lab eller bare noe så enkelt som å lage kaffe.
Allerede dag 2 begynte vi på å jobbe på lab. Vi lærte mye nytt. Alt fra hvor utstyret er plassert, hva som trengs på lab og hvordan maskinen vi brukte fungerer. Denne maskinen har vi hørt om på universitetet, men aldri sett eller prøvd. Derfor ekstra gøy å få testet den selv.
Vi lager næringsmedium som bakterier kan vokse i (LB medium). Foto:privat. Bilde 4 LB medium blir sterilisert med at vi varmer det opp til 121˚C i en autoklav. Foto:privat.
Skrevet av Tristan Kalvenes Natvig, bachelorstudent ved Institutt for arktisk og marin biologi.
Foto: Sandnes1970/ mostphotos.com
Under hele oppveksten min på Lillehammer har jeg hatt et nært forhold til ferskvann og vassdrag. Fra ekspedisjoner i elven som rant gjennom hagen, til storørretjakt i Mjøsa og på høyfjellet. I fiskermiljøet ble ørret og forvaltning ofte temaer rundt kaffekjelen. Det var alltid like mange meninger som det var personer rundt bålet. Som regel ble det konkludert med at man måtte lytte til ekspertene, altså forskerne. Som en liten, og i overkant ivrig guttunge, var det en stor glede å høre at det fantes mennesker som jobbet som fiskeforskere. Tanken på at jeg som voksen kunne jobbe med ørret og andre ferskvannsarter appellerte til meg. Når jeg ble eldre fikk jeg med meg mer av forskningen i mitt nærområde. Da ble jeg kjent med institusjonen NINA, som på Lillehammer jobbet mye med den storvokste mjøsørreten. Jeg syntes mye av NINA sin forskning hørtes spennende ut og jeg så for meg at jeg kunne trives med en slik jobb. Da jeg startet med praksisemnet BIO-2014 var valget om hvor jeg skulle søke praksis enkelt. Ved hjelp av en bekjent som jobber på NINA fikk jeg forhørt meg om dette var noe som lot seg gjøre. Etter positiv tilbakemelding sendte jeg straks av gårde en søknad til de ansvarlige på ferskvannsavdelingen.
NINA står for norsk institutt for naturforskning, noe som godt beskriver dem som institusjon. NINA har siden 1988 drevet med uavhengig forskning på natur, samfunn og samspillet mellom dem. Det inkluderer overvåkning av natur og miljø, ny forskning, ny utredning , rådgivning og evaluering. NINA’s kompetanse strekker seg over de fleste fagfelt når det kommer til naturen og oss menneskers bruk og påvirkning på den. De har fem kontorer spredt rundt i landet, med hovedkontor i Trondheim og avdelingskontorer i Tromsø, Bergen, Oslo og Lillehammer. Under praksisen jobber jeg i Tromsø.
Jeg var svært usikker på hvilke arbeidsoppgaver jeg ville få som praksisstudent. Jeg er på siste året i min bachelorgrad og har fått en del biologikunnskap. Samtidig var jeg spent på hva jeg har kompetanse til å håndtere. Målet mitt var å kunne jobbe med litt forskjellig for å få et fint innblikk i forskningen. Og kanskje til og med delta på feltarbeid.
Under mitt første møte med forskerne på NINA ble jeg positivt overrasket over de ulike prosjektene jeg kunne delta på. Det var ikke mangel på oppgaver og jeg skjønte raskt at det ville bli enkelt å fylle de 120 arbeidstimene som kreves i praksisfaget. Etter litt planlegging kom vi frem til at hovedoppgavene mine ville være i et prosjekt i Tanavassdraget og på et feltarbeid i Skjomen.
For prosjektet i Tana skal jeg bestemme alderen til ørret med å se på otolitter. Otolitter er øresteinene til fisk og vi kan lese av årringene i de for å finne ut hvor gammel fisken er, hvor mye mat den har spist i de ulike årene osv. Jeg skal også digitalisere data om disse fiskene og artsbestemme fisker som passerer i Tanaelva. Det skal jeg gjøre med å bruke undervannskameraer. Under feltturen til Skjomen skal vi overvåke fiskebestander i elven ved å undersøke gytegroper. Gytegroper er gropene i elvebunnen hvor fiskene legger eggene sine. Begge prosjektene er veldig interessante. De har problemstillinger som har vært relevante for storørretvassdraget jeg har vokst opp ved. I neste blogginnlegg fortelle mer om prosjektene jeg får jobbe med.
Min første dag startet med kaffe sammen med de ansatte og jeg fikk bli bedre kjent noen av forskerne. Ved NINA i Tromsø er det fire forskere og to ingeniører som jobber med ferskvannsfisk og bunndyr. De forsker også på sjøvandringene til arter som laks, ørret og røye. Det var spennende å høre om de forskjellige prosjektene og det ble raskt tydelig at unge studenter med engasjement og nysgjerrighet var velkomne. Jeg fikk et kontor med flott utsikt og kort vei til kaffemaskinen. På pulten sto en lupe, en pc og en svær kasse otolitter, klare for første prosjekt. Etter en kort innføring startet jeg på egenhånd og sakte men sikkert fant jeg alderen til de første ørretene.
Norsk Polarinstitutt er under klima- og miljødepartementet og driver med forskning, miljøovervåkning og kartlegging av Arktis og Antarktis. Min praksis er i miljø- og kartavdelingen i seksjonen for miljørådgivning. Her gir de råd om klima og miljø og forvaltning av polare områder.
Jeg søkte plass hos Norsk Polarinstitutt fordi jeg syns arbeidet deres i de polare områdene er viktig og interessant. De polare områdene har alltid interessert meg og jeg har lyst til å jobbe med det i framtiden. Det er derfor kjempekult å få muligheten til å få et dypere innblikk i hvordan og hvorfor de jobber med det.
Jeg hadde ingen store forventninger til praksisen siden jeg aldri har jobbet i en slik institusjon før. Det jeg forventer er å sitte igjen med kunnskap som kan hjelpe meg videre i livet, både faglig og hvordan det er å jobbe med biologi. Jeg forventer også å få vite mer om hvordan institusjonen er bygget opp og hvordan de jobber. Det har vært en bratt læringskurve allerede siden Norsk Polarinstitutt er en stor institusjon med mange avdelinger og seksjoner med mange forskjellige arbeidsoppgaver i Arktis og Antarktis.
Jeg startet min praksis i februar. Jeg fikk en kort omvisning og innføring i praktiske ting. Og jeg adgangskort til bygget og nøkkel til mitt eget store kontor, noe jeg syns er veldig stas.
Kontoret mitt.
Jeg fikk også hilst på noen av de hyggelige kollegaene på seksjonen og lært litt om hva de jobber med. Etter dette har jeg skjønt at selv om de ansatte er i samme seksjon så jobber de med ulike ting og har kunnskap på ulike områder. I mitt praksisopphold skal jeg bidra på det kollegaene mine trenger hjelp til. Allerede første dag ble jeg satt i gang med å finne litteratur om klima, miljø og forvaltning av havområdene rundt Svalbard. Det var veldig spennende. Det var mye nye inntrykk etter første dag, men skjønte fort at dette var en plass hvor jeg kom til å trives og lære mye. Jeg ser fram til flere uker her på Norsk Polarinstitutt, og håper jeg sitter igjen med mye ny kunnskap som kan brukes videre i utdanningen.
Skrevet av Victoria Eggen, masterstudent ved institutt for arktisk og marin biologi.
Tenk å få lov til å redde havet og i tillegg få studiepoeng da!
Så lenge jeg kan huske har mitt kall i livet vært livet i havet. Fra jeg var 15 år var jeg oppslukt av dykking og alt som levde på bunnen. Det har ført til at jeg valgte å studere marin biologi. Ofte får jeg en liten bakoversveis over hvor lite den norske befolkningen vet om havet, kysten og alt som vi er så avhengig av. Har derfor vært veldig engasjert i kunnskapsformidling og det å hjelpe folk å skape en relasjon til havet.
Jeg visste at SALT var nettopp en sånn bedrift. Nytenkende, engasjert og utrolig god på å koble den akademiske verden til samfunnet. Det hjelper jo ikke om det sitter tusen forskere som vet at marin forsøpling øker, oksygennivået minker og arter er truet, hvis ingen andre vet det. Jeg var veldig interessert i hvordan jeg kunne bruke den kunnskapen jeg allerede sitter med til noe vettug og bidra til den forvaltningen vi sårt trenger.
En firbent kollega med lodden pels. Foto: privat.
Mine første dager ble jeg tatt imot med åpne armer. Med eget kontor, felles morgenkaffe og lunsj og utrolig mange fine mennesker med ulik bakgrunn og høy kompetanse. Og det aller beste: en firbent kollega med lodden pels. Jeg fikk vite mer om de ulike prosjektene som var i gang som jeg skulle få være med på. Jeg skulle jobbe med to ulike områder; marin forvaltning og marin forsøpling.
Det første prosjektet jeg satt meg inn i var havplastmodellen, interaksjon av søppel mellom strand og sjø. Her skal vi lage en måte å få bedre tiltak mot marin forsøpling. Det skal vi gjøre ved bruk av havstrømsmodeller, overvåke værets påvirkning av tilsig og identifisere lokale søppelkilder sånn at man kan forbygge dette i fremtiden.
Vi hadde feltarbeid 2 ganger annen hver uke. SALT har merket like typer marin forsøpling med GPS tagger sånn at vi kan spore om søppelet forflytter seg på stranden eller om det igjen blir slukt av havet.
Samling og merking av søppel. Foto: privat
Her registrer vi hva vi har funnet og samler opp søppelet, samtidig som vi merker allerede markerte gjenstander med GPS. Dette er en mark-recapture datainnsamlings metode som er ellers brukt mye i økologi. Jeg synes det var veldig interessant å kunne relatere min økologi bakgrunn til marin forsøpling på den måten. Uavhengig om det forskes på planter, fugler eller plastikk-biter er den vitenskapelige metoden lik.
Når jeg ikke plasket rundt i gummistøvler med hendene fulle av søppel, satt jeg her.
Kontorplassen min. Foto: privat.
Mitt andre prosjekt var kunnskapsplanlegging rundt sjøareal. Her fikk jeg undersøke hvordan ulike arter må ha det rundt seg for å kunne leve og hvordan man skal skape bærekraftig havbruksproduksjon uten å skade økosystemet. Med andre ord = superhelt i forkledning. Her fikk jeg brukt min kompetanse i marin økologi, litteraturstudier og kildekritikk. Samtidig er det gull verdt å få erfaring innen en bransje så stor som havbruksnæring og hva slags påvirkning det har på økosystemet.
Innimellom fikk jeg være flue på veggen på mange spennende møter og presentasjoner, utspurt alle ansatte om masse rart og blitt kjent med mulighetene som finnes i en slik konsulentvirksomhet. Jeg fikk i tillegg gleden av å spise middag med både havnesjefer, ordførere og fiskeridirektøren. Hvem hadde trodd at jeg skulle sitte å «small-talk’e» om røyefiske på Ringvassøy med en tidligere stortingspolitiker.
Denne praksiserfaringen har gitt meg innsikt i arbeidslivet på godt og vondt. Jeg har funnet ut at det handler mye om hvordan du er som person og hvilke jobber som gir det det du trenger i hverdagen. Selv om kontorlivet kan virke litt stillesittende, gjør spennende arbeidsoppgaver og engasjerte kollegaer dagene veldig morsom. Det å jobbe med prosjektarbeid er varierende og givende i den grad du faktisk er ute i verden og gjør noe med problemene. Forskningen kan jo være så mangt, men det er nytteløst om det ikke tas med videre. Ut av laben og inn i samfunnet. Det er dette jeg liker med SALT og det er dette som gir meg veldig lyst til å muligens jobbe her en dag (når jeg blir voksen).
Written by Eirill Spadoni, bachelor student at department of arctic and marine biology.
Like most students attending the last semester of their bachelor, I soon have to make a choice about my further education. Despite all of the research group presentations held by the university these past years, I feel unsure about which direction would suit me best. For this reason, when last semester the university gave us the opportunity to get first-hand experience in a professional setting by taking the course BIO-2014 praksis in næringslivet for biologistudenter, I jumped at the chance.
This is me, Eirill, on day 2 of the internship at Norce. Photo: private.
What I hope to gain from this experience is a new perspective on how the life of a biologist can look like, and maybe better ideas for a future career. I expect I will learn new practical skills, on procedures and machinery/equipment, as well as new knowledge. Not least, I hope it will be a first step to start build a network of contacts around me.
After learning skills on how to write good CVs and presentation letters I applied to an internship at Genøk (now part of NORCE). The organization does research with the objective of a responsible and sustainable use of gene technologies and the understanding of their impact on the human health, the environment and society. The first thing that struck me was how their work has a direct impact on the sustainable use of these technologies in the industry. Then, the projects description of their website immediately interested me. They all resonated with my particular interests in the field and with previous experiences I had had during my education, such as lab experiments involving gene modified plants and a student project about the search for new antibiotics in the sea. I was lucky enough to be assigned to a project dealing with anti-microbial resistance, a subject I am particularly interested in, along with a fellow student. “MicroPlastResist” is a research project that analyses the effect of different types of microplastic, released through wastewater in Norway and South Africa, on the transmission of antibiotic resistance genes.
The first days at work have already met some of my expectations. We were immediately introduced to interesting people from different backgrounds working at the organization and was pleasantly reminded of how research is a team effort. I found out then that I was a little worried I would be left to my own devices, but everyone turned out to be very helpful and available whenever I have questions.
The first day we were given a tour of the labs and storage rooms. Most importantly, we were given a lot of information about lab safety. From day 2, we already had our own stations, which was very exciting. We started from small, but essential tasks that were new to me, such as the preparation of LB medium and Agar plates, and went to more complex procedures, such as DNA extraction and setup for bacterial transformation.
Set-up for plating of transformed bacteria. Photo: private.
From now on, the plan is to work on each our assigned type of plastic particles and compare our findings among ourselves and with previous research. I expect that the next weeks will teach me new things and help me build confidence in what I have learn so far, so to become more independent in the lab.
Skrevet av André Johansen Marhaug, bachelorstudent ved Institutt for arktisk og marin biologi.
Til nå har jeg i praksisen min hos Norsk Polarinstitutt jobbet med flere spennende oppgaver. Jeg har lært mye og hatt bruk for den kunnskapen jeg har fra utdanningen.
Klimarapport
En av de første oppgavene jeg gjorde var å lese gjennom synteserapporten til FNs klimapanel. FNs klimapanel eller ICPP (Intergovernmental Panel on Climate Change) er en internasjonal institusjon innenfor FNs miljøprogram og verdens meteorologiorganisasjon.
IPCC sammenstiller kunnskap om klimaendringer og tiltak til å redusere endringene. Det blir publisert som hovedrapporter som så blir fordelt i delrapporter. Delrapport 2 ble publisert i slutten av februar og fikk en del oppmerksomhet i media, som sikkert flere fikk med seg. Oppsummering fra Miljødirektoratet finner du her. Norsk Polarinstitutt har fått i oppgave å komme med tilbakemelding på to deler av synteserapporten. Synteserapport er en type oppsummeringsrapport fra de andre delrapportene. De skal publiseres senere i 2022.
IPCC delrapport 2
Jeg skulle lese igjennom og markere feil, mangler eller ting som var vanskelig å forstå i rapportene. Dette var lettere sagt enn gjort. Rapportene var ganske tunge og fylt med vanskelig språk og data. Det var likevel interessant å lese gjennom, fordi jeg fikk et innblikk i hva som skjer i verden. Jeg syns også at å være med i prosessene som skjer før en så stor rapport publiseres er veldig spennende.
Deception Island
Et annet spennende prosjekt jeg har jobbet med handler om en aktiv vulkanøy i Sørishavet som heter Deception Island. Norsk Polarinstitutt hadde fått en søknad om en prøvestudie som ønskes å gjøre på øya. Studiet går ut på å bruke droner til å kartlegge vulkansk aktivitet på øya. Det jeg måtte gjøre da var å skrive et notat på miljøforstyrrelsene dette kunne føre til. Spesielt hvordan dyre- og fugleliv kunne forstyrres hvordan det kan unngås.
Flyfoto av Deception Island. Foto: http://www.deceptionisland.aq/introduction.php
På øya er det mange sjøfugler, flere selarter og verdens største koloni av ringpingvin. Så jeg måtte finne artikler om hvordan droner påvirker disse artene. Det var litt vanskelig å finne det, men litteratursøk er noe jeg har gjort gjennom hele studiet og jeg fant til slutt noen gode artikler. Jeg syns det var veldig spennende og jeg har lært mye nytt. Ikke bare det faglige jeg har hentet ut av artiklene, men også det å hente kunnskap fra litteratur og bruke det i en rådgivende sammenheng.
Bouvetøya
Jeg har også jobbet med Bouvetøya. Bouvetøya er en norsk vulkanøy i Sørishavet og regnes som den mest isolerte øya i verden. Hele 89% av øya er dekt av is. Siden øya er så isolert h[JN1] ar den et sårbart dyreliv. I 1971 ble øya et naturreservat på grunn av sårbarheten. Jeg skulle lage en oversikt over hvilke arter som er på øya og finne ut hvordan de reagerer på menneskelige forstyrrelser som f.eks helikopterstøy, droneflyvning og nær ferdsel til fots. Da var det igjen å finne forskning om dette. Det gikk litt lettere siden jeg allerede hadde gjort det med Deception Island. Jeg laget en oversikt om forstyrrelser på miljøet som kan skje med aktivitet på øya. Det kan brukes når det kommer forespørsler om aktivitet på øya fremover. Jeg syns det var både stas og litt skummelt kan ha påvirket hva som kan gjøres på øya i fremtiden.
Bouvetøya, foto: Norsk Polarinstitutt
Bærekraftig turisme på Svalbard
Jeg har også gjort en jobb om ferdsel på Svalbard. Miljøavdelingen hos sysselmesteren på Svalbard ønsket en oversikt over hvor, når og hvorfor det er sårbart med ferdsel på Svalbard. De ville vite når vi må være ekstra obs på sårbar vegetasjon, dyreliv og kulturminner. Oversikten skal brukes i guideopplæring og som vil forhåpentligvis føre til en turistnæring som er tryggere for miljøet på Svalbard. Det er allerede skrevet en del om dette, så da var det bare å trekke ut det viktigste og lage en oversikt. Jeg lærte mye nytt om hvor sårbart dyrelivet på Svalbard er for menneskelig aktivitet og konsekvensene hvis vi ikke tar hensyn til det. Her syns jeg også det var litt skummelt siden oversikten skulle brukes aktivt i opplæringen av guider og kan ha gode konsekvenser for dyrelivet på Svalbard.
I praksisen min hos Norsk Polarinstitutt har jeg hatt mange forskjellige oppgaver. De jeg har nevnt er de jeg syns er viktigst og mest spennende og forteller om. Jeg har fått god bruk for den kunnskapen jeg har fått gjennom studiet så langt, som f.eks litteratursøk og kildebruk. Jeg sitter også igjen med mye kunnskap. Ikke bare faglig, men også om prosessene bak arbeidet som blir gjort her hos Norsk Polarinstitutt.
Skrevet av Sigrid Vold Jensen, masterstudent ved Institutt for arktisk og marin biologi.
Hva jobber en biolog med, sånn egentlig? Det spørsmålet har jeg stilt meg selv, og jeg har til tider hatt vanskelig med å gi et tilfredsstillende svar når jeg har blitt stilt spurt av venner og familie. For en som meg, som har kjærlighet for friluftsliv og interesse for dyr og vekster vil en praktisk jobb ute i naturen høres veldig fristende ut. Men hvordan er det å jobbe ute i felt? Og hva gjør en biolog på kontoret? Her er noen av mine erfaringer fra praksis i NIBIO.
Kan nordnorsk kyst bli matfat for reinen ved mildere klima?
Jeg startet praksisen min I NIBIO med feltarbeid på Ljøssøya. Det er en ganske liten øy som ligger idyllisk til i havgapet cirka 50 kilometer fra Tromsø. På øya bor det fire tamrein; Mats, Emil, Kasper og Jonathan. NIBIO er så heldig å få bruke de i en del av et prosjekt om reindriftens utfordringer. De forsker på kystterreng som mulig vinterbeite for reinsdyr.
Rein i solnedgang på Ljøssøya. Foto: Jo Jorem Aarseth, NIBIO.
Mildere klima skaper trøbbel for reinen
Reinsdyr er tilpasset lange og kalde vintre i nord og lever på en vegetardiett. Det til tross for karrige kår gjennom vinterhalvåret. Mildvær betyr problemer for reinen. Regn som fryser til is rundt vegetasjonen gjør maten utilgjengelig. Vi forventer oftere milde vintre på grunn av klimaendringene og det kan det bli katastrofe i reindriften. Spesielt i indre deler av Nord-Norge er det økende mildvær. I disse områdene er mange rein er på vinterbeite. Klimaet ytterst på kysten er jevnt mildere og har mindre snøfall enn i innlandet. Da kan maten være mer tilgjengelig langs kysten for reinen på vinteren. Terrenget ute på Ljøssøya er derfor et ypperlig sted for å se om kysten kan være en løsning på fremtidige sultkatastrofer.
Merking av reinsdyr med GPS-sendere
På feltarbeidet på Ljøssøya i januar merket vi de fire reinene med GPS-sendere. Før reinsdyrene kunne merkes, måtte vi hente de inn og gjete dem inn i en innhegning. Selve innhentingen var ingen problem. For Mats, Emil, Kasper og Jonathan er godt vant med folk og kom velvillig springende i retning matmor Ane, matfar Jan og besøket fra NIBIO. Det var en forunderlig erfaring å ha fire reinsdyr hakk i hæl på alle små turer rundt omkring på øya. Her snakker vi om å leve opp til begrepet tamrein, altså.
Innhenting av reinsdyrene. Foto: privat.
Å få reinsdyrene inn i innhegningen var heller vanskelig. Her fikk jeg erfare at reinene ikke lar seg friste av kraftfôr til enhver pris. Jeg har tidligere erfaring med håndtering av reinsdyr fra fjøset på UiT som kom til nytte her. Som for eksempel å unngå øyenkontakt når reinen er stresset. Etter mange forsøk fikk vi dem inn og vi kunne montere på GPS-halsbåndene.
Meg og Mats i innhegningen. Montering av GPS halsbånd.
Kartlegge hva reinene spiser mest
GPS-senderne logger posisjonen til reinene med nøyaktighet på pluss/minus en meter. Senere denne våren skal jeg delta på kartlegging av vegetasjonen på øya. Og vi kan koble posisjonene til vegetasjonen. Da kan vi se hvilke planter reinen liker best å spise. GPS-senderne gjør at biologiene kan vite hvor reinene er til enhver tid mens de sitter varmt og godt på kontoret sitt.
Hvor lenge holder Grågåsa til på jordet?
I april hadde jeg mitt andre feltarbeid med NIBIO ute på Musvær. Musvær er en skjærgård utenfor Vengsøy i Troms. Der er det et geitebruk med 160 dyr til produksjon av geitemelk. På skjærgården er det også et yrende fugleliv. Bonden har observert 40 ulike hekkende fugl, inkludert grågås. Grågåsa lever også av en vegetarisk diett og liker å benytte seg av matfatet til husdyrene når de har sjansen. Beiteskadene på jordene gir store økonomiske tap for bonden hvis grågåsa får beite fritt fordi da bonden kjøpe gress for å mette dyrene sine. NIBIO forsker på omfanget av grågås-problematikken, blant annet ved beiteovervåking med viltkamera.
Grågås på jordet. Foto: Jo Jorem Aarseth, NIBIO.
Montering av viltkamera
Jeg var med på å montere viltkameraer på et av de fem jordene på Musvær. Dette jordet skal stå uforstyrret så gåsa kan beite fritt. Vi monterte fire viltkameraer i ulike vinkler for å dekke hele jordet. Viltkameraet tar opp film når noe beveger seg foran kameraet. Senere denne våren skal jeg ut til Musvær å skifte minnekort og se gjennom opptakene for å finne ut hvor lenge gåsa er på jordet ved hvert beiteforsøk.
Meg som monterer opp viltkamera. Foto: privat.
Kvalitetssikring av rapporter, videoanalyser og annet kontorsyssel
I tillegg til feltarbeid har jeg fått en smakebit på kontorarbeidet en ansatt i NIBIO gjør. Jeg har bistått i kvalitetssikring av rapporter med innspill på rettskriving og kompliserte formuleringer. Jeg har analysert videoer av reinsdyr til forskning på søvnrytmer og drøvtygging og fått lekt meg med statistiske metoder med rådataene. Her har erfaringer med kontortilværelsen, digitale ferdigheter og kunnskap om dataanalyser fra studiene kommet godt med.
Kontorpulten min på Holt. Foto: privat.
Hva har jeg erfart?
Etter å ha vært i praksis en stund har jeg erfart at hverdagen til en biolog kan være svært variert og fleksibel. Jeg har lært nye dataprogrammer og børstet støv av gamle kunnskapene mine i statistikk på kontordagene mine på NIBIO. Jeg har lært mye nytt om grågås og reinsdyr og hvordan forskning på disse dyrene kan være i praksis. Feltarbeid i nydelige omgivelser og et hyggelig kontormiljø på NIBIO har gitt mersmak. Jeg gleder meg til resten av praksisen!
Written by Eirill Spadoni, bachelor student at department of arctic and marine biology.
Microplastic pollution has become a serious issue in the last decades, impacting the health of entire ecosystems as well as our own. The roughened surface of down-graded plastic particles released into the waters makes them potential growth sites for bacteria to reproduce and easily transfer genetic material to each other, facilitating the emergence and spread of antibiotic resistant strains.
Antibiotics are limited and old ones are gradually meeting more and more resistant strains due to the careless use and disposal of antibiotics. As a result, as we go forward, we may find ourselves unable to cure even the most common bacterial infections.
The project I have been assigned consists of studying the effect of different types of microplastic on the antibiotic resistance of a common bacterium.
Me at the NORCE lab in Tromsø. Photo: private.
My task is to transform and grow bacteria with particles of nylon, a plastic polymer unfortunately very commonly found in our environment, and observe how its presence affects the antibiotic resistance of the bacterium Acinetobacter baylyi. These past weeks I was taught techniques to carry out the experiments. To get some practice before starting the actual experiments, we ran some control experiments without using microplastics. We started from basic things, like the preparation of LB (Lysogeny Broth) medium, a nutrient solution in which bacteria can multiply, and agar plates, gelatinous disks essential for the in-lab growth of bacterial colonies. Although these are very simple (and essential) procedures, they were new to me: during laboratory sessions at the university, all material had been previously prepared for us. As some of the plates contained antibiotics to allow only the bacteria with the resistance gene to grow, we were taught how to properly handle and dispose of them, along with other biohazardous waste, and about the importance of risk assessments.
We learned how to maintain a sterile environment by using laminar hoods, gas burner and the autoclave. Photo: private.
At the same time, we learned of more complex procedures, such as DNA extraction, where bacteria are treated with different chemicals to dissolve their membrane and remove everything other than the DNA containing the antibiotic resistance gene to be transferred to the other strain of bacteria.
The next step of the experiment was to grow overnight cultures of bacteria. I learned that bacteria can survive temperatures of -80C degrees (!), as they are stored for further use. In this case, we took frozen bacteria left from a previous run of the same experiments and suspended them in LB medium to allow them to grow. These were successively mixed with the extracted DNA to induce them to take up the antibiotic resistance genes in a process called transformation. I was familiar with the technique, as I had done it before in a molecular biology lab, but it was interesting to use the protocol provided along the material kit.
Once the bacteria had taken the resistance genes, we made different diluted solutions. This was also something I was familiar with from some microbiology labs I had had in year 2 of the bachelor program. But repeating it and doing it independently made me gain more confidence in the procedure.
After some days we counted the colonies. The colony counting was done using a different technique that the one I was used to. Where they were too many, only a portion was counted. The colonies were big enough to be counted without using a microscope and I used instead a clicker I had never seen before.
Lately I’ve also had the opportunity to observe and help with another related project that aims to observe the difference in antibiotic resistance related to the presence of microplastics in compost and manure from Italy and Norway. The two countries have different regulations related to the use of antibiotics in farming and plastic disposal, as well as (probably) different bacteria strains and different climate. This allows us to study whether the temperature also plays a role in the antibiotic resistance spread. The samples for the experiments in Tromsø are taken from Holt and a local farm. Both compost and manure are combined with microplastics and antibiotics to be analyzed and the presence of different bacteria measured and compared to the data coming from Italy.
My tasks in this project were pretty basic: transferring samples to testing tubes and rinsing them to make them ready to be analyzed, but I enjoyed learning about this different project. I found particularly interesting how institutions from different parts of the world can cooperate on one project for a common important goal!
Skrevet av Tristan Kalvenes Natvig, bachelorstudent ved Institutt for arktisk og marin biologi.
Foto: Sandnes1970/mostphotos.com
I min praksis hos NINA har jeg fått jobbe med flere forskjellige prosjekter. Det var mange tilgjengelige oppgaver, men med tidsrammene til praksisfaget ble jeg tildelt tre oppgaver. Jeg har jobbet med øresteiner fra Tana-ørret, video av fisk fra Anarjokha og felttur til Skjomen. En fin miks av lab-, kontor- og feltarbeid.
Tanaelva er grenseelven mellom Norge og Finland. Den starter der hvor Karasjokha og Anarjokha møtes. Tanaelva strekker seg 361km og er Norges nest lengste elv. Tanaelva har før huset verdens største bestand av atlanterhavslaks, men det er betydelig nedgang i bestanden nå. Elva har i lang tid vært svært viktig for lokalbefolkningen og for villaksen. Det er derfor viktig å ta vare på laksebestanden her før det går for langt.
Tanaelva renner igjennom flere kommuner på norsk og finsk side. Å fiske etter laks i Tanaelva er svært ettertraktet. At fisket foregår i mange kommuner i to land gjør forvaltningen vanskelig. Vi er avhengig av gode fangstrapporteringer og enighet om reguleringer og uttak fra alle kommuner for å forvalte elva godt. Hva som gjør at laksebestanden gått ned er fortsatt usikkert. Men at laksen er presset av flere grunner er sikkert.
En viktig del av kulturen rundt Tanaelva er laksefiske i elva og i garnfiske i havet. Det er også mange sportsfiskere som fisker her. Overfiske kan være en stor grunn til at det blir færre laks. Det diskuteres også om gjedde og ørret spiser yngelen og smolten. At det kan forverre situasjonen for en nedfisket bestand er det ingen tvil om.
Øresteiner forteller oss alderen til ørreten i Tanaelva
NINA Tromsø har flere prosjekter på laksebestanden i Tanaelva. Jeg har jobbet med øresteiner fra ørret i elva. Øresteiner (eller otolitter) er små «steiner» i hulrom på hver side av fiskens hode. De fungerer sånn som vårt balanseorgan i øret og forteller fisken hva som er opp og ned i vannet. Otolittene vokser mens fisken vokser. Det gjør at vi kan lese av fiskens alder på øresteinene. Temperatur og lys gjør at fisken vokser mer i sommerhalvåret enn vinterhalvåret. Da får øresteinene smale vintersoner og bredere sommersoner. Da kan vi se under en lupe og telle antall vinterringer. Det blir som årringer på et tre.
I tillegg til å finne alderen til ørreten registrerte jeg data om fisken, som vekt, lengde, fangstplass og fangstdato. Jeg skulle også notere ned hvor sikker jeg var på alderen jeg leste fra øresteinene. I starten jobbet jeg sakte fordi jeg var usikker. Etter flere spørrerunder med veilederen min ble jeg sikker på at dette var noe jeg hadde kontroll på. Ved prosjektets slutt fikk jeg gjort mer på kortere tid fordi jeg hadde fått erfaring.
Ekkolodd og video for å telle arter i Anarjokha
En annen jobb jeg gjorde om Tanavassdraget var å jobbe med videoer fra en av de to elvene som danner Tanaelva; Anarjokha. Her har det blitt satt opp en sonar ved elvebredden som bruker ekkolokasjon for å registrere fisk som svømmer forbi. Fiskens bevegelser og størrelse kan si noe om hvilken art det er, men antagelser basert på bare det kan også være feil. For å sjekke hvor nøyaktig vi kan anslå art og størrelse fra ekkoloddet er det satt opp kameraer på tvers av elva der sensoren er. Da kan vi sammenligne signalene fra ekkoloddet med filmen og se hvor rett vi har. Og i tillegg bli bedre på å tolke signalene vi får.
Felttur i Skjoma for å se hvor mange fiskeegg som overlever vinteren
Mitt siste prosjekt under praksisen var en felttur til Skjoma, en elv i Narvik. Skjoma ble kraftregulert for 50 år siden og har lav vannstand på vinterstid. Man tror at den lave vannstanden gjør at en del egg fra ørret og laks blir tørrlagt og dør i løpet av vinteren. Da blir det mindre ørret og laks. Hvor mange egg som dør varierer fra år til år og påvirkes mest av vannstanden på høsten. Lavt vann på høsten får fisken til å gyte på plasser som også har vann på vinteren, det kan være positivt for gytingen. Vi kartla gytegroper og anslo hvor mange egg fra høstens gyting som hadde dødt. Vi fant gytegroper i ulike deler av elva og gravde til vi fant egg. Fant vi levende egg stoppet vi å grave og anslo at alle eggene overlevde. Fant vi døde egg gravde vi til vi eventuelt fant levende egg og laget et anslag på andel av eggene som var døde. Vi lagret GPS-posisjon av gytegropen og tok prøver av eggene for DNA-testing for å finne ut hvilken fiskeart eggene er. Vi fant også flere groper med pukkellaksyngel som hadde klekket og nærmet seg turen ut i havet. De tok vi også prøver av.
Hva har jeg lært fra praksisen?
Mye av det jeg har gjort kan knyttes til ting jeg har gjort i studiene. Det har vært spennende å få bruke kunnskapene fra studiene i praksis. Jeg har fått jobbe med temaer jeg har vært interessert i hele livet og det har vært kjekt å ta del i forskningen som jeg ellers bare hadde lest resultatene fra. Jeg lærte raskt at jeg må stole på egne kunnskaper når man må jobbe selvstendig. Jeg har også lært at man i biologiens verden ofte må finne seg i at man ikke alltid kan få undersøkt alt man håpet på. Som når otolittene er umulig å lese, når mørket og uklart vann gjør kameraer nytteløse eller når været ikke spiller på lag under felttur. Småting vil alltid oppstå, men man finner som regel en løsning.
