Kulturskolelæreryrket – framveksten av nye profesjoner? En kvalitativ undersøkelse av utdanningsfeltets forståelser av kulturskolen og kulturskolelærerprofesjonen

Gry Sagmo Aglen, stipendiat i musikkpedagogikk ved Høgskolen i Innlandet

Kulturskolen i Norge har i løpet av sin eksistens vært gjennom en omfattende profesjonaliseringsprosess både faglig og organisatorisk, og kulturskolelæreryrket har endret seg som følge av denne prosessen. Denne utviklingen medfører at det stilles nye krav, ikke bare til innholdet i utdanningene som kvalifiserer til undervisning i kulturskolen, men også til dem som underviser på slike utdanninger, siden deres forståelse av kulturskolefeltet vil ha betydning for utdanningenes innhold. Kompetanseveiene fram mot kulturskolelæreryrket er derfor mange, og innholdet i ulike musikkpedagogiske utdanninger som kan sies å kvalifisere for kulturskolelæreryrket vil være variert (Aglen & Karlsen, 2017).

I dette ph.d.-prosjektet undersøker jeg hva slags tenkning om kulturskolen som sådan og kulturskolelæreryrkets profesjonsutøvelse som ligger til grunn i høyere musikkutdanninger som kvalifiserer til å undervise i kulturskolen. Kulturskolen har i dag har et tilbud som favner flere kunstfaglige områder, men dette prosjektet omhandler fagområdet musikk, og temaet for prosjektet er kulturskolelærerutdanning og profesjonsutøvelse. Studien presenteres i en artikkelbasert avhandling bestående av tre artikler og en kappe. Overordnet problemstilling i studien er: «Hvilke forståelser av kulturskolelæreryrket ligger til grunn i musikkpedagogisk rettede programmer som kvalifiserer til undervisning i kulturskolen?», og for å avgrense problemstillingen er det utviklet underliggende forskningsspørsmål som undersøkes og drøftes separat i tre artikler:

Den første artikkelen (Aglen & Karlsen, 2017) kartlegger forskningsfeltet og fokuserer på kulturskolens rammeplan (Norsk kulturskoleråd, 2016) og studieregulerende dokumenter (Forskrift om rammeplan for praktisk-pedagogisk utdanning, 2015; Forskrift om rammeplan for treårige faglærerutdanninger i praktiske og estetiske fag, 2013), og har følgende forskningsspørsmål: «Hvilke musikkutdanninger i Norge kan, i henhold til kulturskolens rammeplan, sies å kvalifisere sine kandidater for å arbeide i dette skoleslaget? og Hva kan sies å karakterisere den fremvoksende profesjonen «kulturskolelærer i musikk» når denne ses i et profesjonsteoretisk lys?»

I den andre artikkelen (Aglen, 2018) utforskes lærerutdannernes forståelser av kulturskolen som skoleslag, kulturskolelæreryrket og kulturskolelærerutdanninger innenfor fagområdet musikk. Det spesifikke forskningsspørsmålet i denne artikkelen er: «Hva slags forståelser av kulturskolen, kulturskolelærerprofesjonen og utdanninger som kvalifiserer for undervisning i kulturskolen finnes blant dem som underviser ved musikkpedagogiske rettede programmer som kvalifiserer til undervisning i kulturskolen?»

For å komme nærmere selve kulturskolefeltet fokuserer den tredje artikkelen (Aglen, i prosess) på praksissamtalene som gjennomføres i forbindelse med studentens praksisundervisning i kulturskolen, og undersøker hvilke forståelser av kulturskolelæreryrket som framtrer i disse samtalene. Forskningsspørsmålet i denne artikkelen er: «Hvilke forståelser av kulturskolelæreryrket som profesjon framtrer i samtalen mellom faglærer, praksisveileder og student, og på hvilke måter kan kunnskaps- og læringsdimensjonene i samtalen bidra til studenters utvikling av profesjonsforståelse?»

Artiklene har hvert sitt empirigrunnlag, henholdsvis dokumentanalyse, intervjuer og observasjoner, og de teoretiske forståelsesrammene er i hovedsak profesjonsteori og sosiokulturell læringsteori. Med utgangspunkt i studiens overordnede forskningsspørsmål, vil resultatene fra artiklene drøftes i kappeteksten i lys av teorier om praksisarkitektur og praksisøkologi (Kemmis, Edvards-Groves, Wilkinson & Hardy, 2012; Kemmis et al., 2014).

I dette paperet vil jeg i hovedsak presentere studiens hovedfunn, med vekt på kritiske endringsperspektiver knyttet til kulturskolen og utdanninger som kvalifiserer til musikkundervisning i dette skoleslaget.

 

Musikkpedagogikkens vilkår : En diskursorientert studie av konstruksjoner av musikkpedagogikk ved fire utdanningsinstitusjoner

Elin Angelo, Norges teknisk-naturvitenskapelige 
Jens Knigge,Nord Universitet
Wenche Waagen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Morten Sæther, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

I denne artikkelen undersøker vi hvordan musikkpedagogikk uttrykkes på nettsider, i planverk og i styringsdokument ved fire typiske utdanningsinstitusjoner for musikkpedagogiske utdanninger som alle kvalifiserer for kulturskolen. Tilsammen tilbyr de fire institusjonene utøvende musikerutdanning-, musikkteknologisk utdanning-, musikkvitenskapelig utdanning med PPU/FPPU, faglærerutdanning, barnehagelærerutdanning, grunnskolelærerutdanning og dermed musikkpedagogisk utdanning på BA, MA og PhD-nivå.

De fire institusjonene er i relativt nær geografisk avstand, men bygger på ulike tradisjoner. Begrepene som brukes om fag, disipliner, yrkestitler og praksiser kan dermed være svært forskjellig – selv om innholdet er likt. For eksempel kan ansatte ha ulike yrkestitler som feks i musikkpedagogikk, musikk, instrument, pedagogikk eller didaktikk, men like oppgaver og ansvar. På samme måte kan samme begrep på de ulike institusjonene (feks ‘profesjonsfag’, eller ‘musikk’) dekke helt forskjellig innhold. Vår hensikt med artikkelen er å synliggjøre hvilke ord som brukes om musikkpedagogisk kunnskap, på disse utdanningene, og dermed hva som konstitueres som institusjonens musikkpedagogiske verdier, ansvar og myndighet. Dette har betydning for hva som konstrueres som vesentlig kunnskap og mandat for musikkopplæring, blant annet i kulturskolen.

Datamateriale i artikkelen er institusjonenes websider (presentasjon, språkliggjøring av musikkpedagogisk utdanning og forskning), studieplaner (vekting instrument/utøving/ teori/praksis, språkliggjøring), og stillingstitler/fagområder. Diskusjonene fordypes med støtte i eksisterende diskursforskning tilknyttet musikkpedagogikk, og med speiling i Foucaults makt/kunnskaps-begrep (Foucault, 1972). Diskursorienterte studier stiller spørsmål ved tatt-for-gittheter og undersøker hvordan det selvfølgelige blir selvfølgelig. I denne artikkelen handler det om hvordan ‘musikkpedagogikk’ konstrueres språklig, hvilke makt/kunnskaps-relasjoner dette betinger, konstituerer og muliggjør, og dermed hva som har og får autoritet om musikk/pedagogikk i den enkelte institusjon.

 

Forskningsprosjektet KiS (Kunstløft i Samarbeid), med bakgrunn i det kommunale pilotprosjektet Kulturdag 

Bjørn-Terje Bandlien, NTNU, ILU

Ved 8 grunnskoler i Trondheim kommune skal det skoleåret 2019-2020 settes i gang en pilot kalt Kulturdag. Dette innebærer at lærere i kunstfag ved de utvalgte grunnskolene i samarbeid med kulturskolens lærere planlegger og gjennomfører en skoledag hver uke med kunstfag på programmet. Et uttalt mål har vært å innføre kulturdag ved alle skolene i Trondheim i den kommende fireårsperioden.

Forskningsgruppa KiS (Kunstutdanning i Samarbeid)
Forskningsgruppa KiS vil bidra til å tydeliggjøre hvordan Kulturdag-prosjektets innhold, erfaringer og resultater kan være et kunnskapsbidrag som har overføringsverdi i nasjonal og internasjonal sammenheng. KiS planlegges som et 2-årig prosjekt, med oppstart høsten 2019 og med publikasjoner, formidling og evalueringsarbeid fram til våren 2021. Forskningsmaterialet vil genereres og analyseres i tilknytning til Kulturdag-prosjektet av forskere fra ulike utdanningsinstitusjoner i Trøndelag. Disse forskerne rekrutteres i disse dager, og nøyaktige planer for de ulike del-forskningsprosjektene utarbeides i dialog med Kulturdag-prosjektets framvekst.

Aktuelle forskningsområder
Det overordnede forskningsfokuset i KIS, er preliminært formulert slik:
«Hva slags faglige og didaktiske perspektiver og problemstillinger aktualiseres gjennom Kulturdag-prosjektet tverrinstitusjonelle samarbeid, og hvordan kan disse perspektivene og problemstillingene bidra til ny kunnskap?»

Forskningsgruppa KiS har rekruttert forskere som beskjeftiger seg med flere tverrinstitusjonelle samarbeidsprosjekter enn bare Kulturdagen. I denne presentasjonen vil jeg imidlertid begrense meg til de delprosjektene som er direkte relatert til Trondheim kommunes kulturdag. Pr i dag gjelder dette 11 delprosjekter:

• Delprosjekt 1: Elevers læring.
  • Elevers læring i musikkemner. Hvordan kan elevers læring i Kulturdagen beskrives? Deltagende observasjon. Et kritisk designteoretisk perspektiv (Selander, 2017) på læreprosesserene gir mulighet til å analysere læringsprosessens mål, institusjonelle mønstre, potensielle ressurser, transformasjoner og representasjoner. Læring kan observeres ved å betrakte kunnskapsrepresentasjoner ved to ulike tidspunkter. Selve transformasjonssyklusene kan betraktes som en rekke av performative handlinger og affektive responser (Bandlien, 2019). Analysen søker å finne og beskrive performative stopp-punkter (Fels, 2015) i elevenes læring, og knytte disse til den designteoretiske læringssekvensens (Selander, 2017) kategorier.
• Delprosjekt 2: Kulturskolelæreres utviklingsprosesser i møte med grunnskole.
  • Et utviklingsprosjekt med kulturskolelærere i Kulturdagen og/eller med utg.p. i 7,5-sp-kurset. Spenninger, intensjoner og handlinger. Kulturhistorisk aktivitetsteori som rammeverk. Hvordan foregår Kulturdaglærerens pedagogiske utvikling?
• Delprosjekt 3: K&H-Kulturskolelæreres refleksjoner i møte med grunnskolen.
  • Hva slags spenninger og muligheter reflekterer K&H-kulturskolelæreren i Kulturdag over? Skriftlige refleksjoner analyseres.
• Delprosjekt 4: Kulturdagens tverrsektorielle, politiske og organisatoriske bakgrunn i kommunen.
  • Litteraturstudie av kommunens styringsdokumenter og referater. Studien fokuserer på kommunens tilsynelatende vanntette adskilte skott mellom skole og kultur, samt hvordan kulturskolen er plassert i skolesektorens skott. Hvordan kan de organisatoriske og politiske prosessene bak kulturskoledagen forstås?
• Delprosjekt 5: Kulturdagen sett fra ledersida.
  • Et Kulturdag-overgripende intervjumateriale hvor skolelederne ved alle 8 grunnskoler og kulturskolen kommer til orde omkring hva Kulturdagen innebærer av mening, hentes inn og analyseres.
• Delprosjekt 6: Elever og foreldres opplevelser av Kulturdagen.
  • Undersøkelse om hvordan elever (og foreldre) opplever Kulturdagen. Innebærer Kulturdagen noen form for forskjell fra skolen uten Kulturdag, sett fra elever og foreldres side? Fokusgruppeintervju.
• Delprosjekt 7: Drama i kulturskole og grunnskole.
  • Drama er fag i kulturskolen, men ikke i grunnskolen, annet enn kanskje i ungdomsskolens «Produksjon for sal og scene». Medfører Kulturdagens tette samarbeid mellom kulturskole og grunnskole noen betydning for dramafaget i skolen/kulturskolen?
• Delprosjekt 8: Samarbeid mellom danselærere fra to ulike utdanningskulturer.
  • Individuelle intervju med to lærere, og analyse som søker å belyse lærernes ulike utdanningskulturelle bakgrunner, og hvordan dette innvirker på deres felles undervisningskonstruksjon.
• Delprosjekt 9: Etterutdanningskurset «Kulturskolepedagog i grunnskole 7,5 sp».
  • Kurset er utviklet for å møte et konkret uttalt behov fra kulturskolens side. Delprosjekt 9 analyserer kurslærernes skriftlige refleksjoner omkring gjennomføringen av kurset.
• Delprosjekt 10: En kulturskolepedagogs innsideperspektiv på Kulturdagen.
  • Hvordan fungerer kulturskolepedagogikk i møte med elever som ikke selv har valgt faget?
• Delprosjekt 11: Kulturskolelærer og grunnskolelærer i samarbeid om K&H-undervisning.
  • Hvilke faglige og didaktisk perspektiver kokonstrueres mellom en grunnskolelærer og kulturskolelærer? Samtaletegning og narrativ analyse.

Noen utfordringer

Forskningsprosjektet hadde oppstartsseminar 18. september, og er derfor temmelig ferskt. Dette gjenspeiler også hva som er de opplevde utfordringene på nåværende tidspunkt:

• Utvalg av forskningsfokus og metoder og metodologier innenfor den aktuelle rammen
• Rekruttering av forskere til sentrale deler av prosjektet. Delprosjekt 5, 6, 7 og 8 mangler enda forskere.
• NSDs strenge krav rundt forskning på barns læring vanskeliggjør rekruttering av forskningsdeltakere.
• Grunnskolelærernes rigide tidsplaner vanskeliggjør deres deltakelse i forskningprosjektet, og kan virke innsnevrende på metode-utvalget

 

UNGDOMSSKOLEELEVERS KOMPONERING MED GARAGEBAND PÅ IPAD
En musikkdidaktisk studie av performative stopp-punkter i et kritisk designteoretisk perspektiv

Bjørn-Terje Bandlien, NTNU, ILU

Dette paperets hensikt er å bidra til økt kunnskap og kritisk bevissthet om grunnskolens og kulturskolens digitalteknologiske komposisjonsundervisning generelt, og spesielt i forhold til komposisjonsundervisning med iPad og GarageBand.

Forskningsprosjektets empiri er generert gjennom en mikroetnografisk feltundersøkelse hvor forskeren fulgte musikkundervisningen på en ungdomsskoles åttende trinn gjennom omtrent tre måneder, hvor elevene komponerte med GarageBand på iPad. Data ble generert gjennom deltakende observasjon og lagring av elevarbeider etter hver undervisningsøkt, samt gjennom intervjuer.

Paperets sentrale teoretiske rammeverk innebærer et kritisk designteoretisk perspektiv. I dette ligger det blant annet at musikk betraktes som kompleks og multimodal, og at kunnskapsproduksjon kan observeres i form av kommuniserte representasjoner. Forskningsprosjektets sentrale problemstilling er: Hvordan kan ungdomsskoleelevers komponering med GarageBand på iPad forstås i et designteoretisk perspektiv? Denne problemstillingen brytes ned i tre forskningsspørsmål: 1) Hva slags kunnskap er i spill når elever komponerer med GarageBand på iPad? 2) Hvordan innvirker teknologien på komposisjonsprosessene? 3) Hvordan kan komposisjonene forstås som kunnskapsproduksjon?

I paperets analyser er forskernarrativer konstruert ut fra performative undersøkelser av utvalgte komposisjonsprosesser hvor stopp-punkter åpner for forståelser knyttet til forskningsspørsmålene. Funnene viser at elevene berørte et bredt spekter av spesialiserte forståelser av de mange semiotiske modalitetene som finnes i musikk, at elevene ble utfordret av flere ulike egenskaper ved teknologien, og at dette innvirket på hvordan de tok valg og arbeidet og at elevene, når de kom inn i ukjente farvann, gjorde prøvende performative handlinger, og tok valg ut fra affekter som de opplevde at fulgte handlingene. På denne måten gjorde de kreative musikalske valg basert på kunnskap som ble produsert i samme øyeblikk.

I paperet framskrives teoretiske, metodologiske og didaktiske forskningsbidrag. Noen framtredende temaer er den designteoretiske transfomasjonssyklusens innhold, ulike former for utfordringer, instruksjon versus konstruksjon, styring av læringsarbeid, formell og uformell læring og drivkrefter og motkrefter i musikkfaglig utvikling.

 

Struggling to decolonize the field of cultural school research  

Zarah Bayati, Göteborgs Universitet
Gry O. Ulrichsen, NTNU
Helen Eriksen, Universitetet i Agder

 

Our project is to develop a chapter in a coming anthology for the Nordic research network called KIL forsk. This paper is in the making and our approach to dissemination is both academic but also informed by our various artist practices.

Our paper focuses on the way in which structural racism can be experienced in academic institutional settings despite well-meaning behavior and good intentions when considering “inclusivity” as a theme for topic. Working on the premise that White Supremacy is a mechanism to subordinate certain individuals for economic gain, we look towards mechanisms and strategies in that withhold whiteness within the cultural and educational sectors.

In this diffractive analysis of two events that unfolded around and in an academic research community in KIL-forsk; three voices will be conceptualized as an assemblage of experience.  It aims to move the narrative beyond describing the «need» to invite the“other”,  in this instance, “critical friends” into a research community, to compensate for an absence. An analysis of affective events will enable the generation of new questions and issues to allow for the emergence of potential meaning. The aim is to  arrive at a place where the concept of invitation to “critical friends” seems an obsolete concept to our developing research community.

Immediate questions appear to be:

What happens in a research community when the “embodied research subject” is invited into the project, as a “critical friend” with her experience?

What is the experience of, and what does it entail to be, a critical friend?

Why are such invitations important? How is this invitation distributed in research community?

Whose knowledge is desirable? Who has the interpretative prerogative for judgment about the question what is knowledge?

So far it appears that a diffractive experiential analysis based on embodied experience can be seen as a challenge to neutral and objective perspectives in the research field. To frame the researcher with embodied experience as a critical friend, seems to reinforce and reconstitute our research as “just anecdotal evidence”, “positioning within the victim frame” and “personally” offensive. Further, it seems to suggest a way in which individual encounters enforce structural racism within the academic and a wider artistic community.

Zahra Bayati approaches the analysis from postcolonial and critical race and whitnesse perspectives.

Gry O. Ulrichsen approaches the analysis as a becoming-diffractive and a/r/tographic practitioner.  Understanding diffractive analysis as an embodied engagement with the materiality of research data and the practice of the  artist/researcher/teacher as entangled and mutually reinforcing each other.

Helen Eriksen comes to the analysis from the perspective of critical whiteness and a performative ethnographic understanding of artistic and academic production.

 

Ethnomusicology and the ‘Emotional Frontier’ in Sweden’s Music and Art Schools 

Carrie Danielson, Florida State University

This paper highlights the participation of newly arrived and unaccompanied children in Sweden’s historically music and arts schools. Drawing upon ethnomusicological fieldwork conducted in Simrishamn, Sweden in the summer of 2018, I investigate how these institutions function as sites for what childhood studies scholar Stephanie Olsen calls ’emotional frontiers’— that is, spaces of encounter where “cultural friction and transfer take place” (Olsen 2015).

Specifically, I analyze the experience of one young boy from Syria and a song he wrote called “Syrien du vackra land” (“Syria, you beautiful country”). This song, which is based on a Swedish pop tune, not only reveals the individual identity and border work of “newly arrived” refugee children residing in Sweden who are no longer “newly arrived,” but it also acts as a microcosm for larger discussions of integration, tolerance, and cultural friction in contemporary Nordic societies.

 

Being and becoming an inclusive teacher in municipal arts schools – varied pathways towards special educational relations beyond norms and traditions (paper presentation)

Cecilia Ferm Almqvist, Stockholm Institute of Music Education, Södertörn Högskola

It has been stated that the target group enrolled in Swedish Municipal Arts schools is relatively homogenous when it comes to socio-economic and ethnical backgrounds, as well as when it comes to needs of special support. As a consequence of the governmental inquiry “Kulturskoleutredningen”; A municipal culture school based on its own foundation the Swedish government made resources available for education of arts school teachers aiming to offer children in Sweden to “spread their wings, challenge their curiosity, be on stage, play an instrument, try photography, programming, and painting”.  One of the areas that the government defined as being in need of development was Inclusion and accessibility, with a specific priority focusing on children and young people with intellectual or physical disabilities. Hence, one clear need was to provide professional development courses for arts school teachers that offered possibilities to develop special educational knowledge and inclusive educational approaches. In January 2019 such a course was started in the Stockholm region, and seven teachers were enrolled. The students were offered to meet and explore educational philosophy, current relevant research and practical arts school examples of inclusive practice. Materials generated in the course were analyzed in a hermeneutic phenomenological manner, aiming to describe the phenomenon of handling special educational dilemmas within the area of arts schools. Research questions: What characterizes special educational dilemmas in arts schools? What structures that hinder and encourage arts schools activities for all become visible in the material? What competencies do arts teachers need to develop to handle such dilemmas and structures? The results of the investigation will be presented as a narrative, where the voices of the teachers will come through and show varied pathways towards special educational relations beyond norms and traditions. The pathways intertwine between and through organization of arts activities on three different levels.

 

POSTER: Å ikke være en sau 

Stine Fosseholm, UiT Norges Arktiske Universitet

Dette studiet har sin bakgrunn i min interesse for bruk av kreative fag i samfunnet, herunder bruk av drama, og min interesse for ungdom som strever med ulike typer atferd. Den har blitt til på bakgrunn av de ungdommene jeg har møtt som mestrer dramakonteksten bedre enn skolekonteksten. Studiet gir et viktig tilskudd til forskningen både innenfor det teaterfaglige og det spesialpedagogiske feltet. Studiet bruker blandet metode for å besvare hvordan ungdom opplever egen atferd, trivsel, læring og inkludering ved deltagelse i dramakonteksten. Blandet metode ble benyttet for å skaffe grunnforskning på området. Det er forsket lite på hvordan mennesker med spesielle behov kan ha utbytte av drama. I dette studiet handler spesielle behov om atferdsutfordringer. Ved å benytte blandet metode oppnås en større innsikt i problemstillingen enn ved å bruke kun en av metodene. Det gjøres bruk av the explanatory sequential design. Denne typen design bruker først en kvantitativ metode, som deretter forklares av en kvalitativ metode. I dette studiet benyttes spørreundersøkelse og dybdeintervju. I studiet blir den kvantitative dataen benyttet for å finne ut hvordan ungdom opplever egen atferd, trivsel, læring og inkludering i dramakonteksten. Atferd blir delt i fire grupper: utagerende atferd, undervisnings-og læringshemmende atferd, sosial isolasjon og anti-sosial eller normbrytende atferd. Disse gruppene blir brukt for å se om det finnes sammenhenger mellom ulike typer atferd og trivsel, læring og inkludering. Den kvantitative delen viser en høy grad av trivsel og inkludering hos ungdommene. Flertallet opplever kun læring noen ganger i løpet av en måned i dramakonteksten. Studiet viser at ungdommene opplever at de har svært lite atferdsutfordringer i dramakonteksten. Studiet viser også tendenser til at atferdsutfordringer påvirker trivsel, læring og inkludering i en negativ retning. De kvalitative dataene brukes for å få en dypere forståelse av hvorfor ungdommene opplever det de opplever. I den kvalitative delen beskriver over halvparten av ungdommene at de i andre kontekster har hatt atferdsutfordringer tidligere eller fremdeles. De kvalitative resultatene samsvarer godt med de kvantitative resultatene. Det legges i drøftingsdelen av dette studiet vekt på hva som kan være bakgrunnen for de manglende atferdsutfordringene, og hva som gjør at ungdommene kun lærer noen ganger i løpet av en måned i dramakonteksten.

 

Drama och teater i svensk kulturskola – frihet i samma form? Resultat från enkätundersökning  

Kerstin Grip och Sofia Cedervall, Stockholms Universitet, HSD

Undervisningen i ämnet drama och teater i svensk kulturskola har inte några nationella mål att förhålla sig till. Ibland finns det lokala kursplaner med de ser olika ut och är av olika karaktär. Pedagogens utbildning, kompetens, erfarenhet och egen syn på ämnet kan därfor förmodas ha stort inflytande på undervisningens utformning. Drama och teater har heller inte samma sätt som t.ex. musikämnen tradisjonellt haft en koppling til det professionella kulturlivet. När ämnet införlivades i den framväxande kulturskolan handlade målen för verksamheten snarare om barn och ungas utveckling och rätt att uttrycka sig än att se till att försörja scenkonsten med nya skådespelare,

Trots drama- och teaterpedagogernas autonomi och frihet att utforma verksamheten har en relativt likartad undervisning till struktur och innehåll tagit form. Detta blir tydligst utifrån en nyligen genomförd enkätundersökning av ämnet drama och teater i kulturskolan i Sverige. Undersökningen är den första i sitt slag och ger en rik bild av 115 drama- och teaterpedagogers syn på den egna undervisningens syfte, utformning och vilkor. Ett vanligt sätt att arbeta med en grupp i drama eller teater under ett läsår är att pedagogen först arbetar med gruppetablering, sedan väljer gruppen och pedagogen tillsammens en pjäs eller ett tema for en pjäs som de sedan utforskar och så småningom resulterar arbetet i en föreställing. Eleverna har ofta stort inflytande på val av repertoar.

Sammanfattningsvis kan kärnan i undervisningen i ämnet drama och teater i svensk kulturskola kategoriseras som personlig utveckling, demokratisk medborgarbildning, grupptillhörighet, kreativitet och lust, teaterkunnande samt uppleva och uttrycka. 

Kategorierna samt de förebilder pedagogerna lyfter fram knyter till stor del an till kritiska kunskapsteoretiker så som Freire och Boal samt sociokulturell teori utifrån Vygotskij med ett tydligt barnperspektiv. Undervisningens innehåll kan också kopplas till Sternudds forskning om de kunskapstraditionder och perspektiv som dramaämnet vilar på.  Dessa berör personlig utveckling, kritiskt-frigörande, holistisk-lärande och konstpedagogiskt perspektiv (Sternudd, 2000).  I kategorierna finns också tydliga kopplingar till teater och scenkonstens traditionella hantverk. På så sätt är undervisningen i drama och teater i kulturskolan präglad av kunskapstraditioner från både dramapedagogik och teater.

Undersökningen har resulterat i en tydligare bild av vad drama och teater i svensk kulturskola innebär. Om utformningen och innehållet också är det som är önskat av barn och unga, föräldrar, ledning och politiker är än så länge okänt och återstår att besvara.

 

Instrumentalopplæring integrert i skolehverdagen, med fokus på elevens opplevelser. Presentasjon av pågående Ph.D prosjekt innen kulturskoleutvikling.

Mali Hauen,stipendiat UiA/Tynset kommune 

Denne studien har som formål å undersøke ulike organisasjonsformer/modeller i samhandling kulturskole/grunnskole for instrumentalopplæring i kulturskole. Jeg ønsker spesielt å fokusere på elevens opplevelse av selvvalgt, instrumentalopplæring ukentlig inn i skolehverdagen. Påvirker instrumentalopplæringen de andre fagene i skolehverdagen og opplever eleven å miste eller å få noe ved disse ulike tilslutningsordningene mellom kulturskole og grunnskole. Jeg bruker en kroppsfenomenologisk tilnærming basert på Merleau-Pontys filosofi som vitenskapsteoretisk tilnærming til samtalene med elevene.

Jeg tenker å undersøke overordnet problemstilling gjennom tre ulike artikler.

Den første artikkelen vil omhandle systemnivå; muligheter og begrensninger som samarbeidsmodeller mellom kulturskole og grunnskole byr på.

Den andre artikkelen vil ha særlig fokus på barnas egne beretninger om følelser og erfaringer.

Den tredje artikkelen vil fokusere på dynamikken mellom kulturskolens mandat, tradisjon og historie og grunnskolens mandat, tradisjon og historie. Hvordan kan de to skoleslagene styrke hverandre ved å lytte til hverandre.

Med undersøkelsen håper jeg å kunne gi ulik innsikt i tilknytningsmodeller som finnes mellom kulturskoler og grunnskoler. Jeg ønsker også å gi eleven en stemme i skoledebatten og la elevene si noe om sine erfaringer med instrumentalopplæring i ulik tilknytning til skolehverdag. Denne kunnskapen kan være med å bevisstgjøre valg kommuner og skoleutviklere gjør for videre utvikling av skolepolitiske plattformer og strategidokumenter både på kommunalt og nasjonalt plan.

 

Hvilke muligheter og begrensninger ser kulturskolens ledelse i forhold til samarbeidsmodeller mellom kulturskole og grunnskole

Mali Hauen,stipendiat UiA/Tynset kommune 
Anne Berit Emstad, Innovasjonsleder NTNU

Dette er den første artikkelen i Ph.D prosjektet «Instrumentalopplæring integrert i skolehverdagen, med fokus på elevens opplevelser». I denne artikkelen er målet å si noe om dagens situasjon, slik kulturskoleledere ser muligheter og begrensninger for samarbeid.

Arbeidet med artikkelen er helt i startfasen og den baserer seg på datamateriale innsamlet fra ledere i landets kulturskoler. De har svart på om det er kulturskolelærernes eller elevenes behov som i størst grad avgjør når aktivitetene tilbys. På bakgrunn av dette datamaterialet håper vi å kunne si noe om mulighetene og begrensningene kulturskoleledere ser i forhold til samarbeid med skole men også andre faktorer som påvirker kan vise seg å være vel så viktige.

Arbeidet er helt i startfasen og det kan være interessant å drøfte preliminære funn for å få bekreftet at dette er representativt for kulturskolene i Norge.

 

 

Flere Farger Frøya- kunstfag for inkludering i klasserommet.

Anne-Lise Heide, Førstelektor i musikk ved Institutt for lærerutdanning, NTNU

Hvordan kan kunstfag motivere for inkludering i en skole med flerkulturelt mangfold og hvordan kan kulturskolen bidra som ressurs til dette?

I dag skal jeg snakke med dere om språk. Vet dere hva morsmål er?

Da jeg kom til Norge hadde jeg stor mage og to uker senere ble min andre gutt født. Jeg prøvde å være flink mamma og snakke norsk til babyen. Det ble rart, for jeg snakket sakte og måtte konsentrere meg mye for å snakke riktig. Helsesøster ba meg slutte med dette og sa: Bruk følelsene, snakk på ditt morsmål! 

(Narrativ fra klasserommet, norsktime med niende klasse)

Hva gjør kulturskolelæreren i klasserommet til 9.klasse i en norsktime?

Artikkelen har spesifikt fokus på samarbeid mellom kulturskole og grunnskole og beskriver og diskuterer et konkret undervisningsopplegg, som kulturskolen har tatt initiativ til å gjennomføre i alle skolens trinn fra 1-10. Her identifiseres kunstfagdidaktiske læringsstrategier som benyttes i opplegget og det diskuteres hvordan disse er forankret i Fargespillfilosofien og om hensikten med prosjektet oppnås i form av å skape et inkluderende skolemiljø. Studien følger en didaktisk metode som består av tre undervisningsopplegg som bygger på hverandre og danner en helhet mellom alle trinn.

Datainnsamling genereres gjennom observasjon av undervisning, intervju med lærere i kulturskolen og grunnskolen. Med kritisk perspektiv undersøkes organisering og struktur og hvordan ulike faktorer spiller inn på samarbeidet mellom grunnskole og kulturskole. Denne artikkelen er del av et større forskningsprosjekt: Flere Farger Frøya – kunstfag for inkludering som har til hensikt å undersøke Frøya kulturskole som et lokalt ressurssenter og det er med stor interesse jeg som forsker ser på hvordan Frøya kulturskole igangsetter nye utviklende prosjekt og samarbeid ved å involvere både politikere, grunnskole, barnehage og helseinstitusjoner i kommunen. Artikkelen er et bidrag til kunstfagdidaktisk forskning, kulturskoleforskning og grunnskoleforskning og tilknyttet KIL-forsk.

 

POSTER: Ledelses og styringsutfordringer i kulturskolen. 

Anna Hellandsvik, Universitet i Agder

Denne masteroppgaven setter søkelyset på kulturskolelærere og kulturskolerektors beskrivelser av kulturskolens utfordringer. Problemstillingen lyder: Hvordan beskriver kulturskolelærere og kulturskolerektor ledelses- og styringsutfordringer i sin kulturskole?

Kulturskolen som organisasjon står i ”skvis” mellom kulturfeltet og skolefeltet. Norsk kulturskoleråds visjon for kulturskolen er ”kulturskole for alle”. Rammeplanen fra 2016 Mangfold og fordypning, beskriver at kulturskolen skal kjennetegnes av høy kvalitet, rikt mangfold og ivareta både bredde og talent. Hensikten med studien er å undersøke kulturskolens egenart som organisasjon, identiteten til kulturskolelærere og rektor, samt kulturskolens samfunnsoppdrag, og hvordan disse har sammenheng med ledelses- og styringsutfordringer? 

Studien er gjort ved bruk av en kvalitativ metode, hvor lærere og rektor fra samme kulturskole har beskrevet ulike tema gjennom besvarelse av et refleksjonsskriv. Det teoretiske rammeverket for studien består av teori om profesjon og ledelse. Det teoretiske grunnlaget bidrar til å forstå hvordan kulturskolen har sin egenart som organisasjon, og den påvirkning dette har på ledelses- og styringsutfordringer. Noen viktige funn i undersøkelsen er kulturskolelærernes sterke fokus på fag, kompetanse og autonomi

“Choir mom” – A choir conductor’s experience on working with the adolescent female changing voice: A Performative Narrative Investigation

Runa Hestad Jenssen, Nord universitet

This paper examines how a choir conductor experiences working with girls in their voice change. The purpose of the article is to voice an awareness of the adolescent female voice change, through the perspective of a choral conductor. Furthermore, the paper elucidates a complex phenomenon in addition to developing knowledge on the adolescent female changing voice, which is a field where further research is needed. (Hall, 2009b; Gackle, 2014; Sweet, 2018)

The empirical data consists of an interview with a choir conductor, an observation of a choir rehearsal with the conductor , a video of a concert with the choir, two newspaper interviews with the choir conductor, and my own written log.

My research question thus follows: How does a choir conductor experience working with females during their voice change, in a girls choir?

The paper has a hermeneutic phenomenological approach with Ricouer (1984), as a philosophical navigator. Performative narrative analysis has served as an analytical tool and presentation of the work, and is created and co-created through verbal, visual and audio narratives.

Preliminary, the analysis seems to form three main areas: Vocal experiences, where the choir conductor’s experiences are closely attached to her own lived life. Secondly, Vocal knowledge and culture, as experienced as an intertwining of the vocal foundation. Third, Vocal dissonances, expressed through lack of knowledge of the adolescent female changing voice, combined with an aesthetic awareness in the vocal didactic work,  and consequently a hidden voice change problem.

The project will be a contribution to the vocal and choral didactic field in particular, and to music education in general.

 

Kan det hjælpe at give børnene en stemme

Finn Holst, DPU, Aarhus Universitet. 

 

Mulighederne for at opretholde og skabe en fremtidig musikkultur hænger i høj grad sammen med hvad vi gør for at skabe muligheder for alle børn og unge for aktiv livslang deltagelse i musik. At skabe muligheder for deltagelse i frivillig musikundervisning har en lang tradition i Danmark. En undersøgelse (Kulturministeriet 2017) viser imidlertid, at musikskolerne i Danmark i 2014-15 kun nåede ca. 4% af den samlede målgruppe og at 55 % af musikskoleeleverne kom fra familier med en hustandsindkomst  i 2014-15 på over 800.000 kr. årligt. Dette peger på, at der ikke er lige muligheder for alle børn og unge for at deltage, og leder til spørgsmål om hvad det er for en musikskolepraksis, der ville muliggøre deltagelse i frivillig musikundervisning, også for de børn og unge, der ikke sædvanligvis deltager i frivillig musikundervisning.

Jeg vil her præsentere og sammenfatte resultaterne af tre undersøgelser: Projektet Mere Musik til Byens Børn, Københavns Kommune (Holst 2018), projektet Musik og Værdi, Egedal Kommune (Holst 2018a) samt en undersøgelse af inkluderende praksis med musik på Goldsmidts Musikakademi i København (Holst 2019).

Med et forskningsmæssigt skift fra et fokus på undersøgelser af effekt til undersøgelser af værdi, som ’værdi for hvem og i hvilken kontekst’, tydeliggøres nødvendigheden af at inddrage et førstepersonsperspektiv (Holst 2017). Hermed sættes øget fokus på at undersøge børns oplevede betydning og værdi i deltagelse i frivillig undervisning, samt hvordan forskellige undervisningspraksisser understøtter hhv. hæmmer disse.

Gennem sammenfattende analyser de tre ovennævnte undersøgelser, udvikles forståelser af hvordan musikdidaktiske tilgange understøtter hhv. hæmmer en inkluderende og motiverende praksis.  Det er perspektivet, at dette vil kunne bidrage til forståelser af musikskolens muligheder og begrænsninger i forhold til at udvikle en inkluderende praksis med henblik for at skabe muligheder for alle børn og unge for aktiv livslang deltagelse i musik.

 

Hvordan er institusjoner som utdanner musikklærere til Kulturskolen med på å opprettholde ekskluderende praksiser overfor barn og unge med flerkulturelle bakgrunner?  

Sunniva Hovde; ILU, NTNU

Denne presentasjonen er fra et pilot-prosjekt der vi undersøker læreres og studenters forståelse av hvordan utdanningen ved 4 institusjoner over hele landet, dekker behovet for kompetanse på flerkulturalitet, for de kommende lærerne i kulturskolen. Kompetanse på flerkulturalitet og tilliggende kunnskapsområder er sentrale for å gi de fremtidige lærerne og rektorene verktøy for å skape inkluderende og ikke-ekskluderende praksiser og tilbud i fremtidens Kulturskole. Prosjektet har en performativ tilnærming til problemstillingen og undersøker derfor dette sammen med undervisere og studenter gjennom skapende workshoper hvor tematikken tilnærmes ved bruk av tekst fra dokumenter som emnebeskrivelser og studieplan, skaping av narrativer, lyd og  visuelle collager. Presentasjonen vil være knyttet hovedsakelig til det metodiske i prosjektet, men også dra inn noe analyse fra særlig 1 institusjon, da resten av analysen sannsynligvis ikke er ferdig enda. Prosjektet bygger delvis på en artikkel som er under produksjon i forbindelse med nettverket ”Musikklærerutdanning i Midt-Norge”, der jeg undersøker det samme i en regional sammenheng. Oppfølgingen til presentasjonen under Cutting Edge er en del av KIL-forsk, og skal bli et bidrag i en antologi om hvordan Kulturskolen kan fungere som inkluderende kraft i lokalsamfunnet. For å vite hvordan vi kan bidra som inkluderende kraft er det nødvendig å også se på hvordan man bidrar til å ekskludere. Det er derfor et mål i dette prosjektet å sette et kritisk fokus på utdanningsinstitusjonene, og på hvilke måter de bidrar til å opprettholde ekskluderende strukturer overfor barn og unge med flerkulturelle bakgrunner. Prosjektet har derfor et dekoloniserende teoretisk perspektiv for å beskrive mulige ekskluderende praksiser/strukturer. Det er samtidig viktig at det metodologisk er en performativ prosess der moralistisk dømming av praksiser har lite for seg, og hvor det er viktig med et åpent blikk på hvordan institusjonens praksiser muliggjør en opprettholdelse av ekskluderende strukturer. Prosjektet har et post-humanistisk perspektiv, støtter seg til Barad, Deleuze og Latour, og er ikke ute etter å skape koherens i den kunnskapen som produseres, men heller et ikke-representativt mangfold av kunnskap om problemstillingen. Det er et bærende teoretisk perspektiv at både menneskelige og ikke-menneskelige kropper og materialer er agenter i et sammenfiltret felt. Det som undersøkes er derfor både menneskelige og ikke-menneskelige materialiteter, som det visuelle, lyd, tekst, kulturelle praksiser og historiske symboler/forståelser, er performative agenter som intra-agerer med hverandre.

 

 

POSTER: Inte bara kropp – Materialitetens betydelse i Kulturskolans dansundervisning.

Petra Hultenius, danspedagog Kulturskolan Stockholm

Ur ett posthumanistiskt perspektiv har en föreställningsprocess i Kulturskolan analyserats med fokus på när materialiteter går i relation och blir performativa agenter som får ett förändrat lärande att ta plats. Materialiteter – kostym, ljud, ljus, rum, kroppar i kulturskolans dansundervisning har genom observation, workshop och intervju med danspedagog gett underlag för analysen. Analysen visade att materialiteter bidrar till kunskaper i och om dans och skapar förutsättningar för eleverna att uppleva gemenskap och dansglädje. Att se på kunskapandet i Kulturskolans dansundervisning utifrån ett posthumanistiska perspektiv ger ökad förståelse för materialitetens betydelse. De insikterna ger ingångar till att förändra dansdidaktiken så att den performativa kraften kan ges större plats. I bilden synliggörs vilka materialiteter som gick i relation och performativ agens skapades. Sammanbindningarna (trådarna) mellan de olika materialiteterna visar på vilka relationer som analysen visade på. Bilden visar också ett rhizomatiskt sätt att se på kunskapsinnehållet i Kulturskolans dansundervisning.

I ett rhizom kan kunskapandet starta från en mångfald av platser, vilket skapar förutsättningar för en dansdidaktik som kan möta elevernas intresse utifrån olika ingångar. Elevernas intresse kan vara utgångspunkten för hur ingången till det dansdidaktiska rhizomet sker, är eleverna intresserade av kroppsliga färdigheter eller är det vissa materialiteter, som kostym som skapar lust till lärande hos eleverna? Beroende på elevernas intresse tar undervisningspraktiken olika vägar. Det förhållningssätt till kunskap som ligger i ett rhizomatiskt synsätt öppnar upp för möjligheter att se flera ingångar till kunskapandet i och om dans än de traditionella, där utgångspunkten ofta har varit den enskilda elevens kropp. Detta bidrar till en mer inkluderande undervisning.

För att att ta tillvara på materialiteternas performativa kraft föreslår jag en dansdidaktik som ger mötena med materialiteterna mer tid och eftertanke. Låt saker, objekt, kroppar mötas och i samspel bidra till utveckling av Kulturskolans dansdidaktik.

 

Dynamic and stable, broad and deep!” Directors’ positioning in response to widening participation in the Swedish Community Schools of Music and Arts

Cecilia Jeppsson, Högskolan för Scen och Musik, Göteborgs universitet

This article sheds light on policy enactment in response to political goals of widening participation in Swedish Community Schools of Music and Arts. Interviews with five directors from four such schools were performed. The directors accounts were interpreted in a discourse psychological framework and six different ways to position themselves as leaders were found – The Trend-spotter, The Progressive Enforcer, Friend of Long-term Learning, The Implementer, The Critic and The Pragmatic Facilitator. The results of the analysis reveal common discursive assumptions, interpreted as policy as discourse and local variations interpreted as policy as (con)text. The position The Trend-spotter is associated with common discursive assumptions and policy as discourse while the other positions are associated with variations and policy as (con)text. The Trend-spotter represents a common tendency to pronounce the schools’ mission to reach new target groups and a vibrant activity aiming at developing new marketing- and teaching methods. The directors’ policy enactment can be described as a balancing act defined by loyalty to local political goals and loyalty to learning goals. The directors positioning in relation to the teachers express loyalty as well as a marked tendency to urge the teachers to renew the teaching methods. Whether The Implementer or The Critic dominates is interpreted as depending on allocated resources. The Pragmatic Facilitator strives to integrate different positions. Potential value conflicts between, for example, a breadth and a depth discourse, a management discourse and a discourse for learning are discussed.  The results are discussed linked to related policy processes in Sweden and other Nordic countries.

 

Tune in. – Lytt. Gjør. Lær.

Øyvind Jørgensen, Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO)

Et dansehistorisk prosjekt (DHP) ved Avdeling Dans, Kunsthøgskolen i Oslo.

DHP er et undersøkende og tverrfaglig prosjekt hvor målet er å utvikle diskurs og estetisk-pedagogiske metoder som fremhever interaksjon og samarbeid. DHP involverer studenter og lærerkollegiet på tvers av studieprogram og i samarbeid med eksterne fagmiljøer og andre fagfelt. Eksterne pedagoger og kunstnere vies særlig oppmerksomhet.

DHP’s intensjoner er å styrke studentenes historiske bevissthet og utvikle utøvende og skapende kunstneriske og kunstpedagogiske metoder. DHP er organisert som årlige temauker med modernistisk dansehistorie som omdreiningspunkt. Temaukene innbefatter teori- og praksisundervisning, selvstendig undersøkende og skapende arbeid, forelesninger samt filmvisninger.

Seminarene knyttes til en bredere kunsthistorie, historiske hendelser og vektlegger samfunnsmessige endringer. Denne innfallsvinkelen sees i sammenheng med Cutting Edge konferansens tematikk mht. endringene i det politiske og sosiale klimaet i verden.

Introduksjonen til DHP-serien “Den revolusjonære kroppen og modernismen” tok for seg Isadora Duncan, den russiske revolusjon og 1. verdenskrig. Vinteren 2019 var temaet “Ballets Russes og moderniteten – estetisk innovasjon og syntese”, et eksempel på hvordan kunsten ikke bare speiler sin samtid, men også ligger foran og blir en pådriver for samfunnsendringene.

Har utviklingen av en pedagogisk høyskolemetode relevans for kulturskolen. Lærere og elever? Og hvordan ser kulturskolen på de tverrfaglige aspekter?

Sannsynlighten er stor for at flere av dansestudentene ved Kunsthøgskolen i Oslo kommer til  å jobbe i kulturskolen, slik at undervisning ved KHIO kan sees i sammenheng med kulturskolens mandat og metoder.

Temaukene danner et empirisk grunnlag for å undersøke hvordan refleksjon, studentinvolvering og ulike innfallsvinkler til en tematikk kan praktiseres i undervisningen i møte med dagens dansestudenter. Hvordan kan denne kunnskapen bidra til studentenes arbeid med å endre eller tilegne seg nye uttrykk og former? Hvilken relevans har informasjonen, kunstnerisk og anatomisk, for studentene?

DHP evalueres gjennom observasjon, deltakelse, refleksjoner, diskusjoner og tilbakemeldinger fra studentene; muntlig og gjennom skriftlig spørreskjema, samt i fagkollegiet og av prosjektlederne. Gjennom dette samles empirien knyttet til metodeutvikling og læringsutbytte.

 

 

 

The (wished) effects of music (education): Critical reflections on the far transfer hypothesis

Jens Knigge, Nord universitet
Anders Rønningen, Norsk kulturskoleråd og Universitetet i Sørøst-Norge

This symposium focuses on the transfer effects of music tuition and their use in legitimization discourses. The symposium is structured in three parts:

1. Knigge & A. Rønningen

In the first part we’re analyzing some of the latest documents and discussions where argumentations for music tuition are made explicit (e.g. facebook groups like «krafttak for sang», «protestgruppen mot fjerning av sang i læreplanen», «musikk i skolen», «syngende skole»). Based on a «qualitative content analysis» (qca; Mayring, 2014) we’re discussing content and extend of the different explicit and implicit legitimization arguments. The analysis shows that the «far transfer hypotheses» plays (not the only but) a central role in this context.

2. Knigge

In the second part we’re contrasting our findings from part one with recent research about «far transfer effects» (i.e., music leads to effects in other domains like for example intelligence, literacy or working memory). Research on the transfer of learning has a long tradition in (educational) psychology and can be traced back to the beginning of the last century (Thorndike & Woodworth, 1901). At least since the 1990s, transfer of learning is one of the most important and heavily discussed research topics in music education as well as in music psychology (Dartsch, Knigge & Platz, 2018). Starting with the so called “Mozart effect” (music) psychologists conducted a large amount of experimental research over more than two decades trying to investigate the effects listening to music and playing music might have on (primarily) cognitive abilities (e.g. Schellenberg, 2016). Although some studies showed correlations between music training and cognitive/academic skills, recent meta-analyses (e.g. Sala & Gobet, 2017) and longitudinal studies with large samples (e.g. Foster & Jenkins, 2017) show clearly that far-transfer occurs very rarely in these domains and the (very small) effects are very likely caused by methodological issues (Sala & Gobet, 2017).

3. Rønningen

In the third part, we return to the texts discussed in part one, and ask the question: If given that “music” or “music education” actually gives certain effects (which already has been destabilized in part two), then we need to be able to define the following:

1. a) what does (good) “music” or “music education” actually consist of?
2. b) How does it work?

These questions will be addressed through a destabilization of the notion of music and the arts as it figures in Anne Bamfords very influential “Wow-factor” and the report Arts and cultural education in Norway 2010/2011, as well as other central texts that forms the common understanding of “music” and “music education”. By showing the unstable and changing concept of these notions we ask: Is it at all possible to claim effects from a cause so blurry and unclear?

Musical notation transformation (MNT) i gruppeundervisning – Utvikling og bruk av selvforklarende undervisningsmateriale og selvforklarende faglige begrep og deres innflytelse på elevers evne til å holde fokus og motivasjon for læring.

 Markus Kreischer, UiT Norges Arktiske Universitet

Hva er “Musical notation transformation (MNT)”?
Musical notation transformation handler om å transformere ett forenklet notasjonssystem tilbake til det ordinære notasjonssystemet. Forenklingen går fortrinnsvis så langt at systemet blir intuitiv forståelig men ikke flertydig.

Hva er hensikten med MNT?
Det ordinære notasjonssystemet med f- og g-nøkkel presenterer sin musikalske informasjon på en non-intuitiv måte. Alle aspekter som rytme, tonehøyde og notesymbolenes sammenheng med instrumentet må forklares og læres før elevene kan dekodere notasjonen. Det fører ofte til frustrasjon fordi elevene føler at de ikke fullstendig forstår læringsmateriale og læringsinnholdet. For å eliminere disse frustrasjonene må det sikres at elevene virkelig forstår notasjonssystemet til ett hvert tidspunkt på læringsprosessen. Som konsekvens må læringsprosessen starte med ett forenklet og fortrinnsvis selvforklarende notasjonssystem. Derifra transformeres notasjonssystemet i flere steg til det viser det ordinære notasjonssystemet med f- og g-nøkkel.

Innhold :

– Hvordan kan en kritisk analyse av eksisterende undervisningsmateriale benyttes for å starte en prosess for å utvikle selvforklarende materialer (f.eks. materialer som baserer seg på MNT) og faglige begrep.
– Hvordan kan denne kritiske analysen gjennomføres fra ett perspektiv til elever av den respektive aldersgruppen.
– Hvordan forandrer selvforklarende materialer og faglige begrep gruppeundervisningen.
– Hvilken innflytelse har selvforklarende materialer og faglige begrep på elevenes motivasjon.
– Hvorfor kan utviklingen av selvforklarende materialer komme til å bli ett første steg mot digitalisering.
– Hvordan forandres lærerens rolle ved bruk av selvforklarende materialer og faglige begrep.
– Hvordan iverksettes kooperativ læring.
– Hvordan iverksettes egen styrt læring.
– Hvordan opprettholde elevenes fokus i en tidsalder av mobile devices.

Innholdet av denne presentasjonen baserer seg på erfaringer av ett prosjekt med gruppeundervisning som ble gjennomført i høst 2018. Gruppen besto av 6 nybegynner elever på piano (aldersgruppe 9-11). Gruppen fikk ukentlig undervisning som varte i 60 minutt. Gruppen ble noen ganger delt i 3 grupper med 2 elever. Timene varte da kun 25 minutt. På undervisningsrommet sto det ett flygel, et klaver og et el-piano. Det var plass til ett sirkel med stoler. Det tekniske utstyret til undervisningsrommet besto av en video projektor, ett stereoanlegg, en bærbar pc, an iPad og en datamaskin med tilkoblet keyboard.

 

Tekstlesing i grunnskolen og notelesing i kulturskolen – Avkodingsposessen og undervisningsmetodene på nybegynnernivå

Julia Katarzyna Leikvoll  Universitetet i Bergen

Noen instrumentalelever forstår notesystemets struktur med første blikk, mens andre opplever notelesing som en utfordring selv etter flere års undervisning. I grunnskolen klarer de aller fleste elevene å lære å lese flytende (Høien & Lundberg, 2012). Flytende primavistaspill derimot synes å være en ferdighet som beherskes av forholdsvis få musikere og musikkamatører i den vestlige kulturen (Green, 2002; Gudmundsdottir, 2010). Kan undervisningsmetoder påvirke utviklingen av notasjonsforståelse hos instrumentalelever?

Lesing av en språklig tekst og et notebilde har mange fellestrekk som kognitive prosesser, og blir hyppig sammenliknet med hverandre (Aiello, 1994a; Blix, 2004; Lerdahl & Jackendoff, 1996; Patel, 2008; Sloboda, 1985; Waller, 2010). Dette kan først og fremst begrunnes med at både en språklig og musikalsk tekst, som gir mening til leseren, er bygget med utgangspunkt i komplekse syntaktiske regler og bruker sammenliknbare strukturelle elementer som settes sammen til større helheter.

Prosessene involvert i lesing av en språklig tekst har vært forsket på i flere tiår. Større kunnskap om blant annet tilegnelse av leseferdigheter, læringsstrategier og barnas kognitive utvikling har resultert i mer effektive og elevtilpassede tilnærmingsmåter til undervisningen. Det finnes lite forskning som tar for seg ulike noteopplæringsmetoder og påvirkningen av undervisningsaktiviteter på den generelle notasjonsforståelsen hos instrumentalelever (Hèbert, et al., 2008). Dette inviterer til å ta i bruk kunnskapen fra leseopplæringsfeltet i grunnskolen og sette den i notelesings- og noteopplæringskontekst.

I denne teoretiske presentasjonen vil jeg bruke noen av resultatene fra mitt Ph.D. prosjekt (2017) for å: (1) gå gjennom relevante forskningsresultater knyttet til den kognitive siden av leseprosessen, (2) sammenligne utvalgte læreverk for lese- og skriveopplæring brukt i grunnskolen med læreverk for instrumentalopplæring på nybegynnernivå brukt i kulturskolen, samt (3) diskutere muligheter for å bruke grunnskolens undervisningsaktiviteter for å gi instrumentalelever en meningsfull innføring i lesning og forståelse av det musikalske skriftspråket.

 

Policy processes and discourses of inclusion in Sweden’s Art and Music Schools 

Adriana Di Lorenzo Tillborg, Lund University

Sweden’s Art and Music Schools have recently been through a process to create a specific national policy for the first time in their history. To investigate and problematise inclusion is one of the main goals of the process, as stated by the government.

The aim of my PhD thesis is to critically investigate the discourses that emerge in both discursive practices and in policy documents in connection to the national policy process. The research questions are: (1) how do Art and Music Leaders position themselves in relation to policies and to inclusion? (2) How are inclusion and related terminology conceptualised in policy documents with relevance for Art and Music Schools?

The study is qualitative and the data consist of two data sets: (1) three focus group conversations with Art and Music School leaders from different regions of Sweden, and (2) policy documents with relevance for Art and Music Schools.

The analyses are made within a socio-constructionist framework. Concepts from Foucault inspired discourse theory, from discursive psychology and from educational policy theories are applied in the analyses.

The thesis is a compilation of articles. The first article (Di Lorenzo Tillborg, 2017) exposes tensions in the policy process and exposes leaders enacting policy already during the policymaking. The second article (Di Lorenzo Tillborg, in press) problematises the inclusion of pupils with disabilities in Art and Music Schools. The third article (Di Lorenzo Tillborg & Ellefsen, forthcoming) problematises the inclusion of refugees in Art and Music Schools. The fourth article (Di Lorenzo Tillborg & Schmidt, forthcoming) exposes collaboration with the compulsory school system as a way to include diverse learners.

In this presentation, I intend to give an overview of the thesis as a whole, with some results and conclusions from each article.

 

Kulturskolenes musikktilbud over tid: En læreplananalyse

Siw Graabræk Nielsen, Norges musikkhøgskole, Professor i musikkpedagogikk,
Sidsel Karlsen, Norges musikkhøgskole, Professor i musikkpedagogikk,

De nordiske landene har lenge vært anerkjent som foregangsfigurer når det gjelder å innlemme populærmusikk i grunnskolens musikkundervisning. I Norge skjedde dette allerede sent på 1960-tallet, og populærmusikken gjorde også et tidlig inntog i musikkdelen av norsk akademia. Den første hovedfagsoppgaven med populærmusikk som tema ble levert allerede i 1974, og i 2012 hadde 40% av master- og doktorgradsavhandlingene et populærmusikalsk fokus. I denne presentasjonen vil vi fokusere på dette fenomenet når det gjelder kulturskolenes musikktilbud gjennom å diskutere funn fra en analyse av kulturskolenes rammeplaner og strategiske dokumenter fra 1989-2016. Studiens teoretiske rammeverk er hentet fra kritisk diskursanalyse, og dokumentene som er gjort til gjenstand for analyse er de tre kulturskolerammeplanene fra henholdsvis 1989 (Rammeplan for kommunale musikkskoler), 2003 (På vei til mangfold: Rammeplan for kulturskolen) og 2016 (Rammeplan for kulturskolen: Mangfold og fordypning), samt dokumentet Strategi 2020 fra 2017. I presentasjonen vil vi legge vekt på utviklingen som har foregått over tid langs tre ulike akser, nemlig de diskursive praksisene knyttet til musikalske sjangre og stilarter, tilnærminger til undervisning og læring, og forståelse av lærerprofesjonalitet. Resultatene viser blant annet at diskursene som er knyttet til lærerprofesjonalitet har gjennomgått en utvikling fra å forstå læreren først og fremst som en fremragende utøver, til også å vektlegge lærerens pedagogiske og didaktiske kompetanse, deltakelse i profesjonsfelleskap og evne til å drive forskningsbasert undervisning. Når det gjelder tilnærminger til undervisning har det vært en tilsvarende utvidelse fra et fokus kun på private teaching, private learning til også å omfatte mer gruppebasert undervisning. Det tilgjengelige utvalget av musikalske sjangere og stilarter har også blitt bredere. Likevel er studiens hovedfunn at det i hovedsak er den vestlige klassiske musikktradisjonen som legger føringer for kulturskolens virke på musikksiden, i hvert fall når styringsdokumentene legges til grunn. Hvorvidt dette utgjør en utfordring, eller hvem det eventuelt er en utfordring for, vil bli diskutert mot slutten av presentasjonen.

 

Performance som tverrfaglig samarbeid.   

Marianne Nødtvedt Knudsen; NTNU, ILU

 

Kulturskolen er et sted hvor barn og unge kan utfolde seg kunstnerisk. Arnulf Øverland sitt dikt “Du må ikke sove” påpeker at vi må våkne for Europa brenner. Europa brenner og vi trenger et rom for barn og unge hvor de kan undersøke samfunnets utfordringer både kritisk og kunstnerisk. På kulturskoledagene i Stjørdal 2018 holdt jeg key note foredraget «De flytende øyer» om tverrfaglig samarbeid i kulturskolen. Kulturskolelærerne og kunstfagene tenderer til å hope seg opp i øyer lik plasten i havet. Mellomrommene blir større på grunn av hektiske arbeidsdager og krysspunktene blir færre. Tverrfaglige samarbeid krever både ekstra ressurser og engasjerte lærere. Der finnes ulike tverrfaglige samarbeid i kulturskolen, men en kan stille seg spørsmålet i hvilken grad det er et reelt tverrfaglig samarbeid? For hvis dramalæreren bestiller en koreografi fra danselæreren og korpset scenografi fra kunstnerlæreren så er det en mindre grad av tverrfaglig samarbeid. Arbeider derimot drama, dans, musikk og kunst og håndverk lærerne sammen i krysspunktet og med elvene, er det en høyere grad av samarbeid. En mulighet for høyere grad av tverrfaglighet, kan være å se til performancekunsten. Performance som begrep stammer fra avantgardismen og går på kryss av de ulike kunstfagene. Performance blir gjerne omtalt som reelle handlinger som blir utført av reelle mennesker i en reell tid i et reelt rom. Et eksempl på dette er John Cage sitt verk «4.33» hvor han setter seg foran flygelet på scenen i et konserthus, men stopper hendene i det han skal legge dem på tangentene. Eller Marina Abramovich sitt verk «The artist is present» hvor hun satt i flere måneder på en stol med en tom stol til tilskuerne på MoMa i New York. Hvordan kan performance åpne opp for tverrfaglige samarbeid i kulturskolen? Hvordan kan elever og lærere f.eks. utforske tematikken «Bier» eller «Plasthav» gjennom kunstneriske undersøkelsesprosesser på tvers av fagene? For hva er det kunsten skal være? Underholdning? Dannelse? Fostring av et samfunn? I denne paper-performance-presentasjonen vil jeg åpne opp for performance sitt potensiale og muligheten for tverrfaglig samarbeid gjennom performance og performative strategier

 

Den danske musikskole som inkluderende læringsarena

Kristine Ringsager, School of Communication and Culture, Aarhus University
Johannes Skjelbo, Department of Arts and Cultural Studies, University of Copenhagen
Kim Boeskov, Norwegian Academy of Music, Danish School of Education, Aarhus University

De danske musikskoler har til formål at give alle børn og unge mulighed for at udvikle deres musikalske evner og forudsætninger for livslang deltagelse i musiklivet. I løbet af de seneste år er det dog blevet klart at musikskolernes tilbud rammer skævt når man ser på deltagernes socioøkonomiske og etniske baggrunde. Det er således i overvejende grad etnisk danske børn fra den øvre middelklasse der benytter sig af tilbuddet om musikundervisning mens socialt udsatte grupper og børn af indvandrere fravælger musikskolen – en tendens der også er blevet påpeget i Sverige og Norge. Grundene til dette kan være mange. I den danske kontekst er en relativt høj deltagerbetaling uden tvivl en del af forklaringen, men set fra vores synspunkt er musikskolens tilgængelighed begrænset af andre (og mere grundlæggende) forhindringer end de økonomiske. Det handler også om strukturelle forhold og institutionel praksis og selvforståelse. Spørgsmålet er hvordan musikskolerne i højere grad end det er tilfældet i dag bliver samfundsinstitutioner der går foran med nye visioner og ideer til at skabe positive sociale forandringer.

I dette paper vil vi definere en række problemstillinger i forhold til de centrale tankegange der ligger til grund for musikskolens virksomhed med henblik på at identificere og undersøge barrierer for udviklingen af inkluderende læringsmiljøer. Hvad betyder eksempelvis det gennemgående fokus på talent og individuelle musikalske færdigheder for musikskolernes muligheder for at skabe inkluderende fællesskaber? Med inspiration fra community music og nogle af dette felts nøglebegreber, såsom facilitering, workshop og kulturelt demokrati, vil vi diskutere mulighederne for at udfordre, transformere og udvide musikskolens selvforståelse. Gennem denne refleksion vil vi åbne nogle veje mod en mere inkluderende praksis for den institutionelle musikundervisning i Danmark.

 

 

Learn to play violin and compose music for sustainability

Pål Runsjø, University of South-Eastern Norway (USN). Faculty of Humanities, Sports and Educational Science.

The project is linked to the research group LETS (Learning and teaching for sustainability) at USN.

My violin teaching is in a private music school. The pupils at all levels plays the violin after finger notation more than after the notes. The project aims to teach them how to play the violin combined with elementary music theory (notes and rhythm) and composing easy music with the topic of sustainability as a motivation-factor.

The research method is arts-based with sound recordings of the conversations (between the pupils and me) and the music they compose. The recordings will take place in September with four violin pupils.

The research question: What happens when violin pupils learn to compose music for sustainability?

 The project is also about interaction between skills to play and understanding of their own creative capacity with the emphasis on composing, practicing the songs and perhaps performing their music on the student concert.

 

PROFESJONSFORSTÅELSE I INSTRUMENTALUNDERVISNINGEN I KULTURSKOLEN. Et bidrag til refleksjon i musikkpedagogisk utdanning (Poster)

Marte Ryen, Dronning Maud Minne Høgskole

Grunnlaget for denne masteroppgaven er egne erfaringer som elev i kulturskolen hvor jeg møtte flere musikkpedagoger som har betydd mye, og som student ved høyere musikkutdanning. Med bachelor i barnehagelærer og som masterstudent i barnekultur og kunstpedagogikk har jeg reflektert mye over hvilken betydning musikkpedagogen kan ha for elevens musikkglede og musikalske utvikling. Denne masteroppgaven omhandler musikkpedagogen, nærmere bestemt musikkpedagogen i kulturskolen og hvilke kvaliteter som kan bidra til å definere hva en god musikkpedagog i kulturskolen kan være.

Forskningsspørsmål: Hvordan påvirker musikkpedagogens profesjonsforståelse deres instrumentalundervisning med eleven i kulturskolen?

Profesjon omhandler yrkesutøvere som har særegen kunnskap innen for sitt område. Musikkpedagogen som profesjon kan ha særegen kunnskap både som utøvende musiker og særegen kunnskap innenfor pedagogikk. Musikkpedagogen i kulturskolen kan ha ulike erfaring, bakgrunn og grad av utdanning innen for musikk og pedagogikk. Dette kan dermed gi ulike utgangspunkt for hvordan man oppfatter sin oppgave som musikkpedagog i instrumentalundervisningen med eleven i kulturskolen.

Studien bygger på tre kvalitative forskningsintervju av musikkpedagoger i kulturskolen, som alle også er utøvende musikere i hver sin sjanger, samt et standardisert spørreskjema til studenter ved praktisk pedagogisk utdanning ved høyere musikkutdanning. Med denne studien er ønske å belyse ulike profesjonsforståelser og hvilke pedagogiske kvaliteter dette handler om i kulturskolens instrumentalundervisning, som videre kan være et bidrag til refleksjon i musikkpedagogisk utdanning og yrkesfelt.

Et funn i denne oppgaven viser også til en bevisstgjørelsesprosess hos studenter ved praktisk pedagogisk utdanning om å undervise inngår i deres profesjonsidentitet. Funnene gir innsikt blant annet hva forskningsdeltakerne legger til grunn for sin utøvelse som musikkpedagog, hva som har vært relevant erfaring, hva som er deres viktigste oppgave, hvilken påvirkning deres musikalske barndom har hatt for sin forståelse av sin profesjonsidentitet, samt syn på læringsprosesser, menneskesyn og kunnskapssyn. Som videre belyser at det relasjonelle har en avgjørende betydning for kvaliteten i instrumentalundervisningen i kulturskolen.

 

 

The role of cultural co-production between the public sector and NGO`s – The case of a school band and the kulturskole ( Municipal school of music and performing arts) 

Karsten Selseth Landrø, Stjørdal kulturskole
Per Ståle Knardal, NTNU

The trend of co-production between the third sector, or non-government organisations (NGOs), and the public sector has been increasing in the last decades (Bovaird, 2007; Brinkerhoff & Brinkerhoff, 2002; Najam, 2000). It is widely recognized that tasks and challenges in the society cannot be solved by the public sector alone, and nor can the society depend on the market as an alternative to the public sector. Within the public management literature, the focus of research has emphasised how co-production can improve service efficiency and quality (Gazley, 2008). However, other reasons for integrating NGOs into the public sector domain is to form strong social networks and communities (De Vita et al., 2001).  This has led to a necessity of a reinterpretation of service delivery within the public domain where the members of the community plays an enlarged role in shaping decisions and outcomes of public services (Bovaird, 2007).

In this paper, we study cultural co-production between a school band and the kulturskole. Norwegian school bands has a long history, and the first band were established more than 100 years ago. The bands were, and still are, voluntarily organised with parents running the bands and the day-to-day operations, most often also taking employer’s liability to the professional conductor. There has, however been a change in how the children in the band are taught. In the early days, military musicians and other professionals were often hired to teach the children to play. This way of musical education began to change 40 years ago when the first kulturskoler were established.

The studied school band and co-production relationship with the kulturskole has a rather long history. They have been working together for more than 10 years to develop their model. In the beginning, the band was quite small and competed in the lowest division during the regional band championships. Today, they are among the best bands in the top division and one of the biggest bands in the region. They have had an increasing development in both the number of members and musical skills.

The findings in this study suggest that the co-production between the school band and the municipal schools of performing arts has had many positive effects. The most obvious findings in the study are the importance of good communication and knowledge transfer between the actors.  The way of communication is well structured and accepted in the organizations. Knowledge transfer includes the use of the band music in the training of musicians. All the informants in the study agree that there is a mutual dependence between the actors. They are also convinced that the collaboration leads to a better quality of musicians. The collaboration means that the school band and the kulturskole are not two separate entities, but is perceived as a “thing”.

This study shows how co-production among public service professionals, service users, and their communities can take place in planning and designing the service, commissioning, management, delivery, monitoring, and evaluation (Bovaird, 2007). The paper, hence suggests that co-production between users and communities can contribute to an important integrating mechanism, bringing together a variety of stakeholders in the community. At the outset of this paper, we also support Boivard´s (2007) argument, that there is a need for a new type of public service professional: the co-production development officer, who can help to overcome obstacles to positive co-production.

Empowerment and inclusion through music education with technology  

Elin Skogdal, Einar Berg-Olsen Tim Anderson, SKUG, Kulturskolen i Tromsø

The SKUG Centre (Samspill og Komponering Uten Grenser) is part of “Kulturskolen i Tromsø”, where children, young people, and adults with disabilities can come for lessons, to learn to compose and play accessible computer-based musical instruments. The focus is on learning to play individually, and playing together with other music students, in lessons and also in concerts and performances.

Music and disability are often connected to health and therapy rather than to education, and in the past people who can’t hold or handle a traditional musical instrument have not been able to take part in the practical aspects of music education. But the use of computer-based instruments with a variety of sensors has opened up a new world of possibilities, where anyone can be given a musical instrument which is suitable for them, and which they can learn to play themself. This can be seen as an important democratisation, where people who are normally quite silent and invisible can be given a voice, and a part to play in music and society. People who have hitherto only experienced music being played ‘at’ them, can now play ‘for’ or ‘with’ other people, and through this become empowered, and present themselves as people with interests, creativity, knowledge and skills.

To enable everyone to perform music, SKUG Centre has developed and adapted instruments and methods to play or compose in many different ways. The latest development is the eye- or touch-controlled musical instrument ‘Eye-Touch’. This intuitive to use computer-based musical instrument can be played by people with more severe disabilities, who have never been able to play before. The musical playing methods and songs are adapted to a range of age, musical experience and abilities. This facilitates everyone to gain success and motivation in making music right from the beginning, but can also adapt to enable people to develop their skills, and have the possibility to progress towards more advanced music-making, and even be able to aim towards being a professional musician.

If schools of music and art (kulturskole) can enable more people to take part in music-making, this can also be seen as a possible route to a more inclusive education and society. Performing music together can be a good way to build social connections and develop more equal friendships, where a person with disabilities can show themself as interesting and talented. Having more diverse people performing with new instruments is also likely to expand the range of music being produced and presented for the general audience. As people witness a performance, they gain new awareness of what people with disabilities can achieve, both alone and together. People are thus encouraged to reflect on, and transform their attitudes to disabled people, and engender positive social change in wider society.

 

Relationell estetisk kommunikation och kulturskoledidaktik.

Ketil Thorgersen, Stockholms Universitet

Denna presentation tar sin utgångspunkt i de didaktiska utmaningar som kan identifieras när frivillig musikundervisning möter didaktiska teorier. Presentationen använder sig av Frede V. Nilsens analyser av musikundervisningens didaktik såsom den framstår i Almen Musikdidaktik. Detta kombineras med teorier om relationell pedagogik, relationell estetik, social estetik samt estetisk kommunikation – kopplat till det sublima, för att lyfta frågor och dryfta vad som särskiljer och kännetecknar musikundervisning och musikaliskt lärande utanför den mål-, innehålls-, och läroplanstyrda skolan, samt vilka möjligheter och utmaningar sådan undervisning medför. Texten är en del av KIL-forsk och kommer ingå som en del av en antologi i deras regi.

Vid mina två arbetsplatser, SMI och Stockholms universitet bedrivs kandidatprogram och andra utbildningar som utbildar studenter som förväntas undervisa i kulturskolor, studieförbund, folkhögskolor och andra utbildningsverksamheter som baserar sig på frivillighet och där det i liten grad finns centraliserad styrning. Båda lärosätena är också med i en satsning på snabbutbildning av pedagoger till kulturskola där totalt sex lärosäten (Göteborgs universitet, Lunds universitet, Stockholms konstnärliga högskola, Stockholms musikpedagogiska institut (SMI), Stockholms universitet och Umeå universitet) har fått uppdrag; Kulturskoleklivet. I arbetet med detta har frågor om vilken förståelse av didaktik som kan öka förståelsen för den verksamhet vi utbildar för växt sig allt starkare. Detta paper är en del i en process att skriva fram ett sådant underlag för en didaktik för (musik)undervisning på frivillig grund.

Sveriges kommunala musikskolor växte fram från och med 1940-talet som en del av den nordiska folkbildningsrörelsen. Fokus låg främst på individuell undervisning i sång, samt spel av instrument inom den konstmusikaliska traditionen. Mot slutet av 1900-talet började andra konstarter utgöra en del av denna verksamhet och det har blivit alltmer vanligt att tala om kulturskolor. Vad en kulturskola defacto är, är dock inte klart, men en vanlig definition är att det är en verksamhet som utbildar i tre konstarter eller mer. Musikundervisning är fortfarande den klart dominerande konstarten. I motsättning till i Sveriges grannländer finns inget regelverk som föreskriver att alla kommuner måste erbjuda kommunala kulturskolor. Trots detta finns det kommunalt finansierade kulturskolor i 283 av 290 kommuner och mer än 550 000 barn och unga deltar i verksamheten.

Merparten av offentliga skolformer är målstyrda. I svensk kulturskola, liksom i många (ut)bildningsverksamheter som försiggår på fritiden, finns ingen statlig styrning och inga styrdokument (även om det kan finnas lokala sådana). Innehåll, metoder, mål, ramar, bedömning och utvärdering blir således beslutade på annat sätt än genom centraliserad styrning: Läraren, eleven och den lokala verksamheten utformar i samspel löpande en dynamisk, informell läroplan utifrån kvalificerade gissningar kring utbildningens uppdrag, elevens behov, samhällets behov och lärarens behov, samt utifrån analyser av förutsättningar, ramfaktorer och handlingsutrymme. Detta kan beskrivas som att en läroplan förhandlas fram i mötet mellan varje elev och lärare, och omförhandlas vid varje möte. Den klassiska didaktiska triangeln där undervisning kan förstås som ett samspel mellan tre parter; elev, lärare och innehåll blir därför utmanad i och med att innehållet inte är definierat. Detta paper är således ett försök att skissa på en teori för en relationell didaktik där innehållet blir till i mötet mellan eleven och läraren – i en kulturdidaktisk bro. Hur dessa val kan göras kan förstås med hjälp av Handal och Lauvås och deras teorier om hur didaktiska val görs baserat på en kombination etiska värden och erfarenhetsbaserad förståelse av verksamheten.

En teori om en kulturskoledidaktisk relationell bro kan utmana målstyrningen som präglar västvärldens skolsystem och kan ses som ett inlägg i debatten om utbildning som nyttig i en neoliberalistisk mening, eller utbildning som nyttig genom bildning.

 

DigJazz – Improvisasjon for alle

Thomas Torstrup & Simen Kiil Halvorsen, Universitetet i Stavanger

I løpet av 2019 og 2020 utvikler vi Norges første digitale jazzstudium; «DigJazz», ved Fakultet for utøvende kunstfag, UiS.

Gjennom behovskartlegging og uttalelse fra Norsk kulturskoleråd vises det at det er et stort behov for kompetanseheving. Det er overvekt av klassisk utdannede lærere i kulturskolene og barn og unge etterlyser et stadig bredere tilbud. I rammeplanen «Mangfold og fordypning» poengteres det også at kulturskolelærerne skal inneha et bredt spekter av metoder i bl.a. improvisasjon, gehør og utenatlæring.»

DigJazz er et digitalt og samlingsbasert årsstudium (30 studiepoeng), som primært retter seg mot lærere i kulturskolesektoren med andre musikkfaglige bakgrunner enn jazz. Målet er ikke å utdanne jazzmusikere, men å formidle en gehørbasert og muntlig metodikk. Det didaktiske innholdet i DigJazz tar sikte på å utvikle improvisatoriske ferdigheter og gi studentene nye verktøy, som bidrar til å skape større fleksibilitet i egen undervisningssituasjon. Studiet utvikles i samarbeid med Stavanger kulturskole og har Norsk kulturskoleråd som en viktig samarbeidspartner.

Den norske kulturskolemodellen bygger på at alle barn og unge som ønsker det, skal ha et undervisningstilbud i sin hjemkommune. Med en digital og samlingsbasert struktur, samt muligheter for praksis på egen arbeidsplass, gjør studiet at pedagoger i Distrikts-Norge får samme muligheter for etterutdanning og kompetanseheving.

DigJazz trer i kraft høsten 2020 og vil bestå av 10 videoleksjoner med representanter fra fakultetets eget jazzfaglige miljø. Videoene tar for seg spesifikke temaer og belyser metodikken fra ulike innfallsvinkler. Videoene suppleres med fire samlinger. Disse vil inneholde nivåtilpassede samspillsaktiviteter, grunnleggende, relevant teori, samt gehørundervisning. Det legges opp til at studentene bidrar aktivt i undervisningen på samlingene. Med DigJazz møter UiS et stort behov og bidrar med kunnskap og metoder som vil gjøre flere pedagoger i stand til å tilby mer allsidig undervisning.

Gehørbasert jazzundervisning bygger vanligvis på en mesterlæretradisjon med tett kontakt mellom underviser og student. Hvordan ivaretas metodikken og kontaktflaten i et fjernstudium?

 

Can the subsubjects speak?  The lack of arts diversity in the discourse of kulturskole 

Gry O. Ulrichsen & Elin Angelo, NTNU, ILU

 Departuring from Gayatri Chakravorty Spivak’s postcolonical philosophy, this paper addresses the lack of diversity in the discourse on Kulturskolerelated research, in the Scandinavian countries (Spivak, 1998; Berge et. al, 2019; Rønningen et. al, 2019). ‘Kulturskole’ names the municipal schools of music and art, which are voluntary but obliged by law, and keeps developing from traditional music schools into multi-art disciplinary schools in the Scandinavian area. In her essay Can the Subaltern Speak (1998), Spivak points knowledge as always biased, expressed and influenced by the interests of its producers. Research, in Spivak’s reasoning, is therefore always colonial, defining the “other”, and the “over there” knowledge as something that should be extracted, and then brought back “here”.  In Spivaks arguing, this basically means white men speaking to white men about colored men/women. In this paper, this means music researchers speaking to music researchers about visual art/dance/drama/circus, and thus defining and languaging these epistemologies/ identities/ field and subjects. Under the well-meant and superficial umbrella of “arts education”, “inclusion” and “multidiciplinarity”, in the field of kulturskolerelated research, there are reasons to identify and discuss when and how music educational research voice the “other” and the “over there” knowledge, what implications this might have, and whose interests this benefit.

The data material for this paper steams from the research project TeNK; Telemarksforskning and NTNUs collaborative work on developing a ‘Kunnskapsgrunnlag for kulturskolen’, as a basis of a new White paper about the music and art school (Berge et al.2019, in progress). More exact, this paper draws on the (1) review study of research in/for the ‘Kulturskole’, (2) ethnographic field work in 10 Norwegian kulturskoler, and (3), a large-scale survey on competence and positions in the kulturskole, from the TeNK-project. The paper also draws on a review study, about on kulturskolerelated research, conducted by a group of music researchers from the Nordic Countries (Rønningen et al 2019, in progress). Preliminary results shows that kulturskolerelated research is conducted, facilitated and used first and foremost by music researchers/educators, financed by higher music education, published in music journals, peer reviewed by music colleagues, and supports a school kind where music remains the unquestionable premises for how “the other” subjects may be developed, in practice, research and higher education. With this as a background, our discussion in the paper concerns how intellectual decolonialism can be facilitated in kulturskolerelated research, what challenges and advantages this could bring in higher education as well as in basic education and how fundamental different views on art, humans and educations might be identified and articulated, and function as a departure for more qualified knowledge in and for the kulturskole.

 

 

Togetherness – Vibrant Mater Collective

Tony Valberg, Universitetet i Agder

Hver onsdag fra januar 2019 møtes en gruppe mennesker med ulik bakgrunn og i ulike aldre, også forskere og kunstnere, for å spise et måltid, samtale og utøve kunstfaglige praksiser sammen. Under navnet Togetherness – Vibrant Mater Collective er det etablert et midlertidig, kunstfaglig fundert bysamfunn som bryter med de strukturelle betingelser som kulturskolen representerer, og som kanskje også utfordrer det læringssyn og de læringsmål som gjelder der. Ved siden av det læringssyn som kommer til anvendelse har prosjektet vært innrettet mot å undersøke hvordan kunstfagene kan bidra til et samfunn der mennesket ikke er i sentrum, men operer som en del av et økologisk hele. Prosjektet har lett etter strategier der mikroorganismer, små dyr og planter kan bidra i relasjonelle prosesser sammen med mennesker. En slikt post-humanistisk og ikke-antroposentrisk grunnlagstenkning har vist seg anvendelig når spørsmål om så vel bærekraftig utvikling som relasjonelle fellesskap (og utstøtelse fra disse) drøftes. Dette performance lecture fremlegget beretter om en utside-aktørs optikk på kulturskolens møte med «Det nye Europa». Det er ønskelig at deltagerne på forhånd gjør seg noe kjent med prosjektet gjennom nettstedet https://togethernessvmc.com

 

Kulturskole: Bredde // dybde.  

Andeas Viken, NTNU, ILU

Denne masteroppgaven er en kvalitativ analyse av den norske kulturskolens rammeplan, Mangfold og fordypning, og to modeller, IRIS-prosjektet og Trondheimspyramiden, som representerer kulturskolevirksomhet som har lyktes med å tilby både bredde og dybde. Jeg har kombinert dokumentanalyse og intervju med et metaperspektiv på mitt eget feltarbeid i artikkelen «IRIS-prosjektet og Trondheimspyramiden». Et overordnet mål har vært å bidra med kunnskap om meningsinnholdet i begrepene bredde og dybde. Begreper som bredde, dybde, talent, bredde- og talentutvikling, fordypning, underskog og mangfold har blitt brukt om hverandre, med ulik vekting og betydning i styringsdokumenter, utredninger, praksis og forskning. En grundig gjennomgang av det kulturskolerelaterte forskningsfeltet og grunnlagstenkning innen kunstfagdidaktikk utgjør diskusjonsrammen for oppgaven. Prosjektet bidrar til å nyansere meningsinnholdet i begrepene bredde og dybde, antyder et semantisk skift og peker på muligheter og utfordringer den enkelte kulturskole og Norsk kulturskoleråd går i møte med implementeringen av kulturskolens rammeplan som ble publisert av Norsk kulturskoleråd i 2016. Dette oppnås ved å sidestille kunnskap om bredde og dybde fra ulike deler av kulturskolefeltet.

 

Risking ourselves in arts education: Experiences from inhabiting education as a social arts practice

Tormod Wallem Anundsen, Universitetet i Agder

The title of this presentation is inspired, first, by a quote from Paulo Freire: ‘Power comes from risking ourselves in creation’. It is also inspired by Gert Biesta’s perspective on how education is fundamentally risky. This idea of productive risk opposes neoliberal demands to education, such as shaping ‘learning outcomes’ that can be predefined, measured and delivered – or even bought. How can perspectives and experiences from experimental arts education challenge such neoliberal ideas?

The paper explores different perspectives on ‘risk’ in education as a productive and subversive form of teacher-student action, with influences from educational philosophy (Freire, Biesta), social arts theory (Rogoff) and own educational research (Anundsen & Illeris). Based on a concrete example from the project Art as education / Education as art, the paper draws up how educators, through ‘inhabiting’ a practice such as arts education, may put something at stake – and thus risk – by taking an exploratory approach to their own practices, inviting uncertainties in an education system that desires certainty.

 

Kunnskap i kulturskolen 

Mari Ystanes Fjeldstad, Norges musikkhøgskole

Eit av måla for kulturskolen er «å gi alle elevar mogelegheit til å utvikle kunnskapar og ferdigheiter i kunstfag» (Norsk kulturskoleråd 2016, s. 8), og musikkelevane i kulturskulen skal få opplæring innafor det utøvande musikkfaget. Men kva betyr det å kunne spele eller synge? Kva og kven påverkar oppfatningar av kunnskap i musikkfaget i kulturskolen? I dette paperet utforskar eg forståingar av kunnskap i undervisninga til tre fiolinlærarar og i «Rammeplan for kulturskolen: Mangfald og fordjuping» (Norsk kulturskoleråd 2016).

Med utgangspunkt i ny-materielle teoriar og ei forståing av ontologi, epistemologi og etikk som samanfiltra og gjensidig konstituerande (Barad, 2007), undersøker eg korleis den materielle delen av verda, til dømes rommet, instrumenta og tida satt av til undervisning, og den kulturelle delen av verda, til dømes tradisjonar, kulturskolen sin rammeplan og elevane sine forventningar, saman skapar forståingar av kunnskap i kulturskolens musikkfag. Barad (2007) lanserer omgrepet knowing in being. Eg argumenterer for at denne forståinga av kunnskap er eit alternativ til delinga mellom praktisk og teoretisk kunnskap, eller kunnskapar og ferdigheiter som det står i rammeplanen, og for at den kan opne opp for nye måtar å forstå måla og samfunnsoppdraget til kulturskolen på.

 

Samarbeid mellom Kulturskole og grunnskole i KiS (Poster)

Jenny Elise Øyen, NTNU, ILU

Dette masterprosjektet har som hensikt å utvikle kunnskap om samarbeid mellom kulturskole og grunnskole på lærernivå. Av tidligere forskning er det satt fokus på leder- og organiseringsnivå og det didaktiske arbeidet, men lite er forsket på hvordan lærere, både fra grunnskolen og kulturskolen utvikler et felles samarbeid og kunnskap om undervisningsfaget Kunst & Håndverk. Sentral i dette prosjektet er også forskeren: Hvordan er hun med på å belyse og utvikle en felles forståelse sammen med lærerne? Oppgaven har derfor denne foreløpige problemstillingen: Hvilke didaktiske og faglige forståelser om samarbeid og kunnskap ko-konstrueres mellom en kulturskolelærer, en grunnskolelærer og en kunstlærerforsker, i planlegging av prosjektet ‘‘Kulturdag’’?

‘‘Kulturdag’’ er et nytt pilotprosjekt for skoleåret 2019/2020 mellom Trondheim Kommune og Trondheim Kommunale Kulturskole; der kulturskolen lar grunnskolene etter deres ønsker om innhold i ‘‘Kulturdag’’ disponere noen av deres lærerressurser.

Masterprosjektet vil analysere hvilke narrativer som deltakerne forteller om seg selv og sin profesjon, og hvordan narrativene endres gjennom forskningsperioden. Gjennom arbeid i sensoriske visuelle verksteder møtes de tre ulike narrativene for å veves sammen en felles forståelse av hverandres roller i gjennomføringen av ‘‘Kulturdag’’. Et visuelt narrativ er valgt med tanke på at alle deltakerne har bakgrunn i visuell kunst og/eller kunst & håndverk, så prosjektet vil også undersøke metoder for kunnskapsproduksjon gjennom materialer og visuelt arbeid.