Begrepet tradisjonell økologisk kunnskap
Tradisjonell økologisk kunnskap (forkortet TØK; engelsk TEK) har i løpet av de siste 20 år blitt etablert som et relativt stort forskningsfelt. Begrepet har vært brukt siden midten av 1980-tallet, men litteraturen om og forskningen på denne kunnskapsformen bygger på to eldre forskningstradisjoner: etnovitenskap og kulturøkologi. Formålet med etnovitenskap (’ethno science’) er ifølge Neis og Felt å beskrive kulturer ”fra innsiden”, og en har vært særlig opptatt av kulturers taxonomier for klassifisering av kunnskap. Innen kulturøkologi legges det vekt på at produksjonsmåter først og fremst er tilpasninger til det fysiske miljøet. Tradisjonell økologisk kunnskap representerer ifølge forskere på denne kunnskapen et kritisk supplement til ”vanlig” vitenskapelig forskning, og kanskje også et likeverdig paradigme som grunnlag for vitenskap og forvaltning (Neis og Felt 2000: 12, med henvisning til Berkes 1993, Mailhot 1993, Kloppenberg 1991).
Det finnes ingen allment akseptert definisjon av tradisjonell økologisk kunnskap. Basert på en sammenfatning av ulike definisjoner og drøftinger av begrepet, identifiserer Berkes (2008) ulike elementer i denne kunnskapsformen: lokal kunnskap om arter og andre naturfenomen i de aktuelle omgivelsene, praksiser(utøvelsen av jordbruk, jakt og fiske og andre næringsaktiviteter), og tro (inngår som en komponent i folks forståelse av sin egen rolle i økosystemer og hvordan de interagerer med prosesser i slike systemer).
Med utgangspunkt i en gjennomgang av utviklingen innenfor feltene etnovitenskap og humanøkologi beskriver Berkes to hovedelementer i studiet av tradisjonell økologisk kunnskap: først studiet av identifikasjoner og klassifikasjon av arter (etnobiologi), og siden vurderinger av folks forståelser av økologiske prosesser og deres forhold til omgivelsene (humanøkologi). Han bruker for øvrig begrepet humanøkologi i stedet for kulturøkologi (som forbindes særlig med antropologiske studier) for å få fram at det er mange faggrupper som befatter seg med tradisjonell økologisk kunnskap.
Ifølge Huntington (1998) dreier ‘tradisjonell økologisk kunnskap’ seg om kunnskap og innsikt som er oppnådd gjennom ekstensiv observasjon av et område eller av arter (inkludert kunnskap overført i muntlig tradisjon). Også Berkes understreker dette aspektet ved tradisjonell økologisk kunnskap idet han omtaler denne kunnskapen som ”en egenskap ved samfunn med historisk kontinuitet i ressursbruk innen et bestemt område.”
Videre peker han på at det dreier seg stort sett om ikke-industrielle eller teknologisk mindre avanserte samfunn, mange av dem urbefolknings- eller stammesamfunn, og han betrakter tradisjonell kunnskap som en form for urfolkskunnskap (Berkes 2008, med henv. til bl.a. Lasserre og Ruddle 1982; Ruddle og Johannes 1989; Freeman og Carbyn 1988). Han mener imidlertid at også noen ikke-urfolksgrupper innehar tradisjonell økologisk kunnskap; som for eksempel torskefiskere i Newfoundland (med henv. til Neis 1992).
Berkes peker på at begrepet ’tradisjonell økologisk kunnskap’ ikke er entydig, siden verken ’tradisjonell’ eller ’økologisk’ er det. Tradisjonell økologisk kunnskap kan være et problematisk begrep i forhold til økologi forstått som en gren av vestlig biologi med fokus på relasjoner i biofysiske omgivelser. Hvis man derimot definerer økologisk kunnskap bredt slik at begrepet referer til kunnskap om relasjoner mellom levende vesener og mellom levende vesener og deres omgivelser, uansett hvordan den er tilegnet, er bruken av begrepet økologisk i en slik sammenheng akseptabel. Han viser her til Levi-Strauss (1962) sin beskrivelse av science du concret: ”the native knowledge of the natural milieu firmly rooted in the reality of an accumulation of concrete, personal experiences, as opposed to book-learning” (i Berkes 2008:6).
Begrepet ’tradisjonell’ i TØK synes å være enda vanskeligere å avgrense enn ’økologisk’. Det refererer vanligvis til kulturell kontinuitet, men det er stor enighet om at det i en slik sammenheng også innbefatter endringer. For eksempel understreker Berkes at tradisjonell økologisk kunnskap er både kumulativ og dynamisk – bygd på erfaring og tilpasset forandringer (Berkes 2008, med henv. til Nakashima 1998). Han viser også til Hunn(1993), som beskriver tradisjoner som ”vedvarende tilpasninger til spesifikke steder”.
Tradisjonell, lokal og/eller urfolkskunnskap?
Berkes finner termen ’tradisjonell økologisk kunnskap’ mer presis enn både ’urfolkskunnskap’, ’lokal kunnskap’ og ’tradisjonell kunnskap’ – termer som ofte brukes om hverandre. Han mener at ordet lokal ikke angir kunnskapens tidsdybde og kumulativekulturelle overføring, og avgrenser derfor begrepet lokal kunnskap til kunnskap av nyere dato (’recent knowledge’). Begrepet tradisjonell er imidlertid heller ikke helt uproblematisk, som jeg allerede har vært inne på. Berkes bemerker at for noen er tradisjon og endring motstridende begreper, og at det er vanskelig å definere hvor mye en praksis kan endres før den ikke lenger benevnes som tradisjonell. Han viser til Lewis (1993) som peker på at det tradisjonelle aspektet kan bli avvist fordi innehaverne av slik kunnskap ikke lenger betraktes som ’tradisjonelle’ av utenforstående, især av utenforstående i makt- og autoritetsposisjoner. Dette er en av grunnene til at noen akademikere foretrekker begrepet indigenous. Opphavet til dette begrepet i tilknytning til kunnskap forklarer Berkes slik:
Warren m.fl. mente at begrepet tradisjonell ga assosiasjoner til 1800-tallets holdninger om enkelt, vilt og statisk. De ønsket en term som representerte ethvert samfunns dynamiske bidrag til problemløsning, basert på deres egne persepsjoner og begrepsfestinger, og måtene som de identifiserte, kategoriserte og klassifiserte fenomen som var viktige for dem. På samme tid arbeidet Robert Chambers og hans gruppe ved Sussex med samme sak. Uavhengig av hverandre foreslo de termen indigenous (Berkes 2008: 5, med henv. til Warren 1995). Berkes definerer begrepet indigenous knowledge som urfolks lokale kunnskap eller lokal kunnskap som er unik i en gitt kultur eller samfunn, i samsvar med Warren m.fl. (1995). Som nevnt mener han at også andre ressursbrukere innehar slik kunnskap.
Neis og Felt (2000) gjør et klart skille mellom tradisjonell og lokal økologisk kunnskap. De peker på at mesteparten av forskningen på TØK har vært gjort blant urfolk med tilknytning til et spesielt område i hundrer om ikke tusener av år. Fiskere innen kommersielt fiske som de skriver om har også tilknytning til bestemte områder, men gjerne av kortere varighet og i større grad preget av integrasjon i dagens kapitalistiske samfunn. Til tross for slike forskjeller har også folk innen kommersielle fiskerier omfattende økologisk og fiskerirelatert forståelse. For å skille mellom deres kunnskap og TØK, brukes ofte termen lokal økologisk kunnskap (LØK). Denne kunnskapen er lokal i den forstand at den er basert på erfaringer med arbeidsprosesser som påvirkes av det sosiale og fysiske miljøet der de finner sted. Neis og Felt mener for øvrig at også LØK (i likhet med TØK) kan forstås som ”et integrert system av kunnskap, praksis og tro” (2000: 13, med henv. til Kloppenberg 1991 og Berkes 1993).
Utdrag (med små endringer) fra artikkelen ‘fiskerkunnskap og forskerkunnskap – motsetninger og muligheter‘ som er publisert i en nettpublikasjon fra Senter for Samiske studier v/Fávllis-prosjektet.