SPØRSMÅL & SVAR
Spørsmål fra brosjyre
Informasjonen nedenfor er basert på brosjyren Raising Bilingual Children, som ble skrevet av Antonella Sorace og Bob Ladd i mai 2004. Brosjyren ble publisert av The Linguistic Society of America, og innholdet nedenfor er gjengitt her med deres tillatelse.
Hvorfor oppdra barn tospråklig?
Det finnes mange gode grunner til å oppdra barn til å bli tospråklige, men de to mest vanlige er:
o Foreldrene snakker to forskjellige språk (for eksempel en russisk kvinne og en norsk mann).
o Foreldrene snakker samme språk, men bor i et samfunn hvor folk flest snakker et annet språk (for eksempel et fransk par som bor i Norge).
I det første eksemplet er det sannsynlig at både mor og far vil ønske å snakke sitt eget morsmål med barna sine. Dette er en tospråklig hjemmesituasjon. I det andre eksemplet kan en tenke seg at foreldrene ønsker å bruke morsmålet sitt hjemme selv om barna deres også vil måtte forholde seg til det språket som brukes utenfor hjemmets fire vegger. Dette er en kontekstbasert tospråklig situasjon [the bilingual setting situation].
Blir ikke barn forvirret når de vokser opp med to språk?
Det enkle svaret på dette er nei. Barn er utrolig følsomme overfor de ulike måtene folk snakker på. Selv når de vokser opp med bare ett språk, lærer de fort forskjeller på hvordan menn og kvinner snakker, forskjeller mellom høflige og uhøflige måter å snakke på, forskjellige dialekter osv. For barn er den tospråklige situasjonen bare nok et eksempel på forskjeller blant folk.
For femti år siden ble foreldre med innvandrerbakgrunn i Nord-Amerika fortalt at det ville være bedre for barnas skoleprestasjoner om de snakket engelsk hjemme. Noen forskere mente at tidlig eksponering for to språk var problematisk for barn. Nyere forskning viser imidlertid at dette ikke er tilfelle. Det ser tvert imot ut som det er flere fordeler med å være tospråklig (i tillegg til at en behersker to språk), som for eksempel større kognitiv fleksibilitet. De ulempene ved tospråklighet som kom fram i tidligere forskning var relatert til økonomiske og sosiale forhold, noe som var en konsekvens av den vanskelige livssituasjonen til mange innvandrere.
Tospråklighet fører unntaksvis til en litt langsommere språkutviklig enn hos enspråklige. For eksempel erfarte et engelsk/italiensk foreldrepar at det eldste barnet deres fremdeles sa ting som where you are? på engelsk da han var fire og et halvt år gammel. Dette er et helt normalt stadium hos enspråklige engelske barn, men de har som regel funnet ut at de må si where are you? før de er tre eller fire år gamle. Dette barnet trengte bare litt mer tid for å få dette på plass. Et engelsk/norsk foreldrepar erfarte at deres datter lenge sa den bil istedenfor den bilen. Dette er noe som også enspråklige norske barn sier, men i mye mindre utstrekning. Det at et barn som eksponeres for både norsk og engelsk gjør dette i høyere grad enn enspråklige er ikke forbausende ettersom en i engelsk sier nettopp that car (den bil). I løpet av relativt kort tid gikk imidlertid dette barnet over til å si den bilen på lik linje med andre norsktalende barn.
Blander tospråklige barn aldri de to språkene?
Tospråklige barn bruker ofte ord fra et språk når de snakker det andre, akkurat som tospråklige voksne gjør. (Dette kalles for kode-miksing.) Men dette betyr ikke at de er forvirret med hensyn til hvilket språk de snakker. I et italiensk/engelsk tospråklig hjem er kanskje mye av matvokabularet på italiensk, og de italienske ordene brukes selv når en snakker engelsk (og når det finnes engelske ord for disse tingene). Så en snakker om pollo istedenfor chicken (kylling) og sugo istedenfor sauce (saus). I et norsk/engelsk hjem i Norge snakker en kanskje om SFO (skolefritidsordningen) også på engelsk, både fordi det ikke finnes noe naturlig ord å bruke på engelsk og fordi barnet har denne erfaringen i en norsk setting. Likevel er tospråklige barn nøye med å bare bruke det relevante språket når de snakker med enspråklige.
Så hvordan lærer vi barna våre to språk?
Her er det viktig å være klar over at vi som foreldre ‘lærer’ barna å snakke like lite som vi lærer dem å gå eller å smile. De viktigste aspektene ved språkinnlæring er eksponering og behov (at barna får høre språkene og ser at de har behov for dem). Hvis barn eksponeres for et språk i ulike situasjoner med ulike mennesker fra fødselen av, og samtidig oppfatter at de trenger dette språket for å kunne interagere med verden rundt seg, vil de lære det. Om de hører to språk i ulike situasjoner med ulike mennesker fra fødselen av, og samtidig oppfatter at de trenger begge disse språkene for å kunne interagere med verden rundt seg, vil de lære dem begge.
Mener du virkelig at om barna våre eksponeres for to språk fra fødselen vil de lære begge, sånn helt uten videre?
Mange eksperter anbefaler ‘en-forelder-ett-språk’-metoden i tospråklige hjem. Tanken er at mamma (eller Mummy eller Mutti) alltid snakker sitt eget morsmål med barna, og pappa (eller Daddy eller Vati) alltid snakker sitt morsmål med dem. Dette er en god modell for å oppnå et velfungerende tospråklig hjem, men det er langt fra den eneste modellen, og selv med ‘en-forelder-ett-språk’-metoden kan ting gå galt.
Hvilke problemer kan en støte på dersom en praktiserer ‘en-forelder-ett-språk’-modellen?
Et potensielt problem med denne metoden er balanse. Barn trenger å høre begge språkene ofte og i ulike situasjoner. Dersom de aldri hører det ‘mindre viktige’ språket fra noen andre enn den ene av foreldrene, er det mulig at de ikke vil få hørt dette språket nok til at det kan utvikle seg på en naturlig måte. Dette er spesielt sannsynlig dersom begge av foreldrene forstår det ‘viktigste’ språket, ettersom barna i slike situasjoner kan komme til å føle at de ikke trenger å kunne det ‘mindre viktige’ språket.
I slike tilfeller bør man finne andre kilder for å eksponere barnet for det ‘mindre viktige’ språket og sørge for at barnet oppfatter det som nødvendig å beherske dette språket. Enspråklige besteforeldre vil kunne spille en viktig rolle her. Har du mulighet for a få en kusine eller bestemor eller en betalt barnevakt som snakker dette språket til å passe barna for deg? Finnes det en barnehage eller en barneklubb hvor de får anledning til å høre det andre språket? Har du mulighet for å få tak i dvd’er og cd’er på dette språket? Alle disse tingene kan gjøre en stor forskjell, og dette gjelder spesielt eksponering for språket hvor barnet kan interagere med andre mennesker og ikke bare f.eks. se på TV.
En annen utfordring en kan støte på er det å sørge for at språksituasjonen blir naturlig. Dersom barna føler at de blir tvunget til å gjøre noe rart eller pinlig, så er sjansene store for at de vil stritte imot. Unaturlige regler av typen ‘språk A på mandag og språk B på tirsdag’ er både vanskelige å følge opp og kan være med på å skape negative holdninger.
Et annet potensielt problem er ekskludering, dersom en av foreldrene ikke snakker den andres språk. For eksempel, dersom den norsk-talende mannen vi refererte til ovenfor ikke snakker russisk, vil barna være klar over at de ekskluderer faren sin fra samtalen hver gang de snakker russisk. Dette kan gjøre at barna helst ikke ønsker å snakke dette språket når begge foreldrene er til stede. Ifølge vår erfaring vil et tospråklig hjem fungere bedre dersom begge foreldrene i det minste forstår begge språkene. På denne måten kan en sørge for at ingen blir utelukket fra familiens samtaler.
Hva med søsken?
Familieforøkelser i form av søsken kan forstyrre balansen i et tospråklig hjem, og det er ikke uvanlig at barn nummer to blir mindre tospråklig enn barn nummer én. Vanligvis vil eldre søsken bruke det ‘viktigste’ språket når de snakker med yngre søsken, og vil dermed bidra til å øke eksponeringen for dette språket på bekostning av det ‘mindre viktige’. Tenk på hvordan du ønsker å forholde deg til dette på forhånd. Det kan være lurt å finne en strategi for å håndtere dette som passer for din spesifikke situasjon, men det kan være lurt å få eldre søsken med på laget for å styrke det ‘mindre viktige’ språket hjemme.
Barna mine behersket hjemmespråket vårt helt greit, men nå som de har begynt på skolen, blander de med norsk hele tiden. Hva kan jeg gjøre?
Slapp av. Språkblanding er helt vanlig i situasjoner hvor alle snakker begge språkene. Dette betyr ikke at barna kommer til å glemme det ene språket, og det betyr heller ikke at de ikke kan skille mellom de to språkene. Dersom du skjenner på dem for at de snakker norsk, kan dette føre til at de får en negativ holdning til hjemmespråket og dermed gjøre ting verre. Da er det bedre å forsøke å skape naturlige situasjoner hvor det er helt nødvendig for barna å bruke hjemmespråket, som for eksempel ved å ringe de enspråklige besteforeldrene.
Du kan få en bedre forståelse for denne språkblandingen dersom du er bevisst på at selve språkeksponeringen er en veldig viktig ingrediens i barnas språkutvikling. Da barna dine var små, ble de sannsynligvis mest eksponert for hjemmespråket – for eksempel russisk – enn de ble til norsk. Nå som de går på skolen blir de eksponert for kun norsk i flere timer hver dag, og de lærer en masse nye ord og nye måter å bruke språket på, men bare på norsk. Det kan sannsynligvis ikke de russiske ordene for skrivebok, samfunnsfag eller rektor. Når de så bruker et norsk ord i en russisk setning, kan du jo bare fortelle dem hva dette heter på russisk i stedet for å bekymre deg over at de holder på å ‘miste’ hjemmespråket. Husk at selv om barna dine ender opp med å ha norsk som det dominante språket sitt, kan de godt være kompetente i russisk også.
De følgende spørsmålene er basert på henvendelser vi har fått på mail opp igjennom årene. Spørsmålene og svarene nedenfor har blitt noe modifisert før de ble lagt ut på denne siden slik at de skal være anvendelige for flere.
Blir det feil å snakke til barnet på et språk forelderen selv ikke snakker perferk?
Det å viderebringe et språk til barnet vil være en gave til han eller henne, både språkkunnskapen i seg selv, men også de fordelene som følger med tospråklig utvikling generelt.
Det aller viktigste er at man er motivert for det og føler at det er riktig – at det ikke kommer i vegen for den relasjonen man skal utvikle med barnet. Når situasjonen er slik at man selv snakker et språk flytende, men ikke alltid kommer på mindre brukte ord, så er det egentlig et veldig godt utgangspunkt. Ord kan man alltids lære deg (igjen), og kanskje vil dette som nå kommer, være en veldig god anledning til å styrke sine egne kunnskaper. Om man av og til må bruke noen norske ord, er ikke det noe stort problem, og det vil helt sikkert endre seg etter hvert som man selv tar det andre språket mer i bruk igjen. Språkblanding/kodeveksling er helt normalt hos tospråklige, men det betyr ikke at de er språklig forvirra – spesielt ikke når det gjelder strukturen i språket (grammatikk, lydverk).
Det som ellers vil være en styrke, er om man etter hvert kan etablere andre språklige arenaer for barnet sitt enn bare mor/barn-relasjonen. Ta i bruk venner og familie som snakker språket og oppsøk gjerne foreninger o.l. slik at barnet får møte flere personer å bruke språket med: Det vil være en styrke for språkutviklinga til barnet. Det samme gjelder bøker, filmer og TV o.l. Begynn tidlig å lese på det andre språket for barnet og la det se og høre filmer og program som bruker dette språket. I tillegg til at dette vil øke det språklige innputtet, vil det også kompensere for de begrensningene som måtte ligge i det ordforrådet man selv har.
Jeg er norsk, men underviser i andre språk på en skole. Hvordan kan jeg som aleneforelder gå fram for å gjøre barnet mitt på 13 måneder tospråklig?
Selv om vi i FSF ønsker å fremme flerspråklighet, så vil jeg ikke anbefale at du forsøker å gjøre barnet ditt to- eller tre-språklig. I en situasjon hvor den ene eller begge foreldrene snakker et annet språk enn norsk, er det utrolig viktig at barnet lærer begge språkene, både fordi det er ønskelig at barnet kan kommunisere med hele familien sin (besteforeldre, tanter, onkler, søskenbarn) og fordi barnet har en flerkulturell bakgrunn og språket er en del av kulturen. I tillegg kommer det noen andre fordeler, noen kognitive, som jeg egentlig ikke synes er så veldig viktige i den store sammenhengen, og selvsagt også den fordelen at barnet snakker to eller flere språk flytende.
Selv om dette godt kan være noe du kan ønske at ditt barn skal få, tror jeg at dette kan bli vanskelig i ditt tilfelle. For det første trenger barn gjerne anledning til å snakke med flere talere av alle språkene. Dette kan vise seg å bli en utfordring for deg. Husk at det ikke holder for barnet å høre/snakke språket en dag eller to i uken. Jo yngre barnet er, jo mer avhengig er det av å bruke og høre alle språkene daglig. For det andre, selv om det går helt fint for et barn om en av foreldrene snakker et annet språk enn morsmålet sitt med barnet for å støtte opp om et språk som barnet vil få mindre anledning til å bruke, er det langt fra ideelt dersom barnet bare eksponeres for for eksempel spansk eller engelsk fra noen som ikke er morsmålstaler. Jeg tviler ikke på at du kan ha høy kompetanse i disse språkene, og det ville sikkert fungere helt greit om barnet samtidig hadde en morsmålstaler i livet sitt, men uten dette, synes jeg ikke at dette er en god ide.
Et annet aspekt ved dette er at barn trenger å se nytten av språkene det lærer, og ditt barn vil utvilsomt snart finne ut at han eller hun fint kan snakke bare norsk med deg. Spansk og engelsk trenger barnet strengt tatt ikke, for det finnes ingen i livet hennes som bare forstår disse språkene. I en slik situasjon er det meget mulig at hun vil nekte å bruke de to andre språkene. I tillegg er hun jo allerede over ett år og har kanskje kommet med sine første ord. Kan du tenke deg hvor rart det vil være for henne om du nå plutselig begynner å snakke et annet eller to andre språk med henne, med mindre dette er noe du har gjort fra fødselen av? Språk er også vane, og det er ikke så lett å plutselig skulle skifte, dersom en har et etablert språk mellom to samtalepartnere.
Så om jeg var deg, ville jeg heller fokusere på å snakke norsk og masse norsk med barnet ditt. Forskning viser at hvor mye en snakker med barna sine før de fyller to, har stor påvirkning på barnets videre utvikling, også i forhold til hvordan barnet gjør det på skolen senere i livet. Så kan du heller vurdere å starte tidlig med det ene eller det andre, evt begge, språkene på et litt senere tidspunkt, når morsmålet er etablert (fra 3-4-årsdalderen). Dette vil da betegnes som sekvensiell tospråklighet. Barnet vil fremdeles være i en alder hvor hun lærer språk relativt raskt, dersom hun får nok eksponering for språket/ne. På denne måten vil dere kunne gjøre det mer som et prosjekt i lag, og med nok eksponering vil barnet kunne bli riktig god i det/de andre språket/ne.
Jeg snakket konsekvent på morsmålet mitt til barnet mitt frem til han var 3 år gammel, men sluttet med det etter barnehagen informerte meg om at han lå etter de andre barna med hensyn til motorisk, sosial og språklig utvikling. Hvordan kan jeg gå fram for at han skal lære språket nå?
Det du beskriver er ikke uvanlig. De ansatte i barnehager har en tendens til å sammenligne tospråklige barn med enspråklige, og anta at det er noe galt om det går litt sakte, men det er normalt at det går litt saktere med (i alle fall noen) tospråklige barn. Det er stor variasjon fra barn til barn (også enspråklige) i hvor fort de lærer å snakke. Uansett er det leit å høre at dette gjorde at dere ga opp at han skulle lære språket. Det er utrolig viktig å kunne språket for å opprettholde god kontakt med familien.
Dette betyr ikke at det vil være umulig for sønnen din å lære seg språket nå, men det kommer til å bli mye mer utfordrende. Han er jo nå vant til å snakke norsk med både mor og far, og bare det at han har dette som vane kan gjøre det vanskelig. Og så er han vant til å kunne uttrykke seg som en sjuåring, og da blir det kanskje vanskelig for ham å skulle gå tilbake til å slite med å gjøre seg forstått. Så det vil bli utfordrende. Om du begynner å snakke det andre språket med ham, så pass på at du først snakker om hvor flott det er å kunne språket og hvor flott det vil blir å kunne snakke med både besteforeldrene/tanter/onkler/søskenbarn. Så kan du jo begynne med å lese til ham (for eksempel favorittboka hans – selv om den er på norsk) på det andre språket og samtidig oversette til norsk inn i mellom (dvs. bruke begge språkene) og kjøpe inn/laste ned dvder med serier/filmer som han liker på dette språket. Det ligger sannsynligvis noe av språket igjen i hjernen hans fra perioden frem til han var tre, og dette kan komme godt med. Det aller viktigste blir likevel å dra til det aktuelle landet hvor språket blir snakket og la ham oppdage at han faktisk trenger språket for å kunne kommunisere med dem. Lange opphold vil være det beste. To uker høres ut som for lite. Det aller beste er om ham kunne tilbringe hele sommerferien i landet og om dere kunne få besøk derfra i mellom feriene.
Når det gjelder hvorvidt skolen vil gi gyldig fravær for dette, så tviler jeg sterkt på det. Det kommer litt an på hvor du bor. Flere kommuner har laget nytt reglement hvor de spesifiserer hva som regnes som gyldig grunn for fravær over to dager i løpet av skoleåret, og disse reglene varierer litt fra kommune til kommune, men jeg tviler på at det å lære et andre morsmål vil være gyldig grunn. Så det beste er nok å ta de feriene som finnes til dette. Uansett kan du jo forhøre deg med rektor på skolen til sønnen din.
Jeg er norsk og bor i Australia med barnet mitt. Jeg har snakket så mye norsk som mulig til henne fra fødselen av. Nå som hun skal begynne å lære å lese og skrive norsk, lurer jeg på om jeg burde snakke bokmål til henne i stedet for å bruke min egen dialekt?
Aller først: Det er veldig bra at du snakker norsk med barna dine! Du får full støtte i filosofien din om at det er bare å pøse på, så kan nok barnas muntlige norsk komme etter hvert. Det er en kjent problemstilling at barn ofte ikke selv snakker “minoritetsspråket” (som norsk blir i din situasjon) selv om de forstår alt eller det meste som blir sagt til dem, og ofte handler det om at de er fullstendig klar over at den som snakker til dem, også kan majoritetsspråket (i ditt tilfelle engelsk). I en situasjon der de er med noen som bare kan norsk (eller som barnet ikke tror kan engelsk), kan det fort bli annerledes.
Til det som er hovedspørsmålet ditt: Du skal absolutt fortsette å snakke din egen dialekt med barna dine! Det rådet ville jeg gitt uansett, men med tanke på den norske språksituasjonen der dialekter generelt nyter en relativt høy status i samfunnet (sammenlikna med andre land), er det liten grunn til betenkeligheter. Barn må uansett lære at det er forskjell på talespråk og skriftspråk – det gjelder også for engelsk – og det aller viktigste er at du snakker med dem på en måte som er naturlig for deg. Om du så velger å lese høyt for dem på en slags normalisert bokmål eller også da velger å simultanoversette til din dialekt, er en annen sak – begge deler er helt OK. Etter hvert som de selv knekker lesekoden, vil de oppdage at det er viktige forskjeller mellom ditt talemål og bokmål. Uansett: Det å lese for barn er kjempeviktig! Det er statistisk sett en veldig klar korrelasjon mellom det å bli lest for og språkutvikling og kognitiv utvikling generelt: Det finnes forskning som knytter dette til noe så banalt som antallet bøker i hjemmet. Så les for dem, både på norsk og engelsk, ta dem med på biblioteket og gjør dem glad i bøker!
Men ellers er det noe annet svært viktig du som ex-pat i Australia kan gjøre for å styrke norsken til barna dine, og det er å gi dem andre arenaer for å møte norsk, altså at de får høre norsk fra andre enn deg. Hvis du bor i en av de større byene, vil jeg tro det finnes norske miljøer og personer du kan oppsøke, gjerne noen med barn som også lærer norsk. Og det aller, aller beste er jo om du kan overtale mannen din til å lære seg norsk slik at dere kan ha det som hjemmespråk. I første omgang kan det være en målsetning at han i alle fall lærer seg nok til å forstå det meste som blir sagt i forbindelse med daglige gjøremål situasjoner der dere er sammen med barna slik som måltider, stelling osv. Det finnes ulike modeller for å nå det målet – noen begynner med en fast dag i uka der alt foregår på minoritetsspråket eller man kan velge ut noen bestemte situasjoner.