Foran meg ligger en svart likpose. Et ungt menneske er trafikkdrept, og politiet trenger å få vite hva som er dødsårsaken.  

Selv synet av den bulende likposen gjør sterkt inntrykk på meg. Bare tanken på at det ligger et menneske inni er uvirkelig. Et menneske som pustet og levde, med tanker, håp og drømmer. Nå skal dette mennesket, la oss kalle det Luca, et kjønnsnøytralt navn, bokstavelig talt åpnes. Lucas indre organer skal plukkes ut, studeres, veies og måles. Jeg kjenner at jeg gruer meg, men for patolog Lars Uhlin-Hansen er dette en helt vanlig dag på jobben. Han er professor i rettsmedisin og patologi ved Universitetet i Tromsø og overlege i klinisk patologi ved Universitetssykehuset Nord-Norge. 

– Jeg setter frem en stol til deg her dersom du blir dårlig. Bare si i fra om du føler du må svime av, sier han, mens han gjør seg i stand til dagens oppgave.

Lyset i rommet er sterkt, og vi er omgitt av sager, tenger, sakser og kniver. Rommet er metallisk og hvitt, men stemningen blant de som utfører obduksjonen er lun og harmonisk. 

­– Vi har en god tone her inne, og vi tyr ofte til humor. På en slik arbeidsplass må man holde humøret oppe, ellers blir alt bare trist, sier krimteknikeren som har kommet fra politiet for å overvære obduksjonen. 

Han er snart pensjonist og har deltatt på utallige obduksjoner i årenes løp. 

Patolog Uhlin-Hansen triller likposen med "Luca" bort til obduksjonsbenken. Foto: Lars Åke Andersen

– Det verste er når det ligger barn på obduksjonsbenken, men det føles også meningsløst når et så ungt liv rives bort, fortsetter krimteknikeren, og peker mot Luca, som er tatt ut av posen og ligger i en litt vridd stilling. Dødsstivheten, som tiltar 2-5 timer etter døden, og som slipper gradvis etter 1-3 dager, er synbar. 

Med klart overlegg stiller jeg meg bak Luca, litt redd for å se ansiktet sånn med en gang. Planen min er å ha en sakte tilnærming til mitt første lik. Jeg aner ikke hva som venter meg. En rettsmedisinsk obduksjon er ikke for sarte sjeler, og det er ikke uvanlig at tøffe politistudenter svimer av. Selv er jeg kontorrotte, med absolutt ingen erfaring med blod og innvoller. 

– Først registrerer vi alt vedkommende har på seg, forklarer Uhlin-Hansen, som raskt og effektivt får assistentlegen til å beskrive i detalj påkledning og tilbehør. Jeg står fortsatt noen meter bak og stirrer på de livløse hendene og føttene som peker i unormale retninger. 

Lars Uhlin-Hansen finner frem en saks, og med en kyndig hånd blir Luca avkledd. Siden bilulykken har skjedd nylig, har Luca en normal farge på huden, men jeg ser raskt hvorfor føttene ligger i feil vinkel. Leggbeinet som skal fortsette ned i ankelen er blottlagt. Føttene har løsnet fra leddet. Beinstumpene lyser mot meg og jeg prøver å fokusere på noe annet. 

– Nå noterer vi alle synlige skader, sier Uhlin-Hansen, som med linjal skal måle blåmerker, kutt og brudd. 

Han finner frem et dusjhode og en svamp, og forsiktig vasker han vekk blod. Han og assistentlegen registrerer brudd på armer og bein, og jeg får gysninger når de løfter en stiv arm som bøyer seg på unaturlige steder. Siden dødsstivheten har tiltatt, bøyes ikke armen i albuen, men der hvor bein er brekt i to.

 Sakte nærmer jeg meg Luca, jeg har bestemt meg for å se forfra. Jeg ser en ung kropp med et avslappet og pent ansikt. Luca løftes over på siden for å få oversikt over skader på ryggen, og en svart blodstripe siver ut av munnen.

 Obduksjonstekniker Roger Hanssen står tilbakelent og iakttar kollegene sine, for snart er det hans tur. Det er han som har ansvar for å åpne likene slik at patologene kan ta ut innvoller for nærmere undersøkelse.

 Med store gummistøvler på beina, grønn frakk, munnbind, vernebriller og gule oppvaskhansker går han bort til Luca. Med en skarp kniv skjærer han et dypt snitt langs kragebeina, fra skulder til skulder, og med store øyne ser jeg at han tar tak i huden og forsiktig trekker den opp slik at halsen opp mot hakepartiet blottlegges. Han tar tak i noe som for meg ser ut som strupen, og begynner å trekke ut noe langt, blodig og rødt. 

­– Hva i all verden er det han gjør, spør jeg politimannen.

– Han tar ut tunga, forklarer han med en selvfølgelighet i stemmen. 

Under en obduksjon skal alle hulrom undersøkes, og også tunga må ut.

Hanssen fortsetter arbeidet, og nå skal brystet og buken åpnes. Han snitter opp Luca på hver side, fra armhule til hoftekam. Ribbeina blir kyndig kappet slik at hele fronten kan løftes av. Etter en obduksjon skal alt legges pent på plass, så snitt langs sidene er en effektiv løsning. 

Patologen og assistentlegen gjør seg klar når Hanssen løfter vekk buk og brystkasse, og med ett slår en eim av blod og avføring mot meg. Jeg legger hånda over munnbindet for å dempe luktene, men det hjelper lite. 

– Hvordan holder dere ut lukta, spør jeg Uhlin-Hansen, som ikke ser ut til å merke noe til eimen. 

– Du venner deg til alt, men det her lukter ikke ille. Du skulle opplevd lik som har ligget i vann noen måneder, sier han. 

Han har funnet frem noe som for meg ser ut som en suppeøse og et litermål, og begynner å øse ut blod for å registrere hvor store indre blødninger Luca har fått i bilkollisjonen. 

Blodet er mørkt, tykt og klumpete, og det må mange øser til før Uhlin-Hansen er ferdig. Jeg tenker for meg selv at dette er en absurd arbeidsplass, og at det jammen er godt at det faktisk er noen som går på jobben for å gjøre en slik nødvendig, men akk så vemmelig, oppgave. 

– Vi har hele tiden fokus på å behandle den døde med respekt, det er viktig, sier Uhlin-Hansen. Han og assistentlegen er i full sving med å tømme Luca for innvoller som blir lagt på en lang arbeidsbenk. Innvollene blir vasket rene, veid og målt. Skadene blir rapportert, og Luca har mange indre skader. Selv med den beste hjelp på åstedet, kunne det unge livet aldri ha blitt reddet, og det er nettopp for å finne slike svar man foretar omfattende obduksjoner av trafikkoffer. 

– Vi må vite nøyaktig dødsårsak. Det gir svar på spørsmål som: Kunne vedkommende blitt reddet? Hva døde vedkommende av? Er det gjort feilbehandling? Er det rus eller narkotika med i bildet? Er det tegn på bilbeltebruk? Hvem kjørte? Av og til kan man ikke ut fra ulykkesstedet se hvem som var fører og hvem som var passasjer, forklarer patologen. 

Svar fra obduksjonen gir også kunnskap for videre utvikling av legekunsten. 

Halvparten av alle obduksjoner som gjøres på Universitetssykehuset Nord-Norge er rettsmedisinske, og obduksjon av offer for trafikkulykker er ikke uvanlig. Ifølge politimannen er det ofte mye rus med i bildet når det kommer til trafikkulykker.

– Dødsulykker blant unge er mye på grunn av stoff. Folk blir jo helt gale oppe i hodet. Vi må sitte her og se på konsekvensene. Legalisering av narkotika må aldri skje. I trafikkampanjer er det slike bilder som skulle ha blitt vist frem! 

Han peker på hvordan patologen studerer et revnet hjerte og hvordan assistentlegen studerer ødelagte lunger og nyrer med dype flenger. Ved siden av en åpen Luca ligger en avkappet brystkasse. Luca er tom for innvoller. Det er et syn som brenner seg inn på netthinna. 

– Det hadde nok vært virkningsfullt, sier han bestemt. 

Noe forundret merker jeg at jeg faktisk ikke blir fysisk dårlig av å se på seansen som utspiller seg foran øynene mine. Mye av grunnen er nok at Lars Uhlin-Hansen brenner for jobben sin. Jeg får en nøye beskrivelse av hva han ser etter. 

– Hvis det er narkotika med i bildet, pleier lymfekjertelen å være forstørret, forklarer han, og fortsetter: – Her ser du binyrene der man skiller ut adrenalin. 

Han legger en stor lever foran seg, vasker den og begynner å snitte den opp. Han tar vevsprøver og legger dem på glass. Han deler hovedpulsåren som fører opp til hodet på langs og ser etter åreforkalkinger. 

­– Selv hos så unge personer ser man et snev av forkalkning, sier han, og peker på et tynt, hvitt belegg på innsiden av den kraftige blodåren. 

Bak meg ligger Luca, stiv og urørlig. 

– Jeg prøver å tenke at det ikke er et menneske, sier jeg til politimannen. 

– Det er et menneske! Det er først når de tar ut hjernen jeg ser på liket som et tomt skall. Det er jo hjernen som styrer oss og definerer oss, men når den er tatt ut, hva ligger igjen på benken da? 

Det slår meg med ett at obduksjonen slettes ikke er ferdig. De skal faktisk også ta ut Lucas hjerne. Jeg kjenner at jeg gruer meg til det som skal komme. 

Da dukker Roger Hanssen opp igjen, denne gangen med en elektrisk sag. Han lager først et langt snitt i bakhodet på Luca, så tar han tak i huden. Med et rykk løsner huden fra hodeskallen, og han trekker skalpen fremover mot panna slik at kraniet blottlegges. Jeg ser på med store øyne, jeg er både skrekkslagen og fascinert. Hanssen er rutinert, denne jobben har han gjort hver dag i cirka 15 år. For ham er det rutine, for meg er det sjokkerende. 

Han starter den elektriske saga, det høres ut som vi er på en byggeplass. Med stødig hånd sager han seg gjennom kraniet og blottlegger hjernen. Lukta som kommer er intens og minner om lukta hos tannlegen når man borrer i tennene. Bare mye sterkere. Jeg må igjen holde meg for nesen. 

Hanssen finner frem en saks, og klipper løs nervetrådene som holder hjernen på plass. Så løftes hjernen ut og legges i et kar. 

Det er første gang jeg ser inn i en hodeskalle. 

Før man får gå inn i obduksjonssalen, må man ta på seg egnet skotøy. Støvler i alle varianter står klare. Foto: Lars Åke Andersen

Hanssen fortsetter jobben. Nå er det hjernehinnen som skal løsnes, for den sitter fast nedi skallen. 

­– Det er denne man får betennelse i når man får hjernehinnebetennelse, forklarer han. Det slår meg hvor selvfølgelig alt er for dem inne på obduksjonssalen. Hanssen forteller til og med at han har gjort dette på venner og kjente. På UNN har de kun to obduksjonsteknikere, og de har i snitt en obduksjon per dag. Når Hanssen har vakt, må han utføre jobben – uansett hvem som ligger på benken. 

­– Når arbeidsdagen er ferdig, og jeg lukker døra, så tenker jeg ikke mer på jobben. Hvis jeg hadde tatt med meg tankene hjem, hadde jeg ikke hatt noe i denne jobben å gjøre, sier han og ser meg rett i øynene. De øynene har sett mye. 

Assistentlegen har tatt hånd om hjernen. Hun legger den på ei fjøl og kutter den opp i skiver. Den blir studert nøye for å se etter skader. 

Igjen blir jeg slått tilbake av lukta. Ikke fordi den er vemmelig, men for at det lukter så ferskt. En søtlig, jernaktig lukt. 

Jeg ser på hjernen og tenker på alle minner og all kunnskap som ligger gjemt inni den litt rynkete og bløte kroppsdelen. Minner som vi aldri får hentet ut, samme hvor mye vi studerer den. 

Jeg tenker for meg selv: kjør for all del forsiktig.