Spiseforstyrrelser kan utvikle seg til svært alvorlige lidelser. Hvordan kan man forstå tilfriskning ved spiseforstyrrelser? Og hvorfor er tilfriskning så utfordrende?

Skrevet av: Gunn Pettersen

Spiseforstyrrelser er ofte omtalt i media, der man kan lese om unge mennesker som frivillig slanker seg, som kaster opp etter store matinntak, som bare er opptatt av kropp, kalorier og utseende. Mange tenker nok at «hvorfor kan de ikke bare begynne å spise»? Samtidig er det nok mange som selv skulle ønske at de hadde om så bare litt mer kontroll på vekten. Andre vil nok finne det mest avskyvekkende at noen frivillig kaster opp maten. Kan de ikke bare slutte? For de fleste er det også urovekkende og uforståelig at unge mennesker frivillig utsetter seg for alvorlig helserisiko bare for å leve opp til et tynnhetsideal. Beretninger i media om spiseforstyrrelser kan også handle om et liv og en hverdag som kan fortone seg som svært vanskelig og kaotisk for den som har spiseforstyrrelsen, men også for familie, venner og andre. Hvordan er det mulig å bli frisk, og hva skal til for å bli det?

 

Hva er spiseforstyrrelser?

Spiseforstyrrelser omfatter anorexia nervosa, bulimia nervosa, overspisingslidelse og diagnostisk uspesifikke varianter. Atferdssymptomene er diagnostisk relaterte, med selvpåført vekttap (anorexia nervosa), overspisingsepisoder med (bulimia nervosa) eller uten (overspisingslidelse) oppkast eller andre metoder for å kompensere for energioverskuddet som overspisingen forårsaker. Diagnoseovergripende fellestrekk er overbevisningen om betydningen av å kontrollere mat, kropp og vekt. Individuelle forskjeller i overbevisningens styrke er grunnlaget for forskjeller i alvorlighetsgrad. Alvorlighetsgrad kommer til uttrykk i vekttap eller i frekvens og varighet av overspising og oppkast, somatiske komplikasjoner, livskvalitet, familieliv og problemer i ulike personlige relasjoner. Om lag 60–70 % har andre diagnostiske lidelser i tillegg til spiseforstyrrelsen. Dette er i første rekke personlighetsforstyrrelser, ruslidelser, depresjon og angsttilstander. Også ulike grader og former for selvskading kan forekomme. Slike tilleggslidelser bidrar til å forsinke og komplisere veien mot bedring og tilfriskning. Behandlingstiden kan bli lengre og mer utfordrende. Dessuten er det ikke vanntette skott mellom lidelsene. Når er depresjon «bare depresjon», og når er depresjonen en konsekvens av en tidligere spiseforstyrrelse? Og i det siste tilfellet, er man da frisk fra spiseforstyrrelsen?

En spiseforstyrrelse er således en alvorlig psykiatrisk lidelse, der symptomene kan påvirke de fleste livsområder. Men spiseforstyrrelser grenser også opp mot normale variasjoner i holdninger til mat, kropp og utseende, kroppsopplevelser, samt spisevaner og kosthold. Dette bidrar til at bedring ved spiseforstyrrelser er komplekst. Det som i første rekke gjør dette komplisert, er at det er vanskelig å trekke en pålitelig og fast definert grense mellom det vi betrakter som normalt, ut fra ulike normsett for «normalitet», og det som tross alt finnes der ute av diverse mer eller mindre ønskede, sunne eller fornuftige holdninger til kropp og utseende, kroppsbilder eller spisevaner.

 

Motsetninger

Det spesielle ved spiseforstyrrelsene er de mange motsetningene. På den ene siden er dette blant de psykiatriske lidelsene som har høyest dødelighet. Mens andre mentale lidelser ikke er dødelige i seg selv, er dødeligheten seksdoblet ved anoreksi og dobbelt så høy for bulimi, overspisingslidelse og uspesifikke spiseforstyrrelser sammenlignet med normalbefolkningen. Selvsagt er det slik at noen må innlegges i sykehus og trenger langvarig behandling, og en av fire vil slite med alvorlig nedsatt funksjonsnivå og livskvalitet i årevis. På den andre siden er det slik at det overveiende flertallet av de som har en spiseforstyrrelse enten går på skole eller er i arbeid, og de fungerer ofte svært bra i den mer organiserte delen av hverdagslivet. Så kan man spørre seg om hvorvidt det faktisk er mulig å ha en alvorlig spiseforstyrrelse når man på samme tid kan ha en vellykket idrettskarriere, være en vellykket student eller fungere bra i arbeidslivet. Svaret er ja, det er faktisk mulig, i alle fall på kort sikt eller i perioder. Det er også derfor det å bli frisk er vanskelig å definere, og tilfriskningsprosessen blir komplisert å gå gjennom.

Spiseforstyrrelser starter ofte med en slankekur, uansett om denne utvikler seg til anoreksi eller bulimi senere. Mange opplever i starten eller i en tidlig fase at de går ned i vekt, gjør det bra på skolen eller i idrett, og får mange positive tilbakemeldinger fra omgivelsene for sin viljestyrke når det gjelder å holde vekten eller å slanke seg. Mange får beundrende blikk og kommentarer på sin nye og slanke kropp. På denne måten går man rett inn i samfunnets holdninger og tynnhetsidealer. I vårt samfunn har vi en utpreget tendens til å tilskrive tynne mennesker alle slags positive egenskaper, og dette gjelder også mennesker med anoreksi. Denne positive perioden kan for mange vare over år, og spiseforstyrrelsen oppleves derfor ikke nødvendigvis som noe problem for den som har den, men tvert imot som løsningen på det meste. Hva er det så spiseforstyrrelsen gir en løsning på?

Spiseforstyrrelsen kan i første rekke bidra til å håndtere negative eller kompliserte følelser, det som gjerne kalles affektregulering. Lav vekt setter kroppen på sparebluss, og alle dopaminreseptorer går i dvale. Ordrett betyr «anorexi» frihet fra begjær, eller det vi kan oversette med følelser. Det å overspise og kaste opp er på sin side en ganske effektiv følelsesregulator. Maten og kaloriene blir følelser, og det å kaste opp igjen kan oppleves som å rense seg, ikke bare for kaloriene, men også for de vonde følelsene. Mange, særlig de som er normalvektige med bulimi, kan skjule storspising og oppkast i årevis selv for helt nære relasjoner, slik at man helt i fred kan fortsette med denne måten å regulere følelser på. Det å gå ned i vekt trigger kroppens opiater, og det er faktisk en fysiologisk effekt av eufori eller oppstemthet ved det å gå ned i vekt. I starten føler man seg derfor også psykologisk sett «lettere». Det er ikke så merkelig at slike «løsninger» blir attraktive når den fysiologisk baserte letthetsfølelsen kommer i tillegg til den positive oppmerksomheten fra andre mennesker. Spiseforstyrrelsen kan også være en løsning i form av å være en unngåelsesstrategi ikke bare i forhold til vanskelige følelser, men også i forhold til vanskelige eller ukjente relasjoner eller til krav knyttet til det å vokse opp. Derfor er det nok ikke så merkelig at man holder fast ved symptomene. Hvem ville vel ikke holdt fast ved noe som fungerer i hverdagen?

Det er gjerne foreldre, venner og andre nære relasjoner som først blir bekymret, og signaliserer at slike løsninger blir et problem eller at de kan representere psykologiske problemer. Det andre gjerne ser, er et menneske med en avmagret kropp, men som selv kanskje ser seg selv som normalvektig, eller til og med litt overvektig. Det som også vekker bekymring hos andre, er at vedkommende slett ikke er med på tanken om å søke hjelp. Bulimi er på sin side en mye mer skjult lidelse fordi vekten ikke endrer seg og det ellers er få tegn og symptomer som andre kan se. Mange går nok rundt med uro og tvil når mat i store mengder forsvinner eller når man hører merkelige lyder på toalettet etter middagen.

Det er selvsagt ulike grader av spiseforstyrrelser, men mange kan altså leve et liv hvor de fungerer i ulike sammenhenger over lang tid og på den andre siden har en alvorlig spiseforstyrrelse. Mange lever med spiseforstyrrelser i årevis, noen hele livet, og det tar i gjennomsnitt 5–7 år å komme seg ut av en spiseforstyrrelse. Noen greier dette selv, eller ved hjelp av gode nære relasjoner, mens de aller fleste trenger hjelp og behandling i helsevesenet.

Det viktigste er imidlertid å erkjenne at man har en spiseforstyrrelse, som man på en eller annen måte må arbeide seg ut av. Det er slett ikke så enkelt når vi tar i betraktning at spiseforstyrrelsen fungerer som effektiv løsningsstrategi.

 

Tilfriskning

Vi vet at 70–80 % av alle med spiseforstyrrelser blir friske. Spørsmålet er hva som ligger i å bli frisk og hvordan man kommer dit. Ved andre lidelser og sykdommer er det slik at det er et klart ønske om å bli frisk eller å slippe bort fra symptomene. Ved spiseforstyrrelser er ønsket om å bli frisk ikke så entydig. Naturlig nok er det vanskelig å gi slipp på strategien for å regulere følelser eller for å unngå krav. Når spiseforstyrrelsen har vart lenge nok til at omgivelsene blir bekymret, inntrer en ny og endringshindrende mekanisme knyttet til også å kunne regulere relasjoner. Ved å ha en spiseforstyrrelse utløses andres omsorg og bekymring, og man blir sett der man før kanskje ble oversett. Heller ikke dette er entydig, og det er mange som opplever omgivelsenes frustrasjon og sinne, og at spiseforstyrrelsen ødelegger nære relasjoner.

Ønsket om å bli frisk næres imidlertid av en gradvis opplevelse av kroppslige komplikasjoner ved alvorlig vekttap eller overspising og oppkast over mange år, eller frykten for slike. Mange merker slitasjen på seg selv og nære relasjoner, eller skamfølelse over å kaste opp, og strategiene for å holde dette skjult. De fleste innser også gradvis hvordan livet og mulighetene raser forbi, mens en selv teller kalorier og måler vekten. De får etter hvert et ønske om et bedre liv, uten de byrder og belastninger som spiseforstyrrelsen representerer eller fører med seg. Dette er et godt utgangspunkt for å gå inn i den ofte krevende tilfriskningsprosessen.

 

Utfordringer i tilfriskningsprosessen

Tilfriskningen kan ta mange år nettopp på grunn av alle dobbelthetene og de ulike funksjonene denne lidelsen kan ha. Hva er så utfordringene? Og kan kunnskapen om disse hjelpe oss til å forstå og hjelpe?

 

Søken etter nye mestringsstrategier

For mange er det gått nesten en automatikk i å overspise og kaste opp, eller sulte seg for å mestre emosjoner, relasjoner og situasjoner. Å snu dette, handler om å bli bevisst på det automatiske. Hvorfor tenker jeg at det er så viktig å kontrollere kropp, vekt og utseende? Hva tror jeg andre tenker om utseendet eller vekten min? Hvor sikker er jeg på at det er sant det jeg tror andre tenker? Når jeg tenker at ved å gå opp noen kilo er jeg stygg og feit, og da er jeg et dårlig menneske, og at da vil ingen akseptere eller like meg – hvor sant er det egentlig? Slike spørsmål handler om å endre automatiske tankemønstre og «sannheter» om seg selv og andre som man før kanskje tok for gitt. Det andre automatiske som må endres er selve spiseatferden. Dette handler mye om små skritt i endring av spisemønster, kosthold, frekvens av oppkast og å prøve andre måter å håndtere negative følelser som sinne, tristhet, tomhet eller frustrasjon. Noen trenger å løse opp i strenge kostholdsregimer, andre kanskje å ha mer struktur i hverdagen og mer planmessige måltider. Små skritt er viktig for å få til en rask opplevelse av å kunne lykkes i bedringsprosessen, og vise at frykten for endringer er ubegrunnet. «Alt» skal heller ikke endres samtidig. Kanskje noen trenger symptomene en stund, mens de gjør endringer på andre områder.

 

Egenomsorg 

For mange er «løsningen spiseforstyrrelse » blitt en tvangstrøye av kostholdsregler, spisemønster eller veiing, og at det er mye man ikke kan tillate seg. «Friheten fra begjær» var kanskje funksjonelt, men kan over år ha ført til at man har mistet kontakten med egne følelser og behov. Utfordringen her ligger i å gjenopprette denne kontakten, og lære å uttrykke slike behov og følelser mer bevisst og tydelig på andre måter enn å sulte eller å overspise, og på den måten flykte unna. Mange har stor nytte av å bli utfordret og øve på å si fra om egne behov, og ikke bare forvente at andre skal vite, skjønne og forstå uten at de selv forteller om det.

Symptomene kan også forstås som en form for selvstraffende atferd der fokus er på alt som er «forbudt» (eksempel: nyte god mat) og alt man «må» (eksempel: trene for å brenne kalorier). Bedring innebærer utfordringen å tørre å gjøre noe godt for seg selv og for sin egen skyld. Egenomsorg kan være alt fra å unne seg mat, søvn og hvile, å kjøpe seg noe fint, eller gjøre noe som er godt for en. Dette er nye erfaringer som gradvis kan føre personene bort fra et straffende og selvdestruktivt mønster og inn i gode sirkler.

 

Perfeksjonisme − senke krav

Mange stiller skyhøye krav til det å skulle være frisk. Paradoksalt nok ligner mange av disse kravene til forveksling på alt man som følge av spiseforstyrrelse «må» eller «må unngå». Bedring handler derfor også om å senke krav til bedring. Man «må» ikke endre alt med en gang, og man «må» ikke trene fem ganger i uken, få en bra jobb, gode karakterer og ha det bra på alle områder i livet, og gjerne hele tiden. Høye krav til seg selv er imidlertid ikke unikt for spiseforstyrrelser, det er noe vi alle kan kjenne oss igjen i, og som vi finner både i kulturen generelt og i spesielle prestasjonskulturer. Når dette er sagt, betyr ikke det at krav i seg selv er ugunstig. Det som gjør krav gunstig er at de er realistiske, og at de er sterkt knyttet til mestring, og en positiv forventning om å nå ens mål. Når bedringsmålene er realistiske og når man forventer å nå dem, fremmes den positive perfeksjonismen, som er noe ganske annet enn alt man «må» i frykten for ikke å være bra nok – eller «frisk nok».

 

Identitet og normalitet

Mange år med en spiseforstyrrelse kan gi en opplevelse av å være frakoblet. Mange har sin identitet knyttet til «å være spiseforstyrret», og mange har begrenset erfaring med et voksenliv uten den «beskyttelse» som spiseforstyrrelsen gir mot forventninger og krav. Utfordringen her blir å forholde seg til spørsmålet «hvem er jeg uten spiseforstyrrelsen?» Identitet sitter kanskje «i hodet», men den skapes også gjennom relasjoner. Utfordringen blir å snu egne tankemønstre, og gjøre noen overkommelige atferdsendringer mot bedre mestringsstrategier. Det gjelder å greie å uttrykke følelser og så etablere eller styrke nære relasjoner som speiler og bekrefter disse endringene. Det er da det går an å være trist en dag, eller i en periode, uten at det automatisk blir tolket som tegn på spiseforstyrrelse. Men alle relasjoner er ikke nære, og i samfunnet finnes det mange og til dels motstridende forventninger til hva det vil si å være «normal», «sunn», «alminnelig» eller «frisk». Det essensielle i forhold til en individuell bedringsprosess er ikke forventningene i seg selv, men hva den som selv er inne i en bedringsprosess tror om den positive eller negative betydningen av slike forventninger.

Mange er også frakoblet «alminnelige» forhold til mat, kropp, vekt og følelser. Hva som er «alminnelig», eventuelt sunt, er det ikke så enkelt å svare på i vår kultur, som historisk sett er unik i sitt overdrevne fokus på mat, kropp og utseende. I bedringsprosessen må man likevel etablere en forståelse av hva som er en normal mengde mat i et måltid, hva det vil si å ha et normalt forhold til egen kropp eller hvor glad, eventuelt trist man «bør» være i ulike situasjoner, der man ikke lenger opptrer og handler som «en person med spiseforstyrrelser». Mange spør seg: Reagerer jeg så sterkt fordi jeg har hatt en spiseforstyrrelse og kanskje er ekstra sårbar, eller hadde jeg reagert på samme måte uten denne erfaringen?

Sorg, tap og forsoning

Livet med en spiseforstyrrelse over mange år gjør «prosjektet» mat, kropp og vekt til et totalengasjement, som også på sin måte skaper frakobling. For noen er frakoblingen helt konkret i form av lange perioder som innlagt i sykehus. For de fleste derimot handler det om et mentalt fokus, selv om man på sett og vis fungerer i skole eller arbeidsliv. Frakobling innebærer tap. Tap kan være mer globalt («hva har jeg brukt livet til»), eller konkret og knyttet til eksempelvis tap av venner, kjæreste og muligheten til å få barn eller jobb. Utfordringen i bedringsprosessen innebærer å erkjenne slike tap og bearbeide den sorgen over det tapte livet som ofte kommer snikende i takt med at symptomene avtar. Nøkkelordet i enden av en slik prosess er forsoning for å gå videre i livet.

Forsoning handler derfor i første rekke om å godta at man har «kastet bort» mange år på et totalengasjement rundt prosjektet «mat, kropp og vekt». Forsoning er også å godta hva man har påført omgivelsene av sorger og bekymringer, men ofte også hva andre har påført en selv, og som kanskje bidro til at man utviklet en spiseforstyrrelse. Mange har opplevd alt fra alvorlige overgrep og omsorgssvikt til andre krenkende opplevelser. Forsoning handler om legge ting bak seg, ikke nødvendigvis glemme, men ha et fokus på ikke å la fortiden få påvirke mer, og gi seg selv den egenomsorg det ligger i å tillate seg selv å gå videre. Paradoksalt nok handler forsoning også om å gå tilbake til de positive aspektene ved spiseforstyrrelsen som en «løsning» og som en mestringsstrategi. Det var kanskje der og da − for mange år siden − en livbøye, eller redningsvesten, som med årene ble snudd til en tvangstrøye.

 

Til slutt

Spiseforstyrrelser er komplisert og sammensatt, men også forståelig ut fra at den har en funksjon. De negative konsekvensene ved spiseforstyrrelser er etter hvert så mange og alvorlige at ønsket om et annet liv og behov for hjelp og behandling melder seg. I tilfriskningsprosessen kommer det nye utfordringer i takt med at symptomene slipper taket. Disse utfordringene er det viktig å forstå for å kunne hjelpe.

 

 

Litteratur:

• G. Pettersen: Eating disorders: Studies of understanding and recovery. Doktoravhandling, NTNU, Trondheim, 2007.
• G. Pettersen, J.H. Rosenvinge og R. Wynn: Healing processes in psychoeducation – patients’experiences. Scandinavian Journal of Caring Sciences, 2010.
•  G. Pettersen, K.-B. Thune-Larsen, R. Wynn, R. & J.H. Rosenvinge: Challenges in the later phases of recovery. A qualitative study of patient experiences. Scandinavian Journal of Caring Sciences, 2011.
• J. Rosenvinge og G. Pettersen: Towards an integrated model of recovery. Eating disorder. I: Ju D. Manestar (red). In Tec Publishing House 2011.

 

Denne artikkelen står også på trykk i Ottar nr. 4/2013: “Dopamin – molekylet for lyst, last og lidelse”

 

Forfatteren:

Gunn Pettersen er førsteamanuensis ved Institutt for helse- og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT. Forskningsinteresser er blant annet spiseforstyrrelser, overvekt, rus, selvskadingsproblematikk og perfeksjonisme. Tema for PhD og Postdoc-prosjektet var forståelse og tilfriskning ved spiseforstyrrelser.

E-post: gunn.pettersen@uit.no