I Norge, som i andre vesteuropeiske land, har introduksjonen av minnehistorie til forskningen på Den andre verdenskrig gitt meget gode resultater. Likevel er det mulig å identifisere i det minste to former for begrensninger som preger tidligere forskning. Først kan man peke på at det til tross for den utbredte antagelsen om at den patriotiske minnekulturen som var dominerende etter 1945 var konstruert ovenifra, har det blitt gjort få forsøk for å etablere akkurat hvilken rolle norske institusjoner og eliteaktører skal ha spilt i å forme denne kulturen.
Sådan har både akademiske og populærkulturelle verk hatt en tendens til å fokusere for mye på et “offisielt narrativ” for hvordan krigen skulle forståes. Dette kan ha ført til at man har ignorert mangfoldet som finnes i det nasjonale minnet og interaksjonene mellom forskjellige, ofte konflikterende, narrativer. Ved å ta i bruk nye metoder og kilder vil dette prosjektet forsøke å overkomme disse utilstrekkelighetene og dytte forskningen på feltet fremoveri en betydelig grad.