Gyrid Øyen dispute 5.12.2023 for ph.d.-graden ved UiT Norges arktiske universitet med avhandlingen “Kvensk kulturarv og museumsformidling. Strategier, spenninger og kulturelle betydninger”
Doktorgradsarbeidet undersøker formidling av kvensk kulturarv ved Vadsø museum – Ruija kvenmuseum. Arbeidet inkluderer tre analyser. Analysene tar for seg prosesser som museet, ansatte og brukere står i når kulturarv som særlig knyttes til den nasjonale minoriteten skal formidles.
Formidling i dialog
Museumsformidling er operasjonalisert som et samspill mellom museets representant(er) i en gitt formidlingssituasjon og museets brukere, der det er noe som kommuniseres mellom partene. I et slikt perspektiv ligger det en forståelse av formidling som en dynamisk aktivitet som hele tiden utformes i dialog med omgivelsene der aktivitetene tar form.
Formidling er noe som gjøres og skapes, med betydning for hvordan museers arbeid med nasjonale minoriteter og kulturarv kan forstås som sosialt skapende handlinger.
Museet bidrar til aktualisering
Hovedfunn fra prosjektet viser hvordan museets formidlingsaktiviteter bidrar til å aktualisere, gjenreise, videreformidle og/eller forstyrre kunnskapsprosesser om kulturarv som har vært gjemt eller glemt som følge av statens systematiske fornorskningspolitikk rettet mot kvener.
Samarbeid som strategi
Øyen argumenterer for at museumsformidling og kulturarvsprosesser spiller en sentral rolle i det pågående arbeidet med å ta tilbake og synliggjøre kvenske kulturuttrykk. Samtidig problematiserer hun hvordan museet forholder seg til kulturpolitiske forventinger og føringer som i liten grad er utformet for å ivareta nasjonale minoriteter.
Særlig trekker hun frem hvordan museets samarbeid med eksterne aktører er en strategi som både muliggjør og begrenser kveners medvirkning i egne kulturarvsprosesser.
Formidling ikke en nøytral aktivitet
Doktorgradsprosjektet viser også hvordan museets formidling setter i spill en rekke spenningsforhold når flere krav, forventninger og føringer møtes. Museumsformidling er ikke en nøytral aktivitet, og det å skape rom for kulturarv knyttet til kvener betyr noe.
Doktorgradsarbeidet er et bidrag til en museumsfaglig debatt om hvordan nasjonale minoriteter formidles, samt et innspill til diskusjon om hvilken betydning kulturarv spiller i formidlingsprosessene og vice versa.
Samme dag holdt Gyrid Øyen prøveforelesning over følgende emne: «På hvilke måter kan museer med spesiell innretning som minoritetsinstitusjoner virke som samfunnsaktører i en flerkulturell kontekst?» Prøveforelesningen fant også sted i Alta, og kunne følges digitalt: https://uit.no/tavla/artikkel/831445/proveforelesning_gyrid_oyen
Vandreutstillinga Tuulessa er stadig i vinden, og nå har den også fått sin utstillingskatalog! Den ble lansert under ”Kulturnatt” i Vadsø, ved Vadsø museum – Ruija kvenmuseum 18. november kl. 13.00, der utstillinga Tuulessa for tiden befinner seg.
Katalogen rommer mange stemmer og forteller om mangfoldet som rører seg innen kvensk kulturliv, familier, museum og forskning.
Kristin Nicolaysen som har vært prosjektleder for utstillinga sier: ”Til tider følte jeg vi forsket midt i en trykkoker, og det inspirerte voldsomt til å formidle deler av forskningsarbeidet på en levende måte slik en utstilling har potensial til – både for å kunne gi noe til miljøene der folk har delt kunnskap og erfaringer og ikke minst bidra til at samtalene, undringen og utforskningen fortsetter.”
Leder for forskningsprosjektet IMMkven Trine Kvidal-Røvik sier at hun håper utstillinga kan føre til nysgjerrighet når det gjelder forskning og hva forskning kan være. Med katalogen styrkes nettopp dette.
Stødig og med stort engasjement har forfatter Kjersti Feldt Anfinnsen vært redaktør for katalogen, med kunstner Åsne Kummenje Mellem som billedredaktør. Mellem har og vært sentral som kunstnerisk veileder for utstillinga. ”Det å sette kunstnere og forskere i samme rom, slik vi har gjort i arbeidet med Tuulessa, det burde man gjøre mer av. Våre respektive utforskningsprosesser er overraskende like,” sier Mellem i teksten Forsker-Kunstner-dialog i katalogen.
Anfinnsen har vært en ny verdifull ressurs i det store samarbeidet om utstillinga. Selv sier hun: ”Arbeidet med katalogen har først og fremst vært berikende. Det har vært spennende å lære mer om kvensk forskning, kunst og kultur, og i kontakt med kunnskap har jeg også kommet nærmere i kontakt med min kvenske tilhørighet.
Katalogen er et samtidsdokument og en forlengelse av utstillinga, både som en fordypelse og som en fremtidsdokumentasjon når utstillinga en gang pakkes sammen. Dessuten har jeg jo vært så heldig å bli kjent med mange fine mennesker med mye engasjement.”
Samtaler, intervjuer, korte forskningstekster, dikt, sitater og ikke minst mange bilder fått plass i katalogen. Katalogen byr på tekster om kvenske trender, symboler som bidrar til synlighet, arbeid med språkoverføring, kvensk litteratur, museer som møtesteder for dialog, om historiske spel og mye mer.
Katalogen kan, så langt det rekker fås ved de institusjonene som har bidratt i arbeidet med utstillinga: Norges arktiske universitetsmuseet i Tromsø, Nord-Troms museum, Halti Kvenkultursenter, Kvensk institutt, Alta Museum og Vadsø museum-Ruija kvenmuseum, der utstillinga står nå.
Neste utstillingsstopp er Grenselandmuseet i Kirkenes i januar 2024.
Ønsker du katalogen tilsendt kan du også kontakte leder for IMMKvenprosjektet Trine Kvidal – Røvik, UiT Norges arktiske universitet, eller du kan finne Tuulessa-katalogen digitalt hos Universitetsbiblioteket: https://munin.uit.no/handle/10037/31229
Fredag 10. mars 2022 ble det sluppet en pressemelding fra Museumsforbundet som til stor glede kunne informere om at Ruija kvenmuseum – Vadsø museum var en av tre nominerte til Årets Museum 2023.
Museet som ellers heter Vadsø museum – Ruija kvenmuseum, blir av juryen kreditert for å være både «nyskapende» og «en liten engasjert nykommer».
David vs. Goliat
Museet blir trukket frem som en David-figur i nominasjonen, da de to mot-nominerte er ingen ringere enn to av tyngre aktørene i museumsfeltet. Tyngre på den måten at når man sammenligner budsjett, inntjening, kompetanse, besøkstall og geografisk nærhet til, ja, Oslo, så kan museet i Vadsø kanskje oppfattes som svært liten.
Museet er lokalisert i byen Vadsø ved Varangerfjorden, et sted der kun Widerøe fly kan lande på kortbanenettet og der Hurtigruten kun stopper den ene veien langs kysten med liggetid på 15 min før frokosten er servert. Dette legger en begrensning på hvilket antall besøkende man kan forvente å få besøk av. Med en lokalbefolkning bestående av rett over 5 500 innbyggere, så er det begrenset hvor stor andel av det totale museumsbesøket i Norge Vadsø kan skilte med. Og dette uansett hvor relevant man oppfatter museet å være, eller hvor mange målgrupper man ønsker å nå ut til.
David mot Goliat allegorien fungerer godt på mange måter.
Engasjert nykommer?
Men det som fungerer mindre godt, er en juryuttalense som bærer preg av å ikke helt kjenne til hva Vadsø museum – Ruija kvenmuseum er for et museum. Dette til tross for at juryen har besøkt museet.
Foto: Varanger museum
Felles for de tre nominerte er arbeid med tidenes store spørsmål, nemlig betydningen av identitet. At dette skulle være noe nytt som Vadsø museum – Ruija kvenmuseum akkurat har fått øyene opp for og begynt å arbeide med, virker på mange måter fremmedgjørende.
Museet i Vadsø var etablert allerede i 1971 som et lokalt initiativ for å ivareta kulturarven til den folkegruppen, kvener/norskfinner, som fra 1999 fikk status som nasjonal minoritet da Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter. Ratifiseringen ga kvener/norskfinner en politisk plassering i et hierarkisk landskap der det i bunn og grunn handler om fordeling av samfunnets goder. Ett gode er å være synlig, representert, til stede og medvirkende på et museum.
Vadsø museum – Ruija kvenmuseum har over femti års tilstedeværelse i det norske museumslandskapet som en institusjon som løfter frem, synliggjør og gjenreiser en historisk, språklig og kulturell tradisjon rundt kvener/norskfinner. Lokal identitet er ett nøkkelord som kan brukes til å beskrive museets praksis over hele den perioden museet har eksistert.
Beskrivelsen av museet som en engasjert nykommer kunne ikke vært mindre passende, men sier noe sentralt om hva som skal til for å bli sett og anerkjent i det norske museumsfeltet.
Nytt museumsbygg som Davids våpen
Trolig henger oppfattelsen av museet som en nykommer sammen med at museet i 2021 re-åpnet en besøksarena med nye og profesjonelle fasiliteter. Bygget som gjenåpnet, var det tidligere distriktskontoret til NRK som i sin tid ble plassert nettopp her i regionen som et kulturelt grensevern og strategisk ledd i en pågående fornorskningspolitikk.
Foto: Varanger museum
Myndighetene var særlig bekymret for kvenske bosetningsområder, som ble betraktet som en sikkerhetspolitisk trussel. Da bygningen ble stående tom etter en relokalisering av ansatte ved NRK i 2014, ble bygget foreslått som nytt tilholdssted for Vadsø museum – Ruija kvenmuseum som da drev museumsvirksomheten sin ut fra eldre kulturhistoriske bygninger.
Slike bygg egner seg i liten grad til profesjonell drift av et museum, etter statlige krav til samlingsforvaltning, formidling, universell utforming m.m.
Men NRK-bygget var på ingen måte museets førstevalg når det kom til muligheter for å realisere en ny besøksarena. Vadsø museum – Ruija kvenmuseum har videre kjempet for et nytt museumsbygg helt siden begynnelsen av 1990-tallet, og vært opptil flere ganger svært nær i å oppnå denne drømmen uten at sittende regjeringer og folkevalgte har fått gjennomslag for å prioritere et museumsbygg for en nasjonal minoritet. Selv ABM-meldingen påpeker i 1999 at det er viktig at de nasjonale minoritetene får kultur- og museumsbygg slik at de kan vise frem sin historie og kultur.
Gang på gang på gang har det nesten lykkes Vadsø å få et museumsbygg, men der særlig politiske involveringer har gjort det umulig å gjennomføre. Museets ansatte og allierte har måtte stå imot politiske treneringer og endring av spilleregler, for eksempel da Kulturdepartementet endret kravet for finansiering som gjorde at museet i Vadsø plutselig ikke hadde nok penger til å få oppført det bygget som det hadde vært utlyst som konkurranse i 2007.
Parallelt med dette foretas museumskonsolideringen, der museet i Vadsø inngår som en avdeling i Varanger museum IKS sammen med museer i nabokommunene Vardø og Sør-Varanger.
Foto: Varanger museum
Det gamle distriktskontoret til NRK, ble den beste løsningen der et spleiselag mellom kommune og fylke sørget for å kjøpe denne bygningsmassen. Museets ansatte flyttet da inn i et bygg som var reist og utviklet for kringkasting, ikke museumsdrift. Til tross for dette fortsatte driften av Vadsø museum – Ruija kvenmuseum videre.
Da museet i 2018 endelig fikk 43 millioner for å endre på denne bygningsmassen slik at en mer profesjonell museumsarena kunne åpne dørene, var dette en beskjeden sum sammenlignet med tidligere forslag samt museumsbygg andre steder i landet. I august 2021 kunne museet endelig invitere til storslagen åpningsfest over flere dager, for å gjenåpne og vise frem den nye besøksarenaen.
Det er da denne arenaen som utgjør museets våpen i kampen mot Goliat, og som juryen trekker frem som «nyskapende» og beskriver som «en nykommer».
Anerkjennelse å bli nominert
For en nasjonal minoritet som over lang tid har fremmet sine bekymringer for manglede synlighet i det offentlig rom, og som i det daglige møter majoritetsbefolkningens manglende kunnskap om hvem de er, så er en slik anerkjennelse av å få bli nominert til Årets Museum 2023 stort. Det samme gjelder for Vadsø museum – Ruija kvenmuseum som i en årrekke har jobbet systematisk med å bedre vilkårene for kvenske/norskfinske kulturuttrykk i samfunnet.
Men la oss avslutningsvis kort gå tilbake til juryens beskrivelse av museet som «nyskapende» og «en nykommer blant norske museer». For et årsmøte med tittelen «Museene i det politiske landskapet» er det viktig å nettopp trekke frem hvordan et politisk landskap både er muliggjørende og begrensende for nasjonale minoritetsgrupper som i en årrekke har påpekt og kjempet for arenaer der kulturarven er synlig.
En kan undre seg over hva som skal til for å nettopp bli synlig og sett på en slik arena som museenes årsmøte er, særlig når Vadsø museum – Ruija kvenmuseum kan betraktes som en etablert tungvekter i feltet rundt nasjonale minoriteter.
Videre kan man spørre se hva fører til at noe synliggjøres og med hvilken retorikk som blir benyttet. Juryen trekker frem Vadsø museum – Ruija kvenmuseum sin rolle som det første nasjonale museet for kvener/norskfinner og minner oss på at «vi i løpet av dette året skal se tilbake på de overtramp som er begått» gjennom fornorskningspolitikken.
Men enda viktigere er det kanskje å se fremover, se på hvordan institusjoner som museer kan være sentrale brikker i arbeidet som gjenstår, nemlig bidra til forsoning. For den prosessen handler om mer dyptgående spørsmål enn å sette et årlig søkelys på tiden store spørsmål som i år er identitet.
Det er godt at juryen ser at museet i Vadsø arbeider godt og holder høy kvalitet, men husk at museets oppdrag ikke startet i 2021 ved åpningen av den nye museumsarenaen.
Se museet, men anerkjenn også det enorme arbeidet som kvener/norskfinner, museets ansatte og samarbeidspartnere opp gjennom tidene har lagt ned for å komme der vi er i dag.
Tiden vil vise om David er tatt med som en token-act, en «nykommer» som passer inn i tidens ånd der virkninger fra Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport puster museumsinstitusjoner i nakken.
Kanskje har nominasjoner som Årets Museum utspilt sin rolle i en samtid preget av større og mer prekære spørsmål enn hvilken institusjon som kan smykke seg med en pris basert på nyskapende grep?
Da har vi altså blitt så travle at vi ikke fikk laget et blogginnlegg på Kvenfolkets dag! I stedet kommer det nå en oppsummering i etterkant. Oppsummeringen er kanskje en forklaring på hvorfor Kvenkulturbloggen nesten ble helt glemt av, men ikke minst viser oppsummeringen den reelle Kvenske oppblomstringen som UiT er en del av.
UiT bydde nemlig på et innholdsrikt program under markeringen av Kvenfolkets dag ved campusen i Alta, med foredrag, paneldebatt, taler, musikk, kulturelt innslag og bokbad ga et lite innblikk i en rik og samtidsorientert kultur.
Vorspiel til Kvenmarkering med Kvensk forskning
Dagen før Kvenfolkets dag var forskere og faglige samarbeidspartnere samlet til et faglig Kvenseminar hvor vi for første gang samlet UiT-folk fra ulike disipliner og fagområder for å diskutere vår felles faglige interesse for kvensk kultur og språk.
Vi hadde også invitert Elisabeth Stubberud til å gi oss et foredrag basert på sin forsking om rotete etnisiteter. Det ble et perfekt forskervorspiel før den offisielle markeringen av Kvenfolkets dag!
Kvensk som satsningsområdet for universitetet
Siden forrige markering har UiT vedtatt en ny strategi for institusjonen med navnet «Eallju – Drivkraft i nord». Her er det kvenske tatt med for første gang som et satsningsområde der det er en ambisjon om å «styrke kompetanse om og for samiske og kvenske forhold», samt «være det ledende universitetet på kunnskap om og formidling av samisk og kvensk språk, kultur, kunst og samfunn».
I en panelsamtale med Kathrine Tveiterås fra universitetsledelsen, Kai Petter Johansen leder av Norske kveners forbund, Ketil Zachariassen, medlem av Sannhets- og forsoningskommisjonen og førsteamanuensis ved UiT, og Kaisa Nicolaysen Sundelin fra Kvääninouret, ble nettopp UiT sitt ansvar for det kvenske diskutert. Samtalen ble moderert av leder for campusadministrasjonen i Alta, Rune Sundelin.
Foto: Tommy Skum Hansen/UiT
På spørsmål om hvordan UiT kunne oppfylle sitt samfunnsansvar og sin forpliktelse gjennom den nye strategien når det kommer til det kvenske, var entusiasme stor blant paneldeltakerne som representerte UiT for at det kvenske må løftes.
Men når det ble utfordret om hvordan det kunne gjøres, var det langt mellom forslag om konkrete tiltak som må til. Der både Kathrine og Ketil vektla betydningen av å være det ledende universitetet på det kvenske, etterlyste Kai Petter og Kaisa større tilstedeværelse av det kvenske i forskjellige utdanningene som gis ved UiT. De ønsket begge at tilbudet som gis innenfor kvensk språk og kultur særlig skulle tilrettelegges på en bedre måte slik at flere fikk mulighet til å ta det.
UiT er i dag det eneste universitetet som tilbyr emner i kvensk språk på høyere nivå, men opptaket går kun annethvert år.
Lytting som forsonende grep?
Den kommende rapporten til Sannhets- og forsoningskommisjonen ble også tema i panelet. Kommisjonen skal ferdigstille arbeidet sitt innen 1.juni dette året, og da overlevere rapport for sitt granskningsoppdrag til Stortingets presidentskap.
Både Kai Petter og Kaisa fikk spørsmål om sine forventninger til rapporten, hvorpå de begge svarte hver sin gang at de ikke visste hva de skulle forvente seg. I svaret lå det en uttalt kritikk over måten kommisjonen har arbeidet på, som i liten grad har vært preget av åpenhet.
Kathrine fikk også spørsmål om hvordan kommisjonens rapport kom til å endre måten UiT jobber på, der hun svarte at det nå var viktig å lytte. Å lytte er et viktig verktøy innenfor urfolksmetodologien, der forskning, diskusjoner og politiske avgjørelser som angår minoriteter og urfolk i lang tid har vært avgjort av utenforstående.
Slike avgjørelser har ofte vært ledsaget av et nasjonalistisk og kolonialistisk tankegods, og lite oppmerksomhet har vært gitt til andre måter å forstå verden på. I forlengelse av dette, er det å lytte et nødvendig grep for at forsoning mellom minoriteter og majoritetsbefolkningen kan finne sted.
Men lytting i seg selv er ikke tilstrekkelig, da det også kommer an på hvor det lyttes og hvem man lytter til. Spørsmålet er om institusjoner som UiT skal konsentrere lyttingen sin til rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen, eller om det også vil være verdifullt å lytte til minoritetens representanter som tydelig og klart uttrykker hva de trenger for å styrke språk og kultur?
Det blir uansett spennende å følge med på hvordan UiT materialiserer sitt nye og nedfelte ansvar overfor kvenene i tiden fremover.
Det kan godt være at Kvenforskerne på UiT neste gang bør samles til diskusjon over akkurat dette spørsmålet?
Vandreutstillinga Tuulessa – I vinden blåser stadig rundt. Etter en vellykket periode i hos Nord-Troms museum er den nå snart klar for å møte publikum i Alta når den åpner ved Alta museum den 27. september.
På utstillinga Tuuless-I vinden kan besøkende se nærmere på Åsne Kummeneje Mellems “Tieonankara”. (Foto: Kristin Nicolaysen)
Gjett om vi gleder oss til å vise fram Tuulessa – I vinden på det stedet hvor forskningsprosjektet IMMKven i sin tid ble planlagt og kom i gang.
Nå vil vi si til alle som bor i Alta, eller er innom Alta en liten tur: Kom og besøk Tuulessa, kom gjerne med ideer til arrangement og vær med å bruke utstillinga.
I Tuulessa kan små og store oppleve et spennende språktre. (Foto: Kristin Nicolaysen)
I dag er Norge blitt større. I dag har Norge fått sin første kvenske kunstinstitusjon. Fylkesrådsleder Kristina Torbergsen
17. september 2022 ble en virkelig en festdag i kvensk historie. Kvääniteatteri ble offisielt stiftet på Halti Kvenkultursenter i Nordreisa!
Eierne er Troms og Finnmark fylkeskommune, samt kommunene Nordreisa, Alta og Vadsø.
Samme dag som Kvääniteatteri ble stiftet hadde også teateret urpremiere med forestillinga Näkymäton kansa – Det usynlige folket.
Vi i IMMKven-gjengen var i Nordreisa på denne merkedagen, – stort å være med på dette. Her fikk vi se en slagferdig og tankevekkende forestilling som ledet til både latterkuler og tårer. På modig, men også lite selvhøytidelig og respektfullt vis kastet den rundt på gamle fortellinger og stereotypier om det kvenske. Forfriskende!
Forestillingen er skrevet av teatersjef Frank Jørstad sammen med Theodor Janson, og regien er ved Frank Jørstad.
Vi flagger på campus for Kvenfolkets dag.
Men kan vi se en kvensk vår – også her på UiT?
Hilsener på sosiale medier bidrar med å synliggjøre den nasjonale minoriteten. (skjermdump)
Stor feiring av kvenene
Endelig er det 16.mars og tid for feiring av kvenene landet rundt. Kvenfolkets dag har blitt feiret med flaggheising og facebook-hilsener fra privatpersoner, institusjoner og offentlige representanter.
Antallet hilsener på sosiale medier flommer nærmest over og øker hvert år, dette bidrar sterkt til i arbeidet med å synliggjøre den nasjonale minoriteten.
NRK signaliserte allerede i forkant at de var i gang med et nybrottsarbeid når det gjaldt dekningen av dagen, og argumenterte for at det er «viktig en del av NRKs oppgave å bidra til å bygge stolthet og fellesskap» i befolkningen.
Store kontraster
En annen institusjon som også har signalisert at det kvenske er noe som står oss er nært, er vår egen arbeidsplass UiT Norges arktiske universitet. Her ble dagen markert på flere campuser, med den største markeringen i Alta.
Dette står i sterkt kontrast til 2020, da dagen kun ble markert med heising av et kvenflagget, men da for første gang.
Mye har skjedd på de siste to årene, både når det gjelder reglementet for flagging av såkalte ikke-offisielle flagg som er alle flagg utenom det norske og det samiske, og fremvisning av kvenske røtter i områder som kanskje ikke tidligere har løftet det frem i offentligheten.
Endringen som nå er i gang tas imot med stor glede, og omtales fortsatt som en kvensk vår, -vind eller -flom, med positivt fortegn.
Vind i flagget
I dag svaiet det blå flagget med en kvenrose i rødt, gult og hvitt på utsiden av universitetsbygget her i Alta, mens arrangementet på innsiden startet sterkt med salmen Armon Lapset fremført av Trio Raisista og Jonas Strandgård.
Dagens tale var ved Kvenungdommens representant, Nora Marie Olilla, mens skuespiller Sara Maria Lindbach fremførte en bit av den første produksjonen Det usynlige folket av Kventeateret. Rektor ved universitetet, Dag Rune Olsen fikk en kort innføring i kvenske fraser før han selv tok ordet.
Avslutningsvis ledet Silje Solheim Karlsen en samtale med forfatter Kjersti Anfinnsen og leder av Kventeateret Frank Jørstad.
Lederen for Kvenungdommen – Kvääninuoret, Nora Marie Ollila ga en inspirerende tale på UiT Alta. Foto: Tommy Hansen/UiT
En kvensk vår – også på UiT?
Det var en flott markering på UiT, men samtidig også en anledning til å minne UiT på det ansvaret institusjonen har når det gjelder kvensk språk og kultur.
Olilla sa hun gledet seg til å se den kvenske våren på universitetet, og sa vi på UiT hadde en spesielt viktig rolle som rollemodell for andre institusjoner. Det kvenske har en egenverdi for vårt felles samfunn og vår felles historie og kulturarv, sa hun.
Dette er viktige ord som vi på UiT gjør klokt i å lytte til. IMMKven-forskningen er inne i en avsluttende fase, men vi håper kunnskapen som har kommet fram gjennom prosjektet bare er starten.
Kanskje kan den kvenske våren på universitetet bety at det skal vokse fram mange nye, spennende forskningsprosjekter om og med det kvenske samfunnet.
Hyvää kväänikansan päivää!
Markeringen ble streamet av Altaposten og opptaket finner du her.
Det er nesten ikke til å tro, men vandreutstillingen Tuulessa –I vinden er nesten klar til å ta imot sine aller første besøkende.
Sist uke reiste noen av forskerne fra IMMKven fra Alta til Tromsø med bagasjen fylt med utstillingseffekter.
Vi hadde bl.a. med oss en rikule, badstulime, tørket humle, prosjektor, speil, billedrammer, Vadsø-krus, kornmalt, øl fra Qvænbrygg, og annet kven-bling.
Alt dette- og mye mer – vil etter hvert vil blir å finne i utstillingslokalet til Universitetsmuseet (Tromsø museum) på sydspissen av Tromsøya.
Snekkerne Bjørn-Tore og Hans-Erik fra Nord-Troms museum hjalp til med montering av utstillingselementer som de har produsert, og som de hadde fraktet fra Reisa til Tromsø.
Utstillingas kunstneriske veileder Åsne og formidlingsrådgiver Per Helge var også tilstede. Sammen med dem fikk vi på plass flere viktige biter, som en modell av et lite hus, et reisverk for velkomstsplansjer og trekasser som skal brukes til fremvisning av innhold til utstillingen.
Bjørn-Tore Josefsen og Hans-Erik Olsen fra Nord-Troms museum monterer viktige elementer i utstillinga. Foto: Gyrid Øyen
Hovedvekten av materialen som inngår i utstillingen er basert på gjenbruk, som bidrar til å gi Tuulessa en solid og taktil ramme.
Utstillingen henvender seg også flere sanser, der besøkende får åpne skap med skatter, lære seg kvenske ord og fraser, eller å bli tatt med på feltarbeid med forskningsprosjektet gjennom film, for å nevne noen.
Vi gleder oss til åpningen søndag 23.januar og håper flere tar turen til museet for å oppleve Tuulessa.
Prosjektet er støttet av Forskningsrådet og Troms og Finnmark fylkeskommune.
Tervettulemaa!
Åsne Kummeneje Mellem har vært kunstnerisk veileder i arbeidet med Tuulessa. Foto: Gyrid Øyen
Vandreutstillingen til IMMKvens forskningsprosjekt begynner så smått å ta form. I utstillingen fremvises forskningsfunn og dialoger fra feltarbeidet.
Utstillingen ønsker å tilbakeføre kunnskap, og videreføre samtalen med – og i de miljøene og aktørene som har delt sine erfaringer og fortellinger med oss.
I IMMKven-utstillingen vil besøkende bl.a. vil få møte never. Foto: Kristin Nicolaysen
Vi har nettopp tatt en tur til Storslett for å se på noe av materialene som tas i bruk i utstillingen, og kan røpe at besøkende bl.a. vil få møte never. Never har vært et viktig materiale å bruke på ulikt vis i den lokale byggeskikken, og er en bærekraftig og fornybar ressurs.
Materialen har egenskaper som gjør den vanntett, og den egner seg derfor særlig godt på takkonstruksjoner.
Ved uttak og flekking av never, må man passe på å kun ta det ytterste laget slik at selve basten inn mot stammen ikke skades.
Mye av kunnskapen om det kvenske i dag er immateriell, og krever overlevering mellom generasjoner for å holdes i hevd. Kunnskapen er dermed videreført gjennom praktisk arbeid, det må prøves og utøves for å lære det.
Kunnskap om byggemateriale er eksempel på immateriell kulturarv, der høsting og bruk av material er sterkt knyttet til stedsspesifikke naturpraksiser.
Valg av material til kulisser som brukes i vandreutstillingen kan på denne måten formidle mer enn å være bakgrunnselementer for å presentere tekst/bilder/lyd/video.
I arbeidet med utstillingen prøver vi å ha et blikk for slike praksiser som bidrar til å løfte frem kunnskap om håndverk og håndarbeid.
Samtidig tar vi oss friheten i utstillingen til å bruke praksisene i nye former og konstruksjoner.
Inspirasjonen til formen som neveren er skjært ut av, er bl.a. hentet fra dråpeskiferen. Denne typen skifer formet som dråper, er lagt i et mønster der alle bitene bidrar til å gjøre taket tett. Avrundingen nederst på formen gjør konstruksjonen robust mot uvær der regn renner fortere av.
«Det er spennende at vi mikser forskjellige materialer. Kan bli fint, og kan bli grusomt. Gjenbruk har sjarm og materiale har en historie å fortelle. Og det er gullegodt selv om det ser slitent ut.» Bjørn Tore Josefsen
Prosjektetarbeidet er støttet av Forskningsrådet og Troms og Finnmark fylkeskommune.
Bjørn Tore Josefsen er en av håndverkerne som bidrar i å gi vandreutstillingen form. Han synes det er spennende å mikser forskjellige materialer i utformingsprosessen. Foto: Kristin Nicolaysen
av Kristin Nicolaysen, filmforsker i IMMKven-prosjektet
Isä, bestefar Egil Sundelin og Iver Isak, ute og samler einer og kvenske ord i Skallev høsten 2020. Foto: Kristin Nicolaysen
I dag er feires det kvenske språket. Feiring av det kvenske språket har ikke alltid vært selvsagt, og språket vekker ulike minner.
Siden kvensk ble anerkjent som eget språk i Norge 26.april 2005, utrykker mange en gryende lengsel etter å høre språket, gjerne lære det og å kunne bruke det.
Å snakke et morsmål troner særlig høyt som en bekreftelse på kulturell identitet. Svært få snakker kvensk i dag, men mange har et forhold til det basert på erfaringer og minner.
Språket gir assosiasjoner til et bestemors hjem, om situasjoner, spesifikke aktiviteter, om landskap der en forstår ord som betegner omgivelsene, – en rekke forhold som kan gi følelse av tilhørighet.
Med utgangspunkt i ildsjeler som lenge har kjempet for at språket og kulturen skal overleve, gis det idag støtte fra offentlig hold til en redningsaksjon for kvensk språk. Det gis opplæring på institusjonelt nivå, fra språkreir i barnehager til utdanning på høyere nivå.
Språket vil ikke kunne leve slik det gjorde for to – tre generasjoner siden. Fornorskningstida gjorde det til et lavmælt kapittel og idag er det utfordrende å finne tilstrekkelig kompetanse innen kvensk språk.
Men, – det gror en sterk spire til å ta det frem igjen. Gryende stolthet bringer frem nysgjerrighet og vitebegjær fra unge kvener, eldre lar seg inspirere til å fortelle, dele ord, kunstnere utforsker det i konkrete verk og i scenekunst.
Det skjer på fisketur, ved kjøkkenbenken og det skjer gjennom musikk, dans, film og teater. I utforskende form, og på leit etter etter måter der man kan nå frem. Prosesser som skjer både med vemod og pågangsmot.
I revitaliseringsprosessen av kvensk språk og kultur uttrykker mange et savn etter identitetsmarkører. Materielle og immaterielle tegn undersøkes, bearbeides og fornyes i søken etter å utrykke kvensk samtids identitet.
Som visuell antropolog utforsker jeg med kamera hvordan dette skjer både i familier og blant kulturentreprenører. I anledning kvensk språkdag viser vi noen få utdrag av filmmaterialet:
For meg har språket en estetisk verdi sier Inger Birkelund i Nordreisa. Gjennom sin bedrift Ihana! fremmer hun kvensk språk og kultur. Spel, teater, musikk og historiefortelling er noen av verktøyene som tas i bruk. Hun minnes sin bestefar som var særlig betydningsfull med å prege forholdet hun har til det kvenske språket.
I Alta er Iver Isak (8) i ferd med å lære språket fra sin bestefar Egil Sundelin fra Skallelv. Under legger vi lenker til tre små snutter om deres prosess, som for tiden kan sees på NRK Kvensk.
Følg ellers gjerne Språkrådets digitale sending i kveld kl. 18.00, der blant annet Kvenungdommen får tildelt årets kvenske språkpris 2021.
