Kvenkulturbloggen

16.mars 1984 markerte starten på kvensk organisering da den første kvenske organisasjonen ble stiftet i Børselv. Det er denne hendelsen som har dannet utgangspunktet for feiringen av Kvenfolkets dag.

Kvenflagget vaier i vinden utenfor UiT i Alta. Foto: Trine Kvidal-Røvik

Ved UiT norges arktiske universitet vaier kvenflagget i vinden i dag og Kvenfolkets dag markeres i år mange steder. Selv om koronapandemien gjør at de fleste arrangementene må gjennomføres digitalt, så kan vi se at dette har blitt en festdag for mange.

Mellom nyheter om skolestengning, smittetall og vaksiner, ble Kvenfolkets dag også markert på Nyhetsmorgen med gratulasjoner og innslag fra Vadsø. Her rettet Sidsel Vik et fokus på at det stadig er flere unge kvener som er med på markeringen av dagen.

Det at markeringen nevnes i beste sendetid på en nasjonal radiokanal har stor betydning for å synliggjøre og anerkjenne en av Norges nasjonale minoriteter, og gjør seg godt på en dag som denne! Hør innslaget fra Nyhetsmorgen her: https://radio.nrk.no/direkte/alltid_nyheter#start=07:40:00

Det er ellers mange muligheter til å være med i feiringen. Kvääninuoret – Kvenungdommen gir både kvener og andre som ønsker å ta del inspirasjon til hvordan de kan markere dagen.

Halti kvenkultursenter IKS arrangerer Digital markering av Kväänikansan päivä/Kvenfolkets dag kl 12:00. Her finner du program og lenke til markeringen

Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto arrangerer digitalt feiring av Kväänikansan päivä/Kvenfolkets dag kl. 18.00

Ruijan Kaiku presenterer en oversikt over enda flere aktiviteter og arrangementer i forbindelse med Kvenfolkets dag, og NRK Kvensk/NRK Kvääni har selvsagt en rekke  saker i anledning dagen.

Vi IMMKven-forskere gleder oss over de mange kvenflaggene som blafrer og alle digitale og fysiske feiringer av Kvendagen.

Hyvvää kveeninkansan päivä!

Koronapendemien har fått betydning for Kvenske institusjoner og -prosjekter (Skjermdump).

Da kvenprosjektet IMMKven først ble skissert, var det ut fra et ønske om å finne ut mer om de prosessene som allerede var i gang rundt aktiviseringen og framvisningen av en kvensk kulturarv i samtiden. Hva skjer nå?

Kvensk kulturarv i vinden

Etter hvert som feltarbeid ble gjennomført, ble det klart at kvensk kulturarv var i vinden på mange måter, og det viste seg å være større aktivitet enn ventet på en rekke forskjellige arenaer.

Den nye synliggjøringen av kvensk kulturarv som fanget vår oppmerksomhet ble spesielt tydelig på noen nye arenaer. Dette gjaldt særlig festivaler og forskjellige offentlige kulturarrangement, men også forskjellige kulturnæringer basert på kvensk kultur, innenfor alt fra turisme, teater, og til ølbrygging.

Dette var nyskapende områder, selv om det var basert på eldre kulturelementer, som ble fortolket og formidlet i nye sammenhenger.

Covid 19-virus-tiltak og kvensk kulturarv

Så kom koronaepidemien til Norge, og regjeringen iverksatte omfattende tiltak for å begrense en omfattende spredning av Covid 19-viruset. Disse tiltakene rammet, eller kommer til å ramme i ulik grad mange av akkurat de virksomhetene som vi i IMMKven har rettet oppmerksomheten mot.

Korona-epidemien er selvfølgelig frustrerende for alle som har vært involvert i arbeidet for å fremme bevisstheten om den kvenske kulturarven. Og umiddelbart kan det se ut som om det også setter en stopper for undersøkelser av dette feltet.

Nye spørsmål trer fram

Men slike epidemier kan også være en mulighet for å se nærmere på endringsprosesser, og å studere hvilke nye valg som må gjøres. Koronautbruddet hjelper oss å stille ting i relieff, fordi mange ting blir klarere når et fast mønster brytes.

Det kan gjøre det lettere å forstå de aktivitetene som ikke lenger kan gjennomføres, og om det fantes eventuelle svakheter ved måten de var organisert på.

Hovedspørsmålet framover blir likevel hvordan arbeidet for den kvenske kulturarven i denne tiden kan bevege seg inn på nye arenaer eller hvordan de etablerte omgangsformene kan endres?

Det var allerede etablert en rekke digitale plattformer på Facebook og i blogger, og det er lett å tenke seg at dette vil øke i den nye situasjonen. Men kan også kontakten mellom kvensktalende besteforeldre og barnebarn som vil lære seg språket bevege seg over på slike plattformer?

Kontinuitet og tilpasning

Et hovedpoeng i kvenprosjektet har vært at bruken av den kvenske kulturarven er en kontinuerlig prosess, som stadig tilpasser seg nye ytre omstendigheter.

Vi regner med at dette vil skje også i den pågående koronaepidemien, og vil prøve å være særlig åpne for å få med oss de nye uttrykkene som er under utvikling.

Den 16.mars – på Kvenfolkets dag – kommer kvenflagget til å heises på en rekke flaggstenger i hele Norge. Hva betyr dette?

Flagg forbindes oftest med nasjonalstaters flagg. Derfor er bruken av slike nasjonalstatlige symboler regulert av strenge regler, og det legges vekt på at flagget må behandles med både ærefrykt og respekt. Når forskjellige folkegrupper lanserer sine egne flagg for å bruke ved markeringer av sin identitet og egne festdager, vekker det noen ganger reaksjoner, og det blir diskusjoner om riktigheten av å bruke slike flagg.

Kanskje har dette litt å gjøre med flaggenes bakgrunn som viktige elementer i strid og uenigheter? Forløperne til nasjonalstatenes flagg finnes i militære enheters bannere og faner, som var viktige markører når en strid var vunnet og et landområde okkupert. Dette er en tradisjon som går helt tilbake til oldtiden.

Opp mot vår egen tid ble slike faner også viktige symboler i forskjellige interessegruppers kamp for egne rettigheter, et eksempel er fagbevegelsen. For faner og flagg symboliserer ikke bare strid, men også samhold og viktigheten av å kjempe for felles interesser. Derfor har også flaggene blitt viktige symboler for både urfolk og nasjonale minoriteter.

Kvenflagget kommer til heises i mange kommuner den 16.mars. Foto: Kristin Nicolaysen

Symboler har stor betydning for oss, og kan generere stort engasjement. Kvenflagget var for eksempel gjennom en lang diskusjon før det ble endelig enighet om utformingen (designet av Bengt Johansson-Kyrö) i 2017. Selve flaggheisingen blir også et symbol som kan få blodet til å bruse hos mange.

Selv i dagens samfunn, hvor vi stadig oftere forholder oss til digitale «delinger» og «likes», er det noe spesielt med å skue opp på, og høre lyden av, en flagrende solblomst (aurinkonkukka) på en mørkeblå bakgrunn.

For oss som forskere på hvordan kvensk kulturarv kommer til uttrykk i dag, det selvsagt viktig å ha med oss en faglig forståelse av symbolers kulturelle betydning. Flere kommuner har tidlig sørget for at kvenflagget ble heist på Kvenfolkets dag.

Allerede i 2017 ble det på Kvenfolkets dag flagget i Storfjord kommune og året etter flagget Nordreisa kommune, samt Kvænangen og Porsanger.

De kan kanskje sees på som å ha grynnet vei for at vi i år får oppleve rekordmange flagrende solblomster i toppen av offentlige flaggstenger den 16.mars?

Vet du om steder det skal flagges på Kvenfolkets dag i 2020? Legg gjerne inn informasjon i kommentarfeltet.

MERK: Vi har fått beskjed om at det er problemer med kommentarfeltet (beklager), men send en e-post på trine.kvidal@uit.no hvis du har et innlegg så skal vi legge det inn i kommentarfeltet på dine vegne.

Med utgangspunkt i IMMKven-prosjektet og andre pågående forskningsprosjekter i forskningsgruppa Narrating the Postcolonial North: Travel, Writing, Performance inviterer vi bidrag med relevans for temaet kulturarv som «hjem» i familie, museum og kulturindustri.

Frist for innsending av abstract er 31.januar. Konferansen arrangeres 7.-8.mai i Bergen.

I dette panelet, med tittelen «Kulturarv som «hjem» i familie, museum og kulturindustri», ønsker vi å utforske hvilken betydning kulturarv spiller for identitetsprosesser som finner sted i familier, museer og kulturindustri.

Innenfor familier blir den materielle og immaterielle kulturarven knyttet til minner og relasjoner på et personlig plan, mens museer ofte forvalter kulturarven i tråd med samfunnsmessige og faglige hensyn. I kulturindustri kommersialiseres uttrykket i møter med gjester, publikum eller ‘de andre’.

Kan kulturarven materialiseres som et sted ‘å høre til’, et «hjem», der man vender tilbake til ideer om fortiden eller steder som symboliserer fortiden?

Hvilke særpreg får de ulike kontekstene kulturarven opptrer i, hva er eventuelt sammenhengene mellom dem?

Panelet inviterer bidrag som kan øke forståelsen av hvordan kulturarv uttrykkes og endres gjennom tilbakevending og mobilitet.

Vi håper på mange bidrag som kan bidra til spennende diskusjoner om disse temaene.

Panelet er en del av konferansen «Hjem», som arrangeres ved Universitetet i Bergen 7-8. mai 2020.

Denne konferansen er et nasjonalt arrangement for kulturforskere, kulturvitere, kulturhistorikere, etnologer, folklorister og museologer ved norske universitet og høgskoler, og ansatte i kulturarvs- og museumssektoren som driver forskning og faglig arbeid.

Les mer om konferansen «Hjem».

Bente Haug, leder på Institutt for reiseliv og nordlige studier, åpnet Birkelund-seminaret i Alta.

Næringslivsmentor og gründer Inger Birkelund var hovedpersonen i et vellykket seminar om fortellinger som utgangspunkt for reiselivsopplevelser og destinasjonsutvikling.

Inger Birkelunds bidrag inn i IMMKven har selvsagt vært viktig for forskningsprosjektet, men ut over dette har hun etter hvert kommet til å bli en sentral ressurs også for det øvrige fagmiljøet på Institutt for reiseliv og nordlige studier her på UiT Norges arktiske universitet. Instituttet er nå inne i sin andre periode med Inger Birkelund som tilknyttet næringslivsmentor.

I den forbindelse arrangerte forskningsgruppa  Narrating the Postcolonial North:Travel, Writing, Performance ved Institutt for reiseliv og nordlige studier et eget Inger Birkelund-seminar den 6. september i Alta.

På seminaret, som hadde tittelen «Fortellinger som utgangspunkt for reiselivsopplevelser og destinasjonsutvikling», ble det delt erfaringer med næringslivsmentorordningen, og Birkelund selv satte fokus på fortellinger som utgangspunkt for reiselivsopplevelser og destinasjonsutvikling.

Publikum fikk også høre fra Bente Haug, leder ved Institutt for reiseliv og nordlige studier og Stein R. Mathisen og Per Kåre Jakobsen om de erfaringene instituttet har fra samarbeid med Inger Birkelund som mentor fra næringslivet.

Birkelund, som var seminarets hovedperson, fortalte gripende om etableringen av Ihana! as i 2011, og hvordan hun bestemte seg for navnet «Ihana!» (som er kvensk og betyr «fantastisk! herlig!») Birkelund forklarte hvordan fortellinger har vært helt gjennomgripende i bedriftens forretningsmodell, både i overordnet strategi og markedsføring, og som verktøy for prosjektutvikling og produksjon av opplevelser.

Professor Stein R. Mathisen fortalte om samarbeidet med Inger Birkelund.

Hun viste også filmklipp fra landsbyspelet Kyläpeli, som i 2019 for tredje gang presenterer en helaften med kvensk kultur og språk med den fantastiske Reisadalnaturen som bakteppe.

Birkelund hadde invitert med seg professor Tove I. Dahl fra UiT Norges arktiske universitet, som holdt et innlegg med tittelen «De psykologiske ingrediensene i fortellingenes lim,» hvor hun tok utgangspunkt i spørsmål om hvordan ideer limes sammen til levende historier, og hvordan de samme prinsippene kan brukes for å binde sammen og levendegjøre en hel region.

Dahl snakket her særlig om INTERREG-prosjektet «Our Stories– the business of using storytelling to draw people in» som hun har bidratt til å utviklet i samarbeid med Ihana! På Arctic Award 2019, fikk dette prosjektet nylig en prestisjetung pris i kategorien Arctic Entrepreneurial Spirit.

I løpet av seminaret fikk publikum innblikk i hvorfor Institutt for reiseliv og nordlige studier er så glade for samarbeidet med næringslivsmentor og gründer Inger Birkelund. For IMMKven ble det igjen bekreftet hvor viktig det er å forstå betydningen av kvenske kulturuttrykk som del av kultur- og reiselivsprodukter og opplevelser.

Inger Birkelunds forteller- og formidlingskraft kom tydelig fram på seminaret i Alta.

I filmen «Isä og Aftenstjernen» møter vi Egil Sundelin, som ønsker å lære sitt barnebarn Iver Isak kvensk. (Skjermdump, Språkrådet)

Her er et lite glimt inn i et mangeårige filmprosjekt der IMMKven-Kristins sønn Iver er så heldig – han synes også stort sett det – å lære kvensk fra sin bestefar Egil Sundelin.

Kristin har med Fenris Film som medprodusenter og hun bruker filmarbeidet i sin kopling mot IMMKven-forskningen. Filmen som smakebiten er hentet fra heter “Isä og Aftenstjernen.”

Filmsnutten ble akkurat lagt ut av Språkrådet, i anledning den kvenske språkdagen. De sier:

Kan en bestefar lykkes i å gi videre et morsmål som ikke lenger brukes aktivt? I filmen «Isä og Aftenstjernen» møter vi Egil Sundelin, som ønsker å lære sitt barnebarn Iver Isak kvensk.

Filmskaper Kristin Nicolaysen følger deres utfordringer og lek med språk og kulturoverføring.

Velkommen til et lite innblikk i den pågående prosessen, og bli med Isä og Aftenstjernen på fisketur i Egils hjembygd Skallelv – Kallijoki i Øst-Finnmark. Filmen produseres av Fenris Film og Nicolaysen Film.

Se en smakebit fra “Isä og Aftenstjernen.”

Les også: Iver Isak fikk bruke språket han lærer av bestefaren

Det pågår en interessant debatt om den nyåpnete utstillingen «FOLK – fra rasetyper til DNA sekvenser» ved Norsk Teknisk Museum i Oslo. Denne utstillingen er bl.a. finansiert av Forskningsrådet og bygger på et 4-årig forskningsprosjekt som i likhet med IMMkven-prosjektet vårt er finansiert av Forskningsrådets SAMKUL program. FOLK-utstillingen er basert på vitenskapshistorisk forskning, som gjennom utstillingsformatet trolig har som mål å nå ut til flere interessenter enn de rent akademiske.

Hva går så debatten ut på og har den relevans for IMMkven sitt utstillingsprosjekt?

Skjermbilde fra instagramprofilen til Museumsnytt, mars 2019

FOLK er anmeldt av kunsthistoriker og kritiker Christer Dynna for kulturtidskriftet Museumsnytt, som gjennom flere poster på Instagramprofilen til Museumsnytt har delt bilder, tekst og videosnutter fra utstillingen. Dynna retter videre et kritisk blikk mot hvordan utstillingen er formidlet. Han påpeker en rekke forhold han mener er løst på en dårlig måte.

Et av forholdene han etterlyser er en tydeligere fortellerstemme og kontekstualisering.

Norsk Teknisk Museum innehar også en Instagramkonto, men valgte imidlertid ikke å imøtegå kritikken fra Dynna på en sosial plattform. I stedet ble et tilsvar fra kuratorene av utstillingen, førstekonservator/vitenskapshistoriker Ageliki Lefkaditou og førsteamanuensis/historiker Jon Røyne Kyllingstad, publisert i Museumsnytt som artikkel.

Kuratorene svarer med at Dynnas kritikk inneholder faktiske feil og de klargjør innledningsvis utstillingens mål i velformulerte setninger som minner om en prosjektbeskrivelse. Utstillingens kontekst gjenfortelles og poengteres, og det argumenteres spesielt med hensyn på å rette opp for Dynnas feile fremstillinger.

Tilsvaret avsluttes kontant med følgende setning: «Ironi og instagram-poster er derimot kanskje ikke de beste kanaler for faglig diskusjon».

Dynna parerer avskrivningen av Instagram som plattform for kritikk i et motsvar med argumentet om at Instagram kan nå ut til flere, samt involvere flere. Det poengteres at sosiale medier som Instagram kan fungere som et lavterskel tilbud for å skape kommunikasjon mellom museet og publikum.

Avskrivningen av Instagram som medium plukkes videre opp av Morgenbladet i en notis i utgave nr. 11, der Kyllingstad uttaler at «det er problematisk at et fagtidsskrift som Museumsnytt tyr til et «flyktig medium» som Instagram når oppgaven deres er å være en arena for fagdebatt».

Debatten har med andre ord dreid vekk fra diskusjonen rundt formidling av forskningsbasert kunnskap til format som egner seg for faglighet. Utfordringen er at det formatet det oppfordres til å bruke, nødvendigvis ikke samsvarer med de arenaene folk flest bruker.

Hvordan kan man da invitere til debatt, om man forutsetter et faglig nivå som ekskluderer brede lag av befolkningen?

Debattens etterlatte inntrykk er at det eksisterer noen sentrale utfordringer rundt møteplassene som Forskningsrådet ønsker at SAMKUL-finansierte prosjekter som FOLK og IMMkven skal skape. Utstillinger eller sosiale plattformer er formidlingskanaler med langt større utbredelse enn fagtidsskrift, men også kanaler som byr på en større kompleksitet som ikke bør avfeies med argumentasjon av manglende faglighet og flyktighet.

FOLK-debatten i seg selv vil ironisk nok kunne telle positivt ut på rapportering fra Norsk Teknisk Museum til Forskningsrådet, men skaper den egentlig rom og refleksjon rundt formidling av faglighet?

Dette er noe forskerne i IMMkven bør reflektere over.

Gyrid Øyen, stipendiat tilknyttet forskningsprosjektet IMMKVEN

Det blir noen spennende dager i Skallelv i august. Foto: Kristin Nicolaysen

Forskere fra IMMKven-prosjektet bidrar i ny minifestival som har fått støtte fra KMD.

Skallelv bygdelag planlegger en todagers minifestival i kvenbygda Kallijoki/Skallelv i begynnelsen av august i 2019. Festivalen dreier seg om kulturell- og språklig revitalisering for barn, unge og eldre.

Under minifestivalen vil det blant annet bli vandring langs Skallelva med fortellinger om Skallelv på kvensk og norsk; barneprogram med naturen og strendene som lekeplass; filmvisning og samtale med utgangspunkt i opptak fra IMMKven-prosjektet og minne- og fortellingsarrangement med bidrag fra IMMkven-forskerne.

Film og dialog

Filmskaper Kristin Nicolaysen, deltaker i IMMKven-prosjektet, er en av initiativtakerne til minifestivalen i Skallelv. Kristin forteller at ved å dele klipp fra filming tilknyttet IMMKven prosjektet – slik hun vil gjøre på festivalen i Skallelv –  så gis publikum et innblikk i prosessen der hennes sønn Iver Isak lærer kvensk hos sin bestefar Egil Sundelin.

-De små presentasjonene fra IMMKven-filmingen har utløst givende diskusjoner med publikum, sier Kristin. Dialogen i etterkant handler ofte om motet til å hente frem språket; noen har ikke helt tort det enda, noen er så smått i gang, og uansett synes fokuset å være inspirerende og gjøre folk nysgjerrige.

Kristin har også tatt med seg kamera for å følge det voksende kvenske kulturlivet i Nordreisa, i hovedsak spelet Kyläpeli, med sine mange ulike aktører.

– Å se at det skjer positive ting i det kvenske/ norsk-finske miljøet betyr mye for mange.

Hun forteller at de ulike tematikker som løftes frem av museum og kulturentreprenører er kilde til friske diskusjoner om både historiske begivenheter, hendelser, fakta, tradisjoner men også mer ømtålige temaer som åpner opp for dialog om kvensk, norsk finsk identitet i dag.

Fortellinger og minner

I samarbeid med forskere fra IMMKvenprosjektet planlegges det under minifestivalen også en fortellerkveld – ‘Muistelijan ilta’ – der fortellinger og minner med tilknytning til Kallijoki/Skallelv kan formidles.

– Her blir det spennende å se hvilke verdier som kommer til uttrykk i slike muntlige kulturminner, sier Stein Roar Mathisen, som er folklorist og som har tatt over som prosjektleder av IMMKven-prosjektet fra 2019.

Arrangementet «Lyden av Skallelv» er en pilot som gir Skallelv bygdelag anledning til å vurdere dette som en årlig begivenhet.

Minifestivalen har fått støtte fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Denne kule og fargerike familien hilser velkommen fra en naustvegg i Skallelv. Foto: Kristin Nicolaysen

IMMKven skal lage en vandreutstilling som arena for dialog om, og formidling av, forskningen som gjøres i prosjektet. Nå har Forskningsrådets SAMKUL-program innvilget økonomisk støtte til vandreutstillingsideen.

IMMKven-prosjektet planlegger ei utstilling som kan gjøre folk nysgjerrige på det kvenske og det norskfinske i samtida.

Fra Vadsø i øst til Nordreisa i vest

Det planlegges ei utstilling som inviterer folk bredt inn – fra Vadsø i øst til Nordreisa i vest – til å møte og reflektere omkring innsikter og funn fra forskningsprosjektet, og som videre bidrar til samfunnsdebatt rundt den nasjonale minoriteten kvener/norskfinner.

Ikke minst har prosjektet en målsetning om at utstillingen skal stimulere interessenter, inkludert private og offentlige aktører, til å delta i dialog og samhandling relatert til artikulasjon og forvaltning av kvensk/norskfinsk kulturarv.

Sammen med kvenske og norskfinske aktører

Den planlagte utstillingen skal utformes i samarbeid med museer og kvenske-/norskfinske institusjoner i Finnmark og Troms.

Vadsø museum-Ruija kvenmuseum, som er partner i IMMKven-prosjektet understreker verdien av en slik måte å formidle forskning på. Mia Krogh, avdelingsleder og konservator ved Vadsø museum-Ruija kvenmuseum, sier dette kan gi publikum innsikt i konkrete forskningsresultater og forhåpentligvis bedre forståelse for hvordan «faktainformasjonen» som museer presenterer i utstillinger og opplegg frembringes.

– Å bruke utstilling som arena for dialog om, og formidling av, forskningen synliggjør at det ligger en større prosess bak enn det publikum i først omgang ser komme til uttrykk på museet i form av en utstilling eller et foredrag, forklarer Krogh.

I første omgang skal vandreutstillingen reise fra Vadsø til Tromsø; dernest vil man underveis i arbeidet med utstillingen også jobbe for at den kan vises flere steder i landet, og gjerne i våre naboland.

Utradisjonell formidling av viktig forsking

Utstillingen vil bidra til å gjøre IMMKven-forskning spennende og konkret, gjøre folk oppmerksom og nysgjerrig på det kvenske/-norskfinske.

IMMKven-prosjektpartner og filmskaper Kristin Nicolaysen understreker at man med utstillingen når et bredere publikum enn med tradisjonell forskningsformidling noe som vil bidra til anerkjennelse av det kvenske, samt utfordre stereotypier ved å vise mangfold og fremheve en kultur som (fortsatt) lever her og nå.

– Med forskningsprosjektet IMMKven har vi gleden av å studere noe av det som skjer med kvensk språk og kultur her og nå, og for tiden skjer det utrolig mye, forklarer Kristin.

– Pulsen er høy, kulturuttrykkene mange, festivaler og spel gror frem, det brygges qvenbrygg, det bygges lune kvenske språkreir. Det foregår smertefritt og smertefullt, sier Kristin, som videre forteller at med den planlagte vandreutstillinga ønsker prosjektet å invitere folk inn i forskningsverdenen slik at de får se hvilke spørsmål vi stiller vi oss og noen av de fortellinger folk deler i møte med oss.

Samarbeidet mellom UiT Norges arktiske universitet, Nicolaysen Film AS og Vadsø museum-Ruija kvenmuseum utgjør en viktig arena for å mobilisere forskingsmiljø til å jobbe fram slike kreative og innovative formidlingsopplegg.

For IMMKven-forskere er det spennende å ta i bruk slike arenaer for samarbeid og formidling av forskning, samtidig som det utfordrer forskerne til å tenke nytt omkring hvordan de snakker om forskning.

Vadsø museum-Ruija kvenmuseum i vinterlandskap rett etter innflytting i 2016. Foto: Varanger museum/Monica Milch Gebhardt.

Gammen varehus på Storslett. Foto: Kjell Olsen

Det er blitt skrevet mye om hvordan ulike etniske grupper setter sitt preg på storbyer. Mange har kanskje besøkt Little Italy eller China Town i en eller annen by? Dette er områder hvor beboere med en italiensk eller kinesisk bakgrunn har satt sitt synlige preg på byrommet.

Selv kommer jeg fra en liten sørlandsby med trange gater mellom små hvite trehus der fjorden kan skimtes i bakgrunnen. Hvis jeg viser bilder derfra er det lett for de fleste nordmenn å gjenkjenne stedet som Sørlandet.

Nå er det ikke slik at sørlendinger eller de som stammer fra Italia eller Kina ikke selv vet hvem de er; de er altså ikke avhengige av klare tegn i bybildet på deres identitet.

Men identitet er også avhengig av at andre kan gjenkjenne oss som sørlendinger eller noe annet. Ikke minst er dette viktig når identitet blir et utgangspunkt for kultur- og reiselivsnæringer der særtrekk skal omgjøres i noe salgbart.

Det er også viktig når minoriteter ønsker at storsamfunnet skal anerkjenne deres kulturelle særtrekk og spesielle historie. Da oppstår et behov for andres gjenkjennelse og anerkjennelse.

Et interessant spørsmål er derfor om det er mulig for besøkende å se om steder som Storslett i Nord-Troms er noe annet enn et hvilket som helst norsk sted liggende langs E6?

Kan byrommet på Storslett gi besøkende et inntrykk av at her finnes det særegne identiteter og historier knyttet opp mot det kvenske?

Hva ser en besøkende, for eksempel, hvis hun eller han tar en spasertur langs E 6 fra videregående skole, opp langs elva på den ene siden, over brua og ned på den andre, for så å fortsette til Circle K?

Halti regnskapsbyrå på Storslett er med på å fremheve fremheve det kvenske. Foto: Kjell Olsen

Er Storslett som alle andre steder?

Et skilt på samisk på videregående skole, en butikk som heter Gammen og et flaggprydet utsalg av reinkjøtt vitner tydelig om det samiske. Svetlana Frisør får en til å tenke på Russland.

Det samiske flagget er godt synlig på Sami grill. Foto: Kjell Olsen

Det kvenske finnes i hovedsak der det offentlige har hatt en finger med i spillet. Kulturhuset bruker navnet Halti og ved badstua ved elva kan man lese om kvensk kultur. Ellers er det lite en utenforstående kan se som kan knyttes opp mot det kvenske.

I motsetning til det russiske og det samiske ser det ikke ut som om næringslivet har noe behov for å fremheve den kvenske identiteten og historiene. Ett unntak er Halti Regnskap AS der navnet gir et inntrykk av noe annet enn det man finner de fleste norske steder.

Men kanskje har ikke Storsletts befolkning noe behov for å vise fram kvenske identiteten og historiene så lenge de vet det selv?

Noe annet er det om befolkningen ikke tenker over at andre trenger gjenkjennbare tegn i bybildet for å se at Storslett har kulturelle særtrekk og en spesiell historie som skiller seg fra mange norske steder.

Kanskje kan forskningen vår bidra til litt diskusjon omkring slike spørsmål?