Universitetsbiblioteket – fra da til nå, og hva så?

Skrevet av Anne Caroline Bengtsson

Norge fikk eget universitet i 1811. Professorene tilknyttet universitetet hadde tidligere studert ved ulike universiteter i Europa og sett hvor viktig det var å ha et bibliotek med faglig tyngde og med god tilgang på tidens nye forskningslitteratur (Frisvold, 2018, s.12). Visjonene ved Norges første universitet var store. Tanken var at en allsidig og godt sammensatt boksamling ville styrke undervisning og forskning, samtidig som det ville rekruttere de beste studentene og forskerne (Frisvold, 2018, s.46).

Universitetsbiblioteket, også kalt fagbibliotek, fikk fra 1950- 1960-tallet et noe annet fokus. Fra hovedsakelig å fokusere på bibliotekets rolle som forskningsbibliotek ble søkelyset rettet mot bibliotekets betydning for selve undervisningen (Frisvold, 2018, s. 96).

Dette synet fortsatte i 1970, da en arbeidsgruppe var i gang med planleggingen av det nye Universitetet i Tromsø. Gruppen hadde som mål å få til en best mulig integrering av biblioteket i undervisning og forskning. For å få til dette skulle man gi «åpen adgang for brukerne i størst mulig utstrekning» (Frisvold, 2018, s.96). Størsteparten av bibliotekets ressurser ble samlet i én bygning, med åpne hyller, lesesaler og utlånsmulighet. Bygningen var utpreget studentvennlig med grupperom og pausearealer – en utvikling som kom til å prege både nye og ombygde fagbibliotek senere (Frisvold, 2018, s. 96-97).Fig.1

Vi rykker frem i tid. Ifølge rapport fra Universitets- og høgskolerådet i 2015 skal fagbibliotekene av i dag arbeide aktivt for å fremme en kunnskapskultur som styrker digital kompetanse og dannelse. I tillegg skal etiske og akademiske holdninger når det gjelder gjenfinning, kildehåndtering og plagiering styrkes (Universitets- og høgskolerådet, 2015, s.5).

Fig.2

Gjennom integrering av tjenester og informasjonsressurser i de fysiske lokalene er universitetsbibliotekene sentrale i studentenes læringsmiljø, hvilket gir behov for varierte arbeidsplasser og andre informasjonsressurser enn pensumbøker (Universitets- og høgskolerådet, 2015, s.6).

Biblioteket er mer enn en samling bøker innenfor fire vegger. Et bibliotek har, og vil fortsette, å formidle og lage forbindelser mellom det innenfor veggene og det utenfor. Mellom bøkene og deres innhold, arbeidet som utføres og det som studeres (Anderson, 20017, s. 149). Astrid Anderson kom etter å ha undersøkt blant studenter ved Universitetet i Oslo, frem til at for disse studentene handlet det å bruke, og å skape en tilhørighet til biblioteket ikke bare om å tilegne seg kunnskap, men like mye om å skape en persons identitet som student eller akademiker (Anderson, 2017, s. 152).

Fig-3

Studenter og stipendiaters bruk av biblioteket endrer seg i takt med deres akademiske karriere. Mange bruker biblioteket som arbeidsplass, for plassens skyld, eventuelt en lesesal, uten å benytte seg av boksamlingene som finnes i biblioteket! Andre sitter og leser og benytter seg primært av nettopp boksamlingene eller digitale tidsskrift (Anderson, 2017, s. 156). Å kunne gjøre biblioteket til sitt eget er med på å skape universitetsbiblioteket som sted. Som en student sa, det å være i biblioteket gjør at man lever opp til ideen om en seriøs student (Anderson, 2017, s. 158). For flertallet av studenter er det viktig at biblioteket er fylt med fysiske bøker. Bøker som kan ses og tas på, som skaper opplevelsen av å være del av noe større, en del av et akademisk fellesskap. Midt i all digitaliseringen gir bøkenes fysiske tilstedeværelse en opplevelse av friheten til å oppdage det man egentlig ikke leter etter (Anderson, 2017, 162-163). Muligheten til oppdagelsesferd i kunnskapens jungel.

Høyt verdsatt er bibliotekets evne til å disiplinere oppmerksomheten. Alt i bygget er lagt opp til konsentrasjon og læring, det er lite som er ment å lede aktiviteten din over på noe annet. Det at biblioteket er et distinkt annerledes sted, noe eget, er viktig for brukerne. I tillegg til dette gir biblioteket følelse av å være del av et kunnskapsfellesskap (Anderson, 2017, s. 165).

Det har vært ytret bekymring for bibliotekets relevans i den digital tidsalder. Den bekymringen synes ikke å ha rot i virkeligheten om en ser på intervjuene i Andersons prosjekt. Det kan heller se ut til at det romslige, «gammeldagse», åpne, ekspanderende og mangetydige biblioteket er akkurat det de som bruker det ønsker at det skal være (Anderson, 2017, s.167). Anderson er ikke alene om å ha dette inntrykket. Mens noen hevder at det ikke lenger er behov for bibliotek innen akademia, mener andre at det er nettopp nå vi trenger det fysiske bibliotekrommet, spesialkompetansen til bibliotekarene og et fortsatt fokus på boka som informasjonsbærer (Olsen, 2013, s.254-255).

Fra universitetsbiblioteket kom til landet i 1811 har det gjennomgått utvikling på flere plan, og det vil uten tvil bli mange fler i årene som kommer. Det som synes å stå igjen, digitalisering eller ikke, er viten, troen, påstanden og håpet om at «her mellom alle bokhyllene finner jeg svaret».

Fig 4

Referanseliste:

Anderson, Astrid. (2017). Kunnskapens hus: et antropologisk perspektiv på universitetsbiblioteket som sted. I Anderson, Astrid, Fagerlid, Cicilie, Larsen, Håkon og Straume, Ingerid S. (Red.), Det åpne bibliotek: Forskningsbibliotek i endring (s 147-169.) Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Frisvold, Øivind. (2018) Kunnskap er makt. Norsk bibliotekshistorie – kultur, politikk og samfunn (foreløpig utgave 1.1). OsloMet Storbyuniversitetet.

Olsen, Heidi Kristin. (2013) Med brukerens blikk på bibliotekets fysiske samling. I Knudsen, Susanne (Red.), Pedagogiske tekster og ressurser i praksis (2013, s. 254-284). Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Universitets- og høgskolerådet. (2015) Bibliotek i universitets- og høgskolesektoren – utvikling, roller og oppgaver 1. november https://www.uhr.no/_f/p1/i032fbb43-f31c-4549-aa02-3317fac423a4/2015-uhrbkdstrategi_endelig_versjon.pdf

Fig. 1 Pixabay

Fig.2 Pixabay

Fig.3 Anne Caroline Bengtsson, sted: Universitetet i Sørøst-Norge, Campus Bakkenteigen

Fig.4 Anne Caroline Bengtsson, sted: Universitetet i Sørøst-Norge, Campus Bakkenteigen

De seneste års udvikling af bibliotekaruddannelsen og bibliotekarfeltet i Danmark

Skrevet av Emilie Johansen

–      Kommer bibliotekarer til at være en uddød faggruppe i Danmark om ti år?

 


(Billeder redigeret fra  pixabay.com med åben licens)

Før jeg tænker mig frem i tiden, vil jeg gå knap 10 år tilbage i tiden, hvor forandringer i den danske bibliotekaruddannelse for alvor tog fat. Jeg vil begynde i år 2010, hvor Danmarks Biblioteksskole skiftede navn til Det Informationsvidenskabelige Akademi. Bagom dette navneskift lå bl.a. et nyligt opstartet samarbejde med Københavns- og Aalborg Universitet, der skulle sikre et øget fokus på forskning, et ønske om at vende en negativ tendens med få studerende og ansøgere og et behov for at gøre bibliotekarers fagprofil bredere, så den passede ind i udviklingen i de danske biblioteker. En udvikling præget af digitalisering, færre udlån og et fokus på biblioteket som mødested (Perspektiv 2017a).
I 2013 fusionerede IVA med Københavns Universitet og i 2016 rykkede IVA fysisk ind som en del af det humanistiske fakultet på KU og ændrede et halvt år efter navn til Institut for Informationsstudier, hvor man kunne tage en bachelor i Informationsvidenskab og kulturformidling. Alt sammen ydre ændringer, som ifølge nuværende institutleder Jens-Erik Mai, ikke ville få konsekvenser for uddannelsens indhold (Perspektiv 2017b). Men en ny studieordning blev lavet i slutningen af 2017 og bacheloren fik nu navnet “Informationsstudier”. Som Jens-Erik Mai udtalte, ønskede han “en skarpere profil for uddannelsen” (Perspektiv 2017c). I slutningen af 2018 blev der meddelt, at Institut for Informationsstudier skulle fusionere med fagene filosofi, pædagogik, kommunikation, film- og medievidenskab, retorik og cognition and IT. I 2019 blev dette institut døbt: Institut for kommunikation. Argumentationen bag dette lå i ønsket om en skarpere profil for uddannelsen men også en bredere profil. Mange studerende føler dog, at profilen nu er udvasket; den er for bred. Det er vanskeligt at identificere en faglig profil i, hvad der føles som et miskmask af moderne buzzwords.  At gå på Institut for Kommunikation og studere faget Informationsstudier afspejler ikke den kulturformidlende del af faget, som også er en stor del af den biblioteksfaglige kompetence (Perspektiv 2019a). Og det afspejler i endnu ringere grad bibliotekaren. Det er klart, at der med udviklingen i samfundet og udviklingen indenfor biblioteksområdet også må ske en udvikling med bibliotekarfaget, men at “bibliotekar” ligefrem er blevet et tys-tys ord på uddannelsen,  at nyuddannede “bibliotekarer” i Danmark kalder sig alt fra “Data Scientists” til “Information Specialists” til “Informations- og kulturformidlere” og sidst men ikke mindst, at Bibliotekarforbundet i Danmark vil ændre deres navn (Perspektiv 2019b). Alt dette undrer mig. For det første fordi jeg anser termen bibliotekar som en bredspektret term, der indeholder mange tværfaglige kompetencer både informationsvidenskabelige og kulturformidlende.  Og for det andet fordi danskerne i en nylig undersøgelse lavet af Radius CPH i august 2019 vurderer bibliotekarfaggruppen, som den fjerde mest troværdige i Danmark kun overgået af jordmødre, sygeplejersker og læger. (Radius CPH 2019 og Lerche 2019). Så hvorfor er det, at uddannelsen har “rebrandet” sig fuldstændigt? Hvorfor vil Bibliotekarforbundet skille sig af med et yderst troværdigt navn?
Rent etymologisk kan navnet bibliotekar have sine begrænsninger, da biblio jo netop indikerer en relation til mediet bøger og tek betyder opbevaringssted (Den Danske Ordbog “Bibliotek”). Men i dag har biblioteket, på trods af navnets etymologiske tilhørsforhold til bøger, brandet sig som så meget mere end “bare” et opbevaringssted for bøger, og det er i relation til dette, at jeg tænker, at termen bibliotekar ligeledes kan “rebrandes” fremfor at blive slettet og glemt.
I en artikel i Perspektiv, som er Bibliotekarforbundets fagmagasin, peger de på en bred faggruppe netop bestående af informationsspecialister, data scientists etc., som føler Bibliotekarforbundets navn ekskluderende (Perspektiv 2019b og 2019c). I et debatindlæg skrevet af studerende på det nuværende Informationsstudier opfordrer de Bibliotekarforbundet til at huske alle faggrupper i forbundets navneændring. Denne opfordring fra de studerende kommer i lyset af de mange forandringer på Informationsstudier, særligt med henblik på instituttets nye navn; Institut for Kommunikation, som de fleste studerende hverken identificerer sig med eller føler afspejler studiets indhold (Perspektiv 2019c). Udfordringen for Bibliotekarforbundet bliver altså at finde et navn, som kan omfavne den brede skare af “informationsspecialister”, “kulturformidlere”, “data scientists” og “bibliotekarer” som uddannes fra Informationsstudier og samtidig repræsentere en fælles faglig identitet.
Så for at opsummere har bibliotekaruddannelsen i Danmark de sidste ti år været igennem en masse forandringer, som helt sikkert har været nødvendige i lyset af informationssamfundet og digitaliseringen. Men spørgsmålet er nu, om forandringerne er gået for vidt? For når uddannelsen ikke længere lægger op til også at uddanne en egentlig bibliotekarfaglighed, men enten en kulturformidlende eller informationsvidenskabelig faglighed, hvad sker der så med bibliotekarer som faglig identitet og som faggruppe? Vil de om ti år stadig ligge på top fire over mest troværdige faggrupper? Eller er der om ti år etableret en ny troværdig faggruppe med et bredere navn end bibliotekar? Kommer Bibliotekarforbundets navneændring til at have betydning for, hvad de fremtidige nyuddannede fra Informationsstudier kalder sig i arbejdslivet?
Alt sammen spørgsmål som er vanskelige at besvare, men som en, der gerne vil ud i arbejdslivet og stolt kalde sig “Bibliotekar”, så håber jeg, at bibliotekarerne ikke bliver helt glemt i hverken studiets udvikling eller Bibliotekarforbundets udvikling og navneændring.

 

Kilder:

 

Den danske ordbog. “Bibliotek”
https://ordnet.dk/ddo/ordbog?query=bibliotek&tab=for

 

Lerche, Anette. 2019. “Bibliotekarer rykker op på 4. pladsen over de mest troværdige faggruper i Danmark”. Perspektiv, 27. august 2019. Tilgået d. 6/10-2019 via:

https://bf.dk/fag-og-politik/nyheder/2019/bibliotekarer-rykker-op-paa-4-pladsen-over-de-mest-trovaerdige-faggrupper-i-danmark

Perspektiv 2017a. Nr. 7. “Det vigtigste var at sikre fagets overlevelse”. Tilgået d. 6/10-2019 via: https://bf.dk/perspektiv/fagmagasinet/2017/perspektiv7/detvigtigstevaratsikrefagetsoverlevelse

Perspektiv 2017b. Nr. 8. “IVA skal have en skarpere profil”. Tilgået d. 6/10-2019 via:
https://bf.dk/perspektiv/fagmagasinet/2017/perspektiv8/ivaskalhaveenskarpereprofil

Perspektiv 2017c. Nr. 11. “Institut for Informationsstudier – IVA får nyt navn”. Tilgået d. 6/10-2019 via:

https://bf.dk/perspektiv/fagmagasinet/2017/perspektiv11/institutforinformationsstudierivafaarnytnavn

Perspektiv 2019a. Nr. 2. “Forandringer igen på INF”. Tilgået d. 6/10-2019 via:
https://bf.dk/perspektiv/fagmagasinet/2019/perspektiv-nr-2/forandringer-igen-paa-inf

Perspektiv 2019b. Nr. 6. “Navnetænketank: Bibliotekarforbundet – troværdigt eller ekskluderende?”. Tilgået d. 6/10-2019 via:
https://bf.dk/perspektiv/fagmagasinet/2019/perspektiv-nr-6/navnetaenketank-bibliotekarforbundet-trovaerdigt-eller-ekskluderende

Perspektiv 2019c. Nr. 7. “BF skal være et inspirerende fællesskab for både gamle og nye medlemmer”. Tilgået d. 6/10-2019 via:
https://bf.dk/perspektiv/fagmagasinet/2019/perspektiv-nr-7/debatindlaeg-bf-skal-vaere-et-inspirerende-faelleskab-for-baade-gamle-og-nye-medlemmer

Radius CPH. Troværdighedsanalysen 2019. Tilgået d. 6/10-2019 via:

https://radiuscph.dk/politikerne-er-stadig-danmarks-mindst-tillidsvaekkende-faggruppe-men-valgkampen-viste-hvad-der-virker/

Bokbusser og bokbåter: Hva er egentlig det?

Skrevet av Simon Aleksander Govasli

  • En liten smakebit av bibliotekhistorien og alternative former for bibliotek

«The Public library of Cincinnati’s first bookmobile, circa 1927 / via the Public library of Cincinnati “ – messynessychic.com

En bokbuss er en buss eller et kjøretøy på hjul og har som funksjon å være et omreisende bibliotek. En av de viktigste egenskapene til en bokbuss er at den kan dekke store geografiske områder, og komme seg til steder der de beboende har vanskelig for å komme seg til et bibliotek. Dette gjelder spesielt den mindre mobile folkegruppen barn og unge.

Wikipedia nevner at bokbussene er en del av den «oppsøkende bibliotekvirksomheten» og blir sendt ut fra fylkesbibliotekene.

Bokbussene har en lang historie, men i nyere tid har veldig mange av disse blitt kuttet bort på grunn av kostnaden å drive disse. Dette har skapt stor debatt i bibliotekmiljøet og ikke minst i mange lokalmiljøer.

En av de nyeste tilfellene av avvikling av bokbusser er den samiske og den lulesamiske bokbussen i Nordland. Disse bussene blir kuttet fra og med 1. Januar 2020. Og det har vært stor debatt om noen andre kommuner skal overta driften av bussene, eller om fylkeskommunen Nordland klarer å skaffe nok tilskudd til å fortsette å drifte tilbudet videre.

Motargumentet mot å drive disse er kostnadene, som nærmer seg 1.7 millioner, men blir kuttet ned til 500.000 kroner per buss. Noe som blir for lite å drive disse. Hvilken prislapp skal man sette for kulturdeling og bevaring?  Og er det verdt det å bruke millioner av kroner på tilbud til små folkegrupper? Dette er spørsmål som er veldig vanskelig å svare på, og kanskje derfor det er så vanskelig å finne en god løsning på dette problemet.

Fordelene med å ha en bokbuss er at mennesker som ellers har vanskelig for å reise langt til et bibliotek kan få det i umiddelbar nærhet. Dette inkluderer ikke bare bøker, men også andre kulturtilbud, filmer, lydbøker og et mylder av andre medier de ellers ikke ville hatt mulighet til å utnytte. Kan ikke de dra til biblioteket, kan biblioteket dra til dem.

Mobile bibliotek har også potensiale til å dekke enorme geografiske områder, noe stasjonære bibliotek har vanskelig for å gjøre. Det er bedre å ha ett fantastisk tilbud, istedenfor mange dårlige spredt rundt omkring. En fordel som kan nevnes også er at bøkene står ikke bare og støver, samtidig som det er veldig lett å holde materialet oppdatert og relevant siden volumet av bøker tilgjengelig rett og slett blir mindre.

Det er også viktig for eldre å holde seg aktive, samtidig som at barn og unge som leser i ung alder vil få stor nytte av det senere i livet. Så selv om det er dyrt å drive er det ikke alt som kan måles i norske kroner. Samtidig skal det også nevnes at ifølge Opplæringsloven § 9-2 skal alle elever ha tilgang til skolebibliotek, noe som ikke alltid blir fulgt opp. Og en del av skolebibliotekene som faktisk blir opprettholdt har veldig lav standard, så derfor kan det tenkes at å ha et samlet og solid tilbud kan være bedre for alle.

Det finnes også andre former for oppsøkende bibliotekvirksomhet, en av disse er bokbåter. I de tre vestlandsfylkene Sogn og Fjordane, Møre og romsdal og Hordaland går bokbåten «Epos.»

«Bokbåttenesta starta i Møre og Romsdal og i Sogn og Fjordane i 1964 med båten Epos. Då hadde tenesta vore i drift i Hordaland sidan 1959 med ulike båtar.» – smp.no

Epos har en lang historie på vestlandet, og har vært noe flere generasjoner ute i grendene har hatt god nytte av. Dessverre har også Bokbåten Epos i lang tid vært truet med nedleggelse, men klarer å overleve fra år til år. Hvorfor det da? Den lange tradisjonen og renomméet til bokbåten er veldig kjent. Dessverre har antall besøksdager i året, besøkende og utleide bøker minsket siden starten av 2000-tallet, noe som har motivert regjeringen til å kutte den. Heldigvis består den enda.

Når man tenker bokbåt tenker man kanskje hovedsakelig på et mobilt bibliotek som reiser via vann. Men et bibliotek leverer ikke bare bøker, men også kultur. Det nevnes også at Epos også tilbyr «profesjonelle utøvarar av kunstuttrykk som musikk, sang, teikning, forteljing scenekunst, litteratur mfl.» – smp

«I tillegg til utlån av bøker har bokbåten ei viktig oppgåve som formidlar av levande profesjonell kultur. Også i vår digitaliserte underhaldningstid står barna forventningsfulle på kaia når båten kjem.» – smp.no

“In addition to motor vehicles, bookmobiles have been based on various means of conveyance, including bicycles, boats, and trains, as well as elephants, camels, horses, mules, and donkeys.” Wikipedia om Bookmobiles

Så det finnes et mylder av forskjellige mobile biblioteker og tjenester, det neste blir vel en bibliotekshund?

Anbefaler også å lese mer om bokbusser og bokbåten Epos fra kildene nedenfor!:

https://no.wikipedia.org/wiki/Bokbuss
https://no.wikipedia.org/wiki/Bokb%C3%A5ten_%C2%ABEpos%C2%BB
https://www.smp.no/meninger/ytring/2019/02/08/%C2%ABEi-stille-byr%C3%A5kratstyrt-avvikling%C2%BB-18435902.ece
https://en.wikipedia.org/wiki/Bookmobile
https://www.messynessychic.com/2013/10/08/to-the-bookmobile-the-library-on-wheels-of-yesteryear/
https://ranano.no/kan-vare-over-for-den-samiske-bokbussen/29.11-07:59

 

 

Fireromsmodellen hos folkebiblioteket i Tromsø og universitetsbiblioteket i Tromsø

Skrevet av Andres Francisco Ruiz Rojas

Det har gått 4 år siden jeg har startet å studere på universitet i Tromsø, gjennom disse årene har jeg opplevd hvor nyttig det er å bruke folkebiblioteket i hverdagen og universitets biblioteket. Folkebiblioteket er der jeg kan finne alt fra nyhetsaviser og en rekke skjønnlitterære verker, til og med nyttig forskningsmateriell som har hjulpet meg å danne et mer konkret bilde over hva som er viktig for min utdanningsprosess. Under studieperioden har folkebiblioteks- og universitets bibliotek utbygning spilt en sentral rolle for hvordan min læringsprosess og studiegleden har vokst. Spesielt de kulturelle og sosiale faktorer som jeg opplevd hos folkebiblioteket har spilt store roller i hvordan biblioteket kan være mer enn bare en lesesal. Dette tar meg videre til en modell som har vært sentralt i læringsprosessen som student i Bibliotek og Dokumentvitenskap, nemlig «Fireromsmodellen».

Fireromsmodellen

Store deler av bibliotekforskning og bruksmodeller som har blitt gjennomført og etablert i de norske biblioteker stammer fra utenlandsk forskning. Sentralt i denne arenaen står «fireromsmodellen», som har vært en primær utviklingsfaktor for videreutvikling av biblioteker i Norge og Skandinavia. I 2010, danske professoren Henrik Jochumsen i samarbeid med professoren Casper Hvenegaard Rasmussen og professoren Dorte Skot-Hansen kom frem med en modell som skulle skissere tilstanden til biblioteket da, og hvordan det kunne bli dannet grunnlag for videreutvikling og nytekning rundt folkebiblioteket.

Modellen illustrerer fire mål som et bibliotek bør kunne gjennomføre for å kunne holde tak med samfunnets utvikling og endrede brukeradferd. De fire rommene er «inspirasjonsrommet, læringsrommet, møterommet og det performative rom» (Det er verd å påpeke at disse rommene ikke refererer nødvendigvis til fysiske rom, selv om dette kan også være tilfellet).

  • Inspirasjonsrommet: biblioteket har alltid vært et inspirasjonsrom, ut ifra denne synsvinkelen fungerer biblioteket som er kultur- og litteratursenter. Inspirasjonsrommet er hvor brukerne kan oppleve noe som utfordrer deres oppfatning for hverdagslivet. Dette rommet er ment å være kaotisk, sånn at den kan påvirke og gjøre et forsøk på å transformere brukerens oppfatning. Det vil si at den skal gi brukeren lyst til å koble seg ut fra det som er normal og standard for et folkebibliotek, sånn at brukerens kreativitet kan blomstre frem. De siste 20 årene har det oppstått et voksende behov for bibliotekets rolle som et rom for inspirasjon, dette går i tak med samfunnets økende jakt på
  • Læringsrommet: gjennom folkebiblioteks historie har dette rommet regjert over vår forståelse for hva et bibliotek kan væ Her fungerer biblioteket som en kunnskapssenter hvor brukeren forsøker å tilegne seg fakta og kunnskap på egen hånd eller ved hjelp av andre midler enn dem som befinnes i formelle utdanningsinstitusjoner. Skoleelever og universitetsstudenter bruker dette rommet for å gjøre ferdig lekser og skoleoppgaver. Læringsrommet blir også brukt av personer som driver med egen forskning og opplæring hvor de fordyper seg i et emne eller fagfelt som er til deres interesse. Rommets popularitet går i sammenheng med ideen at biblioteket er et stillhets fylt rom, hvor brukerne kan finne ro og oppnå bedre konsentrasjon.
  • Møterommet: Folkebiblioteket skal bland andre være inkluderende for alle medlemmene i samfunnet. Det vil si at biblioteket skal fungere som et møtested og sentrum hvor forskjellig samfunnsgrupper kan være aktiv og sosial. I dette rommet kan brukerne møte og bli kjent med nye mennesker hvor dialog og debatter kan flytte fritt. Mange av aktivitetene som foregår i dette rommet kan være tilfeldig møter mellom fremmede individer, eller det kan også være velorganiserte aktiviteter hvor et eller flere problemstillinger er utgangspunktet for forsamlingen. Møterommet spiller en sentral rolle i biblioteket, siden den blomstrer frem utvekslingen av holdninger, meninger, verdier og kan gi brukerne verdifullt innsyn av samfunnet fra andre perspektiver.
  • Det performative rom: Det er hvor biblioteket utvikles fra å være et sted hvor brukerne er passive mottakerne av informasjon til å delta aktiv i å skape kunnskap og opplevelser. Dette rommet er den som karakteriserer biblioteket som et aktivitetssenter. Når brukerne blir mer aktive skapere, blir biblioteker åpnet til å være med enn en lesesal. Rommet åpner muligheten til å holde aktiviteter som kan integrere grupper fra forskjellige nivået i samfunnet.

Tromsø folkebiblioteket vs. Universitets biblioteket.
Disse to biblioteker treffer på forskjellige nivåer av fireromsmodellen, hvor den ene «universitets biblioteket» er hovedsakelig en stor lesesal hvor personer kan tilegne seg kunnskap som kommer til å hjelpe med deres utdanningsprosess, men også tilby muligheten til å holde dype diskusjoner om fag emner med andre studenter og professorer. Derimot har folkebiblioteket vært plassen hvor personer drar for å være mer sosial, bli med på en aktivitetsgruppe og skape noe nytt og gjerne få en annen vinkling på ting.

Kilder.

Jochumsen, Henrik (2017). Biblioteket gennem 100 år – inhold, rammer og relationer. I Cecilie Laskie (red.), Biblioteksdidaktik (s. 41-48). København: Hans Reitzel. ISBN: 978-87-412-6735-7

Laskie, Cecilie (2017). Litteraturformidling – fra opbevaring til oplevelseslitteratur. I Cecilie Laskie (Red.), Biblioteksdidaktik (s. 83-125). København: Hans Reitzel. ISBN: 978-87-412-6735-7

 

FILMTID!

Skrevet av Simon Aleksander Govasli

Anmeldelse av filmen: Good Will Hunting

https://www.imdb.com/title/tt0119217/mediaviewer/rm1765736448

Good Will Hunting, eller på norsk: «Den enestående Will Hunting» handler om unggutten Will Hunting (spilt av kjekkingen Matt Damon).

Will jobber som vaktmester på Universitetet MIT (Massachusetts Institute of Technology). Et av Amerikas mest prestisjetunge Universiteter. Her er det en matteprofessor som utlover en premie til den eleven som klarer å løse et ekstremt vanskelig problem han skriver ned på tavlen. Ingen av elevene tar på seg denne utfordringen.

Will, som jobber kveldsskift finner denne tavlen og løser regnestykket uten noe problem. Professoren lager dermed et nytt regnestykke og prøver å finne ut hvem det er som har svart på dette. Da fanger han Will mens han driver og regner ut dette også.  Det blir dermed oppdaget at Will er et matematisk geni siden han løser problemene ingen i klassen får til. Nesten som en ung Albert Einstein!

https://www.nettavisen.no/livsstil/albert-einstein-var-et-geni—og-notorisk-utro/3423332759.html

Will, en fattig arbeidsklassegutt sliter veldig mye med seg selv og sine problemer. Samt kommer ikke fra et godt nabolag eller en god familie. Så selv om han er et geni, er det mange av avgjørelsene han gjør og har gjort i livet som ikke er like genialt. Avgjørelsene og tingene som holder han igjen har hindret han å gjøre store ting med livet sitt, noe en terapeut prøver å hjelpe han med. Spesielt siden han ikke har noe problem med å jobbe som vaktmester resten av livet, drikke øl og henge med kompisene sine, noe menneskene i livet hans synes er et stort bortkastet talent. Han mener selv at hardt arbeid er ærlig arbeid, mens matematikk er uærlig arbeid. En skikkelig arbeidskar!

Filmen kommer med mange gode lærepenger og handler i stor grad om en person som ikke vet hva som er det beste for seg selv, mens de rundt han prøver å lede han til rett vei i livet. Dette gir deg en skikkelig god følelse når ting går bra i livet, men også skuffelse når ting går dårlig og Will setter seg selv i dårlige situasjoner han lett kunne unngått.

Virkelig verdt å se!

 

 

 

 

 

Hvor går grensen?

Skrevet av Marte Lise Jacobsen

Biblioteket. En plass der man kan låne bøker, lese avisen og studere. Eller? Hva med strikkekafé, dataspill, sjakkturnering og utlån av verktøy? Er det bibliotek?

https://depositphotos.com/101510614/stock-illustration-black-and-white-cartoon-closed.html

På slutten av 1800-tallet gikk de norske folkebibliotek gjennom en moderniseringsprosess basert på de amerikanske modellene av free public libraries. Målsetningen til folkebiblioteket var samfunnsutvikling og demokratisering, gjennom heving av kunnskap og kompetanse (Frisvold, 2015). På den måten kunne folket få informasjon og påvirke sine egne liv gjennom økt ferdigheter og bevissthet rundt samfunnsrelevante spørsmål.

Ser man til lov om folkebibliotek (1985) er mandatet i dag å «fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle(..)».

Biblioteket er blitt mer enn det var, men det sentrale prinsippet om læring og styrking av samfunnet som demokrati står fremdeles sentralt. Bibliotekets innhold og tjenester har heldigvis, utviklet seg i likhet med samfunnet for øvrig. I dag foregår en diskusjon om hvilke tilbud som skal tillates i bibliotek, og også blant medstudenter engasjerer problemstillingen til debatt. Noe klart svar virker det ikke som noen har, selv om meningene kan være mange og sterke. Hvor går grensen? Skal man tillate «alt» i et folkebibliotek? Hvordan kan man definere hva som er passende i et bibliotek?

Forventinger                                                           

En person som har synspunkter på hva man skal forvente er David Lankes. Ser man til Lankes (2016) mener han at bibliotekene alltid må strekke seg etter samfunnet generelt og nærmiljøet spesielt når det kommer til bibliotekets funksjon. Bibliotekene må forsøke å svare på befolkningens behov for informasjon og tjenester. Situasjonen i dag er selvsagt annerledes med tanke med samfunnsutviklingen og den digitale tidsalder, og det blir folkebibliotekene sin oppgave å skape et miljø som støtter opp under det. For om bibliotekene hadde bestått av bøker og bibliotekarer som sa «hysj», ville nok bruken vært en helt annen enn det man ser i dag. Bare det faktum at man i dag for eksempel har NAV, skattemeldingene og andre tjenester digitalt, krever en viss digital kompetanse hos befolkningen. Igjen vil det ha noe å si for hva man skal forvente av folkebibliotekene og de som arbeider der.

Fireromsmodellen (Jochumsen, Rasmussen & Skot-Hansen, 2012) kan også gi en pekepinn på hvilken retning bibliotekutviklingen går i. Modellen ble utviklet i Danmark, og beskriver ulike mål og «rom» som bibliotekene skal legge til rette for. Ikke nødvendigvis fysiske rom, men rom til inspirasjon, læring, møte andre og performativt. Det modellen viser er hvor komplekst bibliotek kan være, og at mange forskjellige aktiviteter og tjenester får plass i dette perspektivet.

I regjeringens bibliotekstrategi (Kulturdepartementet & Kunnskapsdepartementet, 2019) påpekes det at bibliotekene må være relevante, og det kan nok i noen grad forklare omfanget av tilbudene man ser i dag. Likevel må man ikke glemme samfunnsoppdraget knyttet til lesing og leselyst, og i strategien kan man lese at det er minst like viktig nå som før.

Likeverdige tjenester

https://www.shutterstock.com/nb/search/sketch+vector+library

Frisvold (2015) forklarer at det nye folkebiblioteket på slutten av 1800-tallet skulle fremme likhet, ved å skape tilgang og å utjevne kunnskapsforskjeller. I dag er likeverd en grunnpilar i det norske samfunnet, og i nasjonal bibliotekstrategi (Kulturdepartementet & Kunnskapsdepartementet, 2019) kan man lese at i Troms satses det på likeverdige tjenester. På studietur til Oslo fikk jeg og mine medstudenter besøke mange ulike bibliotek. Tjenestene var mange og variert, og fremsto som prakteksemplarer på fungerende folkebibliotek. Slik er det ikke nødvendigvis over hele landet. Kanskje spesielt i mindre tettbebodde strøk kan folkebibliotekene være av en helt annen karakter. I utgangspunktet skal man ha tilgang på like mye informasjon hvor som helst, men kan man virkelig forvente samme nivå av eksempelvis veiledning hvis biblioteket holder åpent kun to dager i uken? Ikke bare er debatten om hva som skal inn i et bibliotek viktig, men også hvordan man skal kunne sikre tilbud til flest mulig.

Bibliotek for alle

Biblioteket skal være for alle sies det, også når det kommer til ytringsfriheten. Som påpekt av Seiter (2019) har biblioteket et samfunnsansvar for hva som kommer innenfor institusjonens fire vegger. Hun mener bestemt at biblioteket ikke kan være nøytral i møte med ekstremister og grupper som ytrer hatefulle meninger. Så selv om folkebibliotekene kan inneholde mye, må det være et visst redaksjonelt nivå på hva som tillates eller ikke.

Totalt sett er det behovet til befolkningen som vil være av betydning for hva biblioteket skal inneholde, men også kravene til relevans og kvalitet vil være styrende. Kanskje man heller skal se på biblioteket som mulighetens rom, og ikke være så usikker på om tjenesten hører til eller ikke. For tross alt omdefineres biblioteket, og er så mye mer enn før. Det er møterom, læring, samfunnsrom og kunstnerisk opplevelser. Så ja, kanskje strikkekafé og sjakkturnering har sin plass i biblioteket. Det er tross alt vi som bruker det som avgjør om det har livets rett.

Litteraturliste:

Frisvold, Ø. (2015). Da «bibliotekrevolusjonen» kom til Norge: Amerikansk innflytelse i norsk fag- og folkebibliotek. I Ragnar Audunson (red): Samle, formidle, dele: 75 år med bibliotekarutdanning. Oslo: ABM-media (s. 73-89). Hentet fra https://oda.hioa.no/nb/da-bibliotekrevolusjonen-kom-til-norge-amerikansk-innflytelse-i-norske-fag-og-folkebibliotek/asset/dspace:9020/1299381.pdf

Folkebiblioteksloven. (1985). Lov om folkebibliotek (LOV-1985-12-20-108). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1985-12-20-108

Jochumsen, H., Rasmussen, C.H., & Skot-Hansen, D. (2012). The four spaces – a new model for the public library. New library world, 113 (11/12), s. 586-597. http://doi.org/10.1108/03074801211282948

Kulturdepartementet & Kunnskapsdepartementet. (2019). Nasjonal bibliotekstrategi 2020-2023- Rom for demokrati og dannelse. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/18da5840678046c1ba74fe565f72be3d/nasjonal-biblioteksstrategi-endelig-uu.pdf

Lankes, R. (2016). Expect more: Demanding better libraries for today`s complex world (2. utg.). S.l.: R. David lankes

Seiter, A. (2019, 20. februar). Bibliotek kan ikke være nøytrale. Hentet fra https://www.bibforb.no/bibliotek-kan-ikke-vaere-noytrale/

Illustrasjoner:

https://depositphotos.com/101510614/stock-illustration-black-and-white-cartoon-closed.html

https://www.shutterstock.com/nb/search/sketch+vector+library

 Kartsenteret: Fra det fjerne

Skrevet av Anne Nerheim

Illustrasjonsfoto fra nasjonalbibliotekets nettsider

«Det eldste trykte kartet over Norden ble til i en tid som i dag er fjern og fremmed, og det viser et område som var ukjent for kartmakerne selv. Lengst i nord syntes verden å strekke seg ut over selve geografiens rammer og være overgitt til mørket og kulden.»  – Nasjonalbiblioteket, 2019

Kartsenteret ligger på Nasjonalbiblioteket i Oslo, dette er en samling av William Ginsberg som nasjonalbiblioteket har overtatt for å vise fram kartene som Ginsberg har samlet. Samlingen inneholder trykte kart over Norge, Norden og nordområdene. De eldste kartene som ligger der er fra 1482 fram til slutten av 1800-tallet, sammen utgjør disse kartene en historie om kunnskapen om Nordens geografi og en bred beretning og geografiens utvikling.

Det er bare deler av Ginsberg samlingen som er utstilt i kartsenteret, som består av rundt 2000 kart, atlas og eldre geografiske bøker og reiseskildringer. Utstillingen består av utvalgte kart og litteratur fra Nasjonalbibliotekets øvrige samlinger. Nasjonalbibliotekets kartsamling inneholder rundt ca. 150 000 kart og atlas, alle kart trykt i Norge etter 1882 er bevart her på grunn av at pliktavleveringsordningen ble lovfestet etter dette året.

Kristendommen spilte en stor rolle under lagingen av kartene fordi man ser på de fleste kart fra 1500-tallet at det er tegnet inn sjøuhyrer, sjømonster og andre kreasjoner som ligger i havet og venter på sitt bytte.

Kartmakerne visste at jorden var rund, for på Columbus’ tid lå det et premiss om astronomi, navigasjon og kirkens verdensbilde i over tusen år. Columbus ville ikke undres om jorden var rund eller flat, alt han tenkte på var reisens lengde fordi det var ingen som hadde reist så langt på åpent hav som han, og man regnet med at han ville gå tom for mat og vann.

Vi kjenner bare til to historiske «flat-earthere», der begge levde i senantikken, og ingen av dem var toneangivende i sin samtid. Kunnskapen om jordens kuleform avspeiles i gamle verdenskart; de avbilder jorden som rund på ulike måter.

Jean Sacrobosco som var professor i astronomi ved universitet i Paris, skrev en bok på 1200-tallet om standardlæreverket i astronomi. De sphaera som boken heter, inneholder illustrasjoner om hvordan man skal navigere seg på den runde kulen. Boken ble skrevet for hånd, og avskriftene spredte seg over store deler av Europa. Etter at trykkekunsten ble oppfunnet i 1450-årene, så ble en trykt utgave av boken utgitt allerede i 1472. I løpet av de neste 200 årene ble det utgitt over 80 utgaver av Sacroboscos bok, under ulike titler og supplert med de forskjellige utgivernes resonnementer og kommentarer. I dag finner man illustrasjoner som bygger på Sacroboscos verk i en mengde bøker om astronomi og navigasjon.

I 1599-årene ble det utført tre nederlandske forsøk på å finne en arktisk nordøstpassasje, en seilrute nord for Skandinavia, Russland og til Østen, for å unngå den lange reisen rundt Afrika. I dag omtales de tre ekspedisjonene som Barents-ekspedisjonene etter navigatøren og kartografen Willem Barents. Han var sentral i planlegging og gjennomføring av de tre ekspedisjonene og ekspedisjonsleder for den tredje ekspedisjonen.

Barents-ekspedisjonene var svært dramatiske, i den siste reisen frøs båten fast i isen og mannskapet måtte overvintre i et hus laget av drivtømmer og planker fra skipet. 12 av 17 mann overlevde og kom seg hjem til Amsterdam. Willem Barents døde under hjemturen.

I 1584-1585 ble det første sjøatlaset utgitt og regnes med som verdens første, den ble laget av nederlenderen Lucas Wagenhaer og ble kalt Spieghel der zeevaert (Sjøfartens speil), sjøatlaset inneholder et europakart og 44 kart over europeiske kyststrekninger, hvor tre av dem er fra kysten fra Jæren til Båhuslen. Dette var de første lokalkartene over norskekysten. På dem finner vi steder som da var viktige uthavner eller små handelssteder. Sjøatlaset inneholder også seilingsbeskrivelser som forklarer seilingsrutene, og tegninger av kysten sett fra sjøen. Disse kalles ofte for kystprofiler, og de gjorde at man hadde seilingsmerker og sjekkpunkter underveis i seilasen.

Sjøatlaset var en stor suksess; den hadde oppdaterte reviderte og utvidede utgaver som kom på latin, engelsk, fransk og tysk it tillegg til nederlandsk de neste 30 årene. Stedsnavn og opplysninger fra Wagenhaers kart ble gjenbrukt av andre kartografer, og fram til 1700-tallet ble sjøatlasene ofte kalt waggoner etter han.

På begynnelsen av 1600­tallet ble det gitt ut kart som viste bare Norge. Til da hadde kartproduksjonen hatt to drivkrefter; forsøkene på å finne en nordøstpassasje til Asia og kampen om å få handelen til sjøs. Dette kan du lese og se mer om når du besøker kartsenteret på Nasjonalbiblioteket i Oslo, dette er utdrag som er hentet fra brosjyren. Nasjonalbibliotekets kartsenter ble åpnet på Solli plass i Oslo 2. september 2019.

Kilder:

https://www.nb.no/kartsenteret/ – sett 01.10.19

https://www.nb.no/utstilling/fra-det-fjerne/ – sett 01.10.19

Fra det fjerne (brosjyre) – sett 13.10.19

Folkebiblioteket som møteplass

Skrevet av Ole Martin Barka Højmark

Folkebibliotekene er en av de få offentlige rom som alltid er helt gratis og tilgjengelig for alle, og har derfor en sterk posisjon som en møteplass i dagens samfunn.

En studie fra 2010 (Svanhild Aabø, Ragnar A. Audunson & Andreas Vårheim) undersøkte hvordan bibliotekene blir brukt som møteplass i tre forskjellige bydeler i Oslo, og hvilke brukere som deltok i de forskjellige kategoriene som ble identifisert. Disse bydelene ble delt inn i gentrifisert, mellomklasse og multikulturelt.
Hensikten bak denne studien var å bekrefte folkebibliotekets posisjon som en møteplass og for å kartlegge videre utvikling på dette området. Den er en del av PLACE-prosjektet, og var spesielt viktig på grunn av mangel på empirisk data på dette området.

Samfunnet blir mer og mer digitalisert og multikulturelt, men samtidig som kompleksiteten blir større, har de fleste av oss havnet i våre egne informasjonsbobler. På grunn av hvordan internett er bygget opp, er våre digitale liv stadig mindre nyansert. Innholdet og informasjon blir i stor grad formet etter våre behov. Et åpenbart eksempel på dette kan en se på reklame som blir presentert til den enkelte, mens en mer subtil boble formes rundt politikk og verdier. Dette har ført til at spekteret av forskjellige meninger tilsynelatende har forsvunnet, og diskusjoner ofte blir presentert som fullstendig polariserte.

Det er derfor et stort behov for en inkluderende og åpen institusjon som kan fungere som en møteplass som bygger på mangfold, felleskap og kommunikasjon. En lavintensiv møteplass der forskjellige kulturelle og politiske verdier eksponeres for hverandre slik at de kan kommunisere, diskutere og utfordres i et åpent felleskap, fremfor «oss mot dem»-problematikken som ofte oppstår i diskusjoner på nett.

I denne studien ble 6 typer møteplasser identifisert.

  1. Torg/åpen plass, et sted hvor en kan møte og starte samtaler med fremmede.
  2. Møteplass mellom mangfold av mennesker, en uformell tredjepart.
  3. Offentlig rom, et sted hvor en kan engasjere seg politisk, og kommunisere direkte med politikere. Her var det en korrelasjon mellom høyere alder og økt deltakelse, og ble som en sosial aktivitet for eldre.
  4. Gruppeaktiviteter, der en kan møte venner/kollegaer og gjøre noe kollektivt. Dette kan være gjennom et samarbeidsprosjekt eller å gjøre egne ting i et felleskap.
  5. Metamøteplass, der en samles for å finne andre møteplasser.
  6. Virtuell/digital møteplass. Det var spesielt jobbsøkere og hjemmeværende som ble trukket frem som brukere av denne.

Det som kommer frem, er at uansett om en bruker biblioteket alene eller sammen med noen, så gir det en følelse av tilhørighet til et felleskap og solidaritet. Det kan derfor anses som en sosial møteplass, i kontrast med det tradisjonelle synet mange fortsatt har av biblioteket.

I forhold til hvem som bruker de forskjellige møteplassene, viste det seg at omgivelser og miljø spilte en mye mindre rolle en antatt, bruken var noenlunde lik i alle tre bydelene.
Et interessant funn var at, i motsetning til stereotypien, høy utdanning ikke nødvendigvis var knyttet til større bruk av biblioteket. Det spekuleres at det heller er en korrelasjon mellom lavere inntekt og høy biblioteksbruk, og at tilknytningen til høyere utdanning først og fremst kom av at det var mange fattige studenter. Det var også mange flere brukere med lavere utdanning enn forventet. Men det spesifiseres i studien at det vil trenges mer forskning på området før det kan sies med sikkerhet. Lavere inntekt kunne også korreleres til større bruk av biblioteket som en høy-intensiv møteplass, både som en metamøteplass for å finne høy-intensive aktiviteter og for deltakelse på aktiviteter i bibliotekets regi.

Det samsvarer med idéen om at biblioteket fungerer som et knutepunkt som fjerner sosiale barrierer. Det er en arena som likestiller muligheten for å være en aktiv borger, uavhengig av bakgrunnen til den enkelte person. Dette betyr jo også at biblioteket er en ganske viktig institusjon i demokratisk sammenheng. Det at biblioteket bidrar aktivt til det lokale felleskapet og bygger tillit mellom dem og folket, spiller en stor rolle i å engasjere brukerne.
Dette fikk vi jo se direkte eksempler på i Oslo, med både Deichman og Biblo.

Folkebiblioteket brukes altså av et vidt spektrum av mennesker som har behov for forskjellige typer møteplasser. De seks møteplassene som ble nevnt tidligere viser generelle retninger som utviklingen bør følge. Statistikken viser at alle kategoriene blir brukt i varierende grad av alle demografiene. Det poengteres dog at mer forskning på området fortsatt er nødvendig, og kanskje oppdages flere møteplassbehov etter hvert. Det legges spesielt vekt på å skape møter på tvers av kulturelle og etniske linjer.

Bibliotekets rolle som møteplass er allerede ganske solid, både for høy- og lav-intensive møter, og mye tyder på at denne rollen vil fortsette å vokse i tiden fremover.

Referanse:

Aabø, Svanhild, Audunson, Ragnar A., & Vårheim, Andreas (2010).

How do public libraries function as meeting places?

https://app.cristin.no/projects/show.jsf?id=288092

 

Bibliotekets rolle i dagens samfunn

Skrevet av Madeleine Flønes Østerud

Når jeg forteller folk at jeg studerer for å bli bibliotekar reagerer mange med skepsis og jeg får ofte kommentarer om at det virker kjedelig og spørsmål om ikke det er en utdøende profesjon eller om ikke bibliotekene er på vei ut nå som alt er digitalt, de ser ofte for seg biblioteket som et bygg fullt av støvete bøker med strenge bibliotekarer. Dette får meg til å tenke at mange i dag har et ganske snevert syn på hva et bibliotek er og hva en bibliotekar gjør, og ikke minst at de går glipp av veldig mye. Hvis man tror et bibliotek ikke er mer enn bøker må man, som R. David Lankes sier, forvente mer!

Så hva er egentlig et bibliotek i dag og trenger vi dem egentlig?  En ting som slår meg er at mange har et veldig gammeldags og stereotypisk syn på bibliotek, men dersom man for eksempel går inn på Tromsø bibliotek i dag vil man oppleve noe helt annet. Før i tiden hadde folk liten tilgang på informasjon utenfor biblioteket og det var et helt annet syn på læring. Siden den tid har det skjedd store forandringer i samfunnet, både digitalisering og globalisering. Det er forøvrig lite som tyder på at biblioteket i Norge holder på å dø ut, mange steder har besøkstallene til og med økt[1], men for å holde seg relevante er bibliotekene nødt til å endre seg i takt med samfunnsutviklinga.

Selve grunnideen bak moderne bibliotek er å frigjøre kunnskapsinnholdet og det litterære innholdet i bøker og gjøre det tilgjengelig for alle[2] Kjernen i biblioteket er fortsatt kunnskapsdeling, litterære opplevelser og sosiale prosesser[3], men dette gjøres i dag på flere måter enn før og jobbes mer aktivt med enn kun å tilgjengeliggjøre materialer. For bibliotek handler om kunnskap, ikke om ressursene i seg selv, og det er ikke alle som lærer best ved å bare lese[4].

I vår digitale alder er informasjon mer tilgjengelig enn noen gang, og folk i mindre grad enn før avhengig av biblioteket for å få tilgang til kunnskap, men selv om alt i dag er på nett er det fortsatt behov for bibliotekarens kompetanse for å finne frem i et stadig mer komplisert informasjonslandskap. Bibliotekene tilby alt fra å hjelpe folk å finne en god kilde, til hvordan man kan bruke nettbank, til kurs i koding eller nettsikkerhet.

Som nevnt har også globalisering og nye måter å tenke om læring påvirket dagens samfunn, og dermed også bibliotekene. Moderne bibliotek kan ses i lys av fireromsmodellen som går ut på at biblioteket skal tilby 4 forskjellige «rom»: inspirasjonsrom, læringsrom, møterom og performativt rom[5]. Bibliotekene har selvfølgelig fortsatt fokus på å tilby folk rom for læring, samt inspirasjon og kulturelle og litterære opplevelser. Det er også en møteplass hvor man kan oppholde seg på egenhånd, være med andre eller delta på arrangementer. Biblioteket er i dag et av de få lavintensive møteplassene vi har, det vil si en plass hvor man møter folk med andre verdier og interesser enn en selv[6]. Et annet aspekt, som kanskje ikke alle forbinder med bibliotek er at det også er en plass hvor man kan skape noe. Biblioteket tilbyr ofte kurs, skaperverksted og utstyr til gratis disposisjon, enten man lager kunst, skriver, eller lager ting med 3D-printer. I tillegg kan biblioteket fungere som en plass hvor man kan vise frem det man har laget.

Det er allikevel nødvendig å påpeke at det å ha fancy utstyr og arrangementer ikke er nok til å skape et bra bibliotek. Lankes mener at vi må forvente mer enn det av bibliotekene og at de ikke kan defineres som kun samlinger av materialer. En 3D-printer kommer ikke biblioteket til gode hvis de ikke er tilpasset lokalbefolkningens behov, eller hvis ingen vet at den er der. Selv om materialene og tjenestene på biblioteket selvfølgelig er viktige så er bibliotekets sentrale rolle i dag å være en arena for sitt lokalsamfunn, hvor alle er velkomne og kan møte hverandre på tvers av samfunnslag4.

Det er altså ingen fast oppskrift på hva som trengs for å utvikle et godt bibliotek. Hvilke tjenester som er relevante forandrer seg stadig og varierer fra sted til sted. Noen plasser er det viktig med språkkafeer, andre plasser er det behov for utlån av verktøy, meråpent eller lesesirkler. Det er her bibliotekarene kommer inn i bildet. Det er deres jobb å kartlegge hva som er verdifullt for sitt lokalsamfunn og sørge for å dekke behovene til brukerne av akkurat sitt bibliotek. Det er viktig å ha engasjerte bibliotekarer som kjenner sitt lokalmiljø, både på store bybibliotek og på små lokalbibliotek. Et godt eksempel på sistnevnte er en artikkel i Bibliotekaren[7] om biblioteksjefen i Lødingen, et lite bibliotek med 0,5 årsverk. Han ønsker ikke meråpent fordi han vil ha kontakt med brukerne, men lar dem derimot få tilgang til biblioteket utenom åpningstid ved behov og leverer selv bøker hjem til eldre som sliter med å komme seg til biblioteket.

“Bad libraries only build collections. Good libraries build services Great libraries build communities”
– R. David Lankes.

Ja, biblioteker er viktige og de er, eller bør i hvert fall, være mye mer enn boklager. Dersom du er en av de som tror at biblioteker er kjedelige og at det ikke er noe for deg der, oppfordrer jeg til å dra innom ditt lokale bibliotek. Undersøk hvilke tjenester og aktiviteter som tilbys og snakk med bibliotekaren. Du er en del av lokalsamfunnet, så dersom du ikke finner noe av interesse eller behov på ditt bibliotek må du forvente mer!

Referanser:

[1] Nasjonalbiblioteket. 2017 Folkebiblioteksstatistikk: Besøk og utlånstall 1987-2017. Hentet fra: https://kunnskapsbase.bibliotekutvikling.no/statistikk/statistikk-for-norske-bibliotek/folkebibliotek/historisk-statistikk-for-folkebibliotek/

[2] OsloMet. #2 Samfunnsmandatet. [Videoklipp]. Hentet fra https://film.oslomet.no/2-samfunnsmandatet

[3] OsloMet. #1 Hva er et bibliotek i dag? [Videoklipp]. Hentet fra https://film.oslomet.no/1-hva-er-et-bibliotek-i-dag

[4] Lankes, D. R. (2016). Expect more : demanding better libraries for today’s complex world. (2. Utg.). [S.l.]: RD Lankes.

[5] Jochumsen, H., Hvenegaard Rasmussen, C. Skot‐Hansen, D. (2012) The four spaces – a new model for the public library. New Library World. 113(11/12.), s. 586-597. https://doi.org/ 10.1108/03074801211282948

[6] Audunson, R., Aabø, S. (2013). Nordisk Tidsskrift for Informationsvidenskab og Kulturformidling. 2(1), s. 39-50. https://oda.hioa.no/en/item/biblioteket-som-motor-i-a-skape-lokalsamfunn-med-sammenhengskraft-i-en-flerkulturell-storbykontekst

[7] Bergan, E. (2019). Lødingen trenger ikke selvbetjening: – Jeg vil snakke med brukerne, jeg vil ha dem her sammen!. Bibliotekaren. Studiestart spesial 2019, s. 16-19.

Hva skal biblioteket egentlig være?

Skrevet av Håkon Renna Eilertsen

Biblioteket som vi kjenner det har tatt noen meget store sprang de siste årene. Fra tiden hvor det ikke fantes bibliotekarutdanninger (man fikk bare opplæring direkte på er bibliotek) til det moderne biblioteket som skal inneholde alt fra dyrebar og uvurderlig lokalhistorier til stasjoner hvor man kan spile FIFA.

Denne utviklingen er i helhet en god vri og samsvarer med samfunnsutviklingen så langt. Biblioteket i dag inneholder mildt sagt et myriader av forskjellige gratis tjenester og arrangementer som (dog det selvfølgelig speiler omfanget av ressurser biblioteket har å rutte med) overrasker selv en tidligere bibliotekrotte; nemlig undertegnende.

Biblioteket jeg vokste opp i blant reinsdyr og -30 grader celsius i Øst-Finnmark var mest en slags gullgruve da jeg begynte å grave meg ned i Harry-potter serien for første gang. Å sitte stille i hjørnet hvor fantasi-avdelingen var og lese meg trøtt stjal mange timer fra dagene, dog det gikk til et godt formål. Det var ikke spesielt mye ellers jeg gjorde der, og det var greit. Jeg trenge ikke mer enn bøkene og stillheten.

Men når jeg kom til Tromsø og fikk innsyn i all aktiviteten som foregikk der var det et flott syn som stirret tilbake. Det jeg ble mest overrasket over var advokatvakta, som tilbyr gratis juridisk rådgivning. Den første tanken min var at det virket veldig «over the top», men det gikk opp for meg at det er slike ting et bibliotek skal inneholde: gratis arrangementer og ikke minst tjenester som ellers ville vært utilgjengelig for noen. Det tradisjonelle sterile biblioteket som hadde som eneste oppgave å låne ut bøker tilbyr nå strikking, mental helsehjelp, juridisk rådgivning, datakurs og informasjonskompetanse for å nevne noen få.

Det blir nesten litt vanskelig å forklare nettopp hva et bibliotek er. Så da må man nesten spørre seg om hva et bibliotek EGENTLIG skal være. Man kan jo begynne med den første setningen i formålsparagraf 1 for folkebibliotek:

Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet.

Denne målsettingen, ved å være sådan vag, gir mulighet for bibliotekene til å iverksette disse tjeneste som nevnt over. Men det var ikke alltid slik. De tidlige «store» bibliotekene hadde som sin enestående oppgave å låne ut bøker til brukere. Så hvordan endte vi opp her?

Det enkleste svaret tror jeg ligger i at bibliotekene speiler samfunnet. Det moderne samfunnet har lagt på is de gamle tenkemetodene og gjort temaer som før ville vært tabu åpent for diskusjon. Fokuset på individet, endringer i selve samfunnsmønsteret som dikterer normene våre og nye teknologiske muligheter samt problemer har endret samfunnet, og dermed biblioteket.

Endringene skjer ikke bare i bibliotekene, men også de som skal jobbe der. Bibliotekene i dag tar i bruk stadig mer iøynefallende strategier: Det Deichmanske bibliotek i Oslo la ut høsten 2015 stillinger i biblioteket hvor de søkende ikke behøve bibliotekarutdanning. Det ble mye debatt om hva denne saken betydde. Er bibliotekene blitt så hyper postmodernistisk at ikke engang bibliotekarer trengs i biblioteket? Nei. Det er fortsatt bibliotekarer som jobber der, men behovet for annen kompetanse innenfor felt som bibliotekarer kanskje ikke har begynner å vise seg. Ved research-biblioteket i Leicester bestod nyansatte under en omstrukturering av mennesker fra forskjellige disipliner.

Med stort omfang, kommer behovet for bred kompetanse. For at bibliotekene skal kunne holde tritt med nåtidens høye informasjonsnivå trengs det kompetanse som ikke nødvendigvis kan hentes fra de tradisjonelle bibliotekarene, selv tatt i hensyn til deres egen økende kompetansebehov.

Så langt ser vi at bibliotekene har endret seg enormt mye, ikke ulikt samfunnet vårt har. Et annet synspunkt som man må ta stilling til i forhold til det moderne biblioteket er dets omfang ikke bare som en institusjon men også mot andre institusjoner og bygg som formidler kunnskap. Det ville ikke vært altfor lang av en uttøyning å si at biblioteket nærmest kan beskrives som et kulturhus, en kino eller en fritidsklubb. Poenget er at biblioteket nesten konkurrerer med disse nevnte organisasjonstypene og institusjonene.

Der hvor biblioteket da skiller seg fra andre kulturformidlere og utdanningsalternativer er at tjenestene er gratis, og vil fortsette å være det. Og det tenker jeg er nok. Hoved filosofien til biblioteket skal være å tilby tjenester gratis som relateres til, vel egentlig alt som kan tenkes (kanskje mest av alt på basistjenester som folk trenger for å delta i samfunnet). Da er det ikke så rart at det blir vanskelig å forklare i en setning hva et bibliotek er, fordi det kan være alt som trengs; fra de som vil være og strikke, finne en god bok eller spille FIFA.

Referanser og bilder: