Skrevet av Solbjørg Rasmussen

«No kommer spent»! tenkte eg med meg selv der jeg hasta opp inn på folkebiblioteket i Tromsø. For første gang skulle jeg delta i en lesesirkel, sammen med andre bokentusiaster og holde en samtale om en bok. Jeg valgte å være tidlig ute. For tidlig ute ville noen kanskje si, der jeg satt og klamret meg fast i boken «voksne mennesker» av Maria Aubert.

Den hadde rørt noe med meg. Det var så mye drama, det store graviditetsønsket, og familiehistoriene som snørte fortellingen sammen til en klaustrofobisk opplevelse. Til slutt ble det så intenst at jeg måtte legge boken fra meg og trekke pusten.

Lokalet var et middels stort møterom, med et lekkert ovalt bord med ca. 20 sitteplasser rundt. Praten satt løst og summinga varmet samtidig opp stemmebåndene til de forsamlede. Flere strømmet til, noen anpusten, og satte seg godt til rette i de gode myke stolene. Kaffe og tekannen svirret over bordet fra høyre til venstre og tilbake igjen, og hakk i hæl kom skålen med twist.

Denne gangen var det visst et godt oppmøte, over gjennomsnittet sa bibliotekaren, mens ho hurtig henta mer kaffe fra kjøkkenet. Men var dette noe å glede seg til undret jeg meg? Hvem er egentlig så spent å delta på noe så spesielt som en lesesirkel-arrangement?  Så ble vi klare og bibliotekaren for litteraturformidlingen ønsket oss velkommen. Ho fortalte videre om forfatteren, og ei annen ansatt fra biblioteket forklarte hvordan navnet uttales, ikke som Au-bert, men mer franskaktig, som Au-bær.

Så rettet formidleren blikket mot oss, og vi fikk presentere oss med navn og kort om hva vi syntes om boka. Det var mange beskrivelser og noen ekstra godt formulerte. Etter hvert gikk ordet mellom oss og vi rekker opp hånda for tur. Spørsmålene rundt bordet var bl.a. hva det vil si å være voksen. Kvinnene, også jeg, sitter rundt bordet og ser tenkende på den som prater med en en hånd hvilende opp mot ansiktet. Vi samtaler og tenker på hovedpersonen Ida og de andre karakterene i boka, men hvem av de var det egentlig som fortonte seg mest voksent undret vi på?

Jeg skal ikke røpe slutten av boka, men etter at lesesirkelen var over satt jeg igjen med flere dimensjoner av boka, som om jeg skulle hatt lest boken ti gang på rad. Fornøyd og med boken under armen gikk jeg ut i høstmørket mens Bibliotekfasaden lyste bak meg som snødekte Tinden.

Biblioteket vekker leselysten hos meg!