Monthly Archives: October 2019

Bibliotekrevolusjonens forkjempere

Av Snorre Johannessen

Som bibliotekstudenter fokuserer vi som oftest på hvordan bibliotek er i dag. Vi ser på hvordan biblioteket opererer og hvilke problemer vi står ovenfor. Det kan være hvordan og lære barn og voksne nettvett, eller hvordan å øke utlånstallene, som vi stadig ser synke. Vi ser også fremover på hvordan bibliotek skal forbli relevant i et samfunn hvor teknologi stadig utfordrer biblioteket til å fornye seg. Dette gjør at vi som bibliotekstudenter som oftest fokuserer på dette, hvordan nytenkning kan vi bidra med når vi kommer inn i arbeidslivet.

I dette innlegget ønsker jeg heller å se tilbake på norsk bibliotekhistorie. Da biblioteket, og ideen om hva et bibliotek var, opplevde å gå gjennom et paradigmeskifte. Dette forekommer på slutten av 1800-tallet. Da det nittende århundre startet var Norge underlagt Danmark, noe vi hadde vært i flere hundre år. Mens hundre år senere hadde vi både vært i union med vår bror i øst, Sverige, og ved starten av det neste århundre ble Norge endelig selvstendig igjen.

Det nittende århundre var fullt av interessante og viktige personer som fremmet de moderne ideene vi i dag følger eller har videreutviklet våre samfunn med. To av disse var Hans Tambs Lyche (1857-1898) og Haakon Nyhuus (1866-1913). Disse to har vært uvurderlig for innføringen av folkebiblioteket som vi i dag kjenner det i Norge. Begge hadde vært utenlands og fått impulser som de tok med seg hjem til Norge.

Hans Tambs Lyche reiste først til Frankrike for å studere før han dro videre til USA og jobbet på jernbaneanlegget i Chicago. Han videreutdannet seg til prest og flyttet til New England. I 1892 flyttet han hjem igjen til Norge. Her ble han en viktig kulturpersonlighet som redaktør for sitt eget magasin, Kringsjaa. I bladet skrev han blant annet at:

“La os bygge Bibliotheker ligesaavel som Kirker udover Landet, det betalr sig. Betaler sig i øget Intelligens og Arbeidskraft blandt Folket, i bedre Sæder og lysere og sundere Liv.”

Han skrev mye i Kringsjaa, blant annet om folkebiblioteket og hvordan dette burde innføres i Norge. Noe som etter hvert førte til at man ville utrede muligheten for å forandre bibliotekene i Kristiania. Dessverre døde Lyche når folkebiblioteket åpnet, og fikk dessverre ikke oppleve deres innflytelse på det norske samfunn.

Da man bestemte seg for å endre det norske bibliotekvesenet henvendte man seg til en annen “Amerika kjenner”. Nemlig Haakon Nyhuus. Han hadde som Lyche dratt til Chicago og sett hvordan bibliotekene var verdsatt og satset på i USA.  Han merket seg blant annet at de var utadvendt mot publikum. De som kom til biblioteket kunne få hvilken som helst informasjon. Bibliotekarene var der for å hjelpe, og drev bare smått med sosial kontroll. De var altså forsiktige med å begrense tilgang på informasjon ut ifra hvem låneren var. I Norge på denne tiden var bibliotekarene veldig opptatte med å passe på hvem som kunne låne hva, og foreslo heller litteratur de mente passet lånerne.

Da Nyhuus valgte å reise hjem tok ikke lang tid før han fikk jobben som biblioteksjef på Deichman i 1898. Han startet arbeidet med mottoet: “Publikum fremfor alt”. Det ble bygget filialer rundt om i hovedstaden, bøkene skulle nå alle. Samtidig fokuserte han på å få kjøpt inn bøker for å kunne treffe ett bredt publikum. Både faglitteratur og skjønnlitteratur ble kjøpt inn til samlingene. Dewey som var ett rimelig nytt katalogsystem ble innført, noe om gjorde det enklere å finne bøker. I tillegg skulle barn også få innpass på bibliotekene. Til slutt ønsket Nyhuus at de som jobbet med alt dette skulle også være fagutdannet, men dette ble ikke innført før i 1940.

Effektene av grepene er legendariske i norske bibliotekmiljø. Utlånet eksploderte. Det ble lånt ut i underkant av 30,000 bøker i året før revolusjonen. Etter noen år med folkebiblioteket var utlånet rundt 300,000 i året. Boksamlingen hadde økt i denne perioden, men ikke mer enn normalt, det var ikke den nyinnkjøpte litteraturen som kunne ta æren for oppsvinget. Folkebiblioteket var en braksuksess.

Dette er egentlig en mye større historie, men gjennom disse to pionerne får vi ett inntrykk av hvordan bibliotek forandret seg, men også hvorfor. Begge to hadde emigrert for å finne utdanning og arbeid. De endte opp i Chicago hvor de fikk se et bibliotek som tydeligvis gjorde sterkt inntrykk. Tilbake i Norge er det også tydelig at miljøet i Kristiania var åpen for forandring. Det virker som at Lyche møtte et mottakelig publikum. Haakon Nyhuus som kom inn litt senere, men i utvikling av folkebiblioteket, klarte å gjennomføre store endringer. Så om det er noe for oss som bibliotekstudenter å ta fra dette, må det være å se til andre for nye ideer, ikke bare være fornøyd med dagens ordning. Fordi om verden er blitt mindre med moderne teknologi, er den enda ganske stor.

Referanseliste

Frisvold, Øivind: «Kunnskap er makt: Norsk bibliotekhistorie – kultur, politikk og samfunn»

https://nbl.snl.no/Haakon_Nyhuus

https://nbl.snl.no/Hans_Tambs_Lyche

Dette kommer til å gjøre vondt. Doktor Kays hemmelige dagbok

Skrevet av Helene Hatling

Forfatter: Adam Kay

Utgitt: 2017, norsk utgave 2019

Adam Kay har skrevet nesten daglige notater om livet som lege. Først som turnuslege, så LIS-lege (lege i spesialisering), assistentlege, reservelege og avslutter med etterord etter sin avgang fra det britiske helsevesenet.

(Beklager at jeg røper slutten, men du viste også hvordan Titanic ville ende før du kjøpte billett til filmen) Kay A., s. 13.

Boka er resultatet av hans opplevelser og tanker innenfor sykehusets vegger. Han lover å komme i bryllup, dåp, bursdager og middager, men ender alltid opp med å unnskylde seg. Han kommer seg ikke av vakt i tide.

Boka er full av medisinsk terminologi. For at alle skal kunne forstå, gis fordypning i fotnoter. Forklaringene er gjort svært forståelige, og som oftest med en humoristisk vri. Kay gir leser et lynkurs i medisin. Materialet i boka kan nok uten problemer formidles i et standupshow.

Boka er både avslørende, rørende, humoristisk og trist.

Operasjonssykepleier: er like viktig for kirurgen som Watson er for Sherlock Holmes ( Kay, A. s. 83)

Laparoskopi: (kikkhullsoperasjon) Du kan kjenne litt på hvordan det fungerer ved å prøve å knytte skolissene dine med et par spisepinner. Med øynene lukket. Ute i verdensrommet ( Kay, A. 2. 29)

De fleste beskrivelser resulterer i latter, andre så drøye at man må lese setningen en gang til for å være sikker på man har lest rett.

Idet hode kommer ut, skriker far: Herregud! Hvor er ansiktet?! Forståelig nok skriker også mor, så barnets hode skytes ukontrollert ut og mellomkjøttet eksploderer. ” – Forklaring på den vanlige stillingen på barnets hode ved forløsning.  Er ansiktet vendt opp, er barnet en såkalt stjernekikker (Kay, A. s. 178)

Kay har gitt ut denne boken for å menneskelig-gjøre leger og hele helsevesenet. Han vil gi en innsikt på individuelt nivå i hva jobben virkelig innebærer. Og det gjør han, på godt og vondt.

Anser denne boka som interessant lesning for unge og voksne. Ingen vil slippe unna et møte med en lege i løpet av livet. I boka får leser blant annet svar på om leger bruker oppdiktede diagnoser seg imellom for å konkludere med hva som egentlig feiler deg.

Reisa

Skrevet av Silje Holden Birkeland

@Pixabay

Som bibliotekar «in spe» har eg fundert litt på den utvikla som har vore i bibliotekverda berre i løpet av den tida eg har vore aktiv bibliotekbrukar. Eg hugsar framleis den høgtidlege stemninga på barneavdelinga, samt kjensla av at ein måtte vere stille og nesten smyge seg rundt. Eg hugsar kor stas det var å få boka registrert ut hjå bibliotekaren. Det eg og hugsar, var då eg blei så gamal at eg kunne få blått lånekort, og dermed låne i avdelinga for vaksne. Det var stas det.

Nå er eg sjølv den som låner ut bøker til håpefulle unge, og den som hjelp dei med 3D print, bygging med Strawbees og til å kome i gang med Micro:Bit i biblioteklokala. I dette blogginnlegget har eg lyst til å ta deg med på ei lita reise inn i fortida, for å syne fram den store endringa som har skjedd i bibliotekverda.

Tanken om å ha samlingar med bøker for å kunne drive med opplysning, læring og utvikling er gamal, faktisk var det presteskapet som på 1700-talet danna dei fyrste leseselskapa her i Noreg. Dette gjorde dei for å blant anna auke moralen, gje betre kunnskap om kristendom og for å motarbeide overtru[1]. Dei fyste boksamlingane henta pengar til drift frå innsamlingar, gåver, kontingentar og betaling for lån. Det var berre dei aller fattigaste som ikkje måtte betala. Lånte ein til dømes ei bok frå eit av leseselskapa til bispen Peder Hansen (1746-1810), avgjorde boka si storleik kor møkje ein måtte betale. Tok ein med seg ei stor og tung bok, kunne ein risikere å betale 8 skilling i leige kvar veke, noko som i dag ville blitt ei leige på i overkant av 15 kroner. Ikkje før i 1872 kom tilskot til bibliotek inn som ein fast post på statsbudsjettet. Den gode ordninga kor alle, uansett bustad og status kan låne gratis frå alle folkebiblioteka i Noreg, blei ikkje sett i verk før i 1972. I perioden 1947 -1972 var det gratis å gjere bruk av folkebiblioteket i den kommunen ein høyrte heime i[2].

Til tross for at gratisprinsippet blei vedtatt for over 70 år tilbake, hender det at det er oppe til debatt. I fylgje Anders Ericson på Norsk bibliotekforening sine sider har det i ein tidsperiode på omlag 20 år fram til 2005 vore 7 ulike forslag frå departement og regjeringar som kunne ha svekka gratisprinsippet om dei hadde blitt vedtatt [3]. Eit lite dukk ned i Ot.prp. nr. 46 (2004-2005) punkt 3.4.7.3.9 synar at endringane gjerne går på om det skal betalast ekstra for spesialtenester som blir debattert. Gratisprinsippet for utlån av ulike media, bruk av digitalt utstyr osb. på folkebibliotek står med andre ord stødig.

Når ein besøker eit bibliotek i dag kan ein gå rundt å kikke nett som ein vil. Stoppe opp, ta ei bok ut av hylla, bla litt og setje tilbake på same plass (det er iallefall min bønn til deg) – eller låne den. Men slik har det ikkje alltid vore.

Høyrt om Håkon Nyhuus? Om ikkje skal du få ein særdeles kjapp innføring her: Håkon Nyhuus (1866 – 1913) blir av mange oppfatta som den store reformatoren i bibliotekverda. Han reiste som 17-åring til USA kor han gjekk gradene i biblioteket og opparbeidde seg viktig erfaring frå det amerikanske biblioteksystemet. Vel gift og tilbake i Noreg fekk han jobben som biblioteksjef ved Deichmanske i Kristiania. Her byrja han jobben med å reformere drifta av biblioteka.

Eit lite tankeeksperiment…Kva om du kom inn på biblioteket og måtte vende deg til skranken og be om ei spesiell bok som bibliotekaren måtte hente til deg? At alle bøkene som det var mogeleg å låne stod oppstilt i hyller som berre bibliotekaren fekk røre?  Eller kva om sakprosa ikkje var ordna etter innhald?

Før Håkon Nyhuus overtok som sjef på Deichmanske i 1898 var det slik. Nyhuus sørga for at hyllene blei opna for publikum, slik at lånarane sjølve kunne finne boka dei ynskja. Andre endringar var at samlinga blei oppstilt etter emne og ein innførte Dewey-systemet frå USA i tillegg til at ein starta opp med katalogisering.

Nyhuus gjorde også forandringar når det kom til korleis innbyggjarane kunne få tak i bøker. Han oppretta filialar, og som eit stunt i marknadsføring let han sine tilsette låne ut bøker i parkane om sommaren. Han fornya bokstammen ut i frå tanken om at bøker skulle vere oppdaterte og nyttige – biblioteka skulle ikkje vere museum for bøker. Biblioteket blei i større grad opna opp for barn og unge, og ein starta med formidling retta mot denne brukargruppa. Endringane gjorde at talet på utlån auka sterkt. Før Nyhuus overtok var utlånet på 30000 bøker i året. Etter få år var utlånet 300000 [4] . Imponerande veks.

Dette lille tilbakeblikket synar at folkebiblioteka har endra seg mykje i løpet av dei siste 120 åra. Frå å vere ein stad kor ein måtte be om å få låne ei bok – og betale for det om ein ikkje var blant dei fattigaste, til at vederlagsfritt kan sitte heime og tinga bøker via bibsok.no for så hente dei på sitt lokale bibliotek. Samfunns-oppdraget blir også på enkelte bibliotek løyst på andre måtar enn tidlegare. I tillegg til dei ordinære tilboda, kan ein på enkelte bibliotek låne med seg ymse utstyr heim, eller gjere seg bruk av det i biblioteka sine skaparverkstadar.

[1] (Byberg & Frisvold 2001 s. 4)

[2](Frisvold, 1990 s. 31, 36). Frisvold, Ø. (1990) Gratisprinsippet før og nå. I: Mer enn bøker: SBIH 50 år : Jubileumsskrift. Aarekk, H. E (red) s. 29-46 (Oslo) Statens bibliotek og informasjonshøgskole

[3]Ericsen, A. (2005, 2. august). NBF tilbakeviser angrep på gratisprinsippet. Norsk bibliotekforening.no [nettstad]. Lese: 10.10.2019 https://norskbibliotekforening.no/2005/08/nbf-tilbakeviser-angrep-pa-gratisprinsippet/

[4](Frisvold, 1997, s 21) Frisvold, Ø. (1997). Bibliotek : kultur og samfunn : lærebok. Oslo. Høgskolen i Oslo, Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag, Bibliotek og informasjonsstudiene

Bibliotek som del av sikkerhetsnettet

Skrevet av Mads Andersen

Heia bloggen!  I dagens blogginnlegg ønsker jeg å ta opp et tema som ble samtaleemne etter den muntlige presentasjonen av pensumstoff forrige uke (uke 41) og et argument innenfor
biblioteksdebatten, nemlig hvorvidt bibliotekene skal fungere som et sikkerhetsnett i samfunnet. Meningen med dette blogginnlegget fra min side er å fordre debatt, ikke å komme med en endelig konklusjon eller svar. Jeg baserer meg i stor grad på R. David Lankes tanker og hans argument om at vi burde forvente mer av bibliotek og bibliotekarer nå og i fremtiden. Mange vil nok være uenige med han på en del ting, og det er helt greit.

Når man tenker på et sosialt sikkerhetsnett er det lett å tenke på folketrygd, nav, og institusjoner som har med vanskeligstilte mennesker å gjøre, enten det handler om fattigdom eller ja – at alle mennesker har visse rettigheter i samfunnet som man må ta hensyn til slik at ingen «faller bakpå» eller er dårligere stilt enn de aller fleste. «Alle skal med i velferdssamfunnet vårt». Det er lettere å se den påstanden som et ideal å strebe etter, enn å faktisk få det til i praksis overalt. For det er ikke slik at hverken kommuner, fylker eller biblioteker har utømmelig med ressurser og midler. Der igjen er det snakk om en slags terskel på hvor lite ressurser og midler man kan og burde klare seg på i et samfunn – det er en helt annen debatt igjen som jeg ikke ønsker å gå inn på. Ser man på biblioteket og det kan bidra med i forbindelse med sikkerhetsnettet, så har det i stor grad handlet om å kjøpe inn bøker, pcer, lisenser på tidsskrifter og andre tjenester som svært få mennesker har råd til å kjøpe alene. Hensikten har vært å gjøre mye informasjon tilgjengelig for alle. Alle har ikke råd til pc, selv ikke i 2019. Det er ikke alle steder som har internett, og det er ikke alle steder som har et stort ressurssterkt bibliotek. Det handler også om hvordan bibliotekene kan bidra med opplæring av mennesker. Det kan være f.eks skrive-og leseferdigheter i grunnskolen, men også for dem som dropper ut av skolen av ulike årsaker. Det kan være innvandrere som trenger hjelp med å lære seg språket, men også studenter eller forskjellige aktører i arbeidslivet osv. Biblioteket burde ha en informasjonstjeneste som hjelper alle slags folk å finne frem til informasjonen de trenger. Det kan også være å gi kurs og opplæring i datakunnskaper og hvordan man navigerer seg på offentlige nettsider, for å kunne delta i samfunnet som stadig blir mer og mer digitalt. Alle mennesker har ikke vært oppvokst med internett, og ikke alle har tilgang til pc. Hva med dem? På noen steder som ligger grisgrendt til, så er kanskje biblioteket eneste stedet hvor folk har tilgang til internett. Sikkerhetsnettet handler om at alle skal ha et tilbud hvor de kan «ta del i samfunnet». Det ble snakk om i samtalen hvordan f.eks et fengselsbibliotek er en plass hvor de innsatte kan gå for å få ro, og kanskje utvide horisonten sin – som kan være et steg i riktig retning når man snakker om hvordan å integrere disse menneskene inn i samfunnet igjen etter endt soning.

Lankes legger vekt på at biblioteket skal gjøre mer enn å bare tilby tjenester. Bibliotekene burde gå utover samfunnsoppdraget og være mer aktive på opplæringsdelen og få tjenesten ut til folk. Noen vil være uenige i at bibliotekene skal gjøre mer enn det som er tilstrekkelig og nødvendig i fohold til samfunnsoppdraget. Det kan det jo være mange grunner til, blant annet mangel på ressurser til å få gjennomført omfattende arbeid i f.eks grisgrendte strøk eller små kommuner, eller at noen bibliotek ikke ønsker å forandre seg og måten de jobber på. Jeg mener det er helt vesentlig at bibliotekene må endre seg i forhold til behovene som finnes i samfunnet, både på lokalt og også nasjonalt nivå. Nå for tiden er det et økende behov for informasjonskompetanse blant befolkningen. Med så mye tilgjengelig informasjon som finnes på nett, så kan det være vanskelig å skille fakta fra fake news. Mye informasjon kan virke troverdig selvom det som står kan være helt hinsides all fornuft. Der har bibliotekarene en oppgave om å opplyse folk/gi folk den kunnskapen de trenger for å navigere seg på nett i vårt digitale samfunn og kunne skille mellom god og dårlig informasjon. Disse oppgavene vil jeg påstå er en del av samfunnsoppdraget til bibliotekene generelt slik det står i folkebibliotekloven Kapittel 1 §1:
«…Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell
virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til
disposisjon for alle som bor i landet.
Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og
debatt. Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet,
allsidighet og aktualitet…»
Selv om punktene som er sitert overfor i loven gjelder for folkebibliotek i norsk sammenheng, er de vesentlige for alle typer bibliotek. Punktene er vage og hva bibliotekene kan tilby av medier, tjenester osv varierer i stor grad fra sted til sted ut i fra hvilke behov som finnes i lokalsamfunnene, hva slags bibliotek det er snakk om, hvor mye ressurser bibliotekene har, og hvilke tiltak bibliotekene selv igangsetter for å holde seg relevante kan variere. Noen kommuner som har små bibliotek kan f.eks inngå samarbeid med hverandre slik de har gjort i Berg, Lenvik, Torsken, Tranøy og Sørreisa. Siden alle kommunene er små, så har de ikke penger og ressurser til å tilby alle tjenester alle stedene. De har derfor inngått samarbeid for å dele på oppgavene og dermed kunne tilby en mer helhetlig tilbud til lokalsamfunnet. Andre eksempler på tiltak er bokbusser, bokbåt for å gjøre tjenester tilgjengelig for folk flest. Og det er det Sikkerhetsnettet handler om; å gjøre tjenester og informasjon mer tilgjengelige, men også bidra til opplæring slik at folk kan lettere navigere seg og fungere i samfunnet de lever i.

Kilder:
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1985-12-20-108#KAPITTEL_1
R. David Lankes, Expect more; Demanding better libraries for today’s complex world, 2012,
http://Davidlankes.org
Egne notater fra forelesningen med Aud Tåga, uke 41,2019.

Spirited Away (2001)

Skrevet av Ole Martin Højmark

På vei til sitt nye hjem bestemmer foreldrene til Chihiro seg for å ta en snarvei, og kommer over en nedslitt og forlatt bygd. Det står likevel masse nylaget mat, hvorav foreldrene forsyner seg kraftig mens Chihiro utforsker videre.

Hun treffer etter hvert på en gutt som advarer henne om at de må komme seg over elva før solnedgang, men på vei tilbake oppdager hun at foreldrene er blitt forvandlet til griser!
Samtidig fyldes bygda opp av spøkelsesaktige skikkelser, og Chihiro blir fanget i åndeverdenen.

For å redde foreldrene blir hun nødt å skrive en kontrakt med heksa som driver stedet, som viser seg å være et spa for ånder og andre mystiske vesener.

Hentet fra: http://www.nausicaa.net/miyazaki/interviews/sen.html (10.10.19)

 Denne japanske animasjonsfilmen fra Studio Ghibli ble skrevet og regissert av Hayao Miyazaki, som også står bak bl.a. Laputa: Castle in the Sky, Princess Mononoke, My Neighbor Totoro og Kiki’s Delivery Service. Bakgrunnen for tematikken i filmen kom av at Miyazaki syntes filmer og tegneserier, spesielt for unge jenter, bare tok opp temaer som forelskelse og kjærlighet. Dette gjenspeilet seg ikke med virkeligheten, i hvert fall ikke hos hans familie og omgangskrets.

I created a heroine who is an ordinary girl, someone with whom the audience can sympathize. It’s not a story in which the characters grow up, but a story in which they draw on something already inside them, brought out by the particular circumstances. I want my young friends to live like that, and I think they, too, have such a wish.“
— Hayao Miyazaki
(http://www.nausicaa.net/miyazaki/interviews/sen.html)

Filmen kan sies å være Miyazakis tvist på en coming-of-age-fortellingen, og en kan trekke paralleller med filmer som Alice i Eventyrland og Trollmannen fra Oz med at hovedkarakteren blir transportert til en annen verden hvor vanlig logikk ikke hører hjemme.

Spirited Away er laget i karakteristisk Ghibli-stil, og kvaliteten på animasjonen er rett og slett magisk. Enhver med interesse for animasjon bør få med seg denne skattkisten av animasjonsteknikker.

Filmen henter mye inspirasjon fra japansk mytologi, og spesielt interesserte vil nok gjenkjenne flere elementer og skapninger. Det er en visuell kavalkade som vil glede både barn og voksne, akkompagnert av Joe Hisaishis melankolske toner. Det er en tilsynelatende uskyldig fortelling med overaskende dype og mørke temaer og metaforer.

Om en aldri har sett en Ghibli-film før, er Spirited Away en god start på reisen.

Er samfunnets «fjerdested» bibliotekets svar på en aktiv møteplass for debatt?

Skrevet av Lisa Marie Boine

Dette er et forholdsvis kort blogginnlegg om bibliotekets potensielle rolle i samfunnet som debattarena, og hvilken tanke som er bak en slik aktivisering.

Det «fjerdestedet» byr på en interessant samtale, og her er et forsøk.

Hva kan være viktig å vedlikeholde i et aktivt og ikke minst utviklende samfunn? Informasjon og kunnskap er svært relevante, og en allmenn rett tilgjengelig på folkebibliotek. Samtidig vil det kunne være åpenbart å peke på det sosiale aspektet ved institusjonen, fordi språket kan sies å være limet som holder oss sammen. Men hva er et «fjerdested» og hvordan kobles det sammen med det sosiale og biblioteket? Det er først og fremst viktig å kunne dele tanker med hverandre, både i form av spørsmål, svar og undring. Gjennom det som kalles et «fjerdested» vil rom for uavhengige offentlige debatter trolig kunne ta plass og formes. Men før vi går videre inn på det skal jeg forklare litt rundt begrepet «tredjestedet».

Evjen og Audunson i artikkelen The Complex Library fra 2009, tar frem konseptet «the third place» formulert av sosiologen Ray Oldenburg i boken hans The Great Good Place (1989). Konseptet tar for seg det stedet samfunnet kan henvende seg til i fritiden, en plass utenfor hjemmet og jobben. Sett fra en rangert rekkefølge er hjemmet det «første stedet», og jobben blir derfor det «andre stedet» i rekken av steder å besøke med unntak av de to førstnevnte. Tanken til Oldenburg er å belyse en uformell møteplass i det offentlige rom, særlig i forhold til å forme et fungerende samfunn. Biblioteket er et slikt tredjested, og på samme nivå finnes matvarebutikken, kafeer, museum, kino og lignende til sammenligning. Med tanke på innhold av folkebibliotek som et tredje sted, har jeg sett på nettsider fra Oppland- og Hordalandfylkeskommune og funnet publiseringer av folkebibliotekprosjekter. Prosjektet fra Oppland er en eldre hendelse fra 2014/15, mens arrangementet fra Hordaland er fra 2018. Begge setter i gang aktuelle debattarrangement.

Oppland Fylkeskommune har publisert prosjektet; Biblioteket – tar den lokale debatten! På sin offentlige nettside, i samarbeid med Sør-Trøndelag (som nå heter Trøndelag fylke) og Hedmark fylke. Prosjektet er et resultat til lovendringen som trådte i kraft 1 januar 2014. Loven sier ved § 1. Blant annet som markert i gult om målsetting, følgende:

Målet går ut på å følge loven slik den er satt, og ti folkebiblioteker i hver av fylkene Oppland, Trøndelag og Hedmark skal aktivisere den uavhengige offentlige debatten lokalt. Dette er et prosjekt som skulle skje senest våren 2015, og er ingen ny sak. Men det er likevel interessant å følge med på utformingen som tar plass i det nye biblioteket med tanke på lovendringen, og biblioteket som vesen i sammenheng med Oldenburg sitt «third place-concept». Mulig bibliotekloven i nyere tid kan kobles til et annet konsept? Det er verdt å notere at folkebiblioteket gjennom et slikt prosjekt kan skape noe mer enn et tredjested i samfunnet.

Da har vi kommet frem til punktet om «fjerdestedet», et større konsept jeg gjerne vil ta opp. I tillegg til «the third place» altså det tredje sted i offentligheten, belyser Evjen og Audunson i sin artikkel om et alternativ. Marie C. Eikeland har skrevet om «fjerdestedet» i 2007, det innebærer en mellomting av et tredjested og offentligheten. En tankevekker Eikeland tar opp er at selv om biblioteket gir folk tilgang til materiale som vil styrke dem til å bli informerte borgere, har biblioteket ikke tatt rollen som debattarena for nettopp den informasjon og kunnskap i samfunnet. Potensialet til et mer sammenknyttet fellesskap kan ligge i det å dele informasjon og kunnskap gjennom fysisk interaksjon. Det må sies at artikkelen av Evjen og Audunson fra 2009 er delvis utdatert, men tanken rundt temaet er fremdeles relevant per i dag. Spesielt er det interessant å ta opp konseptet for å sammenligne dagens folkebibliotek med et tredje eller fjerde sted.

Som et nyere prosjekt på innføring av debatt på folkebibliotek, har jeg sett på den offentlige nettsiden til Hordaland Fylkeskommune for litt inspirasjon. De har publisert et tidligere arrangement omhandlende klimadebatten hvor fylkeskommunen utfordrer klimaendringene. Gjennom arrangementet av fylkesbiblioteket, Klimaturneen, har dagligleder fra Klimastiftelsen, Lars-Henrik Michelsen, og Geolog Kikki Kleiven, fra Universitetet i Bergen vært tilstede. De har oppfordret folk og deres lokalpolitikere om å tenke lokalt, i en global sammenheng. Diskusjonen ble levende, og fylkesbiblioteksjef Ruth Ørnholt er positiv til at arrangementet bidrar til offentlig samtale og debatt.

Det er befriende å kunne uttrykke sine meninger, men det er ikke alle steder det er rom eller passende med uavhengig offentlig debatt. På den måten kan et folkebibliotek gjerne gi større mulighet for ytringsfrihet, ved å være samfunnets «fjerdested».

Referanser:

“Fjerdestedet»:
Evjen, Sunniva & Audunson, Ragnar. (2009). The complex library: Do the public’s attitudes represent a barrier to institutional change in public libraries? New Library World. 110. 161-174.
DOI: 10.1108/03074800910941356.

Hordaland Fylkeskommune:
https://www.hordaland.no/nn-NO/nyheitsarkiv/2018/fylkesbiblioteket-utfordrar-klimaendringane/
(Endret: 30.01.2018, kl. 13:01)
Hentet: 08.10/19

Oppland Fylkeskommune:
https://bibliotekettardebatten.wordpress.com/om/
(sist oppdatert: 08.08.18)
Hentet: 08.10/19

Biblioteklov:
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1985-12-20-108

 

Bokanmeldelse av Genesis: En litt utenom det vanlige sci-fi thriller

Skrevet av Martin Bakke Mikalsen

En ettermiddag da jeg var innom ark på Nerstranda for å kjøpe nye notatbøker la jeg merke til en bok i hyllene som trakk oppmerksomheten min. Det var en bok med svart omslag, ansiktet til en ape tittet ut på meg med et undrende blikk. En robothånd holder over haken til apen, noe som ga den et undrende uttrykk. Videre så jeg opp på tittelen til boken “Genesis”. Jeg er av den tanken at om man velger en tittel bestående av kun ett eneste ord, så lyser det selvtillit fra forfatteren. Dette var nok til å selge meg boken.

Boken er skrevet av Bernard Beckett og er på den nette størrelsen av 136 sider. Handlingen
er satt i framtiden hundrevis av år fra nå, men mye av historien omhandler slutten av
2000-tallet, kort tid etter mesteparten av menneskeheten er gått under. Historien er delt i to deler. Anaximander som er i eksaminering hvor hun forteller om eksamens temaet sitt, livet til Adam Forde, og besvarer spørsmål fra de tre sensorene. Meste parten av handling skjer i tredjeperson rundt Adam Forde, men historien vil pause fra tid til annen når sensorene stiller Anaximander spørsmål om hennes tolkning av det vi får lese. Dette bidrar til at vi som lesere lærer mer om omstendigheter og hendelser rundt historien.

Hoveddelen av fortellingen skjer etter Adam havner i arrest og det bestemmes at han skal brukes som samtalepartner for en intelligent robot ved navn Art. Forskerne som arbeider på  robotene har ikke lyktes med å programmere en nyansert moralsk forståelse hos robotene. De vil dermed forsøke å gjøre dette slik at Art kan lære selv, slik som mennesker. Dermed blir det flere diskusjoner og krangler mellom Adam og Art, hvor Adam flere ganger argumenterer for hvorfor tankene til en maskin ikke er som tankene til et menneske.

Gjennom boken har de flere samtaler og krangler som går innom temaer om
menneskelighet, sjel, fri vilje, identitet, evolusjon og ideér. Personlig ville jeg anbefalt
boken til ungdom og oppover. Det er en relativt kort og interessant historie som går
innom flere filosofiske spørsmål som kan stimulere til tanker om fremtiden.

Kilder:
[Cover til den norsk oversatte versjonen av Genesis]. Hentet fra
https://www.cappelendamm.no/sek-asset/products/9788202291587.jpg?w=360

[Exempel bilde av en Turing test]. Hentet fra
https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/e/e4/Turing_Test_version_3.pn
g/220px-Turing_Test_version_3.png

Vekk leselysten på biblioteket!

Skrevet av Solbjørg Rasmussen

«No kommer spent»! tenkte eg med meg selv der jeg hasta opp inn på folkebiblioteket i Tromsø. For første gang skulle jeg delta i en lesesirkel, sammen med andre bokentusiaster og holde en samtale om en bok. Jeg valgte å være tidlig ute. For tidlig ute ville noen kanskje si, der jeg satt og klamret meg fast i boken «voksne mennesker» av Maria Aubert.

 

Den hadde rørt noe med meg. Det var så mye drama, det store graviditetsønsket, og familiehistoriene som snørte fortellingen sammen til en klaustrofobisk opplevelse. Til slutt ble det så intenst at jeg måtte legge boken fra meg og trekke pusten.

Lokalet var et middels stort møterom, med et lekkert ovalt bord med ca. 20 sitteplasser rundt. Praten satt løst og summinga varmet samtidig opp stemmebåndene til de forsamlede. Flere strømmet til, noen anpusten, og satte seg godt til rette i de gode myke stolene. Kaffe og tekannen svirret over bordet fra høyre til venstre og tilbake igjen, og hakk i hæl kom skålen med twist.

Denne gangen var det visst et godt oppmøte, over gjennomsnittet sa bibliotekaren, mens ho hurtig henta mer kaffe fra kjøkkenet. Men var dette noe å glede seg til undret jeg meg? Hvem er egentlig så spent å delta på noe så spesielt som en lesesirkel-arrangement?  Så ble vi klare og bibliotekaren for litteraturformidlingen ønsket oss velkommen. Ho fortalte videre om forfatteren, og ei annen ansatt fra biblioteket forklarte hvordan navnet uttales, ikke som Au-bert, men mer franskaktig, som Au-bær.

Så rettet formidleren blikket mot oss, og vi fikk presentere oss med navn og kort om hva vi syntes om boka. Det var mange beskrivelser og noen ekstra godt formulerte. Etter hvert gikk ordet mellom oss og vi rekker opp hånda for tur. Spørsmålene rundt bordet var bl.a. hva det vil si å være voksen. Kvinnene, også jeg, sitter rundt bordet og ser tenkende på den som prater med en en hånd hvilende opp mot ansiktet. Vi samtaler og tenker på hovedpersonen Ida og de andre karakterene i boka, men hvem av de var det egentlig som fortonte seg mest voksent undret vi på?

Jeg skal ikke røpe slutten av boka, men etter at lesesirkelen var over satt jeg igjen med flere dimensjoner av boka, som om jeg skulle hatt lest boken ti gang på rad. Fornøyd og med boken under armen gikk jeg ut i høstmørket mens Bibliotekfasaden lyste bak meg som snødekte Tinden.

Biblioteket vekker leselysten hos meg!

Kiosker og historisk byutvikling

Skrevet av Mads Andersen

Hei alle sammen! I dagens blogginnlegg har jeg lyst til å fortelle dere om et arrangement jeg var på her forleden dag. Nemlig et foredrag om kiosker i Tromsø – holdt av Kulturminnerådgiver Erling Steenstrup og Jos Kögeler fortalte om redningsaksjonen av bykiosken Nilssens kiosk. Foredraget fant sted Onsdag 25.09.19 på Tromsø bibliotek og byarkiv. Foredraget var i regi av
Fortidsminneforeningen som feirer 175 år i år, og markerer dette ved å arrangere flere åpne møter og foredrag utover høsten. Flere av foredragene skal holdes på Tromsø bibliotek og neste foredrag skal være om den materielle arven etter det kvenske og samiske den 30.10.19 – i tilfelle noen av dere lesere allerede er eller blir interessert ved å lese dette blogginnlegget.

For en innflytter som meg, som aldri har vært nord for Trondheim, tenkte jeg at dette foredraget kunne være en fin måte å bli bedre kjent med byen og dens historie på, og det fikk jeg rett i. Jeg har jo lagt merke til et par av disse kioskene på den korte tiden jeg har bodd her oppe, men jeg kunne ikke ane i hvilken grad kioskene satte sitt preg på bybildet i det forrige århundret. De fungerte som sosiale samlingspunkt og var små utsalgssteder for blant annet aviser og tidsskrifter, tobakk m.m. Samtidig som kioskene fungerte som sosiale samlingspunkt, var de også steder som fordret debatt og hvor man fikk tak i nyheter. Inspirert av klassiske forbilder var kioskene også bærere av datidens trender innen arkitektur.

Steenstrup startet innledningsvis med å forklare hvor ordet kiosk kommer fra og hva det betyr, før han fortsatte med å vise bilder av kiosker i Tromsø, byggetegninger, byggesøknader og annen byutviklingshistorie fra Tromsø by mellom 1900-1960-tallet. En sentral person i byutviklinga i Tromsø var Peter Arnet Amundsen som var den første profesjonelt utdanna arkitekten som praktiserte i Nord-Norge. Han var stadskonduktør i Tromsø i 30 år, fra 1914-1944 og tegna blant annet Verdensteateret, Kongsbakken Videregående skole, Geofysisk institutt (vervarslinga for nordnorge), og flere kiosker mellom 1914 og frem til midten av 1920-tallet da verdenssituasjonen endret seg. Amundsen tegnet også flere Jugendhus i Ålesund etter bybrannen i 1904. Avslutningsvis viste Jos Kögeler bilder og fortalte om restaureringsprosessen av Nilssens kiosk. Dette var kun en liten smakebit av foredraget, men håper det vekket en liten interesse, slik det gjorde hos meg.

Raketten kiosk på stortorget, bilde tatt av undertegnede 25.09.19

En brennende suksess

Skrevet av Håkon Renna Eilertsen

Fahrenheit 451- Ray Bradbury

«It was a pleasure to burn. It was a special pleasure to see things eaten, to see things blackened and changed. With the brass nozzle in his fists, with this great python spitting its venomous kerosene upon the world, the blood pounded in his head, and his hands were the hands of some amazing conductor playing all the symphonies of blazing and 5 burning to bring down the tatters and charcoal ruins of history.»
Utdrag av bokens åpning

Fahrenheit 451 er skrevet av Ray Bradbury og utgitt i 1953, bare fire år etter 1984 av George Orwell. Historien er plassert i en dystopisk fremtid, hvor frie tanker og ikke minst litteratur er mislikt og ulovlig. Hovedpersonen, Guy Montag, er en brannmann som har som jobb å svare på alarmer som tilsier at det er funnet bøker som må brennes. Dette er en direkte referanse til den berømte tittelen, som er det antallet grader hvor papir tar fyr.

Montag føler seg ensom, utilpass og tilmed uten de riktige ordene til å beskrive sine følelser i et samfunn hvor menneskene ikke lenger virkelig kjenner hverandre, naboen, eller i den forstanden: noe som helst. Han møter en jente ved navnet Clarisse McClellan, en uortodoks, lunefull og nysgjerrig person som foretrekker å spørre hvorfor istedenfor hvordan. Sjefen hans, Beatty, en mann som pleide å hengi seg til bøker før i tiden, blir mer og mer mistenkelig ovenfor Montags medlidenhet ovenfor mennesker som ønsker å dø fremfor å leve i en verden uten bøker. Hans kone Mildred er en skygge av en person, som Montag føler han har de minste kjennskap til.

Fahrenheit 451 ligger i den kategorien bøker som oftest omtales som «bøker du MÅ lese». Skrevet på 18 dager i kjelleren til et bibliotek har Ray Bradbury invitert oss inn i en verden hvor meninger, fri tenkning og uortodokse oppførsel er sett ned på, hvis ikke strengt tatt ulovlig. Det tok ikke lang tid før Bradburys roman ble anerkjent som et stort verk, da ikke lang tid etter publisering ble beskrevet av August Derleth som «et brutalt og sjokkerende profetisk syn på en mulig fremtid,».

Om man kan sette seg ned å lese denne boken med tanker om å kose seg kan være vanskelig å svare på. Med flere brilliante øyeblikk og en krypende klaustrofobi er dette en bok som kan (noen vil tilføye «MÅ») anbefales til alle. Boken kan beskrives for å være kort og presis i det den vil fortelle, uten å kaste bort tid.

Rays visjon om fremtiden ble kanskje ikke så lik fremtiden som han tenkte, men det skal sies at skulle man finne seg i å lese denne boken, vil man kunne se noen glimt av profetien som har kommet til virkelighet; boken har tross alt, ironisk nok, blitt forbudt flere ganger.

Kilder og bilder: