Category Archives: Folkebibliotek

Folkebiblioteket som møteplass

Skrevet av Ole Martin Barka Højmark

Folkebibliotekene er en av de få offentlige rom som alltid er helt gratis og tilgjengelig for alle, og har derfor en sterk posisjon som en møteplass i dagens samfunn.

En studie fra 2010 (Svanhild Aabø, Ragnar A. Audunson & Andreas Vårheim) undersøkte hvordan bibliotekene blir brukt som møteplass i tre forskjellige bydeler i Oslo, og hvilke brukere som deltok i de forskjellige kategoriene som ble identifisert. Disse bydelene ble delt inn i gentrifisert, mellomklasse og multikulturelt.
Hensikten bak denne studien var å bekrefte folkebibliotekets posisjon som en møteplass og for å kartlegge videre utvikling på dette området. Den er en del av PLACE-prosjektet, og var spesielt viktig på grunn av mangel på empirisk data på dette området.

Samfunnet blir mer og mer digitalisert og multikulturelt, men samtidig som kompleksiteten blir større, har de fleste av oss havnet i våre egne informasjonsbobler. På grunn av hvordan internett er bygget opp, er våre digitale liv stadig mindre nyansert. Innholdet og informasjon blir i stor grad formet etter våre behov. Et åpenbart eksempel på dette kan en se på reklame som blir presentert til den enkelte, mens en mer subtil boble formes rundt politikk og verdier. Dette har ført til at spekteret av forskjellige meninger tilsynelatende har forsvunnet, og diskusjoner ofte blir presentert som fullstendig polariserte.

Det er derfor et stort behov for en inkluderende og åpen institusjon som kan fungere som en møteplass som bygger på mangfold, felleskap og kommunikasjon. En lavintensiv møteplass der forskjellige kulturelle og politiske verdier eksponeres for hverandre slik at de kan kommunisere, diskutere og utfordres i et åpent felleskap, fremfor «oss mot dem»-problematikken som ofte oppstår i diskusjoner på nett.

I denne studien ble 6 typer møteplasser identifisert.

  1. Torg/åpen plass, et sted hvor en kan møte og starte samtaler med fremmede.
  2. Møteplass mellom mangfold av mennesker, en uformell tredjepart.
  3. Offentlig rom, et sted hvor en kan engasjere seg politisk, og kommunisere direkte med politikere. Her var det en korrelasjon mellom høyere alder og økt deltakelse, og ble som en sosial aktivitet for eldre.
  4. Gruppeaktiviteter, der en kan møte venner/kollegaer og gjøre noe kollektivt. Dette kan være gjennom et samarbeidsprosjekt eller å gjøre egne ting i et felleskap.
  5. Metamøteplass, der en samles for å finne andre møteplasser.
  6. Virtuell/digital møteplass. Det var spesielt jobbsøkere og hjemmeværende som ble trukket frem som brukere av denne.

Det som kommer frem, er at uansett om en bruker biblioteket alene eller sammen med noen, så gir det en følelse av tilhørighet til et felleskap og solidaritet. Det kan derfor anses som en sosial møteplass, i kontrast med det tradisjonelle synet mange fortsatt har av biblioteket.

I forhold til hvem som bruker de forskjellige møteplassene, viste det seg at omgivelser og miljø spilte en mye mindre rolle en antatt, bruken var noenlunde lik i alle tre bydelene.
Et interessant funn var at, i motsetning til stereotypien, høy utdanning ikke nødvendigvis var knyttet til større bruk av biblioteket. Det spekuleres at det heller er en korrelasjon mellom lavere inntekt og høy biblioteksbruk, og at tilknytningen til høyere utdanning først og fremst kom av at det var mange fattige studenter. Det var også mange flere brukere med lavere utdanning enn forventet. Men det spesifiseres i studien at det vil trenges mer forskning på området før det kan sies med sikkerhet. Lavere inntekt kunne også korreleres til større bruk av biblioteket som en høy-intensiv møteplass, både som en metamøteplass for å finne høy-intensive aktiviteter og for deltakelse på aktiviteter i bibliotekets regi.

Det samsvarer med idéen om at biblioteket fungerer som et knutepunkt som fjerner sosiale barrierer. Det er en arena som likestiller muligheten for å være en aktiv borger, uavhengig av bakgrunnen til den enkelte person. Dette betyr jo også at biblioteket er en ganske viktig institusjon i demokratisk sammenheng. Det at biblioteket bidrar aktivt til det lokale felleskapet og bygger tillit mellom dem og folket, spiller en stor rolle i å engasjere brukerne.
Dette fikk vi jo se direkte eksempler på i Oslo, med både Deichman og Biblo.

Folkebiblioteket brukes altså av et vidt spektrum av mennesker som har behov for forskjellige typer møteplasser. De seks møteplassene som ble nevnt tidligere viser generelle retninger som utviklingen bør følge. Statistikken viser at alle kategoriene blir brukt i varierende grad av alle demografiene. Det poengteres dog at mer forskning på området fortsatt er nødvendig, og kanskje oppdages flere møteplassbehov etter hvert. Det legges spesielt vekt på å skape møter på tvers av kulturelle og etniske linjer.

Bibliotekets rolle som møteplass er allerede ganske solid, både for høy- og lav-intensive møter, og mye tyder på at denne rollen vil fortsette å vokse i tiden fremover.

Referanse:

Aabø, Svanhild, Audunson, Ragnar A., & Vårheim, Andreas (2010).

How do public libraries function as meeting places?

https://app.cristin.no/projects/show.jsf?id=288092

 

Hva skal biblioteket egentlig være?

Skrevet av Håkon Renna Eilertsen

Biblioteket som vi kjenner det har tatt noen meget store sprang de siste årene. Fra tiden hvor det ikke fantes bibliotekarutdanninger (man fikk bare opplæring direkte på er bibliotek) til det moderne biblioteket som skal inneholde alt fra dyrebar og uvurderlig lokalhistorier til stasjoner hvor man kan spile FIFA.

Denne utviklingen er i helhet en god vri og samsvarer med samfunnsutviklingen så langt. Biblioteket i dag inneholder mildt sagt et myriader av forskjellige gratis tjenester og arrangementer som (dog det selvfølgelig speiler omfanget av ressurser biblioteket har å rutte med) overrasker selv en tidligere bibliotekrotte; nemlig undertegnende.

Biblioteket jeg vokste opp i blant reinsdyr og -30 grader celsius i Øst-Finnmark var mest en slags gullgruve da jeg begynte å grave meg ned i Harry-potter serien for første gang. Å sitte stille i hjørnet hvor fantasi-avdelingen var og lese meg trøtt stjal mange timer fra dagene, dog det gikk til et godt formål. Det var ikke spesielt mye ellers jeg gjorde der, og det var greit. Jeg trenge ikke mer enn bøkene og stillheten.

Men når jeg kom til Tromsø og fikk innsyn i all aktiviteten som foregikk der var det et flott syn som stirret tilbake. Det jeg ble mest overrasket over var advokatvakta, som tilbyr gratis juridisk rådgivning. Den første tanken min var at det virket veldig «over the top», men det gikk opp for meg at det er slike ting et bibliotek skal inneholde: gratis arrangementer og ikke minst tjenester som ellers ville vært utilgjengelig for noen. Det tradisjonelle sterile biblioteket som hadde som eneste oppgave å låne ut bøker tilbyr nå strikking, mental helsehjelp, juridisk rådgivning, datakurs og informasjonskompetanse for å nevne noen få.

Det blir nesten litt vanskelig å forklare nettopp hva et bibliotek er. Så da må man nesten spørre seg om hva et bibliotek EGENTLIG skal være. Man kan jo begynne med den første setningen i formålsparagraf 1 for folkebibliotek:

Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet.

Denne målsettingen, ved å være sådan vag, gir mulighet for bibliotekene til å iverksette disse tjeneste som nevnt over. Men det var ikke alltid slik. De tidlige «store» bibliotekene hadde som sin enestående oppgave å låne ut bøker til brukere. Så hvordan endte vi opp her?

Det enkleste svaret tror jeg ligger i at bibliotekene speiler samfunnet. Det moderne samfunnet har lagt på is de gamle tenkemetodene og gjort temaer som før ville vært tabu åpent for diskusjon. Fokuset på individet, endringer i selve samfunnsmønsteret som dikterer normene våre og nye teknologiske muligheter samt problemer har endret samfunnet, og dermed biblioteket.

Endringene skjer ikke bare i bibliotekene, men også de som skal jobbe der. Bibliotekene i dag tar i bruk stadig mer iøynefallende strategier: Det Deichmanske bibliotek i Oslo la ut høsten 2015 stillinger i biblioteket hvor de søkende ikke behøve bibliotekarutdanning. Det ble mye debatt om hva denne saken betydde. Er bibliotekene blitt så hyper postmodernistisk at ikke engang bibliotekarer trengs i biblioteket? Nei. Det er fortsatt bibliotekarer som jobber der, men behovet for annen kompetanse innenfor felt som bibliotekarer kanskje ikke har begynner å vise seg. Ved research-biblioteket i Leicester bestod nyansatte under en omstrukturering av mennesker fra forskjellige disipliner.

Med stort omfang, kommer behovet for bred kompetanse. For at bibliotekene skal kunne holde tritt med nåtidens høye informasjonsnivå trengs det kompetanse som ikke nødvendigvis kan hentes fra de tradisjonelle bibliotekarene, selv tatt i hensyn til deres egen økende kompetansebehov.

Så langt ser vi at bibliotekene har endret seg enormt mye, ikke ulikt samfunnet vårt har. Et annet synspunkt som man må ta stilling til i forhold til det moderne biblioteket er dets omfang ikke bare som en institusjon men også mot andre institusjoner og bygg som formidler kunnskap. Det ville ikke vært altfor lang av en uttøyning å si at biblioteket nærmest kan beskrives som et kulturhus, en kino eller en fritidsklubb. Poenget er at biblioteket nesten konkurrerer med disse nevnte organisasjonstypene og institusjonene.

Der hvor biblioteket da skiller seg fra andre kulturformidlere og utdanningsalternativer er at tjenestene er gratis, og vil fortsette å være det. Og det tenker jeg er nok. Hoved filosofien til biblioteket skal være å tilby tjenester gratis som relateres til, vel egentlig alt som kan tenkes (kanskje mest av alt på basistjenester som folk trenger for å delta i samfunnet). Da er det ikke så rart at det blir vanskelig å forklare i en setning hva et bibliotek er, fordi det kan være alt som trengs; fra de som vil være og strikke, finne en god bok eller spille FIFA.

Referanser og bilder:

 

Bibliotekrevolusjonens forkjempere

Av Snorre Johannessen

Som bibliotekstudenter fokuserer vi som oftest på hvordan bibliotek er i dag. Vi ser på hvordan biblioteket opererer og hvilke problemer vi står ovenfor. Det kan være hvordan og lære barn og voksne nettvett, eller hvordan å øke utlånstallene, som vi stadig ser synke. Vi ser også fremover på hvordan bibliotek skal forbli relevant i et samfunn hvor teknologi stadig utfordrer biblioteket til å fornye seg. Dette gjør at vi som bibliotekstudenter som oftest fokuserer på dette, hvordan nytenkning kan vi bidra med når vi kommer inn i arbeidslivet.

I dette innlegget ønsker jeg heller å se tilbake på norsk bibliotekhistorie. Da biblioteket, og ideen om hva et bibliotek var, opplevde å gå gjennom et paradigmeskifte. Dette forekommer på slutten av 1800-tallet. Da det nittende århundre startet var Norge underlagt Danmark, noe vi hadde vært i flere hundre år. Mens hundre år senere hadde vi både vært i union med vår bror i øst, Sverige, og ved starten av det neste århundre ble Norge endelig selvstendig igjen.

Det nittende århundre var fullt av interessante og viktige personer som fremmet de moderne ideene vi i dag følger eller har videreutviklet våre samfunn med. To av disse var Hans Tambs Lyche (1857-1898) og Haakon Nyhuus (1866-1913). Disse to har vært uvurderlig for innføringen av folkebiblioteket som vi i dag kjenner det i Norge. Begge hadde vært utenlands og fått impulser som de tok med seg hjem til Norge.

Hans Tambs Lyche reiste først til Frankrike for å studere før han dro videre til USA og jobbet på jernbaneanlegget i Chicago. Han videreutdannet seg til prest og flyttet til New England. I 1892 flyttet han hjem igjen til Norge. Her ble han en viktig kulturpersonlighet som redaktør for sitt eget magasin, Kringsjaa. I bladet skrev han blant annet at:

“La os bygge Bibliotheker ligesaavel som Kirker udover Landet, det betalr sig. Betaler sig i øget Intelligens og Arbeidskraft blandt Folket, i bedre Sæder og lysere og sundere Liv.”

Han skrev mye i Kringsjaa, blant annet om folkebiblioteket og hvordan dette burde innføres i Norge. Noe som etter hvert førte til at man ville utrede muligheten for å forandre bibliotekene i Kristiania. Dessverre døde Lyche når folkebiblioteket åpnet, og fikk dessverre ikke oppleve deres innflytelse på det norske samfunn.

Da man bestemte seg for å endre det norske bibliotekvesenet henvendte man seg til en annen “Amerika kjenner”. Nemlig Haakon Nyhuus. Han hadde som Lyche dratt til Chicago og sett hvordan bibliotekene var verdsatt og satset på i USA.  Han merket seg blant annet at de var utadvendt mot publikum. De som kom til biblioteket kunne få hvilken som helst informasjon. Bibliotekarene var der for å hjelpe, og drev bare smått med sosial kontroll. De var altså forsiktige med å begrense tilgang på informasjon ut ifra hvem låneren var. I Norge på denne tiden var bibliotekarene veldig opptatte med å passe på hvem som kunne låne hva, og foreslo heller litteratur de mente passet lånerne.

Da Nyhuus valgte å reise hjem tok ikke lang tid før han fikk jobben som biblioteksjef på Deichman i 1898. Han startet arbeidet med mottoet: “Publikum fremfor alt”. Det ble bygget filialer rundt om i hovedstaden, bøkene skulle nå alle. Samtidig fokuserte han på å få kjøpt inn bøker for å kunne treffe ett bredt publikum. Både faglitteratur og skjønnlitteratur ble kjøpt inn til samlingene. Dewey som var ett rimelig nytt katalogsystem ble innført, noe om gjorde det enklere å finne bøker. I tillegg skulle barn også få innpass på bibliotekene. Til slutt ønsket Nyhuus at de som jobbet med alt dette skulle også være fagutdannet, men dette ble ikke innført før i 1940.

Effektene av grepene er legendariske i norske bibliotekmiljø. Utlånet eksploderte. Det ble lånt ut i underkant av 30,000 bøker i året før revolusjonen. Etter noen år med folkebiblioteket var utlånet rundt 300,000 i året. Boksamlingen hadde økt i denne perioden, men ikke mer enn normalt, det var ikke den nyinnkjøpte litteraturen som kunne ta æren for oppsvinget. Folkebiblioteket var en braksuksess.

Dette er egentlig en mye større historie, men gjennom disse to pionerne får vi ett inntrykk av hvordan bibliotek forandret seg, men også hvorfor. Begge to hadde emigrert for å finne utdanning og arbeid. De endte opp i Chicago hvor de fikk se et bibliotek som tydeligvis gjorde sterkt inntrykk. Tilbake i Norge er det også tydelig at miljøet i Kristiania var åpen for forandring. Det virker som at Lyche møtte et mottakelig publikum. Haakon Nyhuus som kom inn litt senere, men i utvikling av folkebiblioteket, klarte å gjennomføre store endringer. Så om det er noe for oss som bibliotekstudenter å ta fra dette, må det være å se til andre for nye ideer, ikke bare være fornøyd med dagens ordning. Fordi om verden er blitt mindre med moderne teknologi, er den enda ganske stor.

Referanseliste

Frisvold, Øivind: «Kunnskap er makt: Norsk bibliotekhistorie – kultur, politikk og samfunn»

https://nbl.snl.no/Haakon_Nyhuus

https://nbl.snl.no/Hans_Tambs_Lyche

Reisa

Skrevet av Silje Holden Birkeland

@Pixabay

Som bibliotekar «in spe» har eg fundert litt på den utvikla som har vore i bibliotekverda berre i løpet av den tida eg har vore aktiv bibliotekbrukar. Eg hugsar framleis den høgtidlege stemninga på barneavdelinga, samt kjensla av at ein måtte vere stille og nesten smyge seg rundt. Eg hugsar kor stas det var å få boka registrert ut hjå bibliotekaren. Det eg og hugsar, var då eg blei så gamal at eg kunne få blått lånekort, og dermed låne i avdelinga for vaksne. Det var stas det.

Nå er eg sjølv den som låner ut bøker til håpefulle unge, og den som hjelp dei med 3D print, bygging med Strawbees og til å kome i gang med Micro:Bit i biblioteklokala. I dette blogginnlegget har eg lyst til å ta deg med på ei lita reise inn i fortida, for å syne fram den store endringa som har skjedd i bibliotekverda.

Tanken om å ha samlingar med bøker for å kunne drive med opplysning, læring og utvikling er gamal, faktisk var det presteskapet som på 1700-talet danna dei fyrste leseselskapa her i Noreg. Dette gjorde dei for å blant anna auke moralen, gje betre kunnskap om kristendom og for å motarbeide overtru[1]. Dei fyste boksamlingane henta pengar til drift frå innsamlingar, gåver, kontingentar og betaling for lån. Det var berre dei aller fattigaste som ikkje måtte betala. Lånte ein til dømes ei bok frå eit av leseselskapa til bispen Peder Hansen (1746-1810), avgjorde boka si storleik kor møkje ein måtte betale. Tok ein med seg ei stor og tung bok, kunne ein risikere å betale 8 skilling i leige kvar veke, noko som i dag ville blitt ei leige på i overkant av 15 kroner. Ikkje før i 1872 kom tilskot til bibliotek inn som ein fast post på statsbudsjettet. Den gode ordninga kor alle, uansett bustad og status kan låne gratis frå alle folkebiblioteka i Noreg, blei ikkje sett i verk før i 1972. I perioden 1947 -1972 var det gratis å gjere bruk av folkebiblioteket i den kommunen ein høyrte heime i[2].

Til tross for at gratisprinsippet blei vedtatt for over 70 år tilbake, hender det at det er oppe til debatt. I fylgje Anders Ericson på Norsk bibliotekforening sine sider har det i ein tidsperiode på omlag 20 år fram til 2005 vore 7 ulike forslag frå departement og regjeringar som kunne ha svekka gratisprinsippet om dei hadde blitt vedtatt [3]. Eit lite dukk ned i Ot.prp. nr. 46 (2004-2005) punkt 3.4.7.3.9 synar at endringane gjerne går på om det skal betalast ekstra for spesialtenester som blir debattert. Gratisprinsippet for utlån av ulike media, bruk av digitalt utstyr osb. på folkebibliotek står med andre ord stødig.

Når ein besøker eit bibliotek i dag kan ein gå rundt å kikke nett som ein vil. Stoppe opp, ta ei bok ut av hylla, bla litt og setje tilbake på same plass (det er iallefall min bønn til deg) – eller låne den. Men slik har det ikkje alltid vore.

Høyrt om Håkon Nyhuus? Om ikkje skal du få ein særdeles kjapp innføring her: Håkon Nyhuus (1866 – 1913) blir av mange oppfatta som den store reformatoren i bibliotekverda. Han reiste som 17-åring til USA kor han gjekk gradene i biblioteket og opparbeidde seg viktig erfaring frå det amerikanske biblioteksystemet. Vel gift og tilbake i Noreg fekk han jobben som biblioteksjef ved Deichmanske i Kristiania. Her byrja han jobben med å reformere drifta av biblioteka.

Eit lite tankeeksperiment…Kva om du kom inn på biblioteket og måtte vende deg til skranken og be om ei spesiell bok som bibliotekaren måtte hente til deg? At alle bøkene som det var mogeleg å låne stod oppstilt i hyller som berre bibliotekaren fekk røre?  Eller kva om sakprosa ikkje var ordna etter innhald?

Før Håkon Nyhuus overtok som sjef på Deichmanske i 1898 var det slik. Nyhuus sørga for at hyllene blei opna for publikum, slik at lånarane sjølve kunne finne boka dei ynskja. Andre endringar var at samlinga blei oppstilt etter emne og ein innførte Dewey-systemet frå USA i tillegg til at ein starta opp med katalogisering.

Nyhuus gjorde også forandringar når det kom til korleis innbyggjarane kunne få tak i bøker. Han oppretta filialar, og som eit stunt i marknadsføring let han sine tilsette låne ut bøker i parkane om sommaren. Han fornya bokstammen ut i frå tanken om at bøker skulle vere oppdaterte og nyttige – biblioteka skulle ikkje vere museum for bøker. Biblioteket blei i større grad opna opp for barn og unge, og ein starta med formidling retta mot denne brukargruppa. Endringane gjorde at talet på utlån auka sterkt. Før Nyhuus overtok var utlånet på 30000 bøker i året. Etter få år var utlånet 300000 [4] . Imponerande veks.

Dette lille tilbakeblikket synar at folkebiblioteka har endra seg mykje i løpet av dei siste 120 åra. Frå å vere ein stad kor ein måtte be om å få låne ei bok – og betale for det om ein ikkje var blant dei fattigaste, til at vederlagsfritt kan sitte heime og tinga bøker via bibsok.no for så hente dei på sitt lokale bibliotek. Samfunns-oppdraget blir også på enkelte bibliotek løyst på andre måtar enn tidlegare. I tillegg til dei ordinære tilboda, kan ein på enkelte bibliotek låne med seg ymse utstyr heim, eller gjere seg bruk av det i biblioteka sine skaparverkstadar.

[1] (Byberg & Frisvold 2001 s. 4)

[2](Frisvold, 1990 s. 31, 36). Frisvold, Ø. (1990) Gratisprinsippet før og nå. I: Mer enn bøker: SBIH 50 år : Jubileumsskrift. Aarekk, H. E (red) s. 29-46 (Oslo) Statens bibliotek og informasjonshøgskole

[3]Ericsen, A. (2005, 2. august). NBF tilbakeviser angrep på gratisprinsippet. Norsk bibliotekforening.no [nettstad]. Lese: 10.10.2019 https://norskbibliotekforening.no/2005/08/nbf-tilbakeviser-angrep-pa-gratisprinsippet/

[4](Frisvold, 1997, s 21) Frisvold, Ø. (1997). Bibliotek : kultur og samfunn : lærebok. Oslo. Høgskolen i Oslo, Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag, Bibliotek og informasjonsstudiene

Er samfunnets «fjerdested» bibliotekets svar på en aktiv møteplass for debatt?

Skrevet av Lisa Marie Boine

Dette er et forholdsvis kort blogginnlegg om bibliotekets potensielle rolle i samfunnet som debattarena, og hvilken tanke som er bak en slik aktivisering.

Det «fjerdestedet» byr på en interessant samtale, og her er et forsøk.

Hva kan være viktig å vedlikeholde i et aktivt og ikke minst utviklende samfunn? Informasjon og kunnskap er svært relevante, og en allmenn rett tilgjengelig på folkebibliotek. Samtidig vil det kunne være åpenbart å peke på det sosiale aspektet ved institusjonen, fordi språket kan sies å være limet som holder oss sammen. Men hva er et «fjerdested» og hvordan kobles det sammen med det sosiale og biblioteket? Det er først og fremst viktig å kunne dele tanker med hverandre, både i form av spørsmål, svar og undring. Gjennom det som kalles et «fjerdested» vil rom for uavhengige offentlige debatter trolig kunne ta plass og formes. Men før vi går videre inn på det skal jeg forklare litt rundt begrepet «tredjestedet».

Evjen og Audunson i artikkelen The Complex Library fra 2009, tar frem konseptet «the third place» formulert av sosiologen Ray Oldenburg i boken hans The Great Good Place (1989). Konseptet tar for seg det stedet samfunnet kan henvende seg til i fritiden, en plass utenfor hjemmet og jobben. Sett fra en rangert rekkefølge er hjemmet det «første stedet», og jobben blir derfor det «andre stedet» i rekken av steder å besøke med unntak av de to førstnevnte. Tanken til Oldenburg er å belyse en uformell møteplass i det offentlige rom, særlig i forhold til å forme et fungerende samfunn. Biblioteket er et slikt tredjested, og på samme nivå finnes matvarebutikken, kafeer, museum, kino og lignende til sammenligning. Med tanke på innhold av folkebibliotek som et tredje sted, har jeg sett på nettsider fra Oppland- og Hordalandfylkeskommune og funnet publiseringer av folkebibliotekprosjekter. Prosjektet fra Oppland er en eldre hendelse fra 2014/15, mens arrangementet fra Hordaland er fra 2018. Begge setter i gang aktuelle debattarrangement.

Oppland Fylkeskommune har publisert prosjektet; Biblioteket – tar den lokale debatten! På sin offentlige nettside, i samarbeid med Sør-Trøndelag (som nå heter Trøndelag fylke) og Hedmark fylke. Prosjektet er et resultat til lovendringen som trådte i kraft 1 januar 2014. Loven sier ved § 1. Blant annet som markert i gult om målsetting, følgende:

Målet går ut på å følge loven slik den er satt, og ti folkebiblioteker i hver av fylkene Oppland, Trøndelag og Hedmark skal aktivisere den uavhengige offentlige debatten lokalt. Dette er et prosjekt som skulle skje senest våren 2015, og er ingen ny sak. Men det er likevel interessant å følge med på utformingen som tar plass i det nye biblioteket med tanke på lovendringen, og biblioteket som vesen i sammenheng med Oldenburg sitt «third place-concept». Mulig bibliotekloven i nyere tid kan kobles til et annet konsept? Det er verdt å notere at folkebiblioteket gjennom et slikt prosjekt kan skape noe mer enn et tredjested i samfunnet.

Da har vi kommet frem til punktet om «fjerdestedet», et større konsept jeg gjerne vil ta opp. I tillegg til «the third place» altså det tredje sted i offentligheten, belyser Evjen og Audunson i sin artikkel om et alternativ. Marie C. Eikeland har skrevet om «fjerdestedet» i 2007, det innebærer en mellomting av et tredjested og offentligheten. En tankevekker Eikeland tar opp er at selv om biblioteket gir folk tilgang til materiale som vil styrke dem til å bli informerte borgere, har biblioteket ikke tatt rollen som debattarena for nettopp den informasjon og kunnskap i samfunnet. Potensialet til et mer sammenknyttet fellesskap kan ligge i det å dele informasjon og kunnskap gjennom fysisk interaksjon. Det må sies at artikkelen av Evjen og Audunson fra 2009 er delvis utdatert, men tanken rundt temaet er fremdeles relevant per i dag. Spesielt er det interessant å ta opp konseptet for å sammenligne dagens folkebibliotek med et tredje eller fjerde sted.

Som et nyere prosjekt på innføring av debatt på folkebibliotek, har jeg sett på den offentlige nettsiden til Hordaland Fylkeskommune for litt inspirasjon. De har publisert et tidligere arrangement omhandlende klimadebatten hvor fylkeskommunen utfordrer klimaendringene. Gjennom arrangementet av fylkesbiblioteket, Klimaturneen, har dagligleder fra Klimastiftelsen, Lars-Henrik Michelsen, og Geolog Kikki Kleiven, fra Universitetet i Bergen vært tilstede. De har oppfordret folk og deres lokalpolitikere om å tenke lokalt, i en global sammenheng. Diskusjonen ble levende, og fylkesbiblioteksjef Ruth Ørnholt er positiv til at arrangementet bidrar til offentlig samtale og debatt.

Det er befriende å kunne uttrykke sine meninger, men det er ikke alle steder det er rom eller passende med uavhengig offentlig debatt. På den måten kan et folkebibliotek gjerne gi større mulighet for ytringsfrihet, ved å være samfunnets «fjerdested».

Referanser:

“Fjerdestedet»:
Evjen, Sunniva & Audunson, Ragnar. (2009). The complex library: Do the public’s attitudes represent a barrier to institutional change in public libraries? New Library World. 110. 161-174.
DOI: 10.1108/03074800910941356.

Hordaland Fylkeskommune:
https://www.hordaland.no/nn-NO/nyheitsarkiv/2018/fylkesbiblioteket-utfordrar-klimaendringane/
(Endret: 30.01.2018, kl. 13:01)
Hentet: 08.10/19

Oppland Fylkeskommune:
https://bibliotekettardebatten.wordpress.com/om/
(sist oppdatert: 08.08.18)
Hentet: 08.10/19

Biblioteklov:
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1985-12-20-108