Category Archives: mdv-1204

Reisa

Skrevet av Silje Holden Birkeland

@Pixabay

Som bibliotekar «in spe» har eg fundert litt på den utvikla som har vore i bibliotekverda berre i løpet av den tida eg har vore aktiv bibliotekbrukar. Eg hugsar framleis den høgtidlege stemninga på barneavdelinga, samt kjensla av at ein måtte vere stille og nesten smyge seg rundt. Eg hugsar kor stas det var å få boka registrert ut hjå bibliotekaren. Det eg og hugsar, var då eg blei så gamal at eg kunne få blått lånekort, og dermed låne i avdelinga for vaksne. Det var stas det.

Nå er eg sjølv den som låner ut bøker til håpefulle unge, og den som hjelp dei med 3D print, bygging med Strawbees og til å kome i gang med Micro:Bit i biblioteklokala. I dette blogginnlegget har eg lyst til å ta deg med på ei lita reise inn i fortida, for å syne fram den store endringa som har skjedd i bibliotekverda.

Tanken om å ha samlingar med bøker for å kunne drive med opplysning, læring og utvikling er gamal, faktisk var det presteskapet som på 1700-talet danna dei fyrste leseselskapa her i Noreg. Dette gjorde dei for å blant anna auke moralen, gje betre kunnskap om kristendom og for å motarbeide overtru[1]. Dei fyste boksamlingane henta pengar til drift frå innsamlingar, gåver, kontingentar og betaling for lån. Det var berre dei aller fattigaste som ikkje måtte betala. Lånte ein til dømes ei bok frå eit av leseselskapa til bispen Peder Hansen (1746-1810), avgjorde boka si storleik kor møkje ein måtte betale. Tok ein med seg ei stor og tung bok, kunne ein risikere å betale 8 skilling i leige kvar veke, noko som i dag ville blitt ei leige på i overkant av 15 kroner. Ikkje før i 1872 kom tilskot til bibliotek inn som ein fast post på statsbudsjettet. Den gode ordninga kor alle, uansett bustad og status kan låne gratis frå alle folkebiblioteka i Noreg, blei ikkje sett i verk før i 1972. I perioden 1947 -1972 var det gratis å gjere bruk av folkebiblioteket i den kommunen ein høyrte heime i[2].

Til tross for at gratisprinsippet blei vedtatt for over 70 år tilbake, hender det at det er oppe til debatt. I fylgje Anders Ericson på Norsk bibliotekforening sine sider har det i ein tidsperiode på omlag 20 år fram til 2005 vore 7 ulike forslag frå departement og regjeringar som kunne ha svekka gratisprinsippet om dei hadde blitt vedtatt [3]. Eit lite dukk ned i Ot.prp. nr. 46 (2004-2005) punkt 3.4.7.3.9 synar at endringane gjerne går på om det skal betalast ekstra for spesialtenester som blir debattert. Gratisprinsippet for utlån av ulike media, bruk av digitalt utstyr osb. på folkebibliotek står med andre ord stødig.

Når ein besøker eit bibliotek i dag kan ein gå rundt å kikke nett som ein vil. Stoppe opp, ta ei bok ut av hylla, bla litt og setje tilbake på same plass (det er iallefall min bønn til deg) – eller låne den. Men slik har det ikkje alltid vore.

Høyrt om Håkon Nyhuus? Om ikkje skal du få ein særdeles kjapp innføring her: Håkon Nyhuus (1866 – 1913) blir av mange oppfatta som den store reformatoren i bibliotekverda. Han reiste som 17-åring til USA kor han gjekk gradene i biblioteket og opparbeidde seg viktig erfaring frå det amerikanske biblioteksystemet. Vel gift og tilbake i Noreg fekk han jobben som biblioteksjef ved Deichmanske i Kristiania. Her byrja han jobben med å reformere drifta av biblioteka.

Eit lite tankeeksperiment…Kva om du kom inn på biblioteket og måtte vende deg til skranken og be om ei spesiell bok som bibliotekaren måtte hente til deg? At alle bøkene som det var mogeleg å låne stod oppstilt i hyller som berre bibliotekaren fekk røre?  Eller kva om sakprosa ikkje var ordna etter innhald?

Før Håkon Nyhuus overtok som sjef på Deichmanske i 1898 var det slik. Nyhuus sørga for at hyllene blei opna for publikum, slik at lånarane sjølve kunne finne boka dei ynskja. Andre endringar var at samlinga blei oppstilt etter emne og ein innførte Dewey-systemet frå USA i tillegg til at ein starta opp med katalogisering.

Nyhuus gjorde også forandringar når det kom til korleis innbyggjarane kunne få tak i bøker. Han oppretta filialar, og som eit stunt i marknadsføring let han sine tilsette låne ut bøker i parkane om sommaren. Han fornya bokstammen ut i frå tanken om at bøker skulle vere oppdaterte og nyttige – biblioteka skulle ikkje vere museum for bøker. Biblioteket blei i større grad opna opp for barn og unge, og ein starta med formidling retta mot denne brukargruppa. Endringane gjorde at talet på utlån auka sterkt. Før Nyhuus overtok var utlånet på 30000 bøker i året. Etter få år var utlånet 300000 [4] . Imponerande veks.

Dette lille tilbakeblikket synar at folkebiblioteka har endra seg mykje i løpet av dei siste 120 åra. Frå å vere ein stad kor ein måtte be om å få låne ei bok – og betale for det om ein ikkje var blant dei fattigaste, til at vederlagsfritt kan sitte heime og tinga bøker via bibsok.no for så hente dei på sitt lokale bibliotek. Samfunns-oppdraget blir også på enkelte bibliotek løyst på andre måtar enn tidlegare. I tillegg til dei ordinære tilboda, kan ein på enkelte bibliotek låne med seg ymse utstyr heim, eller gjere seg bruk av det i biblioteka sine skaparverkstadar.

[1] (Byberg & Frisvold 2001 s. 4)

[2](Frisvold, 1990 s. 31, 36). Frisvold, Ø. (1990) Gratisprinsippet før og nå. I: Mer enn bøker: SBIH 50 år : Jubileumsskrift. Aarekk, H. E (red) s. 29-46 (Oslo) Statens bibliotek og informasjonshøgskole

[3]Ericsen, A. (2005, 2. august). NBF tilbakeviser angrep på gratisprinsippet. Norsk bibliotekforening.no [nettstad]. Lese: 10.10.2019 https://norskbibliotekforening.no/2005/08/nbf-tilbakeviser-angrep-pa-gratisprinsippet/

[4](Frisvold, 1997, s 21) Frisvold, Ø. (1997). Bibliotek : kultur og samfunn : lærebok. Oslo. Høgskolen i Oslo, Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag, Bibliotek og informasjonsstudiene

Bibliotek som del av sikkerhetsnettet

Skrevet av Mads Andersen

Heia bloggen!  I dagens blogginnlegg ønsker jeg å ta opp et tema som ble samtaleemne etter den muntlige presentasjonen av pensumstoff forrige uke (uke 41) og et argument innenfor
biblioteksdebatten, nemlig hvorvidt bibliotekene skal fungere som et sikkerhetsnett i samfunnet. Meningen med dette blogginnlegget fra min side er å fordre debatt, ikke å komme med en endelig konklusjon eller svar. Jeg baserer meg i stor grad på R. David Lankes tanker og hans argument om at vi burde forvente mer av bibliotek og bibliotekarer nå og i fremtiden. Mange vil nok være uenige med han på en del ting, og det er helt greit.

Når man tenker på et sosialt sikkerhetsnett er det lett å tenke på folketrygd, nav, og institusjoner som har med vanskeligstilte mennesker å gjøre, enten det handler om fattigdom eller ja – at alle mennesker har visse rettigheter i samfunnet som man må ta hensyn til slik at ingen «faller bakpå» eller er dårligere stilt enn de aller fleste. «Alle skal med i velferdssamfunnet vårt». Det er lettere å se den påstanden som et ideal å strebe etter, enn å faktisk få det til i praksis overalt. For det er ikke slik at hverken kommuner, fylker eller biblioteker har utømmelig med ressurser og midler. Der igjen er det snakk om en slags terskel på hvor lite ressurser og midler man kan og burde klare seg på i et samfunn – det er en helt annen debatt igjen som jeg ikke ønsker å gå inn på. Ser man på biblioteket og det kan bidra med i forbindelse med sikkerhetsnettet, så har det i stor grad handlet om å kjøpe inn bøker, pcer, lisenser på tidsskrifter og andre tjenester som svært få mennesker har råd til å kjøpe alene. Hensikten har vært å gjøre mye informasjon tilgjengelig for alle. Alle har ikke råd til pc, selv ikke i 2019. Det er ikke alle steder som har internett, og det er ikke alle steder som har et stort ressurssterkt bibliotek. Det handler også om hvordan bibliotekene kan bidra med opplæring av mennesker. Det kan være f.eks skrive-og leseferdigheter i grunnskolen, men også for dem som dropper ut av skolen av ulike årsaker. Det kan være innvandrere som trenger hjelp med å lære seg språket, men også studenter eller forskjellige aktører i arbeidslivet osv. Biblioteket burde ha en informasjonstjeneste som hjelper alle slags folk å finne frem til informasjonen de trenger. Det kan også være å gi kurs og opplæring i datakunnskaper og hvordan man navigerer seg på offentlige nettsider, for å kunne delta i samfunnet som stadig blir mer og mer digitalt. Alle mennesker har ikke vært oppvokst med internett, og ikke alle har tilgang til pc. Hva med dem? På noen steder som ligger grisgrendt til, så er kanskje biblioteket eneste stedet hvor folk har tilgang til internett. Sikkerhetsnettet handler om at alle skal ha et tilbud hvor de kan «ta del i samfunnet». Det ble snakk om i samtalen hvordan f.eks et fengselsbibliotek er en plass hvor de innsatte kan gå for å få ro, og kanskje utvide horisonten sin – som kan være et steg i riktig retning når man snakker om hvordan å integrere disse menneskene inn i samfunnet igjen etter endt soning.

Lankes legger vekt på at biblioteket skal gjøre mer enn å bare tilby tjenester. Bibliotekene burde gå utover samfunnsoppdraget og være mer aktive på opplæringsdelen og få tjenesten ut til folk. Noen vil være uenige i at bibliotekene skal gjøre mer enn det som er tilstrekkelig og nødvendig i fohold til samfunnsoppdraget. Det kan det jo være mange grunner til, blant annet mangel på ressurser til å få gjennomført omfattende arbeid i f.eks grisgrendte strøk eller små kommuner, eller at noen bibliotek ikke ønsker å forandre seg og måten de jobber på. Jeg mener det er helt vesentlig at bibliotekene må endre seg i forhold til behovene som finnes i samfunnet, både på lokalt og også nasjonalt nivå. Nå for tiden er det et økende behov for informasjonskompetanse blant befolkningen. Med så mye tilgjengelig informasjon som finnes på nett, så kan det være vanskelig å skille fakta fra fake news. Mye informasjon kan virke troverdig selvom det som står kan være helt hinsides all fornuft. Der har bibliotekarene en oppgave om å opplyse folk/gi folk den kunnskapen de trenger for å navigere seg på nett i vårt digitale samfunn og kunne skille mellom god og dårlig informasjon. Disse oppgavene vil jeg påstå er en del av samfunnsoppdraget til bibliotekene generelt slik det står i folkebibliotekloven Kapittel 1 §1:
«…Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell
virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til
disposisjon for alle som bor i landet.
Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og
debatt. Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet,
allsidighet og aktualitet…»
Selv om punktene som er sitert overfor i loven gjelder for folkebibliotek i norsk sammenheng, er de vesentlige for alle typer bibliotek. Punktene er vage og hva bibliotekene kan tilby av medier, tjenester osv varierer i stor grad fra sted til sted ut i fra hvilke behov som finnes i lokalsamfunnene, hva slags bibliotek det er snakk om, hvor mye ressurser bibliotekene har, og hvilke tiltak bibliotekene selv igangsetter for å holde seg relevante kan variere. Noen kommuner som har små bibliotek kan f.eks inngå samarbeid med hverandre slik de har gjort i Berg, Lenvik, Torsken, Tranøy og Sørreisa. Siden alle kommunene er små, så har de ikke penger og ressurser til å tilby alle tjenester alle stedene. De har derfor inngått samarbeid for å dele på oppgavene og dermed kunne tilby en mer helhetlig tilbud til lokalsamfunnet. Andre eksempler på tiltak er bokbusser, bokbåt for å gjøre tjenester tilgjengelig for folk flest. Og det er det Sikkerhetsnettet handler om; å gjøre tjenester og informasjon mer tilgjengelige, men også bidra til opplæring slik at folk kan lettere navigere seg og fungere i samfunnet de lever i.

Kilder:
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1985-12-20-108#KAPITTEL_1
R. David Lankes, Expect more; Demanding better libraries for today’s complex world, 2012,
http://Davidlankes.org
Egne notater fra forelesningen med Aud Tåga, uke 41,2019.

Er samfunnets «fjerdested» bibliotekets svar på en aktiv møteplass for debatt?

Skrevet av Lisa Marie Boine

Dette er et forholdsvis kort blogginnlegg om bibliotekets potensielle rolle i samfunnet som debattarena, og hvilken tanke som er bak en slik aktivisering.

Det «fjerdestedet» byr på en interessant samtale, og her er et forsøk.

Hva kan være viktig å vedlikeholde i et aktivt og ikke minst utviklende samfunn? Informasjon og kunnskap er svært relevante, og en allmenn rett tilgjengelig på folkebibliotek. Samtidig vil det kunne være åpenbart å peke på det sosiale aspektet ved institusjonen, fordi språket kan sies å være limet som holder oss sammen. Men hva er et «fjerdested» og hvordan kobles det sammen med det sosiale og biblioteket? Det er først og fremst viktig å kunne dele tanker med hverandre, både i form av spørsmål, svar og undring. Gjennom det som kalles et «fjerdested» vil rom for uavhengige offentlige debatter trolig kunne ta plass og formes. Men før vi går videre inn på det skal jeg forklare litt rundt begrepet «tredjestedet».

Evjen og Audunson i artikkelen The Complex Library fra 2009, tar frem konseptet «the third place» formulert av sosiologen Ray Oldenburg i boken hans The Great Good Place (1989). Konseptet tar for seg det stedet samfunnet kan henvende seg til i fritiden, en plass utenfor hjemmet og jobben. Sett fra en rangert rekkefølge er hjemmet det «første stedet», og jobben blir derfor det «andre stedet» i rekken av steder å besøke med unntak av de to førstnevnte. Tanken til Oldenburg er å belyse en uformell møteplass i det offentlige rom, særlig i forhold til å forme et fungerende samfunn. Biblioteket er et slikt tredjested, og på samme nivå finnes matvarebutikken, kafeer, museum, kino og lignende til sammenligning. Med tanke på innhold av folkebibliotek som et tredje sted, har jeg sett på nettsider fra Oppland- og Hordalandfylkeskommune og funnet publiseringer av folkebibliotekprosjekter. Prosjektet fra Oppland er en eldre hendelse fra 2014/15, mens arrangementet fra Hordaland er fra 2018. Begge setter i gang aktuelle debattarrangement.

Oppland Fylkeskommune har publisert prosjektet; Biblioteket – tar den lokale debatten! På sin offentlige nettside, i samarbeid med Sør-Trøndelag (som nå heter Trøndelag fylke) og Hedmark fylke. Prosjektet er et resultat til lovendringen som trådte i kraft 1 januar 2014. Loven sier ved § 1. Blant annet som markert i gult om målsetting, følgende:

Målet går ut på å følge loven slik den er satt, og ti folkebiblioteker i hver av fylkene Oppland, Trøndelag og Hedmark skal aktivisere den uavhengige offentlige debatten lokalt. Dette er et prosjekt som skulle skje senest våren 2015, og er ingen ny sak. Men det er likevel interessant å følge med på utformingen som tar plass i det nye biblioteket med tanke på lovendringen, og biblioteket som vesen i sammenheng med Oldenburg sitt «third place-concept». Mulig bibliotekloven i nyere tid kan kobles til et annet konsept? Det er verdt å notere at folkebiblioteket gjennom et slikt prosjekt kan skape noe mer enn et tredjested i samfunnet.

Da har vi kommet frem til punktet om «fjerdestedet», et større konsept jeg gjerne vil ta opp. I tillegg til «the third place» altså det tredje sted i offentligheten, belyser Evjen og Audunson i sin artikkel om et alternativ. Marie C. Eikeland har skrevet om «fjerdestedet» i 2007, det innebærer en mellomting av et tredjested og offentligheten. En tankevekker Eikeland tar opp er at selv om biblioteket gir folk tilgang til materiale som vil styrke dem til å bli informerte borgere, har biblioteket ikke tatt rollen som debattarena for nettopp den informasjon og kunnskap i samfunnet. Potensialet til et mer sammenknyttet fellesskap kan ligge i det å dele informasjon og kunnskap gjennom fysisk interaksjon. Det må sies at artikkelen av Evjen og Audunson fra 2009 er delvis utdatert, men tanken rundt temaet er fremdeles relevant per i dag. Spesielt er det interessant å ta opp konseptet for å sammenligne dagens folkebibliotek med et tredje eller fjerde sted.

Som et nyere prosjekt på innføring av debatt på folkebibliotek, har jeg sett på den offentlige nettsiden til Hordaland Fylkeskommune for litt inspirasjon. De har publisert et tidligere arrangement omhandlende klimadebatten hvor fylkeskommunen utfordrer klimaendringene. Gjennom arrangementet av fylkesbiblioteket, Klimaturneen, har dagligleder fra Klimastiftelsen, Lars-Henrik Michelsen, og Geolog Kikki Kleiven, fra Universitetet i Bergen vært tilstede. De har oppfordret folk og deres lokalpolitikere om å tenke lokalt, i en global sammenheng. Diskusjonen ble levende, og fylkesbiblioteksjef Ruth Ørnholt er positiv til at arrangementet bidrar til offentlig samtale og debatt.

Det er befriende å kunne uttrykke sine meninger, men det er ikke alle steder det er rom eller passende med uavhengig offentlig debatt. På den måten kan et folkebibliotek gjerne gi større mulighet for ytringsfrihet, ved å være samfunnets «fjerdested».

Referanser:

“Fjerdestedet»:
Evjen, Sunniva & Audunson, Ragnar. (2009). The complex library: Do the public’s attitudes represent a barrier to institutional change in public libraries? New Library World. 110. 161-174.
DOI: 10.1108/03074800910941356.

Hordaland Fylkeskommune:
https://www.hordaland.no/nn-NO/nyheitsarkiv/2018/fylkesbiblioteket-utfordrar-klimaendringane/
(Endret: 30.01.2018, kl. 13:01)
Hentet: 08.10/19

Oppland Fylkeskommune:
https://bibliotekettardebatten.wordpress.com/om/
(sist oppdatert: 08.08.18)
Hentet: 08.10/19

Biblioteklov:
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1985-12-20-108

 

Bibliotekets rolle for å integrere og skape likhet mellom ulike mennesker

Skrevet av SH

Biblioteket er et sted hvor alle kan komme og benytte seg av resursene som tilbys. Dermed vil biblioteket være en møteplass for flere ulike mennesker. Biblioteket skal også integrere ulike mennesker og skape likhet i et samfunn. Hvordan kan biblioteket være en møteplass som samler ulike grupper? Jeg vil se på dette spørsmålet og finne ut hva ulike mennesker mener om dette. I artikkelen «Biblioteket som motor i å skape lokalsamfunn med sammmenhengskraft i en flerkulturell storbykontekst» skriver Audunson og Aabø om hvordan biblioteket kan være en møteplass og hvordan denne institusjonen får ulike grupper til å møtes. Her spør de ulike grupper mennesker om hva de vil biblioteket skal være og ser på eksempler fra ulike bibliotek i Oslo. Derfor bruker jeg det som kommer fram i denne artikkelen for å få et bedre syn på hva folk mener om bibliotekets rolle for integrering.

Er det mange som egentlig mener at biblioteket skal være for at forskjellige mennesker skal bli kjent med hverandre? Fra tidligere undersøkelser finnes det forskjellige svar. Noen ser ikke på biblioteket som noe møtested for samfunnet, mens noen mener biblioteket kan være det. Fra en tidligere undersøkelse av Audunson ble bibliotekarer og politikere spurt om hvorfor biblioteket spiller en viktig rolle i samfunnet. Politikerne var opptatt av at biblioteket skal fremme kunnskap og lesing, ikke for å bringe folk sammen. Bibliotekarene derimot var mer opptatt av biblioteket som et sted for å fremme likhet og demokrati. Det var få fra gruppene som tenkte på biblioteket som et møtested, noe et bibliotek må være for at ulike mennesker skal kunne bli kjent med hverandre (Audunson & Aabø, 2013, s.40).

Biblioteket skal være en lavintensiv møteplass. Dette går ut på at ulike typer mennesker med ulike interesser kan møte hverandre. Da gir det rom for at ulike mennesker blir eksponert for andre interesser og kulturer enn sin egen. Høyintensive møteplasser, derimot, er steder hvor folk med samme interesser møtes og kanskje diskuterer sine interesser (Audunson & Aabø, 2013, s.41).

Audunson og Aabø intervjuet ulike fokusgrupper og spurte gruppene om meninger om biblioteket og hvordan biblioteket bør være (Audunson & Aabø, 2013, s.43). De som regnes som ikkebrukere av biblioteket er opptatte av at bibliotekene har utlån av bøker, skal være en møteplass, gi leksehjelp, datamaskiner og aviser til folk (Audunson & Aabø, 2013, s.45). Integrasjon var noe som ble tatt opp av flere grupper. Både ikkebrukerne og brukerne mente at dette var viktig for biblioteket (Audunson & Aabø, 2013, s.46). Biblioteket skal være et sosialt sted.

Hva trengs å gjøre for at biblioteket skal bringe ulike mennesker sammen? Begge gruppene påpekte at biblioteket kan ha lengre åpent. Da vil det større deler av dagen være en del av bydelen. Det burde være leksehjelp der, for barn og ungdom (Audunson & Aabø, 2013, s.47). Dermed vil unge kunne møtes på biblioteket etter skoletid. Dette hjelper med å få ulike mennesker sammen.

I bibliotekene har det vært veldig mye fokus på integrasjon av de minioritetsspråklige. Leksehjelp, lesesirkel for minoritetsspråklige kvinner, poesi for mennesker fra Pakistan og India og egne minioritetsrådgivere er tiltak som er blitt gjort for å hjelpe ulike mennesker i samfunnet i en bydel i Oslo. Flere mener at språkopplæring i norsk og lesing også burde være en større del av bibliotektilbudet (Audunson & Aabø, 2013, s.44-45). I tillegg til dette har minioeritetsrådgiveren og rektoren i en videregående skole uttalt at det ikke trenger bare arrangementer som er rettet mot en gruppe mennesker, men arrangementer som trekker til seg flere ulike grupper. Da blir integreringen bedre, når ulike grupper kan møtes sammen. For å gjøre dette kan man heller arrangere poesikvelder med både norsk og andre typer poesi fra ulike steder i verden (Audunson & Aabø, 2013, s.45).

Å gjøre biblioteket om til et opplevelsessenter kan gjøre en forskjell for å få ulike mennesker til å møtes. Et forslag fra en barne- og ungdomsorganisasjon for å få ulike kulturer til å møtes, var å arrangere kulturkister. Dette går ut på å finne gjenstander som er typiske for ulike land (Audunson & Aabø, 2013, s.45-46).

Møte mellom ulike generasjoner ble trukket fram i Audunson og Aabø sin artikkel (2013, s.45). Dette burde biblioteket være et sted for, fordi det kommer flere mennesker med ulike aldre dit hver dag. De gjør kanskje forskjellige ting, noen studerer, noen leser bøker, noen leser aviser, men alle er i samme bygg.

Man kan se at det er mange tiltak man kan gjøre for at folk fra forskjellige kulturer skal bli kjent med hverandre. Dette skal skape en lavintensiv møteplass. Det kommer mange ulike mennesker innom biblioteket, men det er det å få disse menneskene til å prate med hverandre og bli kjent med hverandre som er noe man kan jobbe med. Man trenger bare kreativiteten og forslag fra forskjellige mennesker til hva som kan gjøres. Både barn, voksne, eldre og mennesker med ulike bakgrunner har ideer for aktiviteter som kan bringe folk sammen.

Referanser:

Audunson, Ragnar & Aabø, Svanhild. (2013). «Biblioteket som motor i å skape lokalsamfunn med sammenhengskraft i en flerkulturell storbykontekst». Nordisk Tidskrift for Informasjonsvidenskab og Kulturformidling, 2(1), 39-50.