Tag Archives: bibliotekhistorie

Bokbusser og bokbåter: Hva er egentlig det?

Skrevet av Simon Aleksander Govasli

  • En liten smakebit av bibliotekhistorien og alternative former for bibliotek

«The Public library of Cincinnati’s first bookmobile, circa 1927 / via the Public library of Cincinnati “ – messynessychic.com

En bokbuss er en buss eller et kjøretøy på hjul og har som funksjon å være et omreisende bibliotek. En av de viktigste egenskapene til en bokbuss er at den kan dekke store geografiske områder, og komme seg til steder der de beboende har vanskelig for å komme seg til et bibliotek. Dette gjelder spesielt den mindre mobile folkegruppen barn og unge.

Wikipedia nevner at bokbussene er en del av den «oppsøkende bibliotekvirksomheten» og blir sendt ut fra fylkesbibliotekene.

Bokbussene har en lang historie, men i nyere tid har veldig mange av disse blitt kuttet bort på grunn av kostnaden å drive disse. Dette har skapt stor debatt i bibliotekmiljøet og ikke minst i mange lokalmiljøer.

En av de nyeste tilfellene av avvikling av bokbusser er den samiske og den lulesamiske bokbussen i Nordland. Disse bussene blir kuttet fra og med 1. Januar 2020. Og det har vært stor debatt om noen andre kommuner skal overta driften av bussene, eller om fylkeskommunen Nordland klarer å skaffe nok tilskudd til å fortsette å drifte tilbudet videre.

Motargumentet mot å drive disse er kostnadene, som nærmer seg 1.7 millioner, men blir kuttet ned til 500.000 kroner per buss. Noe som blir for lite å drive disse. Hvilken prislapp skal man sette for kulturdeling og bevaring?  Og er det verdt det å bruke millioner av kroner på tilbud til små folkegrupper? Dette er spørsmål som er veldig vanskelig å svare på, og kanskje derfor det er så vanskelig å finne en god løsning på dette problemet.

Fordelene med å ha en bokbuss er at mennesker som ellers har vanskelig for å reise langt til et bibliotek kan få det i umiddelbar nærhet. Dette inkluderer ikke bare bøker, men også andre kulturtilbud, filmer, lydbøker og et mylder av andre medier de ellers ikke ville hatt mulighet til å utnytte. Kan ikke de dra til biblioteket, kan biblioteket dra til dem.

Mobile bibliotek har også potensiale til å dekke enorme geografiske områder, noe stasjonære bibliotek har vanskelig for å gjøre. Det er bedre å ha ett fantastisk tilbud, istedenfor mange dårlige spredt rundt omkring. En fordel som kan nevnes også er at bøkene står ikke bare og støver, samtidig som det er veldig lett å holde materialet oppdatert og relevant siden volumet av bøker tilgjengelig rett og slett blir mindre.

Det er også viktig for eldre å holde seg aktive, samtidig som at barn og unge som leser i ung alder vil få stor nytte av det senere i livet. Så selv om det er dyrt å drive er det ikke alt som kan måles i norske kroner. Samtidig skal det også nevnes at ifølge Opplæringsloven § 9-2 skal alle elever ha tilgang til skolebibliotek, noe som ikke alltid blir fulgt opp. Og en del av skolebibliotekene som faktisk blir opprettholdt har veldig lav standard, så derfor kan det tenkes at å ha et samlet og solid tilbud kan være bedre for alle.

Det finnes også andre former for oppsøkende bibliotekvirksomhet, en av disse er bokbåter. I de tre vestlandsfylkene Sogn og Fjordane, Møre og romsdal og Hordaland går bokbåten «Epos.»

«Bokbåttenesta starta i Møre og Romsdal og i Sogn og Fjordane i 1964 med båten Epos. Då hadde tenesta vore i drift i Hordaland sidan 1959 med ulike båtar.» – smp.no

Epos har en lang historie på vestlandet, og har vært noe flere generasjoner ute i grendene har hatt god nytte av. Dessverre har også Bokbåten Epos i lang tid vært truet med nedleggelse, men klarer å overleve fra år til år. Hvorfor det da? Den lange tradisjonen og renomméet til bokbåten er veldig kjent. Dessverre har antall besøksdager i året, besøkende og utleide bøker minsket siden starten av 2000-tallet, noe som har motivert regjeringen til å kutte den. Heldigvis består den enda.

Når man tenker bokbåt tenker man kanskje hovedsakelig på et mobilt bibliotek som reiser via vann. Men et bibliotek leverer ikke bare bøker, men også kultur. Det nevnes også at Epos også tilbyr «profesjonelle utøvarar av kunstuttrykk som musikk, sang, teikning, forteljing scenekunst, litteratur mfl.» – smp

«I tillegg til utlån av bøker har bokbåten ei viktig oppgåve som formidlar av levande profesjonell kultur. Også i vår digitaliserte underhaldningstid står barna forventningsfulle på kaia når båten kjem.» – smp.no

“In addition to motor vehicles, bookmobiles have been based on various means of conveyance, including bicycles, boats, and trains, as well as elephants, camels, horses, mules, and donkeys.” – Wikipedia om Bookmobiles

Så det finnes et mylder av forskjellige mobile biblioteker og tjenester, det neste blir vel en bibliotekshund?

Anbefaler også å lese mer om bokbusser og bokbåten Epos fra kildene nedenfor!:

https://no.wikipedia.org/wiki/Bokbuss
https://no.wikipedia.org/wiki/Bokb%C3%A5ten_%C2%ABEpos%C2%BB
https://www.smp.no/meninger/ytring/2019/02/08/%C2%ABEi-stille-byr%C3%A5kratstyrt-avvikling%C2%BB-18435902.ece
https://en.wikipedia.org/wiki/Bookmobile
https://www.messynessychic.com/2013/10/08/to-the-bookmobile-the-library-on-wheels-of-yesteryear/
https://ranano.no/kan-vare-over-for-den-samiske-bokbussen/29.11-07:59

 

 

Bibliotekrevolusjonens forkjempere

Av Snorre Johannessen

Som bibliotekstudenter fokuserer vi som oftest på hvordan bibliotek er i dag. Vi ser på hvordan biblioteket opererer og hvilke problemer vi står ovenfor. Det kan være hvordan og lære barn og voksne nettvett, eller hvordan å øke utlånstallene, som vi stadig ser synke. Vi ser også fremover på hvordan bibliotek skal forbli relevant i et samfunn hvor teknologi stadig utfordrer biblioteket til å fornye seg. Dette gjør at vi som bibliotekstudenter som oftest fokuserer på dette, hvordan nytenkning kan vi bidra med når vi kommer inn i arbeidslivet.

I dette innlegget ønsker jeg heller å se tilbake på norsk bibliotekhistorie. Da biblioteket, og ideen om hva et bibliotek var, opplevde å gå gjennom et paradigmeskifte. Dette forekommer på slutten av 1800-tallet. Da det nittende århundre startet var Norge underlagt Danmark, noe vi hadde vært i flere hundre år. Mens hundre år senere hadde vi både vært i union med vår bror i øst, Sverige, og ved starten av det neste århundre ble Norge endelig selvstendig igjen.

Det nittende århundre var fullt av interessante og viktige personer som fremmet de moderne ideene vi i dag følger eller har videreutviklet våre samfunn med. To av disse var Hans Tambs Lyche (1857-1898) og Haakon Nyhuus (1866-1913). Disse to har vært uvurderlig for innføringen av folkebiblioteket som vi i dag kjenner det i Norge. Begge hadde vært utenlands og fått impulser som de tok med seg hjem til Norge.

Hans Tambs Lyche reiste først til Frankrike for å studere før han dro videre til USA og jobbet på jernbaneanlegget i Chicago. Han videreutdannet seg til prest og flyttet til New England. I 1892 flyttet han hjem igjen til Norge. Her ble han en viktig kulturpersonlighet som redaktør for sitt eget magasin, Kringsjaa. I bladet skrev han blant annet at:

“La os bygge Bibliotheker ligesaavel som Kirker udover Landet, det betalr sig. Betaler sig i øget Intelligens og Arbeidskraft blandt Folket, i bedre Sæder og lysere og sundere Liv.”

Han skrev mye i Kringsjaa, blant annet om folkebiblioteket og hvordan dette burde innføres i Norge. Noe som etter hvert førte til at man ville utrede muligheten for å forandre bibliotekene i Kristiania. Dessverre døde Lyche når folkebiblioteket åpnet, og fikk dessverre ikke oppleve deres innflytelse på det norske samfunn.

Da man bestemte seg for å endre det norske bibliotekvesenet henvendte man seg til en annen “Amerika kjenner”. Nemlig Haakon Nyhuus. Han hadde som Lyche dratt til Chicago og sett hvordan bibliotekene var verdsatt og satset på i USA.  Han merket seg blant annet at de var utadvendt mot publikum. De som kom til biblioteket kunne få hvilken som helst informasjon. Bibliotekarene var der for å hjelpe, og drev bare smått med sosial kontroll. De var altså forsiktige med å begrense tilgang på informasjon ut ifra hvem låneren var. I Norge på denne tiden var bibliotekarene veldig opptatte med å passe på hvem som kunne låne hva, og foreslo heller litteratur de mente passet lånerne.

Da Nyhuus valgte å reise hjem tok ikke lang tid før han fikk jobben som biblioteksjef på Deichman i 1898. Han startet arbeidet med mottoet: “Publikum fremfor alt”. Det ble bygget filialer rundt om i hovedstaden, bøkene skulle nå alle. Samtidig fokuserte han på å få kjøpt inn bøker for å kunne treffe ett bredt publikum. Både faglitteratur og skjønnlitteratur ble kjøpt inn til samlingene. Dewey som var ett rimelig nytt katalogsystem ble innført, noe om gjorde det enklere å finne bøker. I tillegg skulle barn også få innpass på bibliotekene. Til slutt ønsket Nyhuus at de som jobbet med alt dette skulle også være fagutdannet, men dette ble ikke innført før i 1940.

Effektene av grepene er legendariske i norske bibliotekmiljø. Utlånet eksploderte. Det ble lånt ut i underkant av 30,000 bøker i året før revolusjonen. Etter noen år med folkebiblioteket var utlånet rundt 300,000 i året. Boksamlingen hadde økt i denne perioden, men ikke mer enn normalt, det var ikke den nyinnkjøpte litteraturen som kunne ta æren for oppsvinget. Folkebiblioteket var en braksuksess.

Dette er egentlig en mye større historie, men gjennom disse to pionerne får vi ett inntrykk av hvordan bibliotek forandret seg, men også hvorfor. Begge to hadde emigrert for å finne utdanning og arbeid. De endte opp i Chicago hvor de fikk se et bibliotek som tydeligvis gjorde sterkt inntrykk. Tilbake i Norge er det også tydelig at miljøet i Kristiania var åpen for forandring. Det virker som at Lyche møtte et mottakelig publikum. Haakon Nyhuus som kom inn litt senere, men i utvikling av folkebiblioteket, klarte å gjennomføre store endringer. Så om det er noe for oss som bibliotekstudenter å ta fra dette, må det være å se til andre for nye ideer, ikke bare være fornøyd med dagens ordning. Fordi om verden er blitt mindre med moderne teknologi, er den enda ganske stor.

Referanseliste

Frisvold, Øivind: «Kunnskap er makt: Norsk bibliotekhistorie – kultur, politikk og samfunn»

https://nbl.snl.no/Haakon_Nyhuus

https://nbl.snl.no/Hans_Tambs_Lyche

Reisa

Skrevet av Silje Holden Birkeland

@Pixabay

Som bibliotekar «in spe» har eg fundert litt på den utvikla som har vore i bibliotekverda berre i løpet av den tida eg har vore aktiv bibliotekbrukar. Eg hugsar framleis den høgtidlege stemninga på barneavdelinga, samt kjensla av at ein måtte vere stille og nesten smyge seg rundt. Eg hugsar kor stas det var å få boka registrert ut hjå bibliotekaren. Det eg og hugsar, var då eg blei så gamal at eg kunne få blått lånekort, og dermed låne i avdelinga for vaksne. Det var stas det.

Nå er eg sjølv den som låner ut bøker til håpefulle unge, og den som hjelp dei med 3D print, bygging med Strawbees og til å kome i gang med Micro:Bit i biblioteklokala. I dette blogginnlegget har eg lyst til å ta deg med på ei lita reise inn i fortida, for å syne fram den store endringa som har skjedd i bibliotekverda.

Tanken om å ha samlingar med bøker for å kunne drive med opplysning, læring og utvikling er gamal, faktisk var det presteskapet som på 1700-talet danna dei fyrste leseselskapa her i Noreg. Dette gjorde dei for å blant anna auke moralen, gje betre kunnskap om kristendom og for å motarbeide overtru[1]. Dei fyste boksamlingane henta pengar til drift frå innsamlingar, gåver, kontingentar og betaling for lån. Det var berre dei aller fattigaste som ikkje måtte betala. Lånte ein til dømes ei bok frå eit av leseselskapa til bispen Peder Hansen (1746-1810), avgjorde boka si storleik kor møkje ein måtte betale. Tok ein med seg ei stor og tung bok, kunne ein risikere å betale 8 skilling i leige kvar veke, noko som i dag ville blitt ei leige på i overkant av 15 kroner. Ikkje før i 1872 kom tilskot til bibliotek inn som ein fast post på statsbudsjettet. Den gode ordninga kor alle, uansett bustad og status kan låne gratis frå alle folkebiblioteka i Noreg, blei ikkje sett i verk før i 1972. I perioden 1947 -1972 var det gratis å gjere bruk av folkebiblioteket i den kommunen ein høyrte heime i[2].

Til tross for at gratisprinsippet blei vedtatt for over 70 år tilbake, hender det at det er oppe til debatt. I fylgje Anders Ericson på Norsk bibliotekforening sine sider har det i ein tidsperiode på omlag 20 år fram til 2005 vore 7 ulike forslag frå departement og regjeringar som kunne ha svekka gratisprinsippet om dei hadde blitt vedtatt [3]. Eit lite dukk ned i Ot.prp. nr. 46 (2004-2005) punkt 3.4.7.3.9 synar at endringane gjerne går på om det skal betalast ekstra for spesialtenester som blir debattert. Gratisprinsippet for utlån av ulike media, bruk av digitalt utstyr osb. på folkebibliotek står med andre ord stødig.

Når ein besøker eit bibliotek i dag kan ein gå rundt å kikke nett som ein vil. Stoppe opp, ta ei bok ut av hylla, bla litt og setje tilbake på same plass (det er iallefall min bønn til deg) – eller låne den. Men slik har det ikkje alltid vore.

Høyrt om Håkon Nyhuus? Om ikkje skal du få ein særdeles kjapp innføring her: Håkon Nyhuus (1866 – 1913) blir av mange oppfatta som den store reformatoren i bibliotekverda. Han reiste som 17-åring til USA kor han gjekk gradene i biblioteket og opparbeidde seg viktig erfaring frå det amerikanske biblioteksystemet. Vel gift og tilbake i Noreg fekk han jobben som biblioteksjef ved Deichmanske i Kristiania. Her byrja han jobben med å reformere drifta av biblioteka.

Eit lite tankeeksperiment…Kva om du kom inn på biblioteket og måtte vende deg til skranken og be om ei spesiell bok som bibliotekaren måtte hente til deg? At alle bøkene som det var mogeleg å låne stod oppstilt i hyller som berre bibliotekaren fekk røre?  Eller kva om sakprosa ikkje var ordna etter innhald?

Før Håkon Nyhuus overtok som sjef på Deichmanske i 1898 var det slik. Nyhuus sørga for at hyllene blei opna for publikum, slik at lånarane sjølve kunne finne boka dei ynskja. Andre endringar var at samlinga blei oppstilt etter emne og ein innførte Dewey-systemet frå USA i tillegg til at ein starta opp med katalogisering.

Nyhuus gjorde også forandringar når det kom til korleis innbyggjarane kunne få tak i bøker. Han oppretta filialar, og som eit stunt i marknadsføring let han sine tilsette låne ut bøker i parkane om sommaren. Han fornya bokstammen ut i frå tanken om at bøker skulle vere oppdaterte og nyttige – biblioteka skulle ikkje vere museum for bøker. Biblioteket blei i større grad opna opp for barn og unge, og ein starta med formidling retta mot denne brukargruppa. Endringane gjorde at talet på utlån auka sterkt. Før Nyhuus overtok var utlånet på 30000 bøker i året. Etter få år var utlånet 300000 [4] . Imponerande veks.

Dette lille tilbakeblikket synar at folkebiblioteka har endra seg mykje i løpet av dei siste 120 åra. Frå å vere ein stad kor ein måtte be om å få låne ei bok – og betale for det om ein ikkje var blant dei fattigaste, til at vederlagsfritt kan sitte heime og tinga bøker via bibsok.no for så hente dei på sitt lokale bibliotek. Samfunns-oppdraget blir også på enkelte bibliotek løyst på andre måtar enn tidlegare. I tillegg til dei ordinære tilboda, kan ein på enkelte bibliotek låne med seg ymse utstyr heim, eller gjere seg bruk av det i biblioteka sine skaparverkstadar.

[1] (Byberg & Frisvold 2001 s. 4)

[2](Frisvold, 1990 s. 31, 36). Frisvold, Ø. (1990) Gratisprinsippet før og nå. I: Mer enn bøker: SBIH 50 år : Jubileumsskrift. Aarekk, H. E (red) s. 29-46 (Oslo) Statens bibliotek og informasjonshøgskole

[3]Ericsen, A. (2005, 2. august). NBF tilbakeviser angrep på gratisprinsippet. Norsk bibliotekforening.no [nettstad]. Lese: 10.10.2019 https://norskbibliotekforening.no/2005/08/nbf-tilbakeviser-angrep-pa-gratisprinsippet/

[4](Frisvold, 1997, s 21) Frisvold, Ø. (1997). Bibliotek : kultur og samfunn : lærebok. Oslo. Høgskolen i Oslo, Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag, Bibliotek og informasjonsstudiene