Skrevet av Anne Nerheim

Illustrasjonsfoto fra nasjonalbibliotekets nettsider

«Det eldste trykte kartet over Norden ble til i en tid som i dag er fjern og fremmed, og det viser et område som var ukjent for kartmakerne selv. Lengst i nord syntes verden å strekke seg ut over selve geografiens rammer og være overgitt til mørket og kulden.»  – Nasjonalbiblioteket, 2019

Kartsenteret ligger på Nasjonalbiblioteket i Oslo, dette er en samling av William Ginsberg som nasjonalbiblioteket har overtatt for å vise fram kartene som Ginsberg har samlet. Samlingen inneholder trykte kart over Norge, Norden og nordområdene. De eldste kartene som ligger der er fra 1482 fram til slutten av 1800-tallet, sammen utgjør disse kartene en historie om kunnskapen om Nordens geografi og en bred beretning og geografiens utvikling.

Det er bare deler av Ginsberg samlingen som er utstilt i kartsenteret, som består av rundt 2000 kart, atlas og eldre geografiske bøker og reiseskildringer. Utstillingen består av utvalgte kart og litteratur fra Nasjonalbibliotekets øvrige samlinger. Nasjonalbibliotekets kartsamling inneholder rundt ca. 150 000 kart og atlas, alle kart trykt i Norge etter 1882 er bevart her på grunn av at pliktavleveringsordningen ble lovfestet etter dette året.

Kristendommen spilte en stor rolle under lagingen av kartene fordi man ser på de fleste kart fra 1500-tallet at det er tegnet inn sjøuhyrer, sjømonster og andre kreasjoner som ligger i havet og venter på sitt bytte.

Kartmakerne visste at jorden var rund, for på Columbus’ tid lå det et premiss om astronomi, navigasjon og kirkens verdensbilde i over tusen år. Columbus ville ikke undres om jorden var rund eller flat, alt han tenkte på var reisens lengde fordi det var ingen som hadde reist så langt på åpent hav som han, og man regnet med at han ville gå tom for mat og vann.

Vi kjenner bare til to historiske «flat-earthere», der begge levde i senantikken, og ingen av dem var toneangivende i sin samtid. Kunnskapen om jordens kuleform avspeiles i gamle verdenskart; de avbilder jorden som rund på ulike måter.

Jean Sacrobosco som var professor i astronomi ved universitet i Paris, skrev en bok på 1200-tallet om standardlæreverket i astronomi. De sphaera som boken heter, inneholder illustrasjoner om hvordan man skal navigere seg på den runde kulen. Boken ble skrevet for hånd, og avskriftene spredte seg over store deler av Europa. Etter at trykkekunsten ble oppfunnet i 1450-årene, så ble en trykt utgave av boken utgitt allerede i 1472. I løpet av de neste 200 årene ble det utgitt over 80 utgaver av Sacroboscos bok, under ulike titler og supplert med de forskjellige utgivernes resonnementer og kommentarer. I dag finner man illustrasjoner som bygger på Sacroboscos verk i en mengde bøker om astronomi og navigasjon.

I 1599-årene ble det utført tre nederlandske forsøk på å finne en arktisk nordøstpassasje, en seilrute nord for Skandinavia, Russland og til Østen, for å unngå den lange reisen rundt Afrika. I dag omtales de tre ekspedisjonene som Barents-ekspedisjonene etter navigatøren og kartografen Willem Barents. Han var sentral i planlegging og gjennomføring av de tre ekspedisjonene og ekspedisjonsleder for den tredje ekspedisjonen.

Barents-ekspedisjonene var svært dramatiske, i den siste reisen frøs båten fast i isen og mannskapet måtte overvintre i et hus laget av drivtømmer og planker fra skipet. 12 av 17 mann overlevde og kom seg hjem til Amsterdam. Willem Barents døde under hjemturen.

I 1584-1585 ble det første sjøatlaset utgitt og regnes med som verdens første, den ble laget av nederlenderen Lucas Wagenhaer og ble kalt Spieghel der zeevaert (Sjøfartens speil), sjøatlaset inneholder et europakart og 44 kart over europeiske kyststrekninger, hvor tre av dem er fra kysten fra Jæren til Båhuslen. Dette var de første lokalkartene over norskekysten. På dem finner vi steder som da var viktige uthavner eller små handelssteder. Sjøatlaset inneholder også seilingsbeskrivelser som forklarer seilingsrutene, og tegninger av kysten sett fra sjøen. Disse kalles ofte for kystprofiler, og de gjorde at man hadde seilingsmerker og sjekkpunkter underveis i seilasen.

Sjøatlaset var en stor suksess; den hadde oppdaterte reviderte og utvidede utgaver som kom på latin, engelsk, fransk og tysk it tillegg til nederlandsk de neste 30 årene. Stedsnavn og opplysninger fra Wagenhaers kart ble gjenbrukt av andre kartografer, og fram til 1700-tallet ble sjøatlasene ofte kalt waggoner etter han.

På begynnelsen av 1600­tallet ble det gitt ut kart som viste bare Norge. Til da hadde kartproduksjonen hatt to drivkrefter; forsøkene på å finne en nordøstpassasje til Asia og kampen om å få handelen til sjøs. Dette kan du lese og se mer om når du besøker kartsenteret på Nasjonalbiblioteket i Oslo, dette er utdrag som er hentet fra brosjyren. Nasjonalbibliotekets kartsenter ble åpnet på Solli plass i Oslo 2. september 2019.

Kilder:

https://www.nb.no/kartsenteret/ – sett 01.10.19

https://www.nb.no/utstilling/fra-det-fjerne/ – sett 01.10.19

Fra det fjerne (brosjyre) – sett 13.10.19