MDV-1203 og MDV-1204

Skrevet av Lars-Christian Larssen

I dette blogginnlegget har jeg valgt å skrive hvordan om hvordan gode offentlige institusjoner, spesielt bibliotek kan bidra til å øke tillit og sterkere integrering av innvandrere og befolkningen for øvrig noe som skaper sosial tillit for både samfunnet og andre medmennesker.

I følge statistikken ifra Statistisk sentralbyrå, i løpet av en generasjon er innvandrerbefolkningen i Norge nesten tidoblet. På slutten av 1970 antallet innvandrere i Norge i underkant av 100 000 innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, nå er tallet i 2018 cirka over 900 000

Statistisk sentralbyrå, 2018

Det er ikke til å legge skjul på at verden i dag er i rask endring, ikke bare teknologisk, hvordan vi underholder oss selv eller kommuniserer med hverandre, verden blir bare mindre og mindre og mer og mer flerkulturell. Folkebiblioteket bør regnes som en sentral institusjon i den norske integreringspolitikken. Det fungerer som et vindu inn i det norske samfunnet. Jeg sier ikke at biblioteket skal overta utdannings systemene som har ansvar for norskopplæringen, men biblioteket kan bidra med viktig hjelp i dette feltet.

 «det nå stilles større krav til innvandrere med hensyn til bibliotekene og det flerkulturelle Norge. Integrering og mestring av det norsk språk, knyttet til Lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere som omfatter rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Her vil bibliotekene kunne spille en svært viktig rolle i samarbeid med skolemyndighetene» (Vaagan, 2006, s. 4)

Bibliotekets Verktøy

Biblioteker er kanskje best egnet for å styrke integrering, fordi folkebiblioteket er en offentlig institusjon som er åpent og velkommen for alle. Her møtes folk på tvers av alder, kjønn, utdanning, demografi og etnisitet og gratisprinsippet gjør at alle, uansett hvilken økonomisk situasjon de er i, kan de alltid låne i fra biblioteket, enten det dreier seg om bøker, musikk eller filmer.

På biblioteket tilbys ikke bare norsk kultur som bøker, aviser, film, og digitale medier, og tilgang på PC og gratis Wi-Fi.

I vårt moderne digitale samfunn kan folkebiblioteket være til stor hjelp for mange innvandrere som en arena som gir dem tilgang til gode digitale hjelpemidler. Her kan bibliotek hjelpe ved å tilby datahjelp/datakurs.

Mange bibliotek har språkkafeer der mennesker i en uformell atmosfære kan praktisere norsk muntlig og dagligtale.

Bibliotek må også huske å være bevist om hvilken brukergruppe bibliotekene har. Det handler om å nå ut med informasjon om hva biblioteket er. Dette er særlig viktig overfor grupper som ikke kjenner biblioteket fra eget hjemland.

Bibliotek er en institusjon hvor de møter mennesker i samme situasjon som dem, de ser etter et sted de er velkommen og søker etter kunnskap, enten det er språk eller skaffe seg faglitteratur slik at de raskt kan komme i gang med utdanning og jobb og bli en intrigert del av det norske samfunnet.

Bibliotek som skaper tillit

Jeg tror det å skape tillit er en viktig del for god integrering, nok en god grunn for at bibliotek er et utmerket verktøy for integrering. Folk generelt har i dag stor tillit til Biblioteket, takket været faktorer som at bibliotek er ansett som en institusjon som fremmer læring og forståelse, fremmer demokratiske verdier, gratisprinsippet og er et areal for debatt.

I Andres Vårheims artikkel «Trust in Libraries and Trust in Most People: Social Capital Creation in the Public Library» arrangerte bibliotek i USA klasser for immigranter, elever som ikke hadde engelsk som morspråk og ga dem kurs i datakompetanse og samfunnsfag. Rekrutteringsstrategiene, organisasjonen og driften av programmene viste at ved å gi muligheter for uformell kontakt og øke språkkunnskaper og kunnskaper, var de godt utformet for å skape tillit blant deltakerne og mellom studenter og offentlige biblioteker som institusjoner.

«In the literature, public libraries have been described as producers of trust and social capital as they offer universal access to information services, treat all patrons equally, and provide a meeting place available to everyone» (Vårheim, 2014, s. 259)

Hvordan nå ut

Selv om offentlige biblioteker generelt ikke betraktes som en av de viktigste offentlige institusjoner for migranter som kanskje står på siden av det norske samfunnet, er biblioteker en viktig offentlig institusjon.

Utenom de vanlige kanalene et bibliotek kan ha som sosial media, plakater, osv. Kan innvandrere være en vanskelig gruppe å nå frem til. Her kan bibliotekets viktigste reklame være «word of mouth»

«Most of the students interviewed had been recruited by their friends, who either had attended courses or had come to know about the courses from other sources. One student was recruited by a neighbor, another by their children’s school, and one came to the library for books. Word of mouth has been the most important factor in nearly all cases. »  (Vårheim, 2014, s 267)

En institusjon som skaper tillit, tillit blir skapt igjennom gode opplevelser i biblioteket, disse opplevelsene tas med hjem og utenfor deres nærmeste familie og nærmeste venner, bygge broer for potensiell videre integrasjon i samfunnet og for potensiell fremgang på arbeidsmarkedet.

Kilder:

Statistisk sentralbyrå: Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre OPPDATERT 5. mars 2018 URL hentet: 12.11.2018 fra https://www.ssb.no/innvbef

Statistisk sentralbyrå: 14 prosent av befolkningen er innvandrere PUBLISERT:5. mars 2018 hentet 12.11.2018 https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/14-prosent-av-befolkningen-er-innvandrere

 Vaagan Robert (2006) Bibliotekene og det fler kulturelle Norge. En delrapport i bibliotekutredningen. ABM-skrift 22 (s. 4-20)

Vårheim Andreas (2014) Trust in Libraries and Trust in Most People: Social Capital Creation in the Public Library. University of Chicago Press (s. 259-267)

Skrevet av Tuva Johansen

I dette innlegget skal jeg se på 4-romsmodellen slik den blir presentert i artikkelen til Jochumsen, Rasmussen og Skot-Hansen (2012).  Fra å være en passiv samling med bøker og dokumenter, har biblioteket blitt et aktivt sted hvor brukerne kan søke opplevelser og inspirasjon, samtidig som det skal fungere som et samlingssted. Som American Library Association formulerte det skal man nå gå fra «collection to connection», eller fra «collection to creation».

4-romsmodellen fremmer muligheter for opplevelser, oppdagelser, deltakelse og tilrettelegging for å skape et nytt bibliotek å tilby folket. Modellen gir en klar oppfatning av at biblioteket består av fire ulike, men overlappende «rom» – inspiration space, learning space, meeting space, og performative space. Det skal ses muligheter for at disse rommene kan finnes både fysisk og digitalt. Den fremste oppgaven er å la alle fire rom møte hverandre gjennom å inkorporere dem i bibliotekets utforming, arrangementer og valg av samarbeidspartnere.

Inspiration space

Her skal brukerne kunne oppleve noe som utfordrer deres oppfatning. Inspiration space skal gi brukeren lyst til å gå utover det kjente og familiære, og derfor må det være rom for det mer kaotiske som kan oppstå i møte med kreative opplevelser. Folkebibliotekene har alltid prøvd å legge til rette for inspirasjon gjennom undervisning, opplysning og mobilisering av folk, men det kan også oppstå på grunn av fritidsaktiviteter og brukernes behov for underholdning. De siste to tiårene har det vært et økende behov for å tenke nytt rundt biblioteket som et rom for inspirasjon, dette på grunn av det såkalte «Experience society». Jakten på opplevelser har blitt en viktig faktor i mange folks liv, i deres utvikling av identitet og ikke minst i deres konsum av kultur. Ingen forretning som vil overleve i et marked hvor konkurransen om kundens oppmerksomhet er hard, og mulighetene for konsum grenseløse, kan lenger overleve bare på å tilby goder og tjenester. I stedet må hvert enkelt firma holde seg aktuelt ved å skape nye opplevelser, og hvert produkt må være i stand til å fortelle en historie som vil gjøre dype inntrykk. I tillegg får folkebiblioteket stadig større konkurranse. Avstanden mellom bibliotekets tilbud og den nye bokhandelen med en koselig kafe, har blitt mindre. Hvorfor ikke velge bokhandelen hvis de sammenlagt tilbyr en kulere opplevelse?

Learning space

Her legges det særlig til rette for opplevelser og mestringsfølelse. Liten og stor skal kunne oppdage og utforske verden, og slik øke sin kompetanse og mulighet til å benytte seg av åpen og fri tilgang til informasjon og kunnskap. Biblioteket har alltid tilbudt læring til alle som vil benytte seg av det, både gjennom lek, kursing og andre aktiviteter. Her er det viktig å se på brukerens opplevelse og ønsket de fremmer når det kommer til egne læringsbehov. I dag møter biblioteket på en spesiell utfordring  når det kommer til unge menneskers behov for mer opplevelsesbasert læring som kan virke engasjerende. Tilbud om leksehjelp, et sted å studere og åpne kurs er vel så viktig som tilgangen på informasjon og kunnskap både når det kommer til den tradisjonelle samlingen og ny teknologi.

Meeting place

Her understrekes viktigheten av et offentlig rom som er åpent for alle. Biblioteket må legge til rette for at folk kan møte likesinnede, men også meningsmotstandere. Det skal være et sted for diskusjon mellom mennesker med ulike oppfatninger og verdier. Det skal også være et sted hvor folk kan møtes i alt fra tilfeldig og uforpliktende forsamlinger, til mer organiserte møter hvor allerede avklarte temaer eller utfordringer kan analyseres og diskuteres. Også her må man tilrettelegge slik at man kan møtes digitalt, gjennom diskusjonsfora, blogger eller andre sosiale nettverk. Når man snakker om bibliotekets potensiale hører man ofte om et tredje sted. Det kan defineres som et sted hvor folk kan møtes på tvers av alder, kultur og andre sosiale markører. Konseptet kan spores tilbake til den amerikanske sosiologen Ray Oldenburg og hans bok The Great Good Place, hvor han undersøker de ulike offentlige rommene hvor folk kan samles. Oldenburg ser disse rommene som hjertet av samfunnets sosiale vitalitet og grasrota av demokrati. Også Ragnar Audunson argumenterer for nødvendigheten av det han kaller lav-intensive møteplasser – arenaer hvor vi kan møte folk med andre interesser og verdier enn oss selv.

Performative space

Her legges det til rette for involvering og innovasjon. Brukeren skal, gjennom interaksjon med andre, inspireres til å skape nye uttrykk i møte med kunst og kultur. For å kunne utfolde seg må brukeren ha tilgang på verktøy som støtter hennes kreative aktiviteter. Performative space kan også være en plattform for å spre brukernes arbeid. Her skal det altså være rom hvor informasjon, kunnskap, kunst og underholdning skapes, og hvor fasilitetene som er tilgjengelig skal virke inspirerende og  gi brukeren lyst til å utforske videre. Brukere født etter sekstitallet er vant til å produsere, så vel som å konsumere, kultur. De stiller nye krav til hvor mye de involverer seg, og «performative space» er derfor særlig viktig for denne gruppen. Biblioteket må tilby utfoldende rom hvor brukerskapt innovasjon er mulig for å  være relevant for disse brukerne. En måte å skape utfoldende rom er tradisjonelt å stille med ulike scener til arrangementer inne på biblioteket, eller ved å ha utstillingsområder i de ulike etasjene.

Kilder:

Jochumsen, H., Rasmussen, C. H., & Skot‐Hansen, D. (2012). The four spaces – a new model for the public library. New Library World, 113(11/12), 586– 597. http://doi.org/10.1108/03074801211282948

Skrevet av Jenina Ada Krista Rantala Eriksen

Denne høsten har vi på bibliotek- og dokumentasjonsstudiet på UiT Norges arktiske universitet fått besøke mange ulike læringssenter og dokumentinstutisjoner. I denne sammenheng ønsker jeg spesielt å trekke fram: det nye Deichman i Oslo, barne- og ungdoms biblioteket Biblo på Tøyen i Oslo og Nasjonalbiblioteket, som på hver sine måter har vært med på eller er en del av bibliotekutviklingen i den nye moderne digitale tiden og er gode eksempler på hvordan det kan gjøres.

Nasjonalbiblioteket driver med digitalisering av analogt materiale og gi tilgang på digitale versjoner at publiseringer (Myhre, u.å.). På Deichman hovedbibliotek tilby de alt fra arrangementer, bøker og aviser, digitale kilder, kino, instrumenter til verktøy og verksted muligheter. De har til og med Biblo på Tøyen er bare tilgjengelig for barn og ungdom mellom 10 til 15 år, voksene har ingen adgang (Deichman, u.å). De har valgt å ikke ansette bibliotekarer, men fungerer fortsatt som et bibliotek og nesten som et ungdomshus.

Digitalisering har ført med seg at bibliotekene har måtte utvikle nye media-plattformer og nye digitale tilbud til sine brukere. Jochumsen, (2017, s.38-41) kaller dette «det hybride bibliotek», som er det tradisjonelle fysiske bibliotekets møte med det digitale. Det tradisjonelle biblioteket kan forstås som en samling av fysisk materiale, mens den digitale tjenesten er en samling av e-bøker, lydbøker, Atekst og tidsskrifter, som alle kan være tilgjengelig på internett gjennom bibliotekets database. Etter min mening er informasjonsoverfloden vi opplever i dagens moderne samfunn bare et bevis på hvor viktig bibliotekets rolle er når det kommer til formidlingens rolle og potensiale, som for eksempel informasjons- og media kompetanse.

Figur 1 Evolution. Henter fra: http://marcholzman.com/marcholz/wp-content/uploads/2016/08/Evolution.jpg

Bibliotekarens rolle har endret seg siden vi fikk internett på 90-tallet. Før arbeidet bibliotekarene med formidling på en helt annen måte enn i dag, nå muliggjør digitale verktøy en helt annen måte å jobbe på, med hensyn til digitalisering. Før var utdanningen til bibliotekarene veldig homogene. Det var samme kjønn, noenlunde samme alder og bakgrunn. Utdannelsen innenfor bibliotekfeltet har endret seg sammen med samfunnsutviklingen og digitaliseringen. Nå ansettes personer med forskjellig faglig bakgrunn, bibliotekformidlerne og deres kompetanse er mye mer nyansert (Jochumsen, 2017).

Den digitale utviklingen genererer ifølge Jochumsen (2017) ny kompetanse hos brukerne som betyr at forventningene til bibliotekets tilbud, og ikke minst hvordan brukeren kan ta i bruk disse tilbudene også vil endre seg. Brukeren kan i dette tilfelle ses på en type samarbeidspartner av biblioteket som en kulturinstitusjon i endring, der biblioteket prøver å tilby tjenester og arrangementer gjennom å analysere brukerne og deres behov i lokalsamfunnet (gjennom en SWOT-analyse).

I følge Oterholm og Skjerdingstad (2015) har bibliotekene et samfunnsansvar når det kommer til å sortere all informasjon og formidle i et kvalitetsperspektiv, som de gjøre på ulike måter. Den digitale utviklingen har skapt nye plattformer som for eksempel blogger, podcast, Instagram, Twitter og Facebook (SoMe), som bibliotekene kan bruke som verktøy i sin formidling. Her vil bl.a. språk, bilde og design være med på å samvirke for et samlet uttrykk fra bibliotekets side og inntrykk hos mottakeren. Bibliotekene må aktivt stimulere til fruktbar dialog og se mulighetene som SoMe gir. Det er viktig å passe på å bruke disse plattformene riktig slik at de faktisk når fram til ønsket målgruppe, her må det tas hensyn til algoritmene i SoMe-plattformene og hvilke aldersgrupper som faktisk er brukere av disse plattformene. Hvis biblioteket ønsker å nå ut til en eldre generasjon som tradisjonelt ikke bruker sosiale medier og internett i like stor grad som de digitalt innfødte (Jochumsen, 2017, s. 39). Som er den generasjonen som er født inn i internettets tidsalder og et stort sett tilgjengelig på flere av plattformene.

Figur 2 Sosiale medier. Hentet fra: https://makeawebsitehub.com/social-media-sites/

Formidling i det fysiske bibliotekrommet kan inkluder formidlingsarrangement og andre typer arrangementer av ulik art. På Tromsø bibliotek og byarkiv tilbyr de arrangementer til barn, ungdom og voksene (Tromsø Kommune, u.å.): Lesesirkel, språk kafé, strikkekafé: Strikk og lytt, shared reading, undervisning: f.eks. informasjonskompetanse, foredrag, debatter, eventyrstunder og «kreativ lørdag» for å nevne noen.

Figur 3 Book Club. Hentet fra: https://www.tcdc.govt.nz/Global/_LIBRARY/Library%20Events%20Featured_310X154/Book%20Club%20(1).PNG

Referanser

• Deichman (u.å.) [Internett]. Oslo: Oslo Kommune. Tilgjengelig fra: https://www.deichman.no/bibliotekene
• Jochumsen, H. (2017) Kapitel 1 Biblioteket gjennom 100 år- inhold, rammer og relationer. I: C. Laskie red. Biblioteksdidaktik. Danmark: Hans Reitzels Forlag AS
• Myhre, A. S. (u.å.) [Internett]. Oslo: Nasjonalbiblioteket. Tilgjengelig fra: https://www.nb.no/om-nb/digitalisering/
• Oterheim, K og Skjerdingstad, K. I. (2015) Litteraturformidling i bibliotekbloggerEn fenomenologisk analyse av kvalitet. I: H. Ridderstrøm og T. Vold. Red. Litteratur- og kulturformidling. Nye analyser og perspektiver. Oslo: Pax Forlag
• Tromsø Kommune (u.å.) Tromsø Bibliotek og byarkiv. [Internett]. Tromsø: Tromsø Kommune. Tilgjengelig fra:<https://www.tromso.kommune.no/hjem.255743.no.html>

Skrevet av Inger -Johanne Myrland

En samtale med en kollega på arbeidsplassen ga rom for refleksjon om bibliotek og konseptet tillit. Vi snakket om hvor fint det var at bibliotekene er en av få ikke-kommersielle steder i samfunnet der det ikke er noe kjøpepress, inngangsbillett eller VIP-områder. Alt i biblioteket er gratis, åpent for alle borgere og tilbyr ressurser til forskjellig bruk. Min kollega fortalte om tiden da han var student og ikke hadde all verdens utstyr på hybelen. Blant annet hadde han ikke printer. Dermed hendte det ofte at han gikk til biblioteket for å få skrevet ut dokumenter han trengte; det var kortere vei til biblioteket enn til skolen og det var praktisk for han. Under slike turer på biblioteket observerte han, og kom i snakk med, andre brukere av bibliotekets printertjenester og datautstyr og det hendte at han bisto med litt teknisk support hvis bibliotekarene var opptatte. Det hendte faktisk også at han bisto med litt hjelp til å utforme en CV eller stave et ord eller to riktig. Han så tilbake på dette med en god følelse og mente det var en god ting at de gruppene i samfunnet som ikke har mye ressurser i form av datautstyr hjemme, har biblioteket som en mulighet til eksempelvis å få utformet og skrevet ut jobbsøknader.

Andreas Vårheim, professor i dokumentasjonsvitenskap/bibliotek- og informasjonsvitenskap, har skrevet mye om tillit i forbindelse med folkebibliotekene og hvordan bibliotekene kan være med på å skape tillit i befolkningen, både til biblioteket som institusjon og til mennesker som jobber i og bruker biblioteket. Vårheim bruker begrepet sosial kapital, som refererer til verdien av sosiale relasjoner. Det å kunne ha tillit til andre, å stole på dem, er en kjernekomponent i sosial kapital. Når det gjelder begrepet tillit, snakker han om generell tillit: du stoler på folk flest, og har en generell tillit til institusjoner og mennesker som er ukjent for deg.

Mennesker som har opplevd korrupte institusjoner, krig og overgrep, har naturlig nok en lav generell tillit. Den sosiale kapitalen er på lavt nivå i forhold til mennesker som har vokst opp i demokratier og hatt stabile forhold omkring seg. Hvordan kan bibliotekene bidra til å øke den sosiale kapitalen og den generelle tilliten? Har bibliotekene en nøkkel til sosial integrasjon? Ja, mener Vårheim. Han får støtte av min kollegas erfaringer fra studietiden. Bibliotekene spiller en rolle i forhold til å generere tillit i befolkningen ettersom de opererer etter noen kjernepunkter:

• Alle er velkomne
• Biblioteket behandler brukerne likt
• Biblioteket tilbyr møtesteder som er tilgjengelig for alle, både formelle og uformelle (man kan treffe noen ved printeren som kan hjelpe til med å skrive ut)
• Det er universell tilgang til informasjon og service
• Det koster ingenting

Vårheim peker på at når brukere over tid erfarer at en institusjon er upartisk og at alle får det samme uavhengig av inntekt og status, øker den generelle tilliten. Dersom alle får det samme, er det mindre fokus på hva den enkelte bidrar med. Ingen må gjøre seg «fortjent» til å være på biblioteket, det er ikke en tjeneste som behovsprøves. Selve eksistensen av biblioteket som en universell tjeneste skaper i seg selv tillit. I dette ligger et fantastisk potensiale, som heldigvis myndighetene legger vekt på. I strategidokumentet «Nasjonal bibliotekstrategi 2015-2018» står det:

«Folkebibliotekene fungerer særlig som drivkraft for integrering av minoriteter i det norske samfunnet. Bibliotekene nyter høy tillit både i innvandrerbefolkningen og befolkningen generelt. (…) Bibliotekene kan bygge videre på dette og i samarbeid med andre aktører utvikle nye tilbud, som utnytter bibliotekets potensial på dette området i enda større grad.»

(«Nasjonal bibliotekstrategi 2015-2018», 2015, s. 16).

Kontakt med andre mennesker genererer også generell tillit og sosial kapital. På biblioteket kan man komme alene, eller sammen. Man kan oppsøke de som jobber i biblioteket, eller snakke med lærerne på ulike kurstilbud. Det går også an å møtes i uformelle sammenhenger og oppleve tilfeldig positiv kontakt, slik eksemplet med min kollega viser. Vårheim mener at biblioteket som offentlig institusjon skaper rammen for tillit, men at menneskene i institusjonen står for den sosiale kontakten og selve skapingen av sosial kapital. Kontakt skaper altså tillit under de rette omstendighetene, som for eksempel når man får hjelp av en fremmed til printingen av jobbsøknaden.

Kilder:

«Nasjonal bibliotekstrategi 2015-2018.» (2015). Hentet 12.11.2018 fra https://www.regjeringen.no/contentassets/e1dd0466444d4d5d9d02e8d6897d38fb/nasjonal_bibliotekstrategi_2015-2018.pdf

Vårheim, Andreas (2014). “Trust and the role of the public library in the integration of refugees: The case of a Northern Norwegian city.” Journal of Librarianship and Information Science, 46(1), 62–69. http://doi.org/10.1177/0961000614523636

Vårheim, Andreas (2014). “Trust in libraries and trust in most people: social capital creation in the public library.” The Library Quarterly, 84(3), 258–277. http://doi.org/10.1086/676487

Skrevet av Andres Francisco Ruiz Rojas.

Innenfor temaet bibliotekutvikling diskuteres en rekke forskjellige temaer rundt store og små folkebiblioteker og skolebiblioteker. Disse biblioteker er samfunnets kunnskapssamlere, og en av deres viktigste kunnskapskilder. Men, de siste årene har skolebibliotekene blitt saktere glemt og satt til siden, og fokuset har blitt rettet imot de store og fine folkebiblioteker som finnes i byene. Folk flest har en god forståelse over viktigheten at barn- ungdomsskole elever må ha tilgang til et bibliotek i skolen deres, og hvordan disse biblioteker hjelper skolen å opprettholde og utvikle elevenes litterære kompetanse. Spesielt i det siste året har skolebibliotekene funnet seg truet med å bli lagt ned eller erstattet med nyere teknologiske løsninger. På grunn av deler av befolkningen i samfunnet anser disse løsninger som mer effektive til barn- og ungdoms opplæring. I kapittelet «Skolebiblioteket i framtidens skole» av Joron Pihl, skrevet for boken «Skolebiblioteket: læring og leseglede i grunnskolen» blir det tatt opp flere forsvarsargumenter for å opprettholde og forbedre skolebibliotekene. I kapittelet belyser Pihl viktige forskjeller som kan være avgjørende for mange barn- og ungdommers leseferdigheter. Jeg kommer til å bruke Pihls argumenter for å belyse og drøfte Finnmarks forslag om å erstatte flere skolebiblioteker med teknologiske leseverktøy.

I Pihls kapittel belyser han at «Forskning viser at bruk av skolebibliotek kan spille en avgjørende rolle i utvikling av leseglede og en kultur for lesing» (Hjellup mfl., s.27). Noe som gjennom årene har blitt bevist til å være sant hos barn og ungdommer. Gjennom dette semesteret har det blitt lagt vekt på hvor viktig det er å bevare skolebibliotekene, og ikke minst hvordan disse bør bli forbedret. Pihl betegner at i forskningslitteraturen skolebiblioteket spiller en nøkkel rolle hos elevene. Mens klasserommet blir betegnet som «front stage» hvor læring foregår i en formell arena, blir skolebiblioteket betegnet som «back stage» også det uformelle læringsarena. Det uformelle faktoren betyr at i skolebiblioteket er elevene ikke utsatt for kontroll og evaluering. I den uformelle arenaen har elevene muligheten til å lese det de ønsker å lese i tillegg til det som er deres studiepensum. Dessuten har bibliotekets plass hos skoler blitt minimert, i Finnmark skal fylkeskommunen skal iverksette flere handlinger for å spare et betydelig antall millioner. Det som fryktes med sånne endringer i budsjettet er det kommer til å påvirke sentrale tilbud, spesielt skolebibliotekstilbudet.

Pihl påpeker at en av bibliotekets mange roller er å utvikle en kultur for lesing hos elevene, noe som kan utvikle språkkompetanse hos dem. Gjennom å utvikle språkkompetansen til elevene bidrar biblioteket å oppfylle skolens demokratiske samfunnsmandat. Det vil si at en lesende befolkning er en opplyst befolkning. Noe som er en viktig forutsetning for å opprettholde de demokratiske verdier i samfunnet. Ved å erstatte og legge ned skolebiblioteker, blir en del av det pedagogiske tilbudet til elevene svekket. I Finnmark det er færre elever som gjennomfører videregående opplæring enn i andre deler av landet. Noe som igjen har konsekvenser for den voksende befolkningen i regionen. Rundt halvparten av i personer som er i NAV systemet har mangelfulle språkferdigheter, dette gjør at mange av disse individene kommer til å streve med å klare seg i samfunnet.

Uten tilgang til et skolebibliotek kommer elevene kanskje til å ikke finne frem det samme litteratur som interesserer hver enkelt av den. Ikke minst er skolebiblioteket et aktivt verktøy i undervisning, hvor elever for tilgang til et mer mangfoldig innhold innenfor et inkluderende pedagogisk og sosialt fellesskap. Dette innebærer at elevene blir sendt til biblioteket for å jobbe med lekser og studere i grupper. På mange måter er skolebiblioteket en møteplass for elevene. Pihl tar frem et viktig punkt, Ikke minst at skolebiblioteket er en arena for nedbryting av sosiale ujevnheter. Skolebibliotekarene kan i samarbeid med lærerne sette i gang lesesirkler og gjennomføre åpen formidling av litteratur til elevene. Dessuten har skolebibliotekene allerede vært gjennom betydelige mye kutt rundt det videregående opplæringsnivå både i stillinger og budsjettet, spesielt i Finnmark hvor statistikken for dem som velger å ikke fullføre videregående opplæring er høyest.

Det kan være en utfordring å finne nyere måter å opprettholde skolebibliotekets plass i skolene, den økende grad av elever som ikke fullfører sin videregående opplæring er en truende faktor for samfunnet i regionen. Dessuten kan nedleggelsen og erstatningen av flere skolebiblioteker forverre den allerede nedtrappende språkkompetansen hos elever til de kommende generasjoner og ikke minst til samfunnet som helhet.

Kilder:

Hjellup, Line H (red). Håland, Anne. Pihl, Joron. Svingen, Arne (2018) Skolebiblioteket: Læring og ledelse i grunnskolen. 1.utgave. 1.opplag 2018. CAPPELEN DAMM AS, Oslo.

Nettsider:
– altaposten.no
Artikkel: Nei til rasering av skolebibliotekene (Lasted ned: 25.10.2018, kl.10:25)
https://www.altaposten.no/meninger/2018/09/28/%E2%80%93-Nei-til-rasering-av-skolebibliotekene-17594572.ece

Skrevet av Rune Bolland

I 2013 ble det gjort en brukerundersøkelse for Vestfold fylkesbibliotek som viste at ungdommer brukte bibliotekene mindre enn andre aldersgrupper. Denne samme undersøkelsen kom frem til at mange ungdommer var under stress i hverdagen. Det var også mange som opplevde ensomhet. Biblioteket mente de kunne hjelpe med disse problemene.

16. februar 2016 sendte Vestfold Fylkesbibliotek en søknad til nasjonalbiblioteket for å få støtte til et prosjekt som kalles Pusterommet. Ideen var å skape bedre bibliotektilbud for personer som er 15 til 25 år gammel. Å utvikle løsninger for aldersgruppen som ville få flere av dem til biblioteket. Dette prosjektet ble gjort i samarbeid med biblioteker fra andre kommuner. Siden har bibliotekene fått mye støtte. Og uansett om den toårige varigheten av prosjektet er over, er det egentlig ikke over. I denne teksten skal jeg gå gjennom planen og målene til fylkesbiblioteket. Jeg skal også vise resultatene de fikk når planen ble satt i praksis. Til slutt skal jeg se på disse resultatene i forhold til fireromsmodellen.

I søknaden skrev de målet for prosjektet slik: ‘’ Prosjektets overordnede mål er å sikre et bedre og mer relevant bibliotektilbud samt øke bibliotekbruken ved hjelp av aktiv medvirkning og deltakelse fra ungdommer i alderen 15-25 år.’’ (Vestfold Fylkesbibliotek, 2016). De ville skape nye tilbud i biblioteket som skulle lokke flere ungdommer til å bruke oftere enn de gjorde. De ville skape et demokratisk miljø som ekskluderer stigmatisering. Dessuten mente de at dette kunne potensielt føre til økt livskvalitet blant målgruppen.

I prosjektbeskrivelsen skrev de at de skulle engasjere noen ungdommer som skulle være ungdomsrepresentanter. Deres funksjon skulle reklamere prosjektet på sosiale medier og rekruttere andre ungdommer å bli med. En viktig del av prosjektet var at ungdommenes ønsker skulle styre hva som skulle skje i biblioteket, mens voksnene skulle fungere som døråpnere og mentorer. Det var spesielt fokus på å skape et bedre møterom for målgruppen i biblioteket. Basert på resultatene fra brukerundersøkelsen var det viktig at møterommet skulle bidra til å minske stress og ensomhet. De søkte om å få 554000 kr i støtte fra nasjonalbiblioteket. Samlet fikk prosjektet 800000 kr i støtte.

Så begynte arbeide med å lage mere konkrete planer. Både nyansatte ungdommer og fagpersoner var med i prosessen. En ide som ble etablert var eget ungdomskvartal. Fysiske rom som skulle være eksklusive til aldersgruppen. Utformingen og møbleringen av disse avdelingene skulle være spesielt tilpasset ungdommene. Ungdommene var med i både planleggingen og byggingen av disse rommene.

Det ble holdt arrangementer som skulle appellere til aldersgruppen. Det var musikkkveld, quizer og skrivekurs blant annet. I Sandefjord, som var en av plassene som samarbeidet i prosjektet, ble det holdt lesekafe hver mandag. Ungdommene kunne møtes i deres kvarter for å gjøre lekser og være sosial. Det var servering av te, kjeks og noen ganger ble det til og med pizza. Lesesirkel ble holdt, hvor en ansatt leste høyt fra en utvalgt bok, så hadde de diskusjon. Besøkstallet til arrangementene var veldig variert. Noen ganger ble det fult, andre ganger kom nesten ingen. De egne rommene virket mere viktig for ungdommene.

Den toårige perioden for pusterommet er over, men prosjektet fortsetter. I Sandefjord fortettet de med lesekafe i ungdomskvarteret. I Horten, som var en annen samarbeidspartner i prosjektet, kjer det nye ting. På grunn av stresset og ensomheten som ble funnet i brukerundersøkelsen, ble psykisk helse et tema som ble tatt opp i prosjektet. I Horten, etter perioden var ferdig, begynte de samarbeid med en del grupper innen psykisk helse i kommunen. Med pusterommet, utviklet bibliotekene nye løsninger til problemer i biblioteket. Og effekten av dette lever videre.

Fireromsmodellen

Fireromsmodellen er et godt verktøy for å vite om du inkluderer de forskjellige elementene som burde være del av biblioteker. Modellen kan hjelpe å få folk i biblioteket mere engasjert og å lære mere. Jeg skal se på hvor godt pusterommet inkluderer disse fire rommene.

Bibliotekene ble bedre læringsrom. Med lesekafe og lesesirkel fikk ungdommene mulighet til å lære nye ting. Ikke bare fra bøker, men også fra hverandre. Diskusjonene og kommunikasjonen i disse arrangementene fremmet læring fra forskjellige synspunkter. Det ble også bedre inspirasjonsrom. De nye mulighetene pusterommet gav til ungdommene kunne gi inspirasjon til å engasjere seg i biblioteket. Arrangementene gjorde det mulig bli med på diskusjon og oppleve de forskjellige kulturene i biblioteket. Arrangementene og de egne ungdomsrommene gjorde biblioteket til et bedre, mere omfattende møterom. Det at flere ungdommer kom til biblioteket på grunn av prosjektet hjalp til med dette. Til slutt er det performative rommet. Når ungdommene var med i prosjektet fikk de en unik mulighet til å bli med å lage arrangementer, skape planer og bygge rommet. Men når det kommer til de som kommer utenfra prosjektplanleggingen, er det ikke mye. Pusterommet gir mye mulighet til å lære og oppleve, men det mangler litt i det performative rommmet.

Kildeliste:

Tvedten, Sigrunn. 2018. Erfaringer fra prosjektet ‘Pusterommet’ i to folkebiblioteker i Vestfold: Bruk av servicedesign for å la ungdom medvirke i utvikling av biblioteket som sosial møteplass, i et folkehelseperspektiv. Hentet fra https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2500904

Vestfold Fylkesbibliotek. (2016, 16. Februar). Pusterommet Søknad. Hentet fra

https://bibliotekutvikling.no/content/uploads/2017/06/Pusterommet_s%C3%B8knad.pdf

Vestfold Fylkesbibliotek. (Siste innlegg 08/05/2018). PROSJEKT PUSTEROMMET 2016 – 2017. Hentet fra https://pusterommetsite.wordpress.com/

Skrevet av Vilde Lenning
De offentlige folkebibliotekene skal være en uavhengig, sosial møteplass for alle typer mennesker, uavhengig av hvem de er og hvor de kommer fra. Et symbol på fullstendig åpenhet, inkludering og demokrati. Et lite fristed for alle som måtte ønske det. Er dette fristedet truet?

 I folkebiblioteklovens § Målsetting står det at

”Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet. (…) Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt.” (Folkebibliotekloven, 2014, §1).

I Sverige er bibliotekenes rolle som uavhengig møteplass truet. Trusselen tar form av ungdom- særlig de som ofte omtales som ”innvandrerungdom”. Aftenposten kunne i en artikkel publisert 2. september fortelle om ansatte som utstyres med voldsalarm, dører som stenges klokken 17, hærverk og narkotikasalg (Storøy Elnan, 2018). Flere biblioteker har rett og slett måtte stenge dørene tidligere som følge av bråk og uro forårsaket av ungdom.

Nå har ikke problemet blitt så stort i Norge at bibliotekene har begynt å stenge dørene, men begrepet ”svenske tilstander” er blitt dagligtale. Mange bekymrer seg for at økt innvandring til Norge vil gjøre at problemene også kan bli en trussel mot de norske folkebibliotekene.

Men er løsningen på dette problemet å stenge dørene? Er det virkelig slik at dette vil stanse den negative utviklingen blant trøblete ungdom i samfunnet?

Personlig mener jeg nei. Selvfølgelig vil det gjøre at biblioteket skånes, fordi ”problemet” ikke slipper inn, og når de gjør det er under granskende, mistenksomme blikk. Men vil ikke ungdommen bare trekke til en annen plass? For meg er poenget med bibliotekets åpenhet det å vise tillit til brukerne. Det å si ”vi gir deg dette kortet, som gjør at du selv kan låse deg inn her og bruke biblioteket, selv når vi ikke sitter bak skranken og følger med på hva du gjør. Vi stoler på deg”.

I artikkelen ”Biblioteket som motor i å skape lokalsamfunn med sammenhengskraft i en flerkulturell storbykontekst” av Ragnar Audunson og Svanhild Aabø tar de for seg dette. Med utgangspunkt i en bydel i Oslo gjennomførte de en undersøkelse med brukere og ikke-brukere av biblioteket på hva de ser på som bibliotekets rolle som møteplass. I artikkelen beskriver Audunson og Aabø at

”Da for eksempel brukere og ikke-brukere (…) ble spurt om hva som kan forsvare at knappe offentlige midler som kunne vært brukt på andre gode formål brukes på det lokale biblioteket, var ikke kommentarene og begrunnelsene først og fremst knyttet til den individuelle nytten bydelens borgere har av biblioteket, men til bydelens behov for en samlende møteplass” (Audunson & Aabø, 2013, s. 39)

Det er nettopp dette jeg mener at det må fokuseres mer på- biblioteket er viktig for samfunnet, fordi kanskje ikke alle har råd eller mulighet til å delta på fritidsaktiviteter, men et godt bibliotek som tilbyr gratis tjenester og aktiviteter kan likevel gjøre at ungdom føler at de er en del av noe større, at de blir akseptert og er likestilte.

Som bibliotekarstudent skjønner jeg selvfølgelig at økonomi er en evig utfordring i biblioteksammenheng, og det er ikke mye økonomisk rom til å ansette folk til å arbeide på ettermiddags- og kveldstid, eller å få vektere til å patruljere døgnet rundt. Likevel mener jeg at det bør prioriteres mer penger til biblioteket, hvis dette gjør at det er sikrere å holde dørene åpne lenger.

Jeg var nylig på en forelesning med Mariann Schjeide, leder i Norsk Bibliotekforening, og hun sa noe som jeg bet meg merke i, og som jeg syntes var veldig viktig og representativt for bibliotekets rolle i samfunnet og i denne diskusjonen:

”Jeg tror at det at en ungdom har en plass han kan møte andre og integreres faktisk kan være det som gjør at han ikke setter seg inn i en lastebil og kjører inn i en folkemengde når han blir eldre” – Mariann Schjeide, Leder i Norsk Bibliotekforening

For jeg tror at en fellesnevner for all ”trøblete” ungdom, uavhengig av bakgrunn, er en manglende følelse av tilhørighet til et fellesskap. De vet ikke helt hvor de hører hjemme, og kan derfor fort havner i feil gjeng. Jeg mener at i stedet for å stenge dørene, og få de som kommer innom til å føle seg uglesett og mistenkeliggjort, er det viktig å utvikle et tilbud som er attraktivt for ungdom, slik at de kan føle tilhørighet og trygghet til biblioteket. Biblioteket skal være et sted de ønsker å være, ta vare på og føle på å være en del av et fellesskap.

”Bråkete ungdom trenger åpne dører” skriver Christian Slaaen, prosjektleder Etter Skoletid ved Deichmann Holmlia i en artikkel i Aftenposten. I denne artikkelen snakker Slaaen om at mangel på møteplass for ungdom gjør at de trekker til biblioteket, og at dette for mange oppfattes som skremmende, fordi ungdommen ler høyt, prater høyt og ofte kommer i store grupper. Men er det ikke akkurat dette bibliotekets rolle er? Å være en sosial møteplass? Hvis vi stenger dem ute, hvor skal de da gå? Jeg tror nemlig ikke det er slik at ungdommen er ulydige, frekke og bare ute etter å lage kvalme og ødelegge. Men det kreves at biblioteksrommet tilrettelegges til hvordan brukerne faktisk bruker det- og det er dette som er bibliotekets samfunnsoppdrag.

Kildeliste:

Audunson, Ragnar & Aabø, Svanhild. (2013). Biblioteket som motor i å skape lokalsamfunn med sammenhengskraft i en flerkulturell storbykontekst. Nordisk Tidsskrift for Informationsvidenskab og Kulturformidling (årg. 2 nr 1). S. 39-50.

Folkebibliotekloven. (2014). Lov om folkebibliotek (LOV-1985-12-20-108). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1985-12-20-108?q=lov%20om%20folkebiblioteket 24.10.2018

Slaaen, Christian (2018, 15.09). Bråkete ungdom trenger åpne dører. Aftenposten. Hentet fra https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/karmv9/Brakete-ungdom-trenger-apne-dorer–Christian-Slaaen?fbclid=IwAR2tuERsiDs5yROgfg37oJW_ihwLgpfLKPljNLHQ5A69ehW2t5lkMnVfWU4 24.10.2018

Storøy Elnan, Thea (2018, 02.09). Bråk, trusler, slåssing og narkotikasalg preger Sveriges biblioteker. Aftenposten. Hentet fra https://www.aftenposten.no/kultur/i/WLKPak/Brak_-trusler_-slassing-og-narkotikasalg-preger-Sveriges-biblioteker 24.10.2018

Skrevet av Ingvild Klakken

Bibliotek er ikke lengere bygninger dedikert til samlinger. Dette er et faktum som stadig blir synligere ettersom mindre folk bruker fysiske bøker og støtter seg mer på de digitale samlingene (Wynne, 2016, s.341), samt bruker bibliotekene som møteplasser og arbeidsplasser. Dette er en av grunnene til at bibliotek i vesten har begynt å forandre bibliotekrommet, men også hvordan de skal nå ut til brukerne. Nå mer en aldri før er det viktig for bibliotekene å reklamere for sine tjenester og skape rom som brukerne deres ønsker å utnytte. Men hvordan skal de gjøre det?

De fleste store bibliotekene i Norge har egne hjemmesider og er tilstede på sosiale medier som Facebook, der mange av brukerne holder til. På sider som Facebook kan de optimalt reklamere for arrangementer som skjer på biblioteket og det er en brukervennlig løsning for brukerne som er interessert i arrangementer. Bibliotekenes hjemmeside derimot er ikke alltid like brukervennlige, som stopper mange av brukerne i å bruke sidene og slik går brukerne glipp av hva samlingen deres omhandler og viktig informasjon om hvilke tjenester biblioteket tilbyr.

Mange av tjenestene til biblioteket blir ikke presentert godt nok, så mange av brukerne blir uvitende om bibliotekets tilbud. Burde bibliotekene derfor også dra inn informasjonen til det fysiske biblioteket og presenter disse tjenestene mer aktivt til eksterne lokasjoner, som skoler og bedrifter? Dette er en av utfordringene med biblioteks markedsføring. En av grunnene til dette er at de fleste bibliotek ikke har et eget markedsføringsorgan som tar for seg reklame og følger regelmessige undersøkelser av brukernes bruk og behov. Derfor blir ikke markedsføring vektlagt i like høy grad som andre bibliotekstilbud som brukerservice og den fysiske og digitale samlingen. En annen grunn til at markedsføring blir nedprioritert er fordi vi først og fremst forbinder ordet markedsføring med salg, mens vi tenker på biblioteket som en gratis tjeneste. Man kan argumentere at biblioteket fortsatt ønsker et metaforisk salg ved å få lånt ut mest mulig av samlingen. Utlånsstatistikk kan tross alt sammenlignes med butikkers salgsstatistikk, for den forteller biblioteket om brukernes adferd men kanskje mindre om brukernes ønsker.

Og brukernes ønsker er utrolig viktige. Uten å kunne vite hvilket behov kundene har kan heller ikke biblioteket forandre seg og tilby det brukerne trenger. Dette kan være tilbud brukene ikke bevisst visste at manglet eller et behov som viser seg at ingen andre dekker, behov som er nokså ligner på andre av bibliotekets tilbud eller passer inn med bibliotekets offentlige fremstilling. Et eksempel på en brukerundersøkelse er «Brukeratferd i norske storbybibliotek 2015», som var en undersøkelse og rapport av Sentio Research for Nasjonalbiblioteket. Undersøkelsen gikk igjennom målgrupper, bruksmønster og forskjeller mellom storbysbibliotekene. (Sentio, 2015).

Det finnes flere måter å bli relevante på, men som ofte handler det om bibliotekets evner til å samarbeide med brukerne. Et eksempel er universitetetsbiblioteket i Leicester, som har gjort seg mer relevant for universitetet i Leicester etter å ha tatt tak i sin markedsføring. De gjorde seg mer relevant med å fronte sine tilbud til både studenter og forelesere, ved å promotere forskjellige tilbud spesifikt vinklet til de forskjellige brukergruppene. For eksempel fant de at ved å presentere historiestudentene tidligere med deres historiske samlinger, ville flere av historiestudentene bruke samlingen mer aktivt i løpet av studiet. Et annet funn var at foreleseren og forskere ved universitetet ikke var kjent med bibliotekets tilbud i samme grad som studentene, men etter presentasjon av tilbudene gjerne ønsket et bedre samarbeid med biblioteket når det gjaldt å finne gjeldene litteratur spesielt for forskning og planlegging av pensum. De avdekket også at alle gruppene hadde større tillit til biblioteket og at forelesere og forskere ønsket at biblioteket tok seg av undersøkelser som studerte brukeradferd ved universitetet ettersom de fant funnene mer objektive og troverdige. (Wynne, 2016, s.342-347)

For å ta et eksempel fra Norden som har gjort det godt ved å høre på brukernes behov er Biblio på Tøyen i Oslo, årets bibliotek 2017, som et bibliotek for unger mellom 10-15. Biblioteket kan minne om en fritidsklubb, med mindre fokus på bøker enn et tradisjonelt bibliotek, men som fortsatt driver formidling i form av kurs, leksehjelp og er et flott møtested for unger i samme alder. Ungene kan bli kjent med bibliotektilbud skreddersydd til deres behov og det dekker gjerne brukergruppens behov. Bibliotek har tross alt flere funksjoner enn en plass å lese. (Evjen, Sunniva, 2016, s 31)

På lik linje ønsker man at bibliotekene skal kunne tilpasse seg sitt publikum og få dekket deres behov, enten det er snakk om folke-, universitet-, fag- og skolebibliotek. Hvis bibliotekene i Norge forsetter å drive markedsføring som før vil de ha vanskeligheter med å holde seg relevante i fremtiden, og kan miste både brukere og finansiering. Ved å holde seg relevante kan de opprettholde sin tillit som en demokratisk arena, som både er en samling, møterom og service. Selvfølgelig skal bibliotekene opprettholde og oppdatere samlingene sine, både de fysiske og digitale, men det er vel på tide at flere bibliotek løfter blikket fra sine samlinger og ser mot fremtiden.

Kilder:

• Evjen, Sunniva (2015). The image of an institution: Politicians and the urban library project. Library & Information Science Research, 37(1), 28–35. https://doi.org/10.1016/j.lisr.2014.09.004
• (2016). Brukeratferd i norske storbybibliotek 2015. Oslo: Sentio. https://issuu.com/bergenbibliotek/docs/brukeradferd_rapport_book_web og https://bergenbibliotek.no/om‐biblioteket/dokumenter‐og‐rapporter/illustrert‐brukeradferdundersoekelsen‐2015
• Wynne, Ben, Dixon, Simon, Donohue, Neil, & Rowlands, Ian (2016). Changing the Library Brand: A Case Study. New Review of Academic Librarianship, 0(0), 1–13. http://doi.org/10.1080/13614533.2016.1156000

Skrevet av Elin Benedicete Johansen

Biblioteket brukes ofte til gruppearbeid eller andre oppgaver utdelt av læreren, men det er også sosial møteplass i fritimer og frimutter, rett og slett et «fri»-sted. Fri fra hva? «Fri» fra læring? «Fri» fra lærerens vurdering? Det siste kan stemme, men et bibliotek er ikke fritt for læring selv om elevene kanskje oppfatter det slik i noen settinger. I denne teksten vil jeg trekke fram elementer i Lennart Bjørneborns artikkel «Biblioteket som mulighetsrum for serendipitet og uformell læring, 2017», og se på dette i forhold til skolebibliotek.

Serendipitet er når man får en positiv overraskelse eller gjør en utilsiktet oppdagelse, mens man søker etter noe annet. Serendipitet kan oppleves når man ser forsiden til en bok og blir nysgjerrig på denne, uten at dette var målet med besøket. Det kan også være hvis man går på bibliotekets websider og man leser om et arrangement som skal skje, selv om det ikke var derfor du besøkte denne siden. Serendipitet er viktig for læring gjennom hele livet, og bibliotekarer må jobbe didaktisk med dette.

Den relasjonen som oppstår mellom aktør (for eksempel en elev), et rom og en utstilling eller en bok er viktig. Et rom eller et objekt har slik et potensiale for å bli brukt på ulike måter, og dette er brukspotensiale. Et formidlingsrom er et fysisk, digitalt eller hybrid rom der det utveksles informasjon og kultur. Formidlingen kan skje direkte og synkront fra person til person i samtaler på nett eller i et fysisk rom. Formidling kan også skje indirekte og asynkront, og det er dette som er fasiliterende tilgang til biblioteksdidaktikk. Indirekte formidling kan være intendert, for eksempel en bok som står i en skråhylle. Ikke intendert indirekte formidling kan skje når en bruker, en elev eller en lærer, avsetter et adferdsspor (trace leaver). Det er tre viktige faktorer i forhold til brukspotensialer som kan fremme serendipitet på skolebiblioteket.

Mangfoldighetspotensialer: Dette kan deles inn i tre underpunkter. «Diversitet» er et første punktet tar utgangspunkt i hvilken unik samling av medier og tema et bibliotek er. Bibliotekaren har et ansvar for å fremme serendipitet gjennom å få fram alle temaer, både digitale, fysiske og menneskelige. Slik kan elevenes mer underliggende interesser bli trigget til å komme mer til overflaten. Det andre punktet er «Krysskontakter». Dette kan skje ved at bibliotekformidleren fremmer serendipitet ved å blande både temaer og medier i for eksempel en og samme utstilling. En «samlekasse» med bøker med ulike tema ved siden av en sittegruppe kan føre til at brukeren oppdager noe som hun ikke var ute etter. Det siste punktet er «Ufullstendighet», altså la det bare igjen litt «rot» etter en elev. En bok kan få ligge på bordet –eller i sofaen. Denne boka kan oppdages lettere av en annen elev enn om den står pent i hylla.

Bevegelsespotensialer: Dette potensialet har fire undergrupper der den første er «Adgang». Her må det tenkes didaktisk i forhold til plassering. Mediene må være lett tilgjengelig for elevene og ikke gjemmes bort bak skranken. «Multi-reachability» er neste gruppe. I det digitale rom kan man her benytte hypertekst-linker. På en Facbook-side kan for eksempel elevene finne korridorer til annen kunnskap enn den de opprinnelig søkte. Dette er med på å pirke i de latente interessene som finnes hos den enkelte bruker. Tredje gruppe er «Explorability» og i denne sammenhengen legges det vekt på at det fysiske eller digitale rommet skal være innbydende. Når elevene kommer inn i biblioteket; er det elementer der som vekker deres nysgjerrighet? Det bør det være, for dette vil gjøre at de for lyst til å fortsette å være i rommet, og at «oppdageren» i elevene understøttes. Siste undergruppe er kalt «Slowability» og går ut på at det skal legges til rette for at brukeren skal kunne stanse opp for å se nærmere på noe. På skolebiblioteket kan det være at en sittegruppe er plassert i tett nærhet til hylle med aktuelle bøker for ungdom. Slik kan det fysiske rommet gi elevene tid til å studere noe i ro.

Sansepotensialer: Innenfor dette begrepet finnes tre underkategorier. «Eksponering» er viktig i forhold til hvordan for eksempel hyller er plassert i rommet eller viktigheten av at bøkene er plassert med forsiden fram. Dette er med på å skape serendipitet og elevens sanser vil berøres. Noe som også er med på å påvirke sansene er «Kontraster». Belysning, farger og lyd er med på å trigge uformell læring. Bibliotekaren kan gjøre mange didaktiske grep i forhold til det fysiske rom, som for eksempel ved å tenke variasjon og blikkfang. «Markører» er viktige didaktiske redskaper. Skilting og bruk av symboler for å markere hovedkategorier er et eksempel på dette.

Mange elever lar bøkene bli stående urørt i de «endeløse» hyllene. Det kan være lite fristende å vandre inn i dette landskapet. Biblioteket må tilrettelegge for serendipitet og uformell læring. Slik kan elevene få god støtte til å utvide sin verden med ny kunnskap.

Kildeliste:

Bjørneborn, L (2017). Biblioteket som mulighetsrum for serendipitet og uformell læring, C. Laskie (Red.), Biblioteksdidaktikk (s. 183-211), Bosnia og Herzegovina: Hans Reitzels Forlag

Skrevet av Karine I Salin

Mitt bibliotek

Jeg er gammel nok til å huske Tromsø bibliotek i storgatbakken og dagens bibliotekbygg som Fokus kino. Jeg var en flittig bruker av biblioteket gjennom ungdommen da det var et sted jeg kunne gjemme meg vekk fra hverdagen, et sted med ro og stillhet og et sted hvor jeg kunne dyrke min bunnløse leseglede. Dette skal ikke være et innlegg om sentimentale tanker om lukten av bøker, for jeg husker også, i likhet med alle ansatte som jobbet der, de kummerlige forholdene som var. Det var trangt, tett og ganske bortgjemt med ingen muligheter for utvikling. I 2005 fikk Tromsø by endelig det biblioteket vi fortjente. Et spektakulært bygg i glass under den gamle takkonstruksjonen med hele 4 etasjer, nydelig utsikt, masse sitteplasser og et hav av muligheter. Tromsø bibliotek er på god vei til å bli det et bibliotek skal være ifølge dagens bibliotekutvikling og strategi, men jeg lurer på om det egentlig fungerer i praksis? Er ikke bibliotekets samfunnsoppdrag begynt å bli for stort for det fysiske biblioteket?

Fireromsmodellen

En betydelig del av god bibliotekforskning kommer fra utenfor Norges grenser, spesielt Danmark. I 2010 hadde Henrik Jochumsen, Casper Hvenegaard Rasmusssen og Dorte Skot-Hansen utformet den såkalte fireromsmodellen som har vært et viktig verktøy for bibliotekutvikling i Norden. Fireromsmodellen illustrerer fire mål som biblioteket bør strekke seg etter for å holde følge med samfunnets utvikling og endrede brukeratferd, og utfylle sin som rolle som sentrum for kultur, kunnskap, informasjon og møtested.(Jochumsen, Hvenegaard Rasmussen & Skot-Hansen, 2012, s. 588-589)

Figur 1: Jochumsen, Hvenegaard Rasmussen & Skot-Hansen, 2012, s.589

«4-rumsmodellen visualiserer (…) borgernes behov for et bibliotekstilbud, hvor de kan lære, skabe, inspireres og mødes.»(Nissen & Carlsen, 2014) Tre av rommene, inspirasjonsrommet, læringsrommet og møterommet, har vært en del av bibliotekutvikling i mange år. Det er det performative rommet som for første gang ble introdusert i modellen. Det performative rommet kom inn i modellen for å favne om kravet om innovasjon i biblioteket og en ny brukerkultur der brukerne skal bli hørt når det kommer til hva de ønsker fra biblioteket, altså et større fokus på medbestemmelse. Som illustrasjonene ovenfor viser så overlapper rommene hverandre og det er i midten de spennende og interessante muligheter kommer frem. Folkebibliotekene anbefales å ta med litt av hvert rom i det fysiske og digitale biblioteket for å kunne utvikles i riktig retning. Det er det performative som er kilden til debatt ifølge Nissen og Carlsens undersøkelse, 4-rumsmodellen som idégenereringsverktøj: En analyse af 4-rumsmodellens styrker og svagheder ved anvendelse i praksis. De har tatt i biblioteket i Vesthimmerlands kommune som utgangspunkt i undersøkelsen der de har snakket med brukere, ikke-brukere og presonalet. I analysen komme det frem at det er ulike meninger om hvorvidt det performative rommet skal samhandle med de andre rommene, da aktive brukere snakker om bl.a. åpen scene, men er samtidig usikre på om rommet faktisk passer inn i folkebiblioteket. En del ikke-brukere er positive til brukerstyrte aktiviteter, mens andre heller forbinder biblioteket med fred og ro. De ansatte mener at biblioteket er mer rustet for læringsrommet, selv om de har forsøkt å å kombinere det læringsrommet med det performative ved å arrangere bl.a. strikkekafe. Ellers er de bekymret for tilgang av økonomiske og ressursmessige utfordringer, i tillegg til det fysiske rommet. (Nissen & Carlsen, 2014, s. 33-40)

Tromsø folkebibliotek

Vi har snakket mye om fireromsmodellen i løpet av semesteret og alt av pensum kan egentlig knyttes til den, men jeg har også forsøkt å se litt på de fire rommene på biblioteket. Bygget er hult, med en stor åpning fra barneavdelingen i kjelleren til lesesalen i på galleriet. Lyden bærer godt gjennom bygget og jeg har aldri klart å finne arbeidsro der. Jeg sier ikke at det ikke skal skje noe på biblioteket, da jeg mener at formidlingsarrangement og sånt hører hjemme der. Strikkekafe og lesesirkler er også en fin måte å få folk til å bruke biblioteket, og det finnes mange steder man kan sitte og snakke sammen. Det er meråpent noe som gir studenter en mulighet til å kunne lese utenom de travleste og folksomme periodene i løpet av dagen. For ikke så alt for lenge siden ble det arrangert en salsakonsert i biblioteket. Dette er noe jeg mener absolutt ikke har noe på et bibliotek å gjøre. Ikke bare fordi de forstyrrer den atmosfæren jeg forventer skal være i et bibliotek, men fordi det finnes så utrolig mange andre scener i Tromsø by hvor den slags utfoldelse hørere hjemme. Hvorfor skal biblioteket konkurrere med byens andre kulturscener når de heller kan samarbeide og ta på seg rollen som formidler av de som skjer i byen? Det performative rommet har absolutt en plass i biblioteket, men i en begrenset mengde. Jeg har ikke sett at det skal være flere konserter på biblioteket og jeg håper at det holder seg slik. Biblioteket skal være et sted for læring, inspirasjon, møter og kreativitet, men det er fortsatt et bibliotek, en viktig del av det vitenskapelige og det kulturelle bysamfunnet, ikke en konkurrent til konsert- og teaterscener.

Jochumsen, H., Hvenegaard Rasmussen, C. & Skot-Hansen, D. (2012). The four spaces – a new model for the public library. New Library World, 113(11/12), 586-597. https://doi.org/10.1108/03074801211282948

Nissen, M. & Carlsen, T. (2014). 4-rumsmodellen som idégenereringsværktøj : En analyse af 4-rumsmodellens styrker og svagheder ved anvendelse i praksis. Nordisk Tidsskrift for Informationsvidenskab Og Kulturformidling, 3(1), 33-43. Hentet fra https://tidsskrift.dk/ntik/article/view/25960