Arkiv for sep, 2018
Et dypdykk inn i avgrunnen
Skrevet av hol061 i Filmomtale, MDV-1203 den 24/09/2018
Skrevet av: Espen Kaasa Johansen
Hva skjer når din personlige verden utelukkende dreier seg om den neste rusen, søken etter en følelse av utopi og en virkelighetsfjern realitet? Når virkeligheten er så blek, trist og deprimerende at man villig beveger seg inn i situasjoner som man vet er farlige og bunnløse?
Det er nettopp dette som er utgangspunktet for filmen «Requiem for a Dream» fra 2000 (basert på romanen fra 1978 med samme navn). Filmen er en psykologisk thriller med sosial kommentar om farene og realiteten ved tungt rusmisbruk. Den sentrerer seg rundt fire personer fra Coney Island i New York. Fire mennesker, fire skjebner. Drømmer og håp om en bedre og lysere fremtid, men samtidig en følelse av håpløshet, frustrasjon og likegyldighet.
Den er skrevet og regissert av Darren Aronofsky. Hovedpersonene spilles av Jared Leto (Harry), Marlon Wayans (Tyrone, Harrys bestevenn), Jennifer Connolly (Marion, Harrys kjæreste) og Ellen Burstyn (Sara, Harrys mor).
Handlingen er enkel, men svært effektiv. Harry har en alvorlig heroinavhengighet som han gjør hva som helst for å tilfredsstille. Tyrone og Marion, med sine tette bånd til Harry, har eksperimentert «litt uskyldig» med ulike stoffer. Gjennom Harrys innflytelse blir denne eksperimenteringen eskalert. Sara lever et ensomt liv og blir over tid mer og mer avhengig av reseptbelagte diettpiller.
Filmen følger alle fire sin indre kamp med seg selv og avhengigheten sin. Regissøren skildrer utviklingen av deres mentale tilstand ved brilliant kamerabruk. Gjennom kameralinsen gir han oss et svært troverdig innblikk i hver karakters psyke. Avslutningsscenen gir seerne korte glimt, hvor det raskt veksles mellom de ulike karakterenes avgjørende skjebne. Dette gjøres på en veldig intens, effektiv og innovativ måte. Filmmusikken spiller også en viktig rolle, ettersom den intensifiserer de realistiske scenene som utspiller seg. Han får, på en mørk og hjerteskjærende måte, fram hvor desperat, selvsentrert, egoistisk og «ødelagt» man kan ende opp.
Filmen er krevende å se på og har en tendens til å vekke sterke reaksjoner. Den er derimot svært ærlig, realistisk og urovekkende, på en måte som kan aktivere en følelse av empati for noen og avsky for andre. Jeg vil anbefale filmen til alle over 18 år, ettersom den takler et tema som er høyst aktuelt i dagens verden og som folk flest har et visst forhold til.
Guards! Guards!
Anmeldelse av Linda M. Pedersen.
Skrevet av Terry Pratchett.
Utgitt: 1989
Forlag: Corgi.
Sider: 376.
En gruppe misfornøyde menn har en enkel plan: De vil kalle frem en drage ved hjelp av svart magi, finne en manipulerbar «sann prins av tronen» og lure han til å drepe dragen, slik at han blir satt på tronen og de kan styre byen. Men ting går ikke som planlagt, og istedet blir det Kaptein Samuel Vimes, den nye rekrutten Carrot Ironfoundersson og resten av Vaktkorpsets jobb å redde byen.
Guards! Guards! er en humoristisk fantasysatire, åttende bok i Discworld-serien, og begynnelsen på serien om Vaktkorpset i Ankh-Morpork.
Terry Pratchett har en gave; å leke seg med de vanlige karakterene som finnes i fantasysjangeren, og bruke dem til å kommentere problemene man finner i den virkeligeverde. Guards! Guards! er intet unntak.
Et godt eksempel på dette er Carrot Ironfoundersson. Han er et menneske oppdratt av dverger, og om man har lest noe innen fantasy-sjangeren før, skjønner man klart fra første møte med karakteren at han er «den sanne konge». Dette vet ikke karakteren selv, og selv om han hadde visst dette ville han ikke vedkjent seg det. Det eneste han vil er å bli med i Vaktkorpset, og hjelpe andre mennesker.
Videre har vi Kaptein Sam Vimes. Selv om dette er hovedpersonen i boka hører han ikke til i fantasy-sjangeren. Han kommer fra en krim-bok. Han er den hardbarka politidetektiven som alltid strever med sine indre demoner.
Et tema som ofte går igjen i Terry Pratchetts bøker er menneskelighet og menneskets natur. Ved å skrive om forskjellige karakterer viser han at selv om de lever i en verden hvor drager en gang eksisterte og dverger lever under fjell, er karakterene først og fremst bare mennesker.
Sam Vimes er en alkoholiker og kapteinen over natteavdelingen i Vaktkorpset, som bare inneholder fire menn. Carrot er den rettmessige arvingen av en trone som ikke eksisterer lengre og selv om han er modig er han også dum som et brød. Og når en drage kommer til Ankh-Morpork vil menneskene som bor der ta den til konge, heller enn å bli brent i hjel.
Terry Pratchett sier det best selv:
“One of the things forgotten about the human spirit is that while it is, in the right conditions, noble and brave and wonderful, it is also, when you get right down to it, only human.”
Guards! Guards! er en annerledes fantasybok som får en til å føle seg smart når en forstår satiren bak fantasien, og som får en til å le høyt når man får med seg alle referansene fra hverdagen. Det er en bok man kan kose seg med, men som også har et viktig budskap. Jeg vil anbefale denne boka for alle som elsker fantasy, men er litt lei av de vanlige karakterene som konstant går igjen i denne sjangeren. Og for de som liker at bøker stiller seg med et skjevt øye til det virkelig liv. Ellers anbefaler jeg den generelt til alle som liker å lese bøker på engelsk.
Kysse, sa Heidi
Skrevet av Marte B. Sørensen
”Kysse, sa Heidi”
Forfatter: Tone Kjærnli
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 1991
Antall sider:172
”Jeg skal fortelle deg noe, sa Heidi plutselig og dro meg med bak huset. Vi la oss i gresset…Heidi rullet rundt å sa ned i bakken: -Jeg har fått kjæreste. På ordentlig.”
Nina og Heidi er bestevenner. Heidi er søt og blond og megapopulær på skolen. Nina har rødt hår, fregner og er den høyeste i klassen, nei på hele skolen, nei faktisk i hele verden føles det som. De skal begynne i sjetteklasse. Etter sommerferien har Heidi blitt litt annerledes. Hun har til og med kysset en gutt, en svensk en.
Vennskapet til Nina og Heidi faller fra hverandre litt etter litt ettersom historien utvikler seg. Vennskapet får seg sin første store knekk når de begge vil ha rollen som Solgull i juleforestillingen på skolen. Heidi tåler ikke at Nina blir tenkt på som flink og i hvert fall ikke penere enn henne! Nina ønsker ikke at dette skal ødelegge, hun vil ha det gamle vennskapet deres tilbake, men Heidi bytter ut Nina med ”Synne med paddekjeften” og bryr seg bare om å få gutta i syvende klasse til å jage henne igjennom skolegården. Ingen jager Nina.
Denne boka passer perfekt for de mellom 9 og 12 år. Det er en lettlest, morsom og sår bok om vennskap, det å være forelsket, det å stadig bli mer voksen – men ikke være det likevel, og om å tørre å være seg selv, selv når du føler deg helt alene.
Tone Kjærnli er god til å beskrive de motstridende følelsene, kaoset og usikkerheten man kan føle i denne alderen. Dette er nok en gjenkjennelsesfaktor for mange, men jeg vil nok si at boka er mest rettet mot jenter siden historien er fortalt fra Nina sitt perspektiv. I tillegg er det nok vanligere å tenke på slike vennskapskonflikter som boka er bygget opp rund, som noe jenter sliter med.
Boka er full av humor og flaue øyeblikk i tillegg til å skildre disse udefinerbare følelsene som er vanskelige å snakke om. Boka egner seg også flott til høytlesning, her er det mye voksne kan kjenne seg igjen i og le av.
Jeg er Zlatan
Skrevet av Runa Torp Vivé
Fortalt til: David Lagercrantz
Forlag: Font
Utgivelsesår: 2011
Antall sider: 380
Oversatt til norsk av: Sverre Knudsen
På 80-tallet er Rosengård i Malmö en beryktet bydel. Her vokser Zlatan opp i en familie som bærer preg av Bosnia-krigen. Husbråk, sult og utenforskap former h
an til en bråkmaker, men også til en ung gutt som i all sin ensomhet får utviklet et helt spesielt fotballtalent. Boka gjør oss kjent med en solospiller som er vant til å gjøre ting på sin egen måte for å overleve – noe fotballverdenen skal både slite med og nyte godt av.
Zlatan Ibrahimović drar oss gjennom en smertefull men fantastisk klassereise, der han albuer seg frem gjennom middelklassens fordømmelser, hyklerske trenere og et hav av elleville fans.
Det er journalisten David Lagercrantz som har skrevet boka, men det er helt og holdent Zlatans fortellerstemme vi hører. Zlatan krever sin oppmerksomhet ved å hele tiden snakke direkte til leserne, stille spørsmål og bekrefte svarene. Leseren får aldri anledning til å lure på hvem Zlatan egentlig er, hva han vil og hva han mener. Insisterende sørger han for at leseren ikke går glipp av noe. Alt skal være sagt. Gjerne flere ganger. Zlatan forteller åpenhjertig om gode og dårlige relasjoner i karrieren, om svimlende pengesummer og stygt spill både på banen og bak i kulissene. Som en rød tråd i boka legger han stadig inn referanser til barndommen, Rosengårdmentaliteten og utenforskapets harde pris. Han smiler skjevt over sin egen tidvis uspiselige oppførsel, men er raskt til å fremme stilen sin som en slags familiestolthet.
Zlatans vekslende persontrekk fra sjarmerende glimt i øyet til hinsides selvgod, gjør meg interessert, utslitt og innsiktsfull. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha lest en viktig bok om tapt barndom, kampen om rettferdighet og fotballverdenens solidariske kollegaskap og nådeløse maktkamp.
Jeg anbefaler bydelsutviklere, lærere, sosialarbeidere og fotballtrenere på alle nivåer å lese denne boka.
Forfattertreff med Monika Steinholm og Anneli Furumark
Skrevet av hol061 i Arrangement, Bokomtale, MDV-1203 den 15/09/2018
Skrevet av Audhild Tjugen
Fra forlaget
Tromsø Hovedbibliotek kunne på tirsdag presentere det nyeste verket til Tromsølokale forfatter Monika Steinholm, da de arrangerte et forfattertreff og boklansering av tegneserien «Nærmere kommer vi ikke». Tegneserien er adaptert av boken som Monika ga ut i 2016, en løs fortsettelse av boken «Fuck Verden» fra 2015, og er illustrert av den svenske kunstneren og illustratøren Anneli Furumark.
«Nærmere kommer vi ikke» handler om Jens, som du kanskje har blitt kjent med i «Fuck verden», og hans sommer hos onkelen på Finnsnes. Der møter han Edor, som kjemper mot sorgen over å ha mistet moren sin. En fortelling «om den altoppslukende kjærligheten, vond og fantastisk på én gang.», som forlaget skriver.
Det var tydelig at dette er en historie som har krypt inn i hjertet på både Furumark og intervjueren fra forlaget (Vigmostad & Bjørke). Vi fikk en varm fortelling av hvordan tegneserien ble til, hvor forelsket Furumark ble i det nordlandske landskapet og hvordan Monika følte Furumarks illustrasjoner var omtrent så lik det hun hadde forestilt seg da hun skrev boken som de kunne bli. Og det er en fin historie; Monika leste opp noen utdrag av boken som virkelig skapte et bilde av hva som var i vente og samtidig, i bakgrunnen, kunne vi se bilder av tegningene i boken.
Som en som sitter og håper inderlig på en fremtid hvor homofili, skjevhet og transpersoner skal bli sett på som like normalt som heteroseksualitet blir sett på i dag, gleder det meg at en bok som inneholder nettopp en homofil kjærlighetshistorie ikke legger all sin vekt på akkurat det i formidlingen. Det er jo faktisk ikke det at karakteren Jens er homofil som definerer denne boken. Det at han er homofil er ikke det eneste som definerer ham som person og det er kjærligheten som blomstrer mellom ham og Edor som er i fokus. Det gir meg virkelig et håp for fremtiden.
Nylige kommentarer