Skrevet av: Espen Kaasa Johansen
Hva skjer når din personlige verden utelukkende dreier seg om den neste rusen, søken etter en følelse av utopi og en virkelighetsfjern realitet? Når virkeligheten er så blek, trist og deprimerende at man villig beveger seg inn i situasjoner som man vet er farlige og bunnløse?
Det er nettopp dette som er utgangspunktet for filmen «Requiem for a Dream» fra 2000 (basert på romanen fra 1978 med samme navn). Filmen er en psykologisk thriller med sosial kommentar om farene og realiteten ved tungt rusmisbruk. Den sentrerer seg rundt fire personer fra Coney Island i New York. Fire mennesker, fire skjebner. Drømmer og håp om en bedre og lysere fremtid, men samtidig en følelse av håpløshet, frustrasjon og likegyldighet.
Den er skrevet og regissert av Darren Aronofsky. Hovedpersonene spilles av Jared Leto (Harry), Marlon Wayans (Tyrone, Harrys bestevenn), Jennifer Connolly (Marion, Harrys kjæreste) og Ellen Burstyn (Sara, Harrys mor).
Handlingen er enkel, men svært effektiv. Harry har en alvorlig heroinavhengighet som han gjør hva som helst for å tilfredsstille. Tyrone og Marion, med sine tette bånd til Harry, har eksperimentert «litt uskyldig» med ulike stoffer. Gjennom Harrys innflytelse blir denne eksperimenteringen eskalert. Sara lever et ensomt liv og blir over tid mer og mer avhengig av reseptbelagte diettpiller.
Filmen følger alle fire sin indre kamp med seg selv og avhengigheten sin. Regissøren skildrer utviklingen av deres mentale tilstand ved brilliant kamerabruk. Gjennom kameralinsen gir han oss et svært troverdig innblikk i hver karakters psyke. Avslutningsscenen gir seerne korte glimt, hvor det raskt veksles mellom de ulike karakterenes avgjørende skjebne. Dette gjøres på en veldig intens, effektiv og innovativ måte. Filmmusikken spiller også en viktig rolle, ettersom den intensifiserer de realistiske scenene som utspiller seg. Han får, på en mørk og hjerteskjærende måte, fram hvor desperat, selvsentrert, egoistisk og «ødelagt» man kan ende opp.
Filmen er krevende å se på og har en tendens til å vekke sterke reaksjoner. Den er derimot svært ærlig, realistisk og urovekkende, på en måte som kan aktivere en følelse av empati for noen og avsky for andre. Jeg vil anbefale filmen til alle over 18 år, ettersom den takler et tema som er høyst aktuelt i dagens verden og som folk flest har et visst forhold til.
Nylige kommentarer