Det helt nye testamentet


Filmanmeldelse til Det helt nye testamentet av Jaco Von Dormael (2015)

Skrevet av Silvia Consonni

 En middelaldrende mann følger dattera si gjennom vaskemaskinas rør. Han brøler stygge ord om det Det helt nye testamentet«fordervete stedet» han bor i. Han beskylder barna sine for å ha ødelagt hans planer og hater kona si, en ganske stille husmor som elsker blomster og idrett, og gjør alt mulig for at den trange leiligheten i Brussels skal se ordentlig ut. Denne mannen med jupiterkomplekset i en uren skjorte er Gud. Sønnen hans kan fremdeles fremme mirakler for å stoppe ham når han skaper ulykker for menneskeheten. «J.C.», eller Jesus Christ anbefaler nemlig lillesøstera Ea å forlate leiligheten gjennom vaskemaskina som han har gjort til en underlig kanal. «Finn deg seks apostler: Kanskje er tolv for mange».

«God exists, he lives in Belgium», leser man på kinoplakatene. I denne komedien som fremviser en del Absurd, er Gud verken god eller streng. Han planlegger menneskehetens ulykker ikke for å straffe synderne, men bare av galskap. Han kontrollerer alle menneskene digitalt, han berører sine «dambrikker» i en modell av verden som han har bygget i rommet sitt. Hver endring i modellen skjer umiddelbart med menneskene, og det som skjer er ofte noe urettferdig.

Dette gjør at Ea flykter gjennom vaskemaskina og prøver å hjelpe til med å løse noen av problemene.

Scenene kan sies typiske å være av en fantasy dark comedy: Mannen styrer verdensskjebnen fra et trangt og mørkt hjemmekontor og en Jesustatue som blir levende og snakker med kvinnene i familien.

Personlig kan jeg si at det tragikomiske i filmen fascinerer meg, og at jeg liker at Ea finner en måte å kommunisere med alle via sms, når hun oppdager hvordan Gud styrer sine medier. Med en vanlig melding får hun alle til å forbedre sitt eget liv: Hver leter etter sin frelse eller lykke. Det gudommelige vises bare gjennom et kort og konsist budskap som ikke vil dømme noen strengt.

Filmen anbefales for et voksent publikum som kan se kritisk på regissørens valg og er åpent for humor om filosofiske/religjøse spørsmål. Kan en alltid fortolke ulykkene som straff, eller er det lov å si at noe som skjer er urettferdig?

  1. Ingen kommentarer enda.
(Vil være skjult)