MDV-1203 og MDV-1204

Skrevet at Tuva Johansen

Forfatter: Mona Høvring
Forlag: Forlaget Oktober
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 89

«Jeg skreiv om nettene. Det kom noe febrilsk over meg. Jeg lånte nattas dybde, klokka gikk for seint. Om ettermiddagene resignerte jeg. Jeg måtte ha søvn. Folk sa: Hvis jeg bare holdt meg våken om dagen, fikk jeg nok sove om natta. De diskuterte, de snakka måtehold, som om det handla om at jeg ville spise for mye. Men er det ikke frekt å preike måtehold til en som sulter i hjel? (…) Natta er ei beksvart og umettelig igle som suger krafta ut av meg, likevel er dagene verst, for da er jeg tvunget til å omgås dem som sover godt. Ei natt gikk jeg til ei annen jente som ikke fikk sove, for bare hun kunne forstå. Jeg satte meg på sengekanten og fortalte; noe trist, noe snodig, alt jeg kom på av stort og smått. Vi elska hverandre.»

Slik starter kortromanen Camillas lange netter, hvor Mona Høvring har basert handlingen på Camilla Colletts erindringsverk I de lange Nætter (1862). Her har Høvring lagt mye vekt på Colletts fascinasjon for, eller følelsen av nærhet til, den franske forfatteren Sidonie-Gabrielle Colette. Hilde Diesen spør innledningsvis i sin sekser-anmeldelse av boka: «Er det mulig å skrive en biografi, en diktsamling, en historisk roman på under hundre sider – i en og samme bok?», og det er nettopp det Høvring her har gjort. Camilla Collett og Henrik Wergeland er for de fleste av oss kjente navn, og gjennom de små, knappe fortellingene får vi også høre om Welhaven, ektemannen Peter Jonas Collett, foreldrene og ungdomsvennen Christiane von Schultz. Det er noe spesielt med å lese om disse bastionene på en så levende måte som Høvring her har klart. Jeg-et vi møter er Camilla, og vi møter henne når hun ser tilbake på livet hun har levd gjennom dagbøkene hun skrev. Jeg-et er ærlig på at det vi leser ikke nødvendigvis er en umiskjennelig sannhet, det er hennes sannhet, og hun har valgt å ikke fortelle oss alt. Høvring har holdt seg tro mot Colletts erindringer, og klarer noe enhver norsklærer misunner henne: å gi oss lesere lyst til å sette oss ned med Colletts bøker over hundre år etter hennes død.