Skrevet av Espen Andre Andreassen
Forfatter Neil Gaiman er kanskje mest kjent for sitt arbeid innen tegneserier, der Sandman-serien har 
blitt hyllet som et revolusjonerende verk innen sjangeren. Skjønnlitterært er han mest kjent for American Gods, Norse Mythology, Stardust, barneboken Coraline og Neverwhere.
Neverwhere (utgitt i 1996) var Gaimans første roman som eneforfatter, mens Good Omens (utgitt i 1990) var et samarbeidsprosjekt med Terry Pratchett. Neverwhere kan kanskje best beskrives som et postmoderne eventyr, en sjangerbeskrivelse vi gjerne kan bruke om flere av Gaimans senere verk. Et av kjennetegnene hans er at han bygger videre på eksisterende mytologi, blander den med sin egen, og skaper noe helt nytt.
I boken følger vi hovedpersonen Richard Mayhew på hans reise ned i London Under, et fantastisk univers der stedsnavnene i London er gitt en bokstavelig mening. Earl’s Court regjeres av en jarl, Blackfriars blir de sorte munkene, The Angel i Islington er en virkelig engel, mens Piccadilly Cirkus er et, vel, sirkus. Også navnene til personene Richard møter er gitt en bokstavelig signifikans. Hans følgesvenn Door, besitter for eksempel evnen til å åpne opp ting, mens karakteren Hunter jakter på The Beast of London.
Fabelen vi dras med på har en klar parallell til Alice i Eventyrland, der hovedpersonene (fra vår verden), havner i en verden der logikken i verden over har sluttet å virke. Vår virkelighet og London Under blandes sammen på en fascinerende måte. Erketypiske myter får en ny vri, og Gaiman skaper en mytologi og et univers vi som lesere tror på. Etter siste kapittel ønsker vi ikke å dra tilbake til vår egen verden, men heller utforske the Floating Market, tilbringe mer tid med the Rat-Speakers og ha dype samtaler med Old Bailey og duene hans. Vi ønsker å bli værende i kaninhullet Gaiman har skapt for oss.
Boken, som opprinnelig er en adapsjon av et TV-manus Gaiman skrev for BBC, er allerede blitt en klassiker. Neverwhere, eller Ingensteds som den heter på norsk, anbefales på det aller varmeste. Det er en virkelighetsflukt i hvert fall denne anmelderen søker tilbake til gang på gang.
Versjonen jeg har anmeldt ble utgitt på engelsk av William Morrow i 1997. Den er senere utgitt på samme språk av blant andre Headline Review. Norsk utgave (Neverwhere: London Under) er gitt ut senest av Vigmostad & Bjørke.
Nylige kommentarer