Skrevet av Mari Elida Eikeland
Gjennom framveksten av internettet og sosiale medier, har verden blitt mindre og mindre. Vi har nå muligheten til å snakke med mennesker over hele verden, og det har blitt like lett å ha en samtale med noen fra Indonesia som det er å snakke med naboen. Muligheten til å ha kontakt med folk fra helt forskjellige kulturer og erfaringsverdener gir oss direkte kunnskap om ting utenfor vår egen lille lokale boble. Men bruker vi disse mulighetene?
«Digitisation, which holds such great promises of increasing communication,
might instead add to the process of fragmentation and individualisation. […]
it is possible to construct specialised universes of information, where you are
not confronted with and do not have to take into consideration the values of
those with other interests” (Audunson, 2005, s. 434)
Uansett hvor obskure interessene dine måtte være, vil du mest sannsynlig kunne finne et sted du passer inn på internett. Sosiale medier kan bli beskrevet som høyintensive møteplasser. Audunson (2005) beskriver høyintensive møteplasser som plasser hvor du møter andre med like interesser eller mål, som for eksempel fritidsklubber, jobben din, eller interesseorganisasjoner. Det varierer hvor høyintensive møteplassene er. Ta for eksempel to facebookgrupper jeg er med i, Bojack Horseman Sadposting og Kjøp og salg Tromsø. Bojack Horseman Sadposting er en lukka facebookgruppe (du kan ikke se innholdet før du har blitt med i den, og det du poster i gruppa kommer ikke opp på profilen din) for fans av Netflix-tegneserien BoJack Horseman. Vi deler altså samme interesse, BoJack Horseman, og det er ikke vanskelig å finne folk som er interessert i andre TV-serier, filmer eller bøker som likner. Vi har samme mål i gruppa, altså å snakke om og diskutere serien med andre nerder. Kjøp og salg Tromsø er en Facebookgruppe hvor folk som bor i Tromsø kan legge ut salgsannonser. Det finnes folk med alle slags interesser og ulike aldre i gruppa, men den er fortsatt en høyintensiv møteplass på grunna av hvor målorientert gruppa er. Alle er der for en grunn, å kjøpe eller selge noe.
Motsetninga til høyintensive møteplasser er lavintensive møteplasser. Lavintensive møteplasser er hvor du møter folk helt forskjellige fra deg selv. Den viktigste lavintensive møteplassen for samfunnet i dag er nok folkebiblioteket. Folkebiblioteket har ikke noen spesifikk målgruppe, og du blir eksponert for et mangfold av ulike typer mennesker, som alle har unike formål når de er på biblioteket. Hvis du sitter en hel dag på et folkebibliotek kan du observere en barneskoleklasse som leter etter bøker de kan lese på skolen, eldre som vil ha hjelp til datamaskinen, studenter som leter etter et stille sted å lese, foreldre som leter etter bøker de kan lese for barna.
Så hvorfor trenger vi lavintensive møteplasser? Når vi kun omgår oss med folk som er lik oss selv kan fort folk som er annerledes bli usynlige for oss. Vi kan havne i kulturelle og politiske bobler, hvor vi holder oss til møteplasser som bekrefter vårt verdensbilde. Hvis du er kritisk til innvandrere og asylsøkere er det vanskelig å forandre mening uten å få noe innblikk inn i deres perspektiv. Biblioteket kan hjelpe å forhindre at vi havner i slike bobler. Et eksempel som Audunson (2005, s. 437-438) tar opp er noe som skjedde på et bibliotek i Oslo. Biblioteket arrangerte en internettgruppe for eldre, og fordi de bra IT-utstyr ble unge datanerder tiltrukket biblioteket. Disse to gruppene, den eldre internettgruppa og datanerdene, begynte etter hvert å jobbe sammen, hvor datanerdene begynte å veilede de eldre. Dette biblioteket lå på vestkanten, et byområde med høyt utdannings- og lønnsnivå, og liten andel ikke-vestlige innvandrere. Datanerdene kom fra et område i Oslo med lavere lønnsnivå og et høyt antall innvandrere, som jeg kan gjette meg til er Grønland. Uten en lavintensiv møteplass som biblioteket hadde aldri disse to gruppene møttes og snakka sammen.
Å styrke biblioteket som en mangfoldig møteplass synes jeg er det som er viktigst å satse på når det gjelder å utvikle biblioteket. Det er vanskelig å legge opp til lavintensive møter, det er ofte heller noe som må skje av seg selv. Derfor er det viktig at biblioteket har et mangfold av arrangementer og aktiviteter til alle slags folk i samfunnet. Hvis unge innvandrere og rike seniorer ofte ser hverandre og bruker samme lokale, vil det bygges opp en toleranse mellom disse to gruppene, og kanskje de til å med begynner å jobbe sammen for et felles mål.
Litteraturliste:
Audunson, Ragnar A. (2005): The public library as a meeting‐place in a multicultural and digital context: The necessity of low‐intensive meeting‐places (s. 429-441). Journal of Documentation.
Evjen, Sunniva & Audunson, Ragnar A. (2009). The complex library (s. 161-174) New
Library World.
Nylige kommentarer