«
»

En lov med flere spørsmål enn svar


Skrevet av Natasha Krøyer Strange  Padkær

Bibliotekloven er nok ikke noe som folk generelt tenker på. Mange undrer seg nok ikke over at vi har lover om at vi skal ha bibliotek, men det at vi har lover om hva biblioteket skal tilby kan ha den motsatte effekt, spesielt om man tar for seg hva disse lovene inneholder. Selv de minste detaljene i disse lovene har stor påvirkning på hvordan bibliotekene blir utviklet, og hvilke muligheter som blir satt i rampelyset.

Et klart eksempel på dette er den nyeste endring i folkebibliotekloven, spesifikt i paragraf 1, som ble satt i verk i 2014 (Lovdata.no 2014). Den ser slik ut:

  • 1.Målsetting
    Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet.
    Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt.
    Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet.
    Bibliotekenes innhold og tjenester skal gjøres kjent.
    Folkebibliotekene er ledd i et nasjonalt biblioteksystem. (Tatt fra Regjeringen.no)

Endringene, som står i kursiv, kan virke små, men de har stor betydning for bibliotekenes rolle i samfunnet. Dette gjelder spesifikt andre avsnitt. Dette avsnittet var helt nytt og ga et nytt oppdrag til folkebibliotekene; de skulle tilby en plass for å møtes og holder offentlige samtaler og debatt, uten noen tilknytning til en side av saken. De skal i utgangspunktet være et nøytralt parti. Dette har skapt en del interessante muligheter, problemer og problemstillinger, spesielt for de bibliotekene som ikke allerede hadde dette tilbudet.

Muligheter:

Den største muligheten bibliotekene fikk av denne loven, har vært noe som bibliotekene har slitt med lenge, det å definere biblioteket som noe annet enn bare bøker. Det å definere hva et bibliotek er har vært et oppdrag mange bibliotekarer har prøvd seg på, men som få har vært suksessfulle i å fullføre. Ben Wynne, Simon Dixon, Niel Donohue og Ian Rowlands skrev en artikkel i 2016 om spesifikt dette, kalt Changing the Library Brand: A Case Study. Selv om møteplass ikke nødvendigvis var svaret i denne artikkelen, illustrerer den hvor vanskelig det har vært for bibliotekarer å omdefinere hva et bibliotek er. Det å direkte omdefinere hva biblioteket skal være i selve loven kan være ett skritt i retningen for endelig å lykkes på dette område. Folket får mer direkte opplysninger om en av bibliotekets nå primære funksjoner, og ser en mulighet i bruken av bibliotekrommet som man kanskje ikke hadde tenkt over før.

Problemer:

Problemene som havnet hos spesifikt de mindre bibliotekene handlet om plass. Å skulle ha mulighet til å tilby en arena for offentlig debatt, betyr å tilby en åpen plass som tidligere har vært brukt på bokreoler. Dette betyr igjen at bibliotekenes allerede begrensede plass til litteratur ble enda mer begrenset og mangfoldet av fysisk litteratur må kuttes ned. Dette er ikke et like stort problem på større bibliotek, da de ofte hadde slik plass og et slikt tilbud fra før, men for de små bygdebibliotekene har dette stor betydning. Et dilemma om balansen mellom kassering og oppbevaring blir bare mer komplisert med denne adderingen. Man kan si at dette ville hjelpe med å presse frem tilgangen til og innkjøp av e-bøker, men dette er fortsatt i et relativt tidlig stadium mange steder i landet. Så selv om dette kunne være en løsning, vil det ta tid å implementere på en grei og samtidig funksjonell måte.

Problemstillinger:

Som mange nye lovendringer, skaper denne også spørsmål som ikke nødvendigvis har et enkelt svar. Her er det store spørsmålet som oppstår med spesifikt denne addisjon til bibliotekloven; «Om en gruppe kjent for å være diskriminerende mot en bestemt gruppe ønsker å delta på en debatt der temaet har noe å gjøre med denne diskriminerte gruppen, skal biblioteket bestemme om de får lov til å delta eller ikke?» Dette kan se ut som et relativt simpelt ja/nei spørsmål, men det er et mange bibliotekarer har stilt. Enten dette spørsmålet, eller et liknende spørsmål. Om biblioteket skal være uavhengig, har de da lov til å nekte visse grupper adgang til debatter? Hva skal eventuelt være grunnlaget for biblioteket kan gjøre dette? Hvor mye skal biblioteket ha å si? Dette er fortsatt spørsmål som stilles blant bibliotekarer snart 5 år senere, som viser ikke kun hvor splittet folk er på dette området, men også hvor viktig det er at dette spørsmål får et svar. Med hvordan verden ser ut i dag, er det ikke rart at man ønsker en oppklaring. Man kan ikke bare la hvem som helst holde debatt på bibliotek, sant? Eller skal alle ha lik mulighet? Og kanskje viktigere hvor går den eventuelle grensen?

Kilder:

 

Denne artikkelen var skrevet den 14/11/2018, 16:29 og er lagt under kategorien Bibliotekutvikling. Du kan følge med på kommentarene til denne artikkelen med hjelp av RSS 2.0 Du kan legge igjen en kommentar under her. Pinging er for tiden ikke tilatt.

  1. Ingen kommentarer enda.
(Vil være skjult)