Når slutter et bibliotek å være et bibliotek?


Skrevet av Espen Andre Andreassen

Hvor langt kan bibliotekene strekke seg for å tilpasse seg en ny hverdag, og hvor langt er for langt?

Tidligere i år var jeg så heldig å få være med på en studietur til Oslo for å få innblikk i hvordan bibliotek og arkiv driftes andre steder. Vi var innom Nasjonalbiblioteket, Riksarkivet og Deichmanske. Men det som gjorde aller mest inntrykk på de fleste av oss var besøket til barnebiblioteket BibloTøyen, en av filialene til folkebiblioteket Deichmanske.

Førsteinntrykket av lokalene på BibloTøyen var imponerende og rørende. Miljøet på Tøyen har lenge vært belastende for barn mellom 10 og 15 år, og BibloTøyen skulle vise seg å bli akkurat det fristedet denne aldersgrupperingen trengte. Her kunne barna få leksehjelp, et sosialt fellesskap og et fristed fra et bydelsmiljø som kunne være hardt for enkelte. Det var også på barnas premisser: Ingen voksne utenom ansatte fikk lov å komme inn forbi den stiplede linjen rett innenfor inngangsdøren.

Jeg husker tydelig følelsen av å være beæret der jeg gikk gjennom lokalene. Interiøret i BibloTøyen er laget for barn, med barns medvirkning. Alkover med sitteplasser, perfekt for å lese en bok; en ombygd lastebil fungerer nå som kjøkken der barna lærer å lage mat; skigondoler med plass til fire som kan flyttes langs skinner i taket. De har 3D-printer, droner og scene! Arealet skriker av innovasjon, lekelyst og trivsel. Jeg kjente det var godt å være der. Det kjentes som det ”tredje stedet”, noe alle bibliotekene burde tilstrebe å være.

Veggene er kledd med de nyeste og beste bøkene som er på markedet i 2018, som er en selvfølge for et så moderne bibliotek, og det er her jeg finner det første tegnet på at noe er galt. Nesten ingen av bøkene bærer preg av å ha blitt lest i de to årene siden barnebiblioteket åpnet. De ser fremdeles helt nye ut. Selv ikke de to første Harry Potter-bøkene bærer noe slags preg av slitasje. De ser fremdeles helt nye ut. Dette er kjernen i det som for mange er problemet med BibloTøyen: Barna som bruker stedet leser ikke bøkene. Etter spørsmål fra meg fant en av de ansatte utlånsstatistikken for den siste måneden. De hadde hatt så lite som 287 utlån den måneden.

BibloTøyen har høstet stor oppmerksomhet helt siden før dørene ble åpnet for første gang, både nasjonalt og internasjonalt. Det ble dog kåret til Årets Bibliotek i 2017. Men oppmerksomheten har ikke vært udelt positiv (Klassekampen 30.09.15). Flere i biblioteksektoren hevet både et og to øyenbryn da den første utlysningen til det nye biblioteket var en kokk, og ikke… tja… en bibliotekar. Per i dag har ikke bibliotekfilialen gjort en eneste bibliotekfaglig ansettelse, noe som har ført til at litteraturformidling nesten ikke eksisterer der. På nytt spør jeg, og på nytt får jeg et nedslående svar. Litteraturformidling er de nok ikke så gode på. De ønsker å bli bedre. Det eneste de kan vise til er den nylig avsluttede nasjonale kampanjen Sommerles, utviklet og styrt fra Vestfold, som ga dem et lite hopp i utlån. Enn så lenge er nok barna mest opptatte av å spille på datamaskinene. Det omtales som ”verdens kuleste bibliotek”. Så kult at det faktisk ikke trenger bibliotekarer.

Hva er et bibliotek? Hvordan definerer man et bibliotek? I en tid der det digitale tar mer og mer over er det betimelig å spørre hvilken rolle biblioteket skal ha i fremtiden. Skal vi, for å ta den ene ekstreme ytterligheten, kun være et sted for bøker? Eller skal vi omfavne et mye større område av kultur og media for å definere oss selv mer inn i tiden vi lever i? I mine øyne representerer BibloTøyen den andre ekstreme ytterligheten av hva et bibliotek skal være. Deichmanske lille barnefilial på Tøyen har, i min mening, tøyd den grensen så hardt at strikken sprakk.

Hovedbiblioteket argumenterer fremdeles med at BibloTøyen er et bibliotek, og ikke en ungdomsklubb. Men argumentene nytter ikke når man ser på funksjonen BibloTøyen har. Per dags dato fungerer de mer som en skolefritidsordning eller en ungdomsklubb enn et bibliotek. For all del, det er ikke feil at Deichmanske drifter en ungdomsklubb. Det er min faste og bestemte oppfatning at BibloTøyen er akkurat det stedet barna i Tøyen trenger. Problemet oppstår når vi kaller det et bibliotek, og dermed gjør definisjonen av hva et bibliotek er alt for vid. Jeg skjønner og er enig i at bibliotekene i Norge er helt nødt til å utvikle seg, men hvor langt skal vi utvikle oss før det blir for langt.

Spørsmålet er: Skal bibliotekene definere seg bort fra litteraturen, som før har vært hovedoppdraget til bibliotekene i Norge? I nye Deichmanske, som forhåpentligvis blir åpnet i 2020, er tendensene de samme. Antallet fysiske bøker skal reduseres kraftig, mens fokuset skal dreies mer over på aktiviteter, maker spaces og så videre. Forutsetningene til nye Deichmanske er riktignok helt annerledes enn de er for BibloTøyen, men tendensene er der.

Jeg ønsker å tro at ledelsen i Deichmanske vet hva de driver med, noe det er meget mulig de gjør, og at min frykt er ubegrunnet. Men dersom BibloTøyen kan kalles en prøveballong for hvordan bibliotek skal struktureres i Norge i fremtiden er jeg nok forberedt på å bli skuffet.

Klassekampen 30.09.15, Bibliotek søker kokker https://www.klassekampen.no/article/20150930/ARTICLE/150939997

 

 

  1. Ingen kommentarer enda.
(Vil være skjult)