Skrevet av Elin Benedicete Johansen
Biblioteket brukes ofte til gruppearbeid eller andre oppgaver utdelt av læreren, men det er også sosial møteplass i fritimer og frimutter, rett og slett et «fri»-sted. Fri fra hva? «Fri» fra læring? «Fri» fra lærerens vurdering? Det siste kan stemme, men et bibliotek er ikke fritt for læring selv om elevene kanskje oppfatter det slik i noen settinger. I denne teksten vil jeg trekke fram elementer i Lennart Bjørneborns artikkel «Biblioteket som mulighetsrum for serendipitet og uformell læring, 2017», og se på dette i forhold til skolebibliotek.
Serendipitet er når man får en positiv overraskelse eller gjør en utilsiktet oppdagelse, mens man søker etter noe annet. Serendipitet kan oppleves når man ser forsiden til en bok og blir nysgjerrig på denne, uten at dette var målet med besøket. Det kan også være hvis man går på bibliotekets websider og man leser om et arrangement som skal skje, selv om det ikke var derfor du besøkte denne siden. Serendipitet er viktig for læring gjennom hele livet, og bibliotekarer må jobbe didaktisk med dette.
Den relasjonen som oppstår mellom aktør (for eksempel en elev), et rom og en utstilling eller en bok er viktig. Et rom eller et objekt har slik et potensiale for å bli brukt på ulike måter, og dette er brukspotensiale. Et formidlingsrom er et fysisk, digitalt eller hybrid rom der det utveksles informasjon og kultur. Formidlingen kan skje direkte og synkront fra person til person i samtaler på nett eller i et fysisk rom. Formidling kan også skje indirekte og asynkront, og det er dette som er fasiliterende tilgang til biblioteksdidaktikk. Indirekte formidling kan være intendert, for eksempel en bok som står i en skråhylle. Ikke intendert indirekte formidling kan skje når en bruker, en elev eller en lærer, avsetter et adferdsspor (trace leaver). Det er tre viktige faktorer i forhold til brukspotensialer som kan fremme serendipitet på skolebiblioteket.
Mangfoldighetspotensialer: Dette kan deles inn i tre underpunkter. «Diversitet» er et første punktet tar utgangspunkt i hvilken unik samling av medier og tema et bibliotek er. Bibliotekaren har et ansvar for å fremme serendipitet gjennom å få fram alle temaer, både digitale, fysiske og menneskelige. Slik kan elevenes mer underliggende interesser bli trigget til å komme mer til overflaten. Det andre punktet er «Krysskontakter». Dette kan skje ved at bibliotekformidleren fremmer serendipitet ved å blande både temaer og medier i for eksempel en og samme utstilling. En «samlekasse» med bøker med ulike tema ved siden av en sittegruppe kan føre til at brukeren oppdager noe som hun ikke var ute etter. Det siste punktet er «Ufullstendighet», altså la det bare igjen litt «rot» etter en elev. En bok kan få ligge på bordet –eller i sofaen. Denne boka kan oppdages lettere av en annen elev enn om den står pent i hylla.
Bevegelsespotensialer: Dette potensialet har fire undergrupper der den første er «Adgang». Her må det tenkes didaktisk i forhold til plassering. Mediene må være lett tilgjengelig for elevene og ikke gjemmes bort bak skranken. «Multi-reachability» er neste gruppe. I det digitale rom kan man her benytte hypertekst-linker. På en Facbook-side kan for eksempel elevene finne korridorer til annen kunnskap enn den de opprinnelig søkte. Dette er med på å pirke i de latente interessene som finnes hos den enkelte bruker. Tredje gruppe er «Explorability» og i denne sammenhengen legges det vekt på at det fysiske eller digitale rommet skal være innbydende. Når elevene kommer inn i biblioteket; er det elementer der som vekker deres nysgjerrighet? Det bør det være, for dette vil gjøre at de for lyst til å fortsette å være i rommet, og at «oppdageren» i elevene understøttes. Siste undergruppe er kalt «Slowability» og går ut på at det skal legges til rette for at brukeren skal kunne stanse opp for å se nærmere på noe. På skolebiblioteket kan det være at en sittegruppe er plassert i tett nærhet til hylle med aktuelle bøker for ungdom. Slik kan det fysiske rommet gi elevene tid til å studere noe i ro.
Sansepotensialer: Innenfor dette begrepet finnes tre underkategorier. «Eksponering» er viktig i forhold til hvordan for eksempel hyller er plassert i rommet eller viktigheten av at bøkene er plassert med forsiden fram. Dette er med på å skape serendipitet og elevens sanser vil berøres. Noe som også er med på å påvirke sansene er «Kontraster». Belysning, farger og lyd er med på å trigge uformell læring. Bibliotekaren kan gjøre mange didaktiske grep i forhold til det fysiske rom, som for eksempel ved å tenke variasjon og blikkfang. «Markører» er viktige didaktiske redskaper. Skilting og bruk av symboler for å markere hovedkategorier er et eksempel på dette.
Mange elever lar bøkene bli stående urørt i de «endeløse» hyllene. Det kan være lite fristende å vandre inn i dette landskapet. Biblioteket må tilrettelegge for serendipitet og uformell læring. Slik kan elevene få god støtte til å utvide sin verden med ny kunnskap.
Kildeliste:
Bjørneborn, L (2017). Biblioteket som mulighetsrum for serendipitet og uformell læring, C. Laskie (Red.), Biblioteksdidaktikk (s. 183-211), Bosnia og Herzegovina: Hans Reitzels Forlag
Nylige kommentarer