Skrevet av Natasha Krøyer Strange  Padkær

Bibliotekloven er nok ikke noe som folk generelt tenker på. Mange undrer seg nok ikke over at vi har lover om at vi skal ha bibliotek, men det at vi har lover om hva biblioteket skal tilby kan ha den motsatte effekt, spesielt om man tar for seg hva disse lovene inneholder. Selv de minste detaljene i disse lovene har stor påvirkning på hvordan bibliotekene blir utviklet, og hvilke muligheter som blir satt i rampelyset.

Et klart eksempel på dette er den nyeste endring i folkebibliotekloven, spesifikt i paragraf 1, som ble satt i verk i 2014 (Lovdata.no 2014). Den ser slik ut:

• 1.Målsetting
  Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet.
  Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt.
  Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet.
  Bibliotekenes innhold og tjenester skal gjøres kjent.
  Folkebibliotekene er ledd i et nasjonalt biblioteksystem. (Tatt fra Regjeringen.no)

Endringene, som står i kursiv, kan virke små, men de har stor betydning for bibliotekenes rolle i samfunnet. Dette gjelder spesifikt andre avsnitt. Dette avsnittet var helt nytt og ga et nytt oppdrag til folkebibliotekene; de skulle tilby en plass for å møtes og holder offentlige samtaler og debatt, uten noen tilknytning til en side av saken. De skal i utgangspunktet være et nøytralt parti. Dette har skapt en del interessante muligheter, problemer og problemstillinger, spesielt for de bibliotekene som ikke allerede hadde dette tilbudet.

Muligheter:

Den største muligheten bibliotekene fikk av denne loven, har vært noe som bibliotekene har slitt med lenge, det å definere biblioteket som noe annet enn bare bøker. Det å definere hva et bibliotek er har vært et oppdrag mange bibliotekarer har prøvd seg på, men som få har vært suksessfulle i å fullføre. Ben Wynne, Simon Dixon, Niel Donohue og Ian Rowlands skrev en artikkel i 2016 om spesifikt dette, kalt Changing the Library Brand: A Case Study. Selv om møteplass ikke nødvendigvis var svaret i denne artikkelen, illustrerer den hvor vanskelig det har vært for bibliotekarer å omdefinere hva et bibliotek er. Det å direkte omdefinere hva biblioteket skal være i selve loven kan være ett skritt i retningen for endelig å lykkes på dette område. Folket får mer direkte opplysninger om en av bibliotekets nå primære funksjoner, og ser en mulighet i bruken av bibliotekrommet som man kanskje ikke hadde tenkt over før.

Problemer:

Problemene som havnet hos spesifikt de mindre bibliotekene handlet om plass. Å skulle ha mulighet til å tilby en arena for offentlig debatt, betyr å tilby en åpen plass som tidligere har vært brukt på bokreoler. Dette betyr igjen at bibliotekenes allerede begrensede plass til litteratur ble enda mer begrenset og mangfoldet av fysisk litteratur må kuttes ned. Dette er ikke et like stort problem på større bibliotek, da de ofte hadde slik plass og et slikt tilbud fra før, men for de små bygdebibliotekene har dette stor betydning. Et dilemma om balansen mellom kassering og oppbevaring blir bare mer komplisert med denne adderingen. Man kan si at dette ville hjelpe med å presse frem tilgangen til og innkjøp av e-bøker, men dette er fortsatt i et relativt tidlig stadium mange steder i landet. Så selv om dette kunne være en løsning, vil det ta tid å implementere på en grei og samtidig funksjonell måte.

Problemstillinger:

Som mange nye lovendringer, skaper denne også spørsmål som ikke nødvendigvis har et enkelt svar. Her er det store spørsmålet som oppstår med spesifikt denne addisjon til bibliotekloven; «Om en gruppe kjent for å være diskriminerende mot en bestemt gruppe ønsker å delta på en debatt der temaet har noe å gjøre med denne diskriminerte gruppen, skal biblioteket bestemme om de får lov til å delta eller ikke?» Dette kan se ut som et relativt simpelt ja/nei spørsmål, men det er et mange bibliotekarer har stilt. Enten dette spørsmålet, eller et liknende spørsmål. Om biblioteket skal være uavhengig, har de da lov til å nekte visse grupper adgang til debatter? Hva skal eventuelt være grunnlaget for biblioteket kan gjøre dette? Hvor mye skal biblioteket ha å si? Dette er fortsatt spørsmål som stilles blant bibliotekarer snart 5 år senere, som viser ikke kun hvor splittet folk er på dette området, men også hvor viktig det er at dette spørsmål får et svar. Med hvordan verden ser ut i dag, er det ikke rart at man ønsker en oppklaring. Man kan ikke bare la hvem som helst holde debatt på bibliotek, sant? Eller skal alle ha lik mulighet? Og kanskje viktigere hvor går den eventuelle grensen?

Kilder:

• Lov om folkebibliotek. Lokalisert 21.10.2018 på internett: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1985-12-20-108/KAPITTEL_1#KAPITTEL_1
• 135 L (2012–2013). Endringer i lov om folkebibliotek. Lokalisert 21.10.2018 på internett: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop-135-l-20122013/id724286/sec11?q
• Wynne, Ben, Dixon, Simon, Donohue, Neil, & Rowlands, Ian (2016). “Changing the Library Brand: A Case Study. New Review of Academic Librarianship”, 0(0), 1–13. http://doi.org/10.1080/13614533.2016.1156000

Skrevet av Espen Andre Andreassen

Hvor langt kan bibliotekene strekke seg for å tilpasse seg en ny hverdag, og hvor langt er for langt?

Tidligere i år var jeg så heldig å få være med på en studietur til Oslo for å få innblikk i hvordan bibliotek og arkiv driftes andre steder. Vi var innom Nasjonalbiblioteket, Riksarkivet og Deichmanske. Men det som gjorde aller mest inntrykk på de fleste av oss var besøket til barnebiblioteket BibloTøyen, en av filialene til folkebiblioteket Deichmanske.

Førsteinntrykket av lokalene på BibloTøyen var imponerende og rørende. Miljøet på Tøyen har lenge vært belastende for barn mellom 10 og 15 år, og BibloTøyen skulle vise seg å bli akkurat det fristedet denne aldersgrupperingen trengte. Her kunne barna få leksehjelp, et sosialt fellesskap og et fristed fra et bydelsmiljø som kunne være hardt for enkelte. Det var også på barnas premisser: Ingen voksne utenom ansatte fikk lov å komme inn forbi den stiplede linjen rett innenfor inngangsdøren.

Jeg husker tydelig følelsen av å være beæret der jeg gikk gjennom lokalene. Interiøret i BibloTøyen er laget for barn, med barns medvirkning. Alkover med sitteplasser, perfekt for å lese en bok; en ombygd lastebil fungerer nå som kjøkken der barna lærer å lage mat; skigondoler med plass til fire som kan flyttes langs skinner i taket. De har 3D-printer, droner og scene! Arealet skriker av innovasjon, lekelyst og trivsel. Jeg kjente det var godt å være der. Det kjentes som det ”tredje stedet”, noe alle bibliotekene burde tilstrebe å være.

Veggene er kledd med de nyeste og beste bøkene som er på markedet i 2018, som er en selvfølge for et så moderne bibliotek, og det er her jeg finner det første tegnet på at noe er galt. Nesten ingen av bøkene bærer preg av å ha blitt lest i de to årene siden barnebiblioteket åpnet. De ser fremdeles helt nye ut. Selv ikke de to første Harry Potter-bøkene bærer noe slags preg av slitasje. De ser fremdeles helt nye ut. Dette er kjernen i det som for mange er problemet med BibloTøyen: Barna som bruker stedet leser ikke bøkene. Etter spørsmål fra meg fant en av de ansatte utlånsstatistikken for den siste måneden. De hadde hatt så lite som 287 utlån den måneden.

BibloTøyen har høstet stor oppmerksomhet helt siden før dørene ble åpnet for første gang, både nasjonalt og internasjonalt. Det ble dog kåret til Årets Bibliotek i 2017. Men oppmerksomheten har ikke vært udelt positiv (Klassekampen 30.09.15). Flere i biblioteksektoren hevet både et og to øyenbryn da den første utlysningen til det nye biblioteket var en kokk, og ikke… tja… en bibliotekar. Per i dag har ikke bibliotekfilialen gjort en eneste bibliotekfaglig ansettelse, noe som har ført til at litteraturformidling nesten ikke eksisterer der. På nytt spør jeg, og på nytt får jeg et nedslående svar. Litteraturformidling er de nok ikke så gode på. De ønsker å bli bedre. Det eneste de kan vise til er den nylig avsluttede nasjonale kampanjen Sommerles, utviklet og styrt fra Vestfold, som ga dem et lite hopp i utlån. Enn så lenge er nok barna mest opptatte av å spille på datamaskinene. Det omtales som ”verdens kuleste bibliotek”. Så kult at det faktisk ikke trenger bibliotekarer.

Hva er et bibliotek? Hvordan definerer man et bibliotek? I en tid der det digitale tar mer og mer over er det betimelig å spørre hvilken rolle biblioteket skal ha i fremtiden. Skal vi, for å ta den ene ekstreme ytterligheten, kun være et sted for bøker? Eller skal vi omfavne et mye større område av kultur og media for å definere oss selv mer inn i tiden vi lever i? I mine øyne representerer BibloTøyen den andre ekstreme ytterligheten av hva et bibliotek skal være. Deichmanske lille barnefilial på Tøyen har, i min mening, tøyd den grensen så hardt at strikken sprakk.

Hovedbiblioteket argumenterer fremdeles med at BibloTøyen er et bibliotek, og ikke en ungdomsklubb. Men argumentene nytter ikke når man ser på funksjonen BibloTøyen har. Per dags dato fungerer de mer som en skolefritidsordning eller en ungdomsklubb enn et bibliotek. For all del, det er ikke feil at Deichmanske drifter en ungdomsklubb. Det er min faste og bestemte oppfatning at BibloTøyen er akkurat det stedet barna i Tøyen trenger. Problemet oppstår når vi kaller det et bibliotek, og dermed gjør definisjonen av hva et bibliotek er alt for vid. Jeg skjønner og er enig i at bibliotekene i Norge er helt nødt til å utvikle seg, men hvor langt skal vi utvikle oss før det blir for langt.

Spørsmålet er: Skal bibliotekene definere seg bort fra litteraturen, som før har vært hovedoppdraget til bibliotekene i Norge? I nye Deichmanske, som forhåpentligvis blir åpnet i 2020, er tendensene de samme. Antallet fysiske bøker skal reduseres kraftig, mens fokuset skal dreies mer over på aktiviteter, maker spaces og så videre. Forutsetningene til nye Deichmanske er riktignok helt annerledes enn de er for BibloTøyen, men tendensene er der.

Jeg ønsker å tro at ledelsen i Deichmanske vet hva de driver med, noe det er meget mulig de gjør, og at min frykt er ubegrunnet. Men dersom BibloTøyen kan kalles en prøveballong for hvordan bibliotek skal struktureres i Norge i fremtiden er jeg nok forberedt på å bli skuffet.

Klassekampen 30.09.15, Bibliotek søker kokker https://www.klassekampen.no/article/20150930/ARTICLE/150939997

Skrevet av Joke Verwaard

Alt for ofte tar man det man elsker for gitt, helt til det plutselig ikke er der lenger. Ikke la det bli folkebibliotekenes skjebne!

Selv om folkebibliotekene er en populær offentlig institusjon, advarte Enger-utvalget om at de kommunale bevilgingene til folkebibliotekene går ned (Mangset & Hylland, 2017).

Er det elskede folkebiblioteket blitt tatt for gitt, og glemt i kommunale budsjettkamper?

Stadig endring

Folkebibliotekene er en del av lokalsamfunnet, og endres stadig, i takt med samfunnet. Det stedet der du som barn ble forelsket i lukten av bøker, har i likhet med deg endret seg en god del med årene. Men har din oppfatning av biblioteket endret seg?  Eller våkner du plutselig opp en dag for å finne ut at din barndoms bibliotek ikke er det du forelsket deg i lenger?

Ragnar Audunson og Sunniva Evjen (2009) har forsket på lokalsamfunnets oppfatning av folkebiblioteket. De ville også finne ut om disse oppfatninger hindrer folkebiblioteket i å endre seg.

Resultatene viser at både ikke-brukerne, og brukerne av folkebiblioteket har oversikt over oppgavene i et moderne folkebibliotek, men at bruken fremdeles er mye knyttet til utlån og bøker. En nyere undersøkelse gjennomført av Sentio (2016) viser at utlånstallene er på vei ned, mens annen bruk av biblioteket er på vei opp. Likevel er utlån fremdeles tjenesten som benyttes mest.

Undersøkelsen viser også at folkebiblioteket brukes på forskjellige måter av forskjellige brukere. Folkebibliotekenes oppgave har endret seg i møte med globalisering og digitalisering.

En arena for alle

I kampen mot ekskludering og fattigdom har folkebiblioteket en viktig rolle som ikke må bli glemt. Folkebiblioteket bidrar til å utjevne sosiale forskjeller gjennom å tilby litteratur- og kulturopplevelser til alle, uavhengig av bakgrunn eller alder.

Gjennom tiltak som språkkafé og gratis internettilgang spiller biblioteket en viktig rolle i integreringen av innvandrere. Biblioteket bidrar også til å utjevne forskjeller som oppstår når flere og flere offentlige tjenester digitaliseres. Her bidrar folkebibliotekene med opplæring i grunnleggende digitale tjenester slik at flere skal kunne være selvhjulpne på nett. I tillegg tilbyr man tilgang til datautstyr og internett for de som mangler det.

For barn kan biblioteket bety et trygt sted å være, et sted der man får låne bøker og spill, og kanskje til og med fritidsutstyr. Folkebibliotek og skolebibliotek bidra med den viktige oppgaven å fremme leselyst. En viktig oppgave, fordi lystlesing fremmer læring, ikke bare i norsk, men alle skolefag som barna møter (Phil, 2018)

Samarbeid

Biblioteket er et kommunalt ansvar og trenger kommunale midler, men det finnes mange muligheter til å samarbeide om å gjennomføre en biblioteksatsning i kommunen.

Nasjonalbiblioteket gir folkebibliotekene mulighet til å søke om støtte til gjennomføring av arrangement, utviklingsprosjekter og mindre ombygginger i bibliotekrommet (Kulturdepartementet, 2015). I forbindelse med bokåret 2019 gis det støtte til organisasjoner som fremmer leselyst og nå nylig kunne Nasjonalbiblioteket fordele 10 millioner fra regjeringen til tiltak mot barnefattigdom i biblioteker i Norge.

Også innad i fylket kan man samarbeide. I Troms har fylkesbiblioteket gjennomført et større bibliotekromprosjekt (Troms Fylkesbibliotek, 2015) der man hjalp folkebibliotek med å gjøre oppgraderinger i bibliotekrommene for en mer moderne bruk i tråd med dagens bibliotekoppgaver. Resultatet ble en større investeringsvilje i bibliotekene, også på kommunalt nivå – og større eierskap til folkebiblioteket.

Det er et godt eksempel på at samarbeid nytter. Folkebiblioteket er for lengst blitt noe annet enn et sted for oppbevaring av bøker. Brukt på en god måte kan biblioteket bli et nav for utvikling i lokalsamfunnet. Eksempelet fra Troms viser også at det ikke bare er andre offentlige institusjoner man kan samarbeide med. Samarbeid med frivillige organisasjoner i lokalsamfunnet rundt prosjekter, arrangement eller til og med ombygging av biblioteket skaper tilhørighet og eierskap til folkebiblioteket i lokalsamfunnet.

Gjennom samarbeid kan biblioteket samle på mer enn bøker, men også på mennesker i lokalmiljøet som heier på biblioteket og som forstår viktigheten av det når neste kommunebudsjett skal lages.

Litteratur

Evjen, S. & Audunson, R. (2009). The complex library. New Library World, 110(3/4), 161-174. 10.1108/03074800910941356

Kulturdepartementet. (2015). Nasjonal bibliotekstrategi 2015-2018. Statens oppgaver og ansvar for utvikling av folkebibliotekene. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/e1dd0466444d4d5d9d02e8d6897d38fb/nasjonal_bibliotekstrategi_2015-2018.pdf

Mangset, P. & Hylland, O. M. (2017). Kulturpolitikk : organisering, legitimering og praksis. Oslo: Universitetsforl.

Phil, J. (2018). Skolebiblioteket i framtidens skole. I Hjellup L. H. & Bergli R. S. (Red.), Skolebiblioteket : læring og leseglede i grunnskolen (s. 21-47). Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Sentio. (2016). Brukeratferd i norske storbybibliotek 2015. Oslo: Sentio. Hentet fra https://bergenbibliotek.no/om-biblioteket/dokumenter-og-rapporter/illustrert-brukeradferdundersoekelsen-2015/view

Troms Fylkesbibliotek. (2015). Bibliotekrom i Troms. Hentet fra http://bibliotekrom.tromsfylke.no/

Skrevet av Inge Simonsen

I artikkelen «This Changes Everything: Transforming the Academic Library» tar Sarah C. Michalak for seg forandringen av University of North Carolina at Chapel Hill (UNC) sitt fagbibliotek. Gjennom elleve små gruppesamtaler med tilsammen åtti ansatte ved UNC’s fagbibliotek beskriver Michalak hvordan transformeringen av biblioteket og dens kultur skjedde. Dette ble gjort, blant annet, for å holde følge med brukernes forandrede behov på grunn av teknologiens raske framskritt.

Biblioteket «flytter ut»

Bibliotekaren bruker mindre tid blant bokhyllene, og mere tid ute blant brukerne. Samlingsutvikling skjer nå i samarbeid med de som foreleser innenfor sitt felt. Tilbud som tidligere kun var tilgjengelig innenfor veggene til biblioteket er nå tilgjengelig hos brukerne via mobil teknologi, som for eksempel «chat with a librarian». Jeg bor selv i studentbolig, og er derfor tilknyttet studentnettverket hjemmefra, og kan gjøre søk og lese fagstoff uten å måtte dra til Universitetsbiblioteket på Universitetet i Tromsø campus. Biblioteket har kommet til meg. Fordelen med utgående, kontaktsøkende bibliotekarer er at de får bedre forståelse for hva brukerens behov er, og blir dermed flinkere å holde biblioteket relevant for brukeren.

Print-baserte samlinger digitaliseres, og blir dermed tilgjengelig online. I følge Michalak (Michalak, 2012, s.414) ble over en million printede dokumenter flyttet fra bibliotekets bygg i North Carolina til en offsite lagringsplass. Hvis brukerne har behov for et av disse kan de bestilles online, og leveringen er ofte klargjort neste dag. Denne forflytningen fra printbasert til digitalisert media kan man også finne i en studie om fagbiblioteket til University of Leicester (Wynne, 2016, s.341): fra 2014 til 2015 lånte studenter og ansatte ved universitetet gjennomsnittlig 278 ebøker, og kun 13 printbaserte bøker.
Selv har jeg hørt rykter om at Universitetsbiblioteket til Universitetet i Tromsø nå tilbyr levering av bøker og lignende på campus via drone, noe som er et spennende eksempel på å tenke framover her.

Sammenslåing, samarbeid og krysstrening.

Før transformeringen var UNC’s fagbibliotek organisert i fastsatte avdelinger der ansatte kun lærte sin egen del av jobben. De jobbet i hovedsak med andre ansatte i samme avdeling, med en avdelingssjef øverst som hadde ansvar for at alt gikk som det skulle.

I det moderne biblioteket er skillet mellom avdelingene flytende. UNC slo sammen service- og samlingsavdelingene, noe som førte til at bibliotekarene ble mere allsidig og fikk en mer helhetlig forståelse for biblioteket. Sammenslåingen gjorde at budsjettet til biblioteket kunne fordeles bedre. Dette blir gjort av en gruppe ansatte fra flere avdelinger innenfor biblioteket. Alt dette førte også til et bedre arbeidsmiljø, der samarbeid mellom ulike avdelinger på ulike prosjekter ga de ansatte en følelse av glede og mestring.

Opplæring på tvers av avdelinger måtte også til, da arbeidsoppgaver ble mer tekniske på grunn av økende elektroniske ressurser (e-bøker, online tidsskrift og lignende). Moderne bibliotekarer trenger forståelse for programmeringslignende oppgaver og andre datatekniske systemer. Opplæringen fører også til bedre forståelse og kommunikasjon mellom avdelingene. Økt teknisk ekspertise og opplæring på tvers av avdelingene fører også til at de ansatte ikke er redde for å foreslå nye forandringer, for eksempel software, utstyr eller nye systemer. Wikis og blogger hjelper med opplæringen, og etter hvert som de ansatte ble mer komfortabel med læring og integrering av nye elektroniske systemer, ble videre opplæring i framtiden forenklet.

Samarbeid mellom de ulike avdelingene gjorde også arbeidsmiljøet mindre kompetitivt, det ble lettere å snakke med ansatte fra andre avdelinger, og de som hang etter ved opplæring av nye systemer eller software kunne hjelpes videre av de som var mer teknisk anlagt.

Michalak avslutter med å si at transformasjonen til det utadvendte og framovertenkende fagbiblioteket skjedde over lengre tid. Store og små endringer endringer både i organisering innvendig i biblioteket, men også hvordan biblioteket beveger seg ut fra sine fire vegger for å møte brukerne gjør det enklere for bibliotekaren å forutse framtidige løsninger for brukernes behov. Med krysstrening mellom avdelinger har bibliotekaren bred kunnskap, noe som gjør de fleksible og framtidstenkende.

Kildeliste:

Michalak, Sarah C. (2012). This Changes Everything: Transforming the Academic Library. Journal of Library Administration, 52(5), 411–423. http://doi.org/10.1080/01930826.2012.700801

Wynne, Ben, Dixon, Simon, Donohue, Neil, & Rowlands, Ian (2016). Changing the Library Brand: A Case Study. New Review of Academic Librarianship, 22:2-3, 337-349. http://doi.org/10.1080/13614533.2016.1156000

Skrevet av Marte B. Sørensen

En debatt som har versert en stund i bibliotekverden, men også i media, er diskusjonen rundt hva som er følgene av å ha meråpne bibliotek. Er dette et utelukkende positivt fenomen, eller skaper det problemer for bibliotekaryrket, for brukerne, for inntrykket av institusjonen bibliotek, og åpner det for muligheten av uønskede aktiviteter i bibliotekrommet når det kun er en vekter som går runder i bygget med jevne mellomrom?

En av sakene som det har stått skrevet om i Aftenposten (14.09.2018, https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/karmv9/Brakete-ungdom-trenger-apne-dorer–Christian-Slaaen) er hvordan enkelte bibliotek i Sverige ser seg nødt til å stenge dørene grunnet voldelige og bråkete ungdommer som skaper et utrygt miljø på biblioteket. Her i Norge velger vi å holde åpent, til og med meråpent til tross for disse ”svenske tilstandene” som potensielt kan true våre egne biblioteker.

Christian Slaaen, forfatteren av innlegget i Aftenposten, velger å ta til orde for ungdommen. Han er selv bibliotekar i en av de mer belastede bydelene i Oslo, Holmlia. Han mener at om ungdommen velger å være på biblioteket, så må vi møte dem på deres premisser og tenke potensial fremfor problemer.  På flere av Deichmans filialer ga de ungdommen sommerjobber og organiserte aktiviteter, mens i Sverige ansatte de sikkerhetsvakter og stengte dørene. Det er tydelig at Norge og Sverige har veldig forskjellige fremgangsmåter når det kommer til å takle dette, noe som da også viser veldig forskjellige resultater.

Kan det være sånn at den tilliten som blir vist ungdommene på Holmlia i den betjente åpningstida forplanter seg videre og legger et grunnlag av respekt, ikke bare for selve institusjonen bibliotek, men også for de bibliotekarene som jobber der og er fysisk tilstede? Bygger man kanskje opp ungdommen slik at de skal fortsette å bruke biblioteket i fremtiden, slik at de kan fortsette å være brukere av en av hjørnesteinene i demokratiet? For det er vel det vi til syvende og sist ønsker, at dagens ungdom skal bli morgendagens voksne bibliotekbrukere?

Man snakker ofte om at ungdommen ”henger” eller ”reker” rundt uten mål og mening, så er det ikke da naturlig at vi gjør biblioteket til en møteplass hvor de også kan føle seg velkommen? Kan vi ikke forsøke å gi dem en møteplass med mening og samtidig oppfylle en viktig del av det som står nedfelt i loven om folkebibliotek, nemlig at det skal være en uavhengig møteplass og arena for samtale og debatt (Hentet 03.11.2018, https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1985-12-20-108?q=folkebibliotek) . Er ikke da også biblioteket faktisk det perfekte stedet å ta opp akkurat denne problematikken rundt det de opplever i Sverige og å la ungdommen snakke for seg selv?

Derfor tenker jeg at ungdommen helt klart drar større nytte av et bibliotektilbud når det faktisk er en kvalifisert bibliotekar tilstede, og som Christian Slaaden nevner at byrådet i Oslo gav dem ressurser til å bruke på ,ungdomsarbeidere. Det jeg er ganske sikker på er at man ikke får noen som helst form for fremgang eller klarer å bygge et tillitsforhold med stengte dører. Da stenger man jo også ute mulighetene for å skape noe nytt og potensielt positivt, og samtidig går det utover mange andre som også benytter seg av bibliotektilbudet slik det må nødvendigvis må gjøre på Åmåls kommunale bibliotek som nå stenger klokken 17:00 i frykt for det som kan komme til å skje i de mørke ettermiddagstimer.

For å få tilgang til meråpne bibliotek må du inngå en avtale, du skriver under på en kontrakt, har en pin kode, og kan da benytte deg av biblioteket når det er ubetjent. Dette er et uttrykk for gjensidig tillit mellom brukere og kommunen som bibliotekets eier, som Mariann Schjeide nevnte under en åpen høring i familie- og kulturkomiteen i Stortinget 22. Oktober, (https://www.facebook.com/norskbibliotekforening/videos/327944677783797/) , men det er også en tillitserklæring mellom brukere, bibliotekarer og i bunn og grunn lokalsamfunnet rundt enhver filial. Og det er jo disse brukerne vi ønsker at ungdommen skal bli, og da trenger de først og fremst åpne biblioteker med bibliotekarer i som kan aktivisere, veilede og kanskje til og med kaste ut hvis det er nødvendig. Forskjellen ligger da i om de blir invitert inn igjen, eller om den institusjonen som er lovpålagt å være åpen for alle uansett bakgrunn og økonomiske tilstand låser dørene bak deg.

Vi i Norge velger å vise tillit og forsøker å skape noe nytt, og å la ungdommen skape noe nytt. Vi trenger åpne biblioteker og vi trenger haugevis av kvalifiserte, dyktige bibliotekarer som kan vise verdien av biblioteket som møteplass, som formidlingssted, som tilrettelegger for arrangement og utstillinger, og ikke minst som skaper et godt samarbeid med lokalsamfunnet sitt. Jeg er sikker på at det som Deichman gjorde da de valgte å gi ungdommene jobber, aktiviteter og en møteplass er en langsiktig investering i fremtidens bibliotekbrukere, en investering jeg er overbevist om at kommer til å gi avkastning i fremtiden!

Kilder:

Aftenposten, artikkel hentet  03.11.2018, https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/karmv9/Brakete-ungdom-trenger-apne-dorer–Christian-Slaaen)

Lovdata: hentet 03.11.2018, https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1985-12-20-108?q=folkebibliotek

Video fra facebook siden til Norskbibliotekforening, hentet 03.11.2018: https://www.facebook.com/norskbibliotekforening/videos/327944677783797/

Skrevet av Silje Y. Løberg

Høyere utdanning og den akademiske verden er et miljø som er i fortløpende endring. Ny teknologi og framgangen av internett har gitt flere nye forskemuligheter, digital humaniora, åpen tilgang osv. Det har gitt oss en overflod av, og tilgang til informasjon som ikke fantes tidligere. Hva gjør man med denne? Hvordan kan bibliotekene tilpasse seg for å fortsette å være en plass som studenter og forskere har bruk for?

Det har blitt sagt flere ganger at med framgangen av internett vil biblioteket dø. Allerede i 1960 ble det snakk om «the local library’s demise.» (Michalak, 2012, s.412) Det er tanker som dette som har fått flere biblioteker i mange land til å bestemme seg for å endre deres merkevare. Artikkelen til Ben Wynne, og flere av hans medarbeidere på universitetet i Leicester, med navn ‘Changing the Library Brand’ setter fokus på problemstillingen av å skulle endre et bibliotek sin merkevare. Tradisjonelt sett og fortsatt i dag blir bibliotek assosiert med bøker. Det er en forståelig assossiasjon, men det moderne biblioteket er mer enn det. Det er dette vi må få publikum til å forstå. At bibliotek tilbyr mer enn bare en stor boksamling.

I artikkelen til Wynne samt Sarah C. Michalak’s ‘This Changes Everything’ kan man se fokuset på å bevege seg vekk fra samlinger og over til den digitale verden. Det blir også satt fokus på at det er viktig å skaffe flere sitteplasser, generelt flere steder studenter kan arbeide, alene eller i grupper. Åpen tilgang for forskning og gode web løsninger er noe av det som blir trukket fram som det viktigste arbeidet fagbibliotek gjør nå. For å gi publikum en bedre forståelse av hva biblioteket kan tilby mener Wynne, for så vidt jeg personlig, og sikkert mange andre at det er lurt med markedsføring. Markedsføring på forskjellige måter, som kan hjelpe biblioteket med å spre budskapet om hvem de egentlig er.

For å kunne henge med på den digitale utvikling burde fagbibliotekene tilpasse seg og komme med nye eller oppdaterte tjenester. Det å ha et hus med hyller fulle av bøker i hver etasje er ikke like relevant som det pleide. I dag er det fakta at studenter låner mer e-bøker enn de låner p-bøker. Dette kan man for eksempel se på tallene fra Leicester. I perioden 2014-2015 ble det i gjennomsnitt lastet ned 278 e-bøker mot 13 fysisk lånte kopier fra hver student på universitet. (Wynne, 2016, s.341) Disse tallene viser som mye annet at vi er på vei inn i en digital tid. Studenter vil ha det som er lett tilgjengelig, det de kan finne ved noen få klikk. Det tar mye lenger tid å skulle finne fram til den fysiske boken. Ventetid forsvinner helt når vi er på nett, noe som er praktisk for mange. Takket være teknologi som OCR kan man også i de fleste tilfeller søke på ord man er ute etter i artikler. Igjen så blir det mer praktisk å lese e-bok enn p-bok. Samtidig er det noen som er uenig i dette og som mener p-bøker skal fortsette å ha stor plass. Noen ser på det som veldig problematisk at vi kvitter oss med flere p-bøker for å for eksempel gjøre plass til sitteplasser. Det er mye som kan diskuteres rundt hvor bra det er at vi går mer og mer inn i det digitale. Personlig ser på det som en god ting, selv om jeg ironisk nok svarer at jeg foretrekker å lese p-bøker hvis noen spør, så vet jeg at jeg låner mest e-bøker i faglig sammenheng og derfor har jeg et positivt blikk mot digitalisering.

Å ha tidsskrifter, bøker og annen faglitteratur lett tilgjengelig på nett er viktigere enn noen gang. Arbeidet med åpen tilgang blir derfor sentralt i utformingen av dagens fagbibliotek. Før var det vanlig at leseren betalte for tilgang, hvis man var interessert i et prosjekt måtte man skaffe seg tilgangen til dette selv, men i vår tid har vi gått over til at institusjoner som for eksempel universitetsbiblioteket betaler og gjør forskningen tilgjengelig gratis for alle studenter og akademikere knyttet til skolen. (Wynne, 2016, s.338) Jobben som må til for at forskning skal kunne bli gitt ut gratis med en gang er en lang prosess, men den har startet og om noen år så kan forhåpentligvis biblioteket kutte ned på deres utgifter som går til tidsskrift abonnement. Mengden informasjon åpen tilgang gir, gir forskere flere muligheter til å lettere lese seg opp på feltet de trår inn i og gir studenter muligheten til å få tak i relevant forsking til sine oppgaver. Med all denne informasjonen og kunnskapen tilgjengelig er det også viktig at studenter vet hva som er en god og en dårlig kilde. Biblioteket kan være med på å hjelpe studenter til å utvikle kritiske tenkemåter. Ta for eksempel iKomp kurset som UB på UiT tilbyr. Et nettkurs om informasjonskompetanse som alle nye studenter blir oppfordret til å ta.

Michalak legger vekt på at fagbiblioteket burde satse på å vende seg mer utover mot brukerne. Biblioteket burde komme til studenten, studenten skal ikke trenge å måtte gå inn i lokalet for å få det den vil ha tak i. Bibliotekaren går fra å være nærmest lukket i sin egen boble, sitt eget biblioteks prosjekt, til å besøk andre deler av skolen hvor de møter ansatte på universitetet som har andre faglige bakgrunner enn dem selv. Med dette lærer de mer om hva som skjer rundt biblioteket, informasjon som kan brukes til å lage nye relevante tjenester. Her kan vi igjen se hvorfor det er viktig med markedsføring, både på den måten at man for eksempel bruker sosiale medier eller ved å gå ut av lokalene sine og snakke om seg selv til andre.

For å tilpasse seg dagens digitale utvikling har fagbibliotekene startet å tenke nytt. Flere studieplasser, mindre fokus på store samlinger og mer fokus på å strekke seg utenfor bibliotekets fysiske rom gjør at studenter og forskere fortsatt har bruk for dem. Kanskje har de til og med mer bruk for dem nå enn tidligere.

Kildeliste

Michalak, Sarah C. (2012). This Changes Everything: Transforming the Academic Library. Journal of Library Administration, 52(5), 411–423. http://doi.org/10.1080/01930826.2012.700801

Wynne, Ben, Dixon, Simon, Donohue, Neil, & Rowlands, Ian (2016). Changing the Library Brand: A Case Study. New Review of Academic Librarianship, 22:2-3, 337-349. http://doi.org/10.1080/13614533.2016.1156000

Skrevet av Tom-Andre Bergstrøm

Alone we can do so little; together we can do so much

I Norge har de ulike bibliotekene hatt forskjellige ansvarsområder, brukere og på bakgrunn av dette, annet innhold fra hverandre. På folkebiblioteket forventer de fleste seg å se hylle på hylle med bøker, kanskje et par nyhetsaviser i et koselig hjørne med en (forhåpentligvis) behagelig sofa eller stol, og en PC eller to som ennå har en skjerm med 4:3 sideforhold.

Det skulle da vel holde? Ikke ifølge Troms fylkesbibliotek, som nylig startet opp et treårig prosjekt for å få mer faglitteratur inn i våre folkebibliotek. Prosjektleder Aud Tåga forklarer at formidling av kunnskap og læring er et samfunnsoppdrag for folkebibliotekene (Elvestad, s. 20). Det har selvfølgelig vært samarbeid mellom de to, fag- og folkebibliotekene, i lengre tid. Et helt åpenbart eksempel på en forekomst av dette er forespørsler fra folkebibliotek angående lån av faglig litteratur (Langeland, 1992, s. 2). Så på et sett har folkebibliotekene opptred som en brukergruppe ovenfor fagbibliotekene.

Tettere bånd

Biblioteket skal, blant annet, «sikre kunnskap og informasjon for alle» (Meld. St. 23 (2008-2009), s. 11), og en av delene i det nye prosjektet involverer kompetanseheving, både på folke- og fagbibliotekets side, så vel som brukerne. Mariann Løkse, seksjonsleder ved Universitetsbiblioteket, stiller seg meget positivt til prosjektet, og mener at de har mye å lære fra folkebibliotekene, som på sin side vil blant annet få opplæring innenfor kildekritikk, informasjonskompetanse og åpen vitenskap (Elvestad, s. 20). Med et mye nærmere samarbeid vil det altså ikke lenger bare være snakk i lån av fysiske bøker og tekster, men også kompetanseheving av de ansatte ved folkebibliotekene slik at de kan bli bedre ressurser for brukerne sine.

I tillegg vil en avgjørende del av arbeidet handle om markedsføring fra folkebibliotekenes side. Altså å gjøre deres brukere klar over tilbudet, men også like viktig å kunne aktivt formidle hva de har tilgang til av faglitteratur og hvordan de kan hjelpe den enkelte brukeren i samarbeid med Universitetsbiblioteket. Dette er spesielt vesentlig, da en helt klar majoritet av utlånet ved bibliotekene er fra deres egne samlinger. Ifølge Langeland var fjernlånet på under 1% i 1991 (Langeland, s. 130), og selv om det tallet har økt siden da, var tallet i 2017 på kun ca. 1,87% (Nasjonalbiblioteket, 2017). Nettopp derfor er det viktig å gjøre brukerne i Troms klar over mulighetene de nå har fått tilgang til, både når det kommer til nye kompetanser hos deres lokale bibliotekarer så vel som tilgangen til ny kunnskap og informasjon fra faglige kilder.

Kryssing av grenser

1. David Lankes, professor i School of Library and Information Science ved Universitet i South Carolina, tror at «great librarianship, the kind you should expect, crosses boundaries» (Lankes, s. 1). I sin argumentasjon for hvorfor vi i det hele tatt bør ha bibliotek, er en av Lankes punkter at de er et læringssenter. Dette oppnås ved å hvile på troen at den absolutt beste læringen skjer i miljøer med rik tilgang på informasjon (Lankes, s. 16). Koblet sammen så kan vi se at prosjektet til Troms fylkesbibliotek ved å krysse sine etablerte grenser ønsker å bidra til at folkebibliotekene skal oppfattes som en enda bedre kilde til kunnskap og informasjon for alle borgerne. Ikke bare som en samling av bøker, men også som en opphoping av kunnskap hos de ansatte.

En relativt åpenbar felles brukergruppe for folkebibliotekene i Troms og Universitetsbiblioteket er selvfølgelig studenter. Spesielt med tanke på at Universitet i Tromsø har flere campuser spredt omkring hele Nord-Norge, inkludert Troms. I tillegg er det en stor andel av studenter som ikke er lokalisert i byene hvor UB er tilstede, som for eksempel Tromsø, Harstad eller Narvik. For disse studentene som deltar i desentraliserte studier er dette nye tilbudet spesielt ettertraktet. Istedenfor, i verste fall, å måtte reise timevis fram og tilbake fra hjemplass og til deres aktuelle campus, så kan disse studentene heller ta i bruk deres lokale folkebibliotek i deres studier.

Uansett om du har interesse for et spesielt vitenskapelig felt, eller skal skrive en oppgave om noe i forbindelse med skolen, eller du er en desentralisert student, eller bare oppriktig engasjert i kunnskap, så har du nå i Troms mer tilgang enn noensinne ved dine lokale folkebibliotek. Dette gjelder ikke bare det rent skriftlige innholdet du har tilgang til, men også hjelpsomme bibliotekarer som kan bidra til hvordan du finner kildene man trenger, hvordan man søker dem opp, og hvordan man forholder seg til dem. Så neste gang du lurer på noe som du ikke finner ut av ved å «google» det, kanskje du kan ta en stopp innom ditt lokale folkebibliotek og ekspandere dine horisonter!

Kildeliste:

Langeland, Asbjørn (1992). Folkebibliotek og fagbibliotek: Særpreg og Samarbeid. I Bibliotekhagen: Festskrift til riksbibliotekar Bendik Rugaas 50 år (s.38-46). Oslo: Riksbibliotektjenesten.

Lankes, R. D. (2016). Expect more: demanding better libraries for today’s complex world (2nd. ed.). S.l.: R.D. Lankes.

Elvestad, L. (2018). Nytt treårig prosjekt i Troms: Det lokale folkebiblioteket er navet i deres studier. Bok og Bibliotek, 85(3), 19-21.

Nasjonalbiblioteket. (2017). Statistikk for Folkebibliotek 2017. Hentet fra https://bibliotekutvikling.no/statistikk/statistikk-for-norske-bibliotek/folkebibliotek/

Skrevet av Linda Marie Pedersen

Innenfor teamet bibliotekutvikling blir det snakket veldig mye om skolebibliotek og større bibliotek som allerede blir sett på som viktige pilarer i vårt samfunn. Men et tema som ikke blir tatt opp ofte er de små bibliotekene ute på bygda. De som folk flest bare sender en tanke på i ny og ne og ellers ikke bryr seg om. Hva skal skje med dem? Jeg vet hva du tenker: Bygdebibliotekene blir jo nevnt i hvert eneste tema tilegnet bibliotekutvikling. Og det gjør de, men bare som et motargument innenfor temaet det er snakk om. Det er ingen diskusjon om hva som kan bli gjort for disse mindre folkebibliotekene. I litteraturoversikten «Rural library and information services, their success, failure and sustainability: a literature review.”  av Kazi M. G. Hoq så blir problemene angående små bibliotek på bygda tatt opp. Og selv om tekstene han snakker om konsentrerer seg om bibliotek i mindre utviklede land, så vil jeg bruke denne teksten i forbehold til norske bibliotek med spesifikke eksempler fra Kvænangen Folkebibliotek.

I artikkelen sin sier Hoq at: “The main challenge of the rural libraries, it seems, is to stay relevant in the lives of the community they serve. They have realized that continuing in the traditional way and passively waiting for readers to come and read will not take them too far. “(Hoq, side 299). Noe som ser ut til å være sant for alle små bibliotek på bygda. I dette semesteret har vi snakket mye om hvordan biblioteket ikke lengre bare er en plass for å oppbevare bøker, men at det også er en møteplass for mennesker. Biblioteket inneholder fortsatt bøker, men samtidig handler det også om mye mer. Dette er noe det ser ut til at mindre biblioteker sliter med, også Kvænangen folkebibliotek.

Det er mange grunner for nettopp dette, men i dette tilfellet er det fordi biblioteket er lite og åpningstidene er svært korte. Biblioteket fyller bare et rom i bygget til kommunen og deler gang med legekontoret. Siden rommet er så lite og alle veggene er fylt med store bokhyller laget av tre og stål så er det ikke mange plasser for noen å sitte. Det er en sittekrok med plass til fire. Det er det hele. Noe som gjør at det ikke er plass til mange mennesker. Det andre problemet er at biblioteket er bare åpent i noen få timer tre dager i uka. Det er generell liten sjanse for at samfunnet kan delta i noe som skjer på biblioteket fordi det er aldri åpent når folk har tid å komme.

Videre i analysen kommenterer Hoq hva problemet er innen små bibliotek. Han sier at bibliotek noen ganger har feil prioriteringer og dermed mister sitt publikum og får mindre hjelp fra de lokale befolkningen (Side 299). Noe som Kvænangen folkebibliotek er et eksempel på. På grunn av deres korte åpningstid – midt på dagen, mens unger og voksene er opptatt med skole og jobb er de eneste som rekker å bruke biblioteket er pensjonister og barnehagebarn under en «dagstur». Dette skaper selvsagt svært lite engasjement blant befolkningen i Kvænangen.

Løsningen som Hoq foreslår er dette «[M]ore involvement of local communities […], capacity building of library staff, use of Information and Communication Technologies (ICTs), adoption of new service models and greater emphasis on achieving sustainability. “(Side 301).  Biblioteket i Kvænangen har prøvd å følge en lignende strategi angående økt interesse om biblioteket og bøker generelt. I forhold til barn har de grep som «Les for Svingende!» og Ola bokprosjekt. Begge er laget for å skape interesse for lesing blant ungene. I begge prosjekter så må ungene komme og velge noen bøker fra biblioteket som de skal lese, noe som skaper litt aktivitet, men det er ikke nok.

På andre fronter har de prøvd å åpne biblioteket litt for å gjøre det mer innbydende. De har tatt ned de høye bokhyllene som sto midt på gulvet og har heller lengre, men mindre hyller slik at man kan se hele rommet. De har noen få foredrag fra forfattere. Og problemet med at biblioteket nærmest aldri er åpent prøver de å løse ved å ha selvbetjening hver eneste dag som biblioteket ikke er offisielt åpent.  Men om en skal følge forslagene til den litterære oversikten så man få aktiviteten mer opp.

Enn kunne kanskje ha skapt en liten lesesirkel for voksene, eller de eldre. Dermed ville de fått flere mennesker inn på biblioteket og større aktivitet. Det digitale tilbudet til biblioteket bør forbedres kraftig. For noen år siden prøvde de å få inn e-bøker, men det finnes det knapt noe informasjon om lengre. Men ikke noe av dette er mulig å gjøre så lenge det står slik det er nå. Dette er ikke så mye bibliotekets sin feil, som det er kommunenes. Med en bibliotekar som bare har en 50% stilling gjøres alt mye vanskeligere. Det første steget til bør være å øke stillings prosenten og åpne biblioteket opp flere dager i uka.

Det kan være vanskelig å øke interessen for små bibliotek i små kommuner. Kanskje man må tenke nye tanker og skille dem ut fra større bibliotek. Store bibliotek har mye å spille på hvor små bibliotek ikke har det. Kanskje man må tenke samarbeid mellom kommuner eller samarbeid med andre offentlige tilbud.  Det er vanskelig å si.

Kildeliste

Hoq, Kazi M. G. (2015). Rural library and information services, their success, failure and sustainability: a literature review. Information Development, 31(3), 294–310.

Hjem

Skrevet av Mari Elida Eikeland

Gjennom framveksten av internettet og sosiale medier, har verden blitt mindre og mindre. Vi har nå muligheten til å snakke med mennesker over hele verden, og det har blitt like lett å ha en samtale med noen fra Indonesia som det er å snakke med naboen. Muligheten til å ha kontakt med folk fra helt forskjellige kulturer og erfaringsverdener gir oss direkte kunnskap om ting utenfor vår egen lille lokale boble. Men bruker vi disse mulighetene?

«Digitisation, which holds such great promises of increasing communication,
might instead add to the process of fragmentation and individualisation. […]
it is possible to construct specialised universes of information, where you are
not confronted with and do not have to take into consideration the values of
those with other interests” (Audunson, 2005, s. 434)

Uansett hvor obskure interessene dine måtte være, vil du mest sannsynlig kunne finne et sted du passer inn på internett. Sosiale medier kan bli beskrevet som høyintensive møteplasser. Audunson (2005) beskriver høyintensive møteplasser som plasser hvor du møter andre med like interesser eller mål, som for eksempel fritidsklubber, jobben din, eller interesseorganisasjoner. Det varierer hvor høyintensive møteplassene er. Ta for eksempel to facebookgrupper jeg er med i, Bojack Horseman Sadposting og Kjøp og salg Tromsø. Bojack Horseman Sadposting er en lukka facebookgruppe (du kan ikke se innholdet før du har blitt med i den, og det du poster i gruppa kommer ikke opp på profilen din) for fans av Netflix-tegneserien BoJack Horseman. Vi deler altså samme interesse, BoJack Horseman, og det er ikke vanskelig å finne folk som er interessert i andre TV-serier, filmer eller bøker som likner. Vi har samme mål i gruppa, altså å snakke om og diskutere serien med andre nerder. Kjøp og salg Tromsø er en Facebookgruppe hvor folk som bor i Tromsø kan legge ut salgsannonser. Det finnes folk med alle slags interesser og ulike aldre i gruppa, men den er fortsatt en høyintensiv møteplass på grunna av hvor målorientert gruppa er. Alle er der for en grunn, å kjøpe eller selge noe.

Motsetninga til høyintensive møteplasser er lavintensive møteplasser. Lavintensive møteplasser er hvor du møter folk helt forskjellige fra deg selv. Den viktigste lavintensive møteplassen for samfunnet i dag er nok folkebiblioteket. Folkebiblioteket har ikke noen spesifikk målgruppe, og du blir eksponert for et mangfold av ulike typer mennesker, som alle har unike formål når de er på biblioteket. Hvis du sitter en hel dag på et folkebibliotek kan du observere en barneskoleklasse som leter etter bøker de kan lese på skolen, eldre som vil ha hjelp til datamaskinen, studenter som leter etter et stille sted å lese, foreldre som leter etter bøker de kan lese for barna.

Så hvorfor trenger vi lavintensive møteplasser? Når vi kun omgår oss med folk som er lik oss selv kan fort folk som er annerledes bli usynlige for oss. Vi kan havne i kulturelle og politiske bobler, hvor vi holder oss til møteplasser som bekrefter vårt verdensbilde. Hvis du er kritisk til innvandrere og asylsøkere er det vanskelig å forandre mening uten å få noe innblikk inn i deres perspektiv. Biblioteket kan hjelpe å forhindre at vi havner i slike bobler. Et eksempel som Audunson (2005, s. 437-438) tar opp er noe som skjedde på et bibliotek i Oslo. Biblioteket arrangerte en internettgruppe for eldre, og fordi de bra IT-utstyr ble unge datanerder tiltrukket biblioteket. Disse to gruppene, den eldre internettgruppa og datanerdene, begynte etter hvert å jobbe sammen, hvor datanerdene begynte å veilede de eldre. Dette biblioteket lå på vestkanten, et byområde med høyt utdannings- og lønnsnivå, og liten andel ikke-vestlige innvandrere. Datanerdene kom fra et område i Oslo med lavere lønnsnivå og et høyt antall innvandrere, som jeg kan gjette meg til er Grønland. Uten en lavintensiv møteplass som biblioteket hadde aldri disse to gruppene møttes og snakka sammen.

Å styrke biblioteket som en mangfoldig møteplass synes jeg er det som er viktigst å satse på når det gjelder å utvikle biblioteket. Det er vanskelig å legge opp til lavintensive møter, det er ofte heller noe som må skje av seg selv. Derfor er det viktig at biblioteket har et mangfold av arrangementer og aktiviteter til alle slags folk i samfunnet. Hvis unge innvandrere og rike seniorer ofte ser hverandre og bruker samme lokale, vil det bygges opp en toleranse mellom disse to gruppene, og kanskje de til å med begynner å jobbe sammen for et felles mål.

Litteraturliste:

Audunson, Ragnar A. (2005):  The public library as a meeting‐place in a multicultural and digital context: The necessity of low‐intensive meeting‐places (s. 429-441). Journal of Documentation.

Evjen, Sunniva & Audunson, Ragnar A. (2009). The complex library (s. 161-174) New

Library World.

Skrevet av Auhild Tjugen

Sosiale medier har kommet for å bli, dette har vi nok alle blitt enige om. Ikke bare enkeltpersoner har slengt seg på bølgen til denne bildedelingsappen, også bedrifter, organisasjoner og offentlige institusjoner har sitt å dele med verden. Blant disse finner vi også bibliotekene. Men man kan jo spørre: Hva har biblioteket på Instagram å gjøre?

Hva kan Instagram tilby bibliotekene?

Biblioteket bør har et ønske om å kommunisere i tillegg til å formidle. Bibliotekets jobb innebærer mer enn noen gang å ta steget ut av selve biblioteksbygget for å trekke folket inn(Lankes, 2016, s. 82). Dette gjelder også i virtuelle dimensjoner. Det er viktig for bibliotekene å være synlig, for hvordan ellers skal folket vite at det i det hele tatt eksisterer?

Instagram er en glimrende mulighet for bibliotekene å vise hva som skjer bak kulissene(Tekulve & Kelly, 2013). For der er det mye å vise; hendelser som selv den faste bruker av biblioteket ikke engang legger merke til når de er der. Det er en gratis og enkel måte å kommunisere i det offentlige på, med hjelp av gode bilder. Gjennom sosiale medier generelt har bibliotekarene en mulighet til å bryte barrierer gjennom å skape en portal til bibliotekene.

Hvordan?

Instagram tilbyr en hel rekke tjenester i tillegg til å være en plattform for å legge ut sine bilder og legge på fine filter:

Instagram Historier gir muligheten til å legge ut hva som foregår fortløpende, for eksempel vise hva som skjer bak kulissene når det holdes et arrangement. Etter 24 timer forsvinner innleggene. Å legge ut et videoklipp av en besøkende forfatter som forbereder seg på å komme frem på scenen er en måte å bringe publikum inn i hendelsen på. Det kan åpnes for å sende inn spørsmål, det kan holdes en avstemning og dermed åpne for toveiskommunikasjon. Dette er en flott måte å gi brukerne en mulighet til å delta og ha en innvirkning på biblioteket, og deretter en slags medeierfølelse overfor biblioteket. Det er utrolig hva folk kan bidra med om de føler de har en innvirkning.

Høydepunkter er en funksjon som gir mulighet til å lagre deler fra Historier i en permanent collage som ligger øverst inne på instagramprofilen, med mulighet til å bytte det ut selvfølgelig. Denne funksjonen kan brukes til så mangt; for eksempel instruksjoner, sammendrag av et arrangement, høydepunkter fra et arrangement som foregår over et lengre tidsomfang, en lengre video satt sammen av flere kortere videoklipp og mye mer. Her er det bare kreativiteten som setter grenser!

Deling er kanskje en åpenbar funksjon for mange, men det må ikke undervurderes. Instagram er ikke den eneste plattformen i sosiale medier som byr på muligheter og det er viktig å koble disse sammen. Instagram lar deg dele dine poster videre til flere plattformer, som igjen gir mulighet til å nå flere mennesker. Å dele et bilde fra Instagram til Facebook vil vise følgerne på Facebook til kontoen på Instagram. Aldri anta at brukerne leter etter deg, finn de i stedet og inviter de inn i varmen.

Gode bilder må aldri undervurderes når det snakk om en side som stort sett bare handler om bilder. Her må det faktisk god gammel fotografiteori til for å lykkes; perspektiv, komposisjon, lys også videre har alle sin rolle å spille for å skape et bilde som er tilfredsstillende å se på. Det er disse bildene som får leseren til å la være å scrolle forbi, stoppe, og se nøyere etter. Blikkfang er et kodeord. Se eksemplene nedenfor.

Hvordan blir det brukt i dag?

Jeg har funnet frem noen eksempler på bibliotek i verdens bruk av Instagram i dag. La deg inspirere!

Her har Halden bibliotek valgt å informere om tjenesten PressReader, i tillegg til å informere om at de tilbyr hjelp til å ta i bruk tjenesten. Kilde: https://www.instagram.com/haldenbibliotek

Malvik bibliotek har en ukentlig tradisjon på sin Instagram som de kaller «Bokfjes». Dette er en kreativ måte å vekke oppmerksomhet på. I tillegg har de laget en rebus som inviterer til interaksjon! Kjempebra! Kilde: https://www.instagram.com/malvikbibliotek/

Her er et eksempel på profilsiden til Biblo Tøyen. Her informeres det om hvem biblioteket er for, åpningstider og link til nettside. Legg også merke til at de er ivrige brukere av Høydepunkter! Kilde: https://www.instagram.com/biblotoyen/

Merkevarebygging

Med en god plan, gode bilder og en kanal å kommunisere gjennom, har biblioteket mulighet til å kommunisere med sine brukere og andre biblioteker fra hele verden(Tekulve & Kelly, 2013, s. 2). Også i biblioteket er det et behov for å skape en merkevare – et image – som blir den ytre fasaden som vises til folket. Dette har mye å si for det generelle inntrykket folk har om bibliotekene i sin helhet. Brett biblioteket ut og vis hva som skjer!

Kilder

Lankes, R. D. (2016). Expect more : demanding better libraries for today’s complex world (2nd. ed. utg.). S.l.: R.D. Lankes.

Tekulve, N. & Kelly, K. (2013). Worth 1,000 words: Using Instagram to engage library users.