Anmeldelse av Hanne Johansen

Skrevet av Karen Joy Fowler

Utgitt: 2005

Forlag: Penguin books

Sider: 288

I boken følger vi de seks personene Jocelyn, Bernadette, Sylvia, Allegra, Prudie og Grigg. Jocelyn og Sylvia har kjent hverandre siden sommerleir da de var barn og da Sylvias trettito år lange ekteskap raknet bestemmer Jocelyn seg for å lage en bokklubb med bare bøker av Jane Austen for å distrahere henne fra det hele. Bernadette var den eldste av bokklubb-medlemmene og hennes favorittbok av Jane Austen var Pride and prejudice og på tross av, eller kanskje på grunn av sine mange ekteskap hadde hun en solid tro på kjærligheten. Allegra var ung, vakker og Sylvias datter, mens Prudie var den yngste av dem og jobbet som fransklærerinne, men som aldri hadde vært i Frankrike. Grigg derimot var et mysterium. Alle i bokklubben har sine følelsesmessige utfordringer, men midt mellom Austens verker finner de alle sine måter å takle det på.

“The book club was Jocelyn`s idea, and she handpicked the members. She had more ideas in one morning than the rest of us had in a week, and more energy, too. It was essential to reintroduce Austen into your life regularly, Jocelyn said, let her look around. We suspected a hidden agenda, but who would put Jane Austen to an evil purpose?”

Karen Joy Fowler gir oss et lite glimt inn i Jane Austens litterærere verden og man vil fort kjenne igjen mange av Austens favorittplotter gjennom hovedpersonene i “The Jane Austen book club”.

Boken er nok ment for et voksent publikum og tar for seg mange av voksenlivets utfordringer som utroskap, skilsmisse, hemmelighold, ensomhet og frykten for å bli gammel og alene. På samme tid vil ungdom også få glede av denne boken, da den også er full av kjærlighet, forelskelse og følelser som bruser under overflaten.

Boken anbefales til alle som allerede har lest og elsker Jane Austen, for som Karen Joy Fowler sier “Each of us has a private Austen». Selv om du ikke er kjent med Austins verden er dette en bok for deg som liker mye humor og hverdagsprøvelser som alle kan sette pris på.

Bokanmeldelse skrevet av Julie Pedersen

Forfatter: John Green
Forlag: Gyldendal
Utgivelseår: 2017
Antall sider: 286
Oversetteren av boka er Stian Omland.

”Alt det der er vel og bra,  Mr. Vitenskapsmann, men i virkeligheten er jorda en flat skive som ligger på ryggen til en enorm skilpadde.” Vitenskapsmannen sier: ”Vel, hvis det stemmer, hva står den enorme skilpadda på?” ”Den står på skallet til en ny kjempeskilpadde.” ”Vel, hva står den skilpadda på?” ”Sir, De skjønner visst ikke. Det er skilpadder hele veien ned.” Dette er noen setninger som er relevant til tittelen på boka som jeg skal skrive bokanmeldelse på.

Aza Holmes på 16 år sliter med en tvangslidelse, OCD. Dette er et problem for henne hele tiden. Hun er i sitt eget hodet med tankespiralene sine. Moren hennes prøver sitt beste for å hjelpe henne. Aza har også ei venninne Daisy, som har vært der for henne mesteparten av livet hennes. En dag kommer en gutt, Davis inn i Aza liv. Davis far er milliardær, men også kriminell og er forsvunnet.

Hovedpersonen i boka likner ikke på dagens ungdomsgenerasjon. Endel av William Shakespeare sitater kommer inn i boka, fordi Davis relaterer til sine følelser i bloggen sin. Dagens ungdom referer sjeldent sitater av Shakespeare.

Dette er en ungdomslitteratur og John Green har sin egen særegen måte å skrive boka på. Han har skrevet 7 ungdomsromaner tilsammen, og to av dem er blitt filmatisert. The fault in our stars (Faen ta skjebnen) og Paper Towns (Papirbyer). Alle ungdomsromanene er unike på hver sin måte. Bøkene hans kan handle om liv, død og psykiske sykdommer, og han kan også skrive om ulike typer kjærlighet.

John Green brukte 5 år på å skrive den siste nyutgitte boken, Skilpadder hele veien ned fordi han selv slet med OCD. Derfor fikk innholdet gode skildringer på tankegangen til en person med denne sykdommen. Selv slet han med tvangslidelse.

Skilpadder hele veien ned er en bok som tar oss med til en ukjent verden om tvangslidelser. Dette er et viktig tema fordi mange ikke har forståelsen for sykdommen. Boken gir en skildring av tvangslidelsen, både tankegangen til hovedpersonen og hvordan folk rundt henne kan bli såret eller blir påvirket. Bokens innhold har også humor og spenning. Den anbefales for ungdommer og voksne som ønsker forståelse for mennesker med OCD.

Skrevet av Mari Elida Eikeland

Bok: Solanin
Forfatter: Inio Asano
Forlag: Viz Media
Utgivelsesår: 2005
Sidetall: 432

Solanin er en japansk tegneserie som handler om en gruppe helt alminnelige mennesker i 20-åra som prøver å tilpasse seg voksenlivet og finne sin plass i samfunnet. I fokus har vi Meiko Inoue, som nylig har fullført universitetet og er kontoransatt i en jobb hun hater i Tokyo. Naruo Taneda, Meikos kjæreste og samboer, har en lidenskap for musikk og en deltidsjobb som så vidt tjener nok til å bidra noe til husleia. Når Meiko sier opp jobben sin blir begge tvunget til å finne ut hva de faktisk vil få ut av livet, og forholdet deres blir satt på prøve. Meiko foreslår at Taneda satser alt på bandet sitt Rotti.

Solanin er en tegneserie fylt med humor og hjerte. Rollefigurene er morsomme å følge og lette å relatere til, og vi får se dem vokse og utvikle seg betydelig i løpet av boka. Vi ser dem slite med overgangen fra det strukturerte studentlivet til et liv de er nødt til å definere selv. Forfatteren og illustratøren Inio Asano skriver selv i etterordet at boka i stor grad er basert på hans egen erfaring som forfatter og illustratør, og angsten og usikkerheten han følte da han var ny i karrieren. Asano har nå blitt kjent for sin realistiske og detaljerte tegnestil. Selv om Solanin er et av hans tidligere verk, kommer det tydelig fram når vi ser på bakgrunnen og landskapene, hvor han har tegna over fotografier. Stilen er også med på å styrke humoren i boka, med stadige visuelle gags i bakgrunnen.

Jeg anbefaler å lese Solanin på det sterkeste, spesielt hvis du er ung eller kanskje føler at du har en mangel på retning i livet. Boka tar opp temaer som drømmer og sorg, og forteller en morsom og rørende historie om en vennegruppe som prøver å bli voksne.

Skrevet av Tom-Andre Bergstrøm

Forfatter: Terry Pratchett
Forlag: Colin Smythe
Utgivelsesår: 1983
Antall sider: 206

«Skiveverdenen» er en flat verden som befinner seg balansert på ryggen til fire enorme elefanter, som står på en gigantisk skilpadde, A’Tuin, som «svømmer» gjennom det store, vide universet. Terry Pratchetts verden er en komisk, satirisk serie som parodier verk fra blant annet J.R.R. Tolkien, H.P. Lovecraft, og Charles Dickens, kjente myter og eventyr og benytter dem for å framheve politiske, kulturelle og vitenskapelige problemer og spørsmål.
Serien fikk sin start helt tilbake i 1983 med boken «The Colour of Magic», også kjent som «Magiens Farge» her i Norge. Vår hovedfigur er den kyniske og udugelige magikeren Rensvind, som ender opp som tur guide til verdens første turist, Toblomst, som kommer fra et ufattelig rikt imperium fra et helt annet hjørne av disken.
“Twoflower was a tourist, the first ever seen on the discworld. Tourist, Rincewind had decided, meant idiot.”

Etter en serie med uheldige hendelser, ender de to opp på flukt fra konsekvensene for at mesteparten av metropolisen Ankh-Morpork står i fyr og flamme. Uten deres viten er deres videre eventyr en del av et brettspill som blir spilt av noen av de mangfoldige Gudene som regjerer over Skiveverdenen.
“On the Disc, the Gods aren’t so much worshipped, as they are blamed.”

«Magiens Farge» var den første av totalt 41 bøker om livet på denne absurde verdenen som Pratchett skrev fram til hans bortgang i 2015. Pratchetts bøker er fylt til randen med et lekende språk som benytter seg av ordspill og vitser, og en sprudlende fantasi som han bruker til å skrive om store temaer, som religion, politikk, og død, så vel som mindre temaer som filmskapning, musikk, og turisme.

“In an instant he became aware that the tourist was about to try his own peculiar brand of linguistics, which meant that he would speak loudly and slowly in his own language.”
Hvis man har satt pris på verkene til blant annet Douglas Adams og Kurt Vonnegut, eller har en kjærlighet for en britisk sans for humor som sett i «Den Sorte Orm» og «Monty Python» så er dette en god plass å starte i bibliografien til Terry Pratchett.

Anmeldelse av Elin Johansen

Skrevet av Ellen Hofsø.
Utgitt: 2017
Forlag: ChalliidLagadus
Sider: 271

Hva skjer med deg når du som 15 åring må dra bort fra hjemlandet ditt? Hvordan oppleves det å ikke kunne snakke sitt eget språk med de menneskene du har rundt deg? Lengselen etter familien, og alt det som en gang var hverdagen din, hvem blir du når dette blir en del av deg?

I forhold til dagens flyktningsituasjon er dette svært dagsaktuelle temaer, men denne boka handler ikke om mennesker fra fjerne strøk. Dette er vår historie. Vi som bor langs kysten av Nord-Norge.

Boka handler om 15 år gamle Kaarina som blir sendt bort av foreldrene sine på grunn av hungersnøden som herjer nord i Finland. Som mange andre barn følger hun med samene over til Ruija, kysten av Nord-Norge, for å få et bedre liv. Riktignok slipper Kaarina å kjenne på følelsen av sult hver dag, men andre utfordringer venter. Fostermoren er ikke snill med henne, og det er for vanskelig å bli hos den nye familien. Men hvor skal hun dra? Hun må også finne lillebroren som kom bort fra henne under reisen til Ruija. Og hva med samegutten Aslak? Vil hun noen gang treffe han igjen…

Romanen starter med drama fra første stund. Vi kommer rett inn i handlingen der moren tar farvel med sin datter.

Boka er lett å lese og har godt driv. Handlingsløpet går framover, og har mange høydepunkter. Språket i romanen er enkelt og lettlest. Det passer bra for målgruppa. Bruken av dialekt i replikkene gir personene en identitet og en tilknytning til det samfunnet de lever i. Dette får historien til å virke mer realistisk og ekte. I tillegg til dialektbruken bruker Hofsø ord og uttrykk som hører til i de tre miljøene som møtes; kystfolket, kvenene, og samene. Mange av ordene er ikke lenger i bruk blant dagens unge. Begreper som «kjeks», «færing», «tjæremil» og «komager», er derfor forklart i starten av romanen.

Boka tar opp mange tema, og er svært dagsaktuell på mange plan. For det første er den kvenske kulturen blitt løftet fram de siste årene. Det er flott at dagens unge kan lære om mer om nordnorsk historie gjennom en roman. I tillegg er mange unge i dag på flukt, og vil kunne kjenne seg igjen i konfliktene i boka. Ikke minst er bare det å være ung, og alle de utfordringer det medfører, noe som kan være fint å lese om for ungdommene.

Mellom disse permene blir en viktig del av Nord-Norges historie fortalt i fengslende fortelling. Denne boka vil både ungdom og voksne bli underholdt av.

Anmeldelse av Linda M. Pedersen.

Skrevet av Terry Pratchett.
Utgitt: 1989
Forlag: Corgi.
Sider: 376.

En gruppe misfornøyde menn har en enkel plan: De vil kalle frem en drage ved hjelp av svart magi, finne en manipulerbar «sann prins av tronen» og lure han til å drepe dragen, slik at han blir satt på tronen og de kan styre byen. Men ting går ikke som planlagt, og istedet blir det Kaptein Samuel Vimes, den nye rekrutten Carrot Ironfoundersson og resten av Vaktkorpsets jobb å redde byen.

Guards! Guards! er en humoristisk fantasysatire, åttende bok i Discworld-serien, og begynnelsen på serien om Vaktkorpset i Ankh-Morpork.
Terry Pratchett har en gave; å leke seg med de vanlige karakterene som finnes i fantasysjangeren, og bruke dem til å kommentere problemene man finner i den virkeligeverde. Guards! Guards! er intet unntak.

Et godt eksempel på dette er Carrot Ironfoundersson. Han er et menneske oppdratt av dverger, og om man har lest noe innen fantasy-sjangeren før, skjønner man klart fra første møte med karakteren at han er «den sanne konge». Dette vet ikke karakteren selv, og selv om han hadde visst dette ville han ikke vedkjent seg det. Det eneste han vil er å bli med i Vaktkorpset, og hjelpe andre mennesker.

Videre har vi Kaptein Sam Vimes. Selv om dette er hovedpersonen i boka hører han ikke til i fantasy-sjangeren. Han kommer fra en krim-bok. Han er den hardbarka politidetektiven som alltid strever med sine indre demoner.

Et tema som ofte går igjen i Terry Pratchetts bøker er menneskelighet og menneskets natur. Ved å skrive om forskjellige karakterer viser han at selv om de lever i en verden hvor drager en gang eksisterte og dverger lever under fjell, er karakterene først og fremst bare mennesker.

Sam Vimes er en alkoholiker og kapteinen over natteavdelingen i Vaktkorpset, som bare inneholder fire menn. Carrot er den rettmessige arvingen av en trone som ikke eksisterer lengre og selv om han er modig er han også dum som et brød. Og når en drage kommer til Ankh-Morpork vil menneskene som bor der ta den til konge, heller enn å bli brent i hjel.

Terry Pratchett sier det best selv:

“One of the things forgotten about the human spirit is that while it is, in the right conditions, noble and brave and wonderful, it is also, when you get right down to it, only human.”

Guards! Guards! er en annerledes fantasybok som får en til å føle seg smart når en forstår satiren bak fantasien, og som får en til å le høyt når man får med seg alle referansene fra hverdagen. Det er en bok man kan kose seg med, men som også har et viktig budskap. Jeg vil anbefale denne boka for alle som elsker fantasy, men er litt lei av de vanlige karakterene som konstant går igjen i denne sjangeren. Og for de som liker at bøker stiller seg med et skjevt øye til det virkelig liv. Ellers anbefaler jeg den generelt til alle som liker å lese bøker på engelsk.

Skrevet av Marte B. Sørensen

”Kysse, sa Heidi”

Forfatter: Tone Kjærnli

Forlag: Cappelen Damm

Utgivelsesår: 1991

Antall sider:172

”Jeg skal fortelle deg noe, sa Heidi plutselig og dro meg med bak huset. Vi la oss i gresset…Heidi rullet rundt å sa ned i bakken: -Jeg har fått kjæreste. På ordentlig.”

Nina og Heidi er bestevenner. Heidi er søt og blond og megapopulær på skolen.  Nina har rødt hår, fregner og er den høyeste i klassen, nei på hele skolen, nei faktisk i hele verden føles det som. De skal begynne i sjetteklasse. Etter sommerferien har Heidi blitt litt annerledes. Hun har til og med kysset en gutt, en svensk en.

Vennskapet til Nina og Heidi faller fra hverandre litt etter litt ettersom historien utvikler seg. Vennskapet får seg sin første store knekk når de begge vil ha rollen som Solgull i juleforestillingen på skolen. Heidi tåler ikke at Nina blir tenkt på som flink og i hvert fall ikke penere enn henne! Nina ønsker ikke at dette skal ødelegge, hun vil ha det gamle vennskapet deres tilbake, men Heidi bytter ut Nina med ”Synne med paddekjeften” og bryr seg bare om å få gutta i syvende klasse til å jage henne igjennom skolegården. Ingen jager Nina.

Denne boka passer perfekt for de mellom 9 og 12 år. Det er en lettlest, morsom og sår bok om vennskap, det å være forelsket, det å stadig bli mer voksen – men ikke være det likevel, og om å tørre å være seg selv, selv når du føler deg helt alene.

Tone Kjærnli er god til å beskrive de motstridende følelsene, kaoset og usikkerheten man kan føle i denne alderen. Dette er nok en gjenkjennelsesfaktor for mange, men jeg vil nok si at boka er mest rettet mot jenter siden historien er fortalt fra Nina sitt perspektiv. I tillegg er det nok vanligere å tenke på slike vennskapskonflikter som boka er bygget opp rund, som noe jenter sliter med.

Boka er full av humor og flaue øyeblikk i tillegg til å skildre disse udefinerbare følelsene som er vanskelige å snakke om. Boka egner seg også flott til høytlesning, her er det mye voksne kan kjenne seg igjen i og le av.