Intet nytt fra vestfronten
Skrevet av: Lars-Christian Larssen
Tittel: Intet nytt fra Vestfronten (tysk «Im Westen nichts Neues»)
Forfatter: Erich Maria Remarque
Utgivelsesår: 29 Januar 1929
Antall sider: 200
“war is long periods of boredom punctuated by moments of sheer terror”
Ordtak som stammer fra første verdenskrig.
Intet nytt fra vestfronten er en bok satt i starten av den første verdenskrig, den første mekaniserte krigen og ofte ansett som starten av den moderne tidsalder.
Boken følger en gruppe unge menn – studenter som igjennom deres lærers rørende patriotiske taler og retorikk blir overbevist til å verve seg inn i den Tyske arme. De skjønner fort at krig er verken strålende eller ærverdig.
Boken blir fortalt igjennom perspektivet til en ung mann ved navnet Paul Baumer. Ulikt mange bøker som handler om første verdenskrig eller andre kriger handler ikke denne historien om spesielle slag eller om heltemot, ære eller seier.
Paul beskriver i boken krigens avskyeligheter og om de Tyske soldatenes ekstreme fysiske og psykiske lidelser, om den konstant redsel for en plutselig død fra en skarpskytter, de forferdelige forholdene i skyttergravene, sult, den uutholdelige og endeløse bombarderingen av artilleri og giftig gass som ligger som et teppe over slagmarken. Alt for en liten verdiløs jordlapp på størrelse med en fotball bane. Paul får med jevne mellomrom permisjon for å kunne besøke hjembyen. Vekk fra fronten fremheves hans psykiske skader, byen har ikke forandret seg men Paul har gjort det. Han føler at han ikke hører til og føler seg mer og mer fremmedgjort av sine tidligere venner.
Etter hvert som krigen utfolder seg begynner Paul og vennene hans å tenke over de forutsetningene de hadde om “fienden” og “rettighetene og urettene” i krigen, om hva som startet krigen. Ingen har noen svar.
“The war ruined us for everything… We are not youth any longer. We don’t want to take the world by storm. We are fleeing. We fly from ourselves. From our life. We were eighteen and had begun to love life and the world; And we had to shoot it to pieces”
(Remarque 87-88)
The Thing (1982)
Skrevet av hol061 i Uncategorized den 26/10/2018
Filmanmeldelse skrevet av Viktor Håven
Regi: John Carpenter
Manus: Bill Lancaster
Filmselskap: Universal Pictures
Spilletid: 109 min
«The Thing» starter med det vide arktiske landskapet og en hund som blir jaget av et helikopter, hunden kommer seg til utpost 31, den amerikanske forskningsstasjonen hvor det meste av filmen finner sted. De tar han inn, og lar han gå løs over natten. Kort tid etter så låser de hunden inne med hundene som er på basen fra før av. Kort tid etter finner de ut at de har å gjøre med en skapning fra en annen verden, for den dreper de andre hundene og prøver å stikke av, men blir satt fyr på og drept av mannskapet. De undersøker tingen etterpå og finner ut at den kan assimilere levende mennesker og dyr, så de vet da ikke hvem man kan stole på. Når transporten deres blir sabotert og de ikke får kontakt med noen andre, så må de bruke sine egenskaper og vett til å overleve.
Det er en flott scene når hunden kommer til den amerikanske basen. Mannen fra helikopteret jager etter hunden til fots, men stopper da han ser amerikanerne, som kom ut for å undersøke ståheien. Han prøver å advare dem, men da amerikanerne ikke forstår han begynner han å skyte etter hunden, men ender opp med å bli skutt selv i forvirringen. Det “morsomme” med scenen er at publikum skal ikke forstå hva han sier, men vi som nordmenn hører han si «Det er ikkje ein bikkje, det er ein slags ting, kom dere vekk idioter.»
Filmen er basert på en film fra 1951, «The Thing from Another World», som deler elementer med filmen, men de har forskjellige fokuspunkter. «The Thing» var Carpenter sitt eget drømme prosjekt, så når filmen feilet både i billettsalg og kritikk tok han det hardt. I dag er filmen sett på som en kultklassiker og med praktiske effekter få storbudsjetts filmer kan holde opp med den dag i dag er det en fantastisk “monsterfilm”. Filmen har også et flott, atmosfærisk soundtrack av selveste Ennio Morricone og Carpenter, som har gjort seg kjent for å lage musikk til sine egne filmer.
Deling og Engasjering – Instagram for Biblioteket
Skrevet av hol061 i Bibliotekutvikling den 25/10/2018
Skrevet av Auhild Tjugen
Sosiale medier har kommet for å bli, dette har vi nok alle blitt enige om. Ikke bare enkeltpersoner har slengt seg på bølgen til denne bildedelingsappen, også bedrifter, organisasjoner og offentlige institusjoner har sitt å dele med verden. Blant disse finner vi også bibliotekene. Men man kan jo spørre: Hva har biblioteket på Instagram å gjøre?
Hva kan Instagram tilby bibliotekene?
Biblioteket bør har et ønske om å kommunisere i tillegg til å formidle. Bibliotekets jobb innebærer mer enn noen gang å ta steget ut av selve biblioteksbygget for å trekke folket inn(Lankes, 2016, s. 82). Dette gjelder også i virtuelle dimensjoner. Det er viktig for bibliotekene å være synlig, for hvordan ellers skal folket vite at det i det hele tatt eksisterer?
Instagram er en glimrende mulighet for bibliotekene å vise hva som skjer bak kulissene(Tekulve & Kelly, 2013). For der er det mye å vise; hendelser som selv den faste bruker av biblioteket ikke engang legger merke til når de er der. Det er en gratis og enkel måte å kommunisere i det offentlige på, med hjelp av gode bilder. Gjennom sosiale medier generelt har bibliotekarene en mulighet til å bryte barrierer gjennom å skape en portal til bibliotekene.
Hvordan?
Instagram tilbyr en hel rekke tjenester i tillegg til å være en plattform for å legge ut sine bilder og legge på fine filter:
Instagram Historier gir muligheten til å legge ut hva som foregår fortløpende, for eksempel vise hva som skjer bak kulissene når det holdes et arrangement. Etter 24 timer forsvinner innleggene. Å legge ut et videoklipp av en besøkende forfatter som forbereder seg på å komme frem på scenen er en måte å bringe publikum inn i hendelsen på. Det kan åpnes for å sende inn spørsmål, det kan holdes en avstemning og dermed åpne for toveiskommunikasjon. Dette er en flott måte å gi brukerne en mulighet til å delta og ha en innvirkning på biblioteket, og deretter en slags medeierfølelse overfor biblioteket. Det er utrolig hva folk kan bidra med om de føler de har en innvirkning.
Høydepunkter er en funksjon som gir mulighet til å lagre deler fra Historier i en permanent collage som ligger øverst inne på instagramprofilen, med mulighet til å bytte det ut selvfølgelig. Denne funksjonen kan brukes til så mangt; for eksempel instruksjoner, sammendrag av et arrangement, høydepunkter fra et arrangement som foregår over et lengre tidsomfang, en lengre video satt sammen av flere kortere videoklipp og mye mer. Her er det bare kreativiteten som setter grenser!
Deling er kanskje en åpenbar funksjon for mange, men det må ikke undervurderes. Instagram er ikke den eneste plattformen i sosiale medier som byr på muligheter og det er viktig å koble disse sammen. Instagram lar deg dele dine poster videre til flere plattformer, som igjen gir mulighet til å nå flere mennesker. Å dele et bilde fra Instagram til Facebook vil vise følgerne på Facebook til kontoen på Instagram. Aldri anta at brukerne leter etter deg, finn de i stedet og inviter de inn i varmen.
Gode bilder må aldri undervurderes når det snakk om en side som stort sett bare handler om bilder. Her må det faktisk god gammel fotografiteori til for å lykkes; perspektiv, komposisjon, lys også videre har alle sin rolle å spille for å skape et bilde som er tilfredsstillende å se på. Det er disse bildene som får leseren til å la være å scrolle forbi, stoppe, og se nøyere etter. Blikkfang er et kodeord. Se eksemplene nedenfor.
Hvordan blir det brukt i dag?
Jeg har funnet frem noen eksempler på bibliotek i verdens bruk av Instagram i dag. La deg inspirere!
Her har Halden bibliotek valgt å informere om tjenesten PressReader, i tillegg til å informere om at de tilbyr hjelp til å ta i bruk tjenesten. Kilde: https://www.instagram.com/haldenbibliotek
Malvik bibliotek har en ukentlig tradisjon på sin Instagram som de kaller “Bokfjes”. Dette er en kreativ måte å vekke oppmerksomhet på. I tillegg har de laget en rebus som inviterer til interaksjon! Kjempebra! Kilde: https://www.instagram.com/malvikbibliotek/
Her er et eksempel på profilsiden til Biblo Tøyen. Her informeres det om hvem biblioteket er for, åpningstider og link til nettside. Legg også merke til at de er ivrige brukere av Høydepunkter! Kilde: https://www.instagram.com/biblotoyen/
Merkevarebygging
Med en god plan, gode bilder og en kanal å kommunisere gjennom, har biblioteket mulighet til å kommunisere med sine brukere og andre biblioteker fra hele verden(Tekulve & Kelly, 2013, s. 2). Også i biblioteket er det et behov for å skape en merkevare – et image – som blir den ytre fasaden som vises til folket. Dette har mye å si for det generelle inntrykket folk har om bibliotekene i sin helhet. Brett biblioteket ut og vis hva som skjer!
Kilder
Lankes, R. D. (2016). Expect more : demanding better libraries for today’s complex world (2nd. ed. utg.). S.l.: R.D. Lankes.
Tekulve, N. & Kelly, K. (2013). Worth 1,000 words: Using Instagram to engage library users.
Årets tema: Meråpent bibliotek
Skrevet av hol061 i Bibliotekutvikling den 25/10/2018
Skrevet av Silvia Consonni
I dette blogginnlegget har jeg valgt å kommentere temaet som blir drøftet i tidsskriftet «Bibliotekaren»-hefte 3 i 2018. Temaet er meråpent bibliotek, som også er hovedtema for Bibliotekarforbundets tillitsvalgtkonferanse i år. Jeg skal argumentere hvorfor meråpent bibliotek er viktig i vår tid. I innlegget tar jeg stilling for meråpent bibliotek, samtidig som jeg er opptatt av å støtte bibliotekarens arbeid og verdi. Jeg mener begge deler er mulig.
Jeg skal også vise hva motargumenter om meråpent bibliotek kan handle om og i løpet av drøftelingen påpeke situasjonene der et selvbetjent bibliotek ikke kan erstatte en bibliotekar. Det er viktig å diskusjonere hva formålet med meråpent eller staff less bibliotek er. Ut fra begrepet «Meråpent» er det klart at prosjektets formål er å øke bibliotekstjenestene, og ikke å kutte dem.
En kan anta at meråpent bibliotek kan oppfattes som en måte å redusere kostnadene på. Noen kan hevde at datamaskinene og de digitale mediene kan erstatte bibliotekarens arbeid. Når flere og flere folk er «født-digitale», hva trenger en bruker mer enn en nøyaktig og oppdatert database og skannere som kan yte boklån hele døgnet?
Svaret er at databasen oppdaterer ikke seg selv. En bibliotekar må ta ansvar for at bibliotekets database tilfredsstiller brukernes interesse. Dessuten kan bibliotekarens handling bli nødvendig når en feil oppstår i databasen.
Meråpent bibliotek forbedrer tjenestene kvantitativt og kvalitativt, hvis det blir brukt på en rimelig måte. De fleste brukerne som jobber har ofte mere tid om kveldene enn midt på dagen. Derfor anbefales det til bibliotekene å tilby minstekravstjenester når de fleste besøkere har tid være tilstede. Bare de norske bibliotekene med stor budsjett har råd til meråpent. Det er også en måte å sikre studentene og frilansere en trygg arbeidsplass, et fysisk rom der de kan søke informasjon og arbeide på sine prosjekter, både selvstendig og i lag, unsett hva klokka er.
Meråpent bibliotek øker både antall brukere og muligheten å låne ut flere bøker per dag. Biblioteket er ikke en bedrift som bygger sin fortjeneste på antall bruk og lån. Likevel er det bibliotekets sammfunnsoppdrag at de fleste har gratis tilgang til kunnskap og kultur de trenger. For å bedre forklare det som kan være brukerens synspunkt: Et bibliotek som kan yte utlån selv i ubemannete arbeidstider kan oppfattes som et bibliotek som “gir den lille ekstra”.
Men hva er konsekvensene med meråpent bibliotek for bibliotekarenes del? Bibliotekarens arbeidsoppgaver kan forandre seg delvis. Hen kan f. eks. sørge for at de fleste er i stand til å bruke de digitale mediene for å bli selvhjulpne. Det er positivt om skriftlige/nettbaserte innstruks og raske kurs tilbys. Bibliotekmedarbeiderne kan ofte ta ansvar for å rydde mediene som har blitt brukt i deres fravær.
Dette for å parafrasere noen relevante poenger i notaten «BF mener» (Op. cit., s. 8-9): Publikum må føle seg trygg i bygninga også når personalet er fraværende, d. v. s. ved meråpent bibliotek. Er bygninga ubemannet, må den overvåkes med kameraer. Å ha vaktpersonell om kvelden er også vanlig, men hvis bibliotekeieren bruker penger på vakter, kan hen vurdere å øke bemanninga og utvide betjent åpningstid i stedet, fordi en formidler kan yte flere tjenester enn bare sikre materialets og besøkernes trygghet.
Enkelte bibliotek har allerede positive erfaringer med meråpent: I artikkelen Meråpent ga Ringerike Bibliotek løft[1] bekrefter bibliotekarene at de har fått flere fornøyde besøkere. Problemene er få, og i dette tilfellet gjelder de bare tekniske detaljer. «Vi har hatt noen utfordringer med dørlåsesystemet» sier bibliotekarene i intervju (s. 11). I artiklene nevnes det også selvbetjent bibliotek. Bibliotekpersonalen erfarer at de blir mer frigjorte fra en rutine-oppgave som utlån, fordi bruken av utlånsautomatene går opp. Takket være teknologisk innovasjon, har de mere tid for andre arbeidsoppgaver. Bibliotekarene illustrerer brukerne alle mediene de har tilgang til, de oppdaterer nettsida, reklamerer for arrangementer og planlegger biblioteksutvikling. Altså, ekstra tid til formidling. Bibliotekarene i Ringerike sier at oppgavene er mange og ønsker seg flere medarbeidere (s. 10). Både ved selvbetjent og meråpent bibliotek kan bibliotekpersonalen oppfatte bruken av maskinene som ekstrahjelp til arbeid, ikke som en “trussel” tilknyttet nedbemanning.
Noen biblioteksjefer er likevel skeptiske til meråpent. I notaten «BF mener» kan en lese at hvert bibliotek er unikt (s.8). Biblioteksjefen i Lødingen frykter at meråpent kan fjerne det spesielle trekket i biblioteket hans: Som utdannet sosionom, vil han gjerne ha alle brukerne i en møteplass. Han innførte sågar barnas bråkedag (s. 16-19). Det betyr at ikke alle områder presenterer de samme behov: en liten sted som Lødingen kan virkelig kreve biblioteket som sosial møteplass, og ikke bare som offentlig boksamling.
Lederen i BF varsler: «Vi må ikke risikere at vi med selvbetjente bibliotek kutter ut formidleren […]. Dersom resultatet blir at bibliotekarfaglighetens verdi og nødvendighet nedprioriteres, da kan prisen for meråpent vise seg høy for bibliotekene» (s. 6). Som nevnt i flere artikler[2]: Blir meråpent bibliotek brukt rimelig, er denne risikoen ikke høy.
Litteratur
«Bibliotekaren. Tidsskriften for Bibliotekarforbundet». Heft 3, år 2018.
[1] (Op. Cit, s. 10-15)
[2] Meråpent ga Ringerike Bibliotek løft. (Op. cit, s. 10-15); Døgnåpent høgskolebibliotek i Førde. (Op. cit. s. 26-27).
Tilrettelegging for tilfeldige funn på biblioteket
Skrevet av hol061 i Bibliotekutvikling den 24/10/2018
Skrevet av Hanne Johansen
I en travel hverdag er det kanskje de færreste av oss som legger inn et tilfeldig besøk i biblioteket for å saumfare de mange hyllemetere etter lesestoff vi ikke engang hadde tenkt på å lese. Det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke besøker biblioteket. Statistikken viser at en stødig strøm av oss reiser til biblioteket for å låne bøker og lese aviser, men da kanskje først og fremst for å finne en spesifikk bok eller den samme avisen vi leser hver uke. Hvordan kan biblioteket utvikle seg med tanke på å tilrettelegge for tilfeldige funn?
Det er nettopp dette Lennart Bjorneborn kommer innpå i sin artikkel om «Serendipitetsfaktorer og brugeradfærd på det fysiske bibliotek», altså hvordan vi bruker biblioteket og om det er lagt opp til tilfeldige funn som kan inspirere til å utvide vår lesehorisont.
Hvordan bruker man biblioteket? – Målrettet og utforskende adferd
Det har i størst grad blitt sett på bibliotekets digitale brukergrenseflaten i forskningsfeltet, men det er nå kommet forskning som avhjelper manglene på kunnskapssiden om brukeradferd også på det fysiske bibliotekets brukergrenseflater. Dette har ført til at man kan se på dette mer samlet. Det vil si hvordan de fysiske rom i biblioteket er utformet og lagt til rette for brukere, sammen med hvordan det digitale kan integreres i det fysiske biblioteket for å gi en helhetlig formidlingsopplevelse av kultur og opplysning.
Ifølge Bjorneborn er det tatt i bruk metoder om kundeadferd i shoppingforskning og brukeradferd og sosial aktivitet i folkebiblioteket Ut fra denne forskingen har det kommet fram at det finnes to typer informasjonsadferd kalt konvergent og divergent. Den konvergente informasjonsadferden er en målrettet brukeradferd der brukeren allerede vet hva han eller hun søker og går målrettet fram for å finne det. På den andre siden har man divergent informasjonsadferd, som er mer utforskende og søker etter ting som kan inspirere. Her søker man altså ikke noe spesifikk og det er kanskje nettopp denne adferden som fører til uplanlagte funn.
Det finnes et tredje alternativ, som er en blanding av disse to typer informasjonsadferd. Et eksempel er at bruker går inn på biblioteket med intensjon om å finne en spesifikk bok, og mens han leter gjennom hyllen som inneholder den boken brukeren egentlig skulle låne, så bruker han eller hun muligheten til å bli inspirert av andre bøker i hyllene omkring. I shoppingforskning ser man også at man bruker divergentadferd og konvergentadferd, der man skifter mellom målrettet handling av varer man trenger og det man finner tilfeldigvis på handleturen som man ikke viste på forhånd at en «trengte».
Andre adferdsmønstre som sier noe om tilfeldige funn i biblioteket er «cross-over-adferd», det vil si når en bruker tar i bruk brukspotensialet som var intendert på en annen målgruppe, for eksempel når en voksen person finner bøker på barne- og ungdomsavdelingen som appellerer til han eller henne.
En annen måte tilfeldige funn kan oppdages er gjennom at brukere av biblioteket legger fra seg en bok på et tilfeldig bord i lokalet, eller når bruker går gjennom hyllene for innleverte bøker vekket av nysgjerrighet på hva andre bruker leser. Denne typen adferd kalles Bruker- til -bruker adferd.
Hvordan kan biblioteket legge til rette for tilfeldige funn?
Bjorneborn har skrevet om flere faktorer – kalt serendipitetsfaktorer – for å legge til rette for slike tilfeldige funn.
Noen av de viktigste faktorene for å legge til rette for serendipitet på biblioteket er blant annet at bruker må kunne ferdes uhindret gjennom de forskjellige ressursene bibliotekene tilbyr, samtidig som det er helt avgjørende å bli møtt av et mangfoldig utvalg av materiale. Materialet må eksponeres på en måte som formidler og inspirer samtidig som det må finnes kontraster mellom sonene, eksempelvis stillesone og eksponeringsone. Det må også finnes krysskontakt mellom forskjellige genre, medier osv.
I følge Bjorneborn kan biblioteket legge til rette for serendipitet også gjennom å lage utstillinger og eksponere forskjellige materiale på en sånn måte at det virker inspirerende inn på brukeren. Dette kan i sin tur føre brukeren inn i en utforskende adferd (divergent) og potensielt utvide interessesfæren til brukeren. En slik tilrettelegging vil si å utnytte brukspotensialet til rommene i det fysiske biblioteket. Hvis man ser på eksemplet med en bruker som legger en bok fra seg på et bord så kan da bibliotekar enten velge å raskt gå rundt og rydde og sette tilbake i bokhyller eller la den ligge litt framme og dermed legge til rette for at andre brukere igjen kan finne de.
Dette er en spennende tema innen bibliotekutvikling, men i hvilken grad dette utføres i folkebibliotekene rundt om i landet kan sikkert diskuteres. Hvis biblioteket skal være en institusjon som gir opplysning og kultur til folket kan det være viktig at det i tillegg til tilrettelegging for planlagte funn, er lagt opp til at man skal kunne oppdage nye interesser gjennom litteratur og kultur man ikke nødvendigvis søkte.
Serendipitetsfaktorer og brugeradfærd på det fysiske bibliotek
Af Lennart Björneborn, Dansk Biblioteksforskning årg. 4, nr. 2, 2008 S. 43-56
file:///C:/Users/minst/AppData/Local/Temp/97519-Artikeltekst-200463-1-10-20171027.pdf
Fantastic beasts and where to find them by Newt Scamander
Skrevet av Ida Severinsen Vikse
Forfatter: J.K Rowling
Forlag: Bloomsbury
Utgivelsesår: 2001
Denne utgaven publisert i 2018
Sidetall: 99
Fantastic beast and where to find them, eller på norsk Fabeldyr og hvor de er å finne, er skrevet av forfatteren J.K Rowling som et tillegg til hennes bokserie Harry Potter. Denne boken er skrevet som en av skolebøkene i Harry Potter verdenen, hvor i den begynner med en introduksjon og definisjon av fabeldyr, også hvordan historien om hva som defineres som fabeldyr og hvordan det endrer seg gjennom tidene i Harry Potter verdenen. Videre står det om andre viktige tema om fabeldyr som historie om muggels (umagiske mennesker) kjennskap av fabeldyr, fabeldyr i skjul og hvorfor magizoologi er viktig.
Før boken tar for seg a-z av fabeldyr, får vi en introduksjon til M.O.M. (Ministry of Magic) klassifiseringen, som går fra reangeringen xxxxx til xs der xxxxx er kjente fabeldyr for å drepe trollmenn eller er umulige å temme og x står for kjedelig.
Kategoriseringen av fabeldyr er alfabetisk og er satt opp som et oppslagsverk. Hvert fabeldyr blir introdusert ved navn først, kjente kallenavn står i kursiv under hvis de har et. Så kommer M.O.M klassifiseringen, deretter beskrivelse av fabeldyret, videre til generell informasjon om fabeldyret. Det er også lagt inn noen skriftlige nedtegnelser eller vakre illustrerende bilder.
Her i denne utgaven er det forord av “forfatteren”(i Harry Potter serien) Newt Scamander, i tillegg deretter avslutter boken med informasjon om “forfatteren”. I tidligere utgaver har det vært forord av Harry Potter karakteren Albus Dumbeldore.
Dette er en vakker illustrert og lettlest bok. Er du interessert i fantasy, fabeldyr eller er Harry Potter fan, er dette en god bok og fordype kunnskapene dine på. En får også innsikt i karakteren Newt Scamander og hans arbeid som magizoolog. Denne boken komplementerer også filmen om Newt Scamander som har samme navn som boken, og den kommende filmen Fantastic Beasts: The Crimes of Grindelwald, i tillegg Harry Potter bøkene og filmene.
All fortjeneste av denne boken går til veldedighetsorganisasjonen Comic Relief
*Merk bruk av navn og betegnelser er de originale engelske, unntatt fantastic beast som er brukt den norske oversettelsen fabeldyr.
Strange Case of Dr. Jekyll and Mr. Hyde.
Skrevet av Andres Francisco Ruiz Rojas.
Forfatter: Robert Louis Stevenson.
Utgivelsesår: 1886.
Forlag: Longmans, Green & Co.
Antall sider: 176.
I boken blir leseren introdusert til en rekke personer som er en del av Henry Jekylls liv
Hovedsakelig Jekylls advokat og bestevenn Gabriel John Utterson.
Richard Enfield (som holder et nært forhold til Utterson og er kjent for å være «the eyes in the street»), Dr. Hastie Lanyon (som holder et nært vennskap med både Jekyll og Utterson), Mr. Poole (Dr.Jekylls hovmester) og Sir Danvers Carew (representant i det Britiske Parlamentet).
Handling.
Doktoren Henry Jekyll og hans alter-ego Edward Hyde blir presentert fra en tredjepersons perspektiv. Nemlig fra en av doktorens næreste venner og advokat Gabriel John Utterson. Under en nysgjerrig tilfeldighet Utterson bestemmer seg for å lese Jekylls nylig oppdatert testament.
I dokumentet blir det spesifisert at Edward Hyde blir å overta alle eiendeler av Henry Jekyll dersom han blir erklært forsvunnet eller omkommet. Den brått og mysteriøs endring i Jekylls testament, får Utterson til å etterforske sannheten om hvem Edward Hyde egentlig er og hva kan være hans forhold til Henry Jekyll.
Under Uttersons ettersforskning, blir han overbevist at Jekyll og Hyde holder mørke og bisarre hemmeligheter. Og ikke minst at de er involvert i bruken av en mystisk eliksir som gir Henry Jekyll muligheten til å forandre sin egen utseende.
Robert L. Stevenson gir leseren et innblikk inn i mentaliteten til personer som lider av psykiske sykdommer, avhengighet, volds episoder og mest av alt personlighets forstyrrelser. Det er verdt å markere at boken var en av de første romaner som utforsket slike utfordringer på sin tid.
“Strange Case of Dr.Jekyll and Mr.Hyde” er en bok som er hovedsakelig ment for et voksent publikum. Det er på grunn av bokens språk og essens hos hovedpersonene. Stevenson gjør en fabelaktig jobb ved å sette en gotisk atmosfære i fortellingen og opprettholder de mørke toner rundt Jekylls avhengighet for eliksiren som en hoved karakteristikk. Det her er en bok for dem som liker mørke fantasier som fremhever reelle problemer i samfunnet.
Drikkegildet i Athen
Skrevet av Sigurd Biørnstad Syversen
Forfattar: Platon
Oversett av Egil A. Wyller
Sidetal: 112
Forlag: Grøndahl Dreyer
Utgjeve: 1994
Ein lege, ein filosof, to dramatikarar, ein jusekspert, ein aristokrat og ein statsmann kjem inn på ein bar. Høyrd han før? Nei, Platon var kanskje ingen stor vitsemakar, men i denne tekseten syner han at han har mange strengar å spele på. Denne teksten vil seie Drikkegildet i Athen, Drikkelaget i Athen – eller berre Symposion. Kjært born har mange namn. Og for atherane som for som så mange andre er alkoholen nett det: kjær. Dette var grunnen til at Faidros, Pausanius, Eryximakos, Aristofanes, Sokrates og sist men ikkje minst Alikibiades trappa opp heime hos Agathon omkring 400 år f.kr. Det som i alle fall er sikkert er at denne samlinga av attiske borgarar (og her må ein ikkje engste seg; inngåande kjennskap til kven dei er er ikkje påkrevd for å forstå verket. Tvert i mot vil eg hevde at Drikkegildet utgjer ein fin og tilgjengeleg introduksjon til Platon si tenking. Ei tenking som neppe kommer til å slutte å vere relevant i eit land forma av kristendomen, som jo skuldar Platon så mykje) alle som ein er sopass bakfulle (med unntak av Sokrates. Platon forsikrar oss om at det store førebilete hans ikkje kan bli bakfull) at dei finn ut at dei skal ta det litt rolegare i kveld, og heller sjå kven som kan halde den beste lovtalen til Eros – kjærleiken. Alt dette i følgje Apollodros. Enda ein? spør du deg nok no, og lurar på om det ikkje er ein russisk 1800-tals roman Platon har skrive. Men nei. Han har i staden lagt dialogane mellom dei andre karakterane i munnen på denne Apollodros som fortel handlinga til sin venn Glaukon. Ikkje for ingen grunn kalla Pål Nordheim dette verket ein polyfon essay-roman. Og difor bør eg nok legge vidare uttlegging til side for å heller la det vere opp til lesaren å finne ut kor flink Platon er til å la dette komplekse temaet spele seg ut så oversiktleg gjennom dialogane – dette er dialektikk. La meg berre kort avrunde med å seie at sjølv om Platon har eit klart hierarki mellom talarane står lesaren fritt til å gjere seg opp sine eigne meiningar. Her er to av mine: Når Eryximakos seier at Heraklit sine ord: «Enheten bringes sammen ved å skilles ad, som harmonien i en bue eller en lyre» og kallar dei klossete, så er det det dummaste som har blitt sagt i vår kulturkrets. Og om eg skulle dømme om kven som haldt den beste talen ville eg nok måtte ha sagt som Heinrich Heine: «Gud finst, og namnet hans er Aristofanes».
Pulp
Bokomtale, skrevet av Jonas Olsen Haug
Forfatter: Charles Henry Bukowski
Gjendikter: Sverre Knudsen
Forlag: Baskerville
Utgitt i denne format: 2006
Sider: 197
Boken «Pulp» er en lettlest og svært underholdene detektivroman skrevet av Charles Bukowski. Hovedpersonen i denne detektivromanen er den kyniske, alkoholiserte «Nicky Belane», privatdetektiv. Han har vært uten arbeid i månedsvis og sitter miserabelt til på kontoret. Så ringer telefonen…
Bukowski var notorisk kjent for å bruke sine egne erfaringer og opplevelser i bøkene han skrev. Hyppigst brukt er karakteren «Henry Chinaski» i tidligere verk. I likhet med seg selv og «Henry Chinaski» er også Nicky Belane tro til flaska og bruker store deler av tiden sin oppslukt i alkohol. Bukowski representerte som oftest underklassen i sine romaner og noveller.
Charles Bukowski var en amerikansk forfatter som levde i Los Angeles, California. Han var opprinnelig fra Tyskland og ble født i år 1920. Bukowski var influert av de sosiale, kulturelle og økonomiske atmosfærer fra byen Los Angeles, noe som gjenspeiler seg i bøkene hans. Bukowski er gjerne mest kjent for sitt barske image. Løssluppen, gamblende og stor i kjeften. De egenskapene Bukowski hadde var ikke nødvendigvis noe som ga rot til en stor forfatter, men det passet derimot beskrivelsen media ga Bukowski; et galt geni som fikk poesi til å virke lett.
Bukowski startet og fullførte «Pulp» da han lå for døden etter en periode med sykdom og den ble utgitt i original form etter hans død, i 1994. Til tross for sin egen krevende livssituasjon fikk Bukowski til en roman pepret av livlighet, humor, en spennende handling og frodige karakterer.
Det kan sies at Bukowski er «populærkulturens forfatter» og er i likhet med låtskrivere en muntlig forteller. Bukowskis giftige tunge og freidige replikker var hans slagkraft og dette implementerte Bukowski smidig til med bruk av slangord, skjellsord, ordspill, anekdoter og historier.
Jeg syntes boken er en utmerket bok, og som skiller seg kraftig bort fra andre romaner med lignende tematikk. Den leker en smidig lek hvor humor og seriøse temaer står på stabelen, og Bukowski skildrer det perfekt med sin skriveform. Genuin og autentisk er ord jeg ville brukt for å beskrive boken. Flere karakterer som dukker opp bærer gjerne symbolske betydninger sterkt knyttet til Bukowskis eget liv.
Jeg ville anbefalt denne boken til deg som ønsker noe lettlest og underholdende men fortsatt med fotfeste i virkeligheten.
Knut Hamsun. Reisen til Hitler.
Skrevet av Inger-Johanne Myrland
Forfatter: Tore Rem
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2014
Sider: 358
Sjanger: sakprosa.
Knut Hamsun reiste mye i store deler av sitt liv. Fra litteraturen kjenner vi de rotløse vandrerskikkelsene, stadig i bevegelse i det hamsunske tekstuniverset. Hamsun reiste også i mer abstrakt forstand – fattiggutten som skrev seg oppover i den litterære verdenen, helt til han sto på toppen og kunne motta Nobelprisen. Han var en nasjonalhelt, en landsfader, en ledestjerne for andre forfattere.
Så kom krigen.
I 1943 legger Knut Hamsun ut på reise igjen. Turen går til Adolf Hitlers hovedkvarter Berghof i Tyskland. Det er dette møtet mellom dikter og diktator Tore Rem tar for seg i sin svært velskrevne bok. Dikteren og diktatoren kan på underlig vis speile seg i den andre – diktatoren som ønsket å bli kunstner, forfatteren som blandet seg i politikken. For begge ble fallet stort og tilintetgjørende.
Det er mange som elsker Knut Hamsuns litteratur. For disse er det avgjørende å skille mellom forfatteren og privatpersonen, mellom den geniale dikteren og den politiske idioten. Mye av forskningen etter Hamsuns død i 1952 har dreid seg om å forklare hvordan han kunne trå så feil i sin politiske overbevisning. Det har blitt vektlagt at han var døv og isolert, gammel og forvirret og ikke tilstrekkelig orientert av sin ektefelle Marie Hamsun.
For de som leter etter formildende omstendigheter, har imidlertid Tore Rem ingen trøst. Gjennom mange og varierte kilder kaster han nytt lys ikke bare over Hamsuns møte med Hitler, men også over veien dit. Fortellergrepet som brukes, handler karakteristisk nok om reisen – både den lange reisen, som fører Hamsun fram til nazisme og antisemittisme gjennom livet, og den korte reisen: møtet med Hitler 26. juni 1943. Konklusjonen Tore Rem trekker, er klar: Hamsun var kanskje gammel og døv, men ikke forvirret. Han var godt orientert og mentalt oppegående, noe han beviste så sent som i 1949, da den siste boka fra hans hånd kom ut. Da var Knut Hamsun 90 år.
Møtet med Hitler ble visstnok ingen suksess. Det er derimot denne boken. Tore Rem har fått svært gode kritikker for Knut Hamsun. Reisen til Hitler, og det er fullt fortjent.
Nylige kommentarer