Camillas lange netter
Skrevet at Tuva Johansen
Forfatter: Mona Høvring
Forlag: Forlaget Oktober
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 89
«Jeg skreiv om nettene. Det kom noe febrilsk over meg. Jeg lånte nattas dybde, klokka gikk for seint. Om ettermiddagene resignerte jeg. Jeg måtte ha søvn. Folk sa: Hvis jeg bare holdt meg 
våken om dagen, fikk jeg nok sove om natta. De diskuterte, de snakka måtehold, som om det handla om at jeg ville spise for mye. Men er det ikke frekt å preike måtehold til en som sulter i hjel? (…) Natta er ei beksvart og umettelig igle som suger krafta ut av meg, likevel er dagene verst, for da er jeg tvunget til å omgås dem som sover godt. Ei natt gikk jeg til ei annen jente som ikke fikk sove, for bare hun kunne forstå. Jeg satte meg på sengekanten og fortalte; noe trist, noe snodig, alt jeg kom på av stort og smått. Vi elska hverandre.»
Slik starter kortromanen Camillas lange netter, hvor Mona Høvring har basert handlingen på Camilla Colletts erindringsverk I de lange Nætter (1862). Her har Høvring lagt mye vekt på Colletts fascinasjon for, eller følelsen av nærhet til, den franske forfatteren Sidonie-Gabrielle Colette. Hilde Diesen spør innledningsvis i sin sekser-anmeldelse av boka: «Er det mulig å skrive en biografi, en diktsamling, en historisk roman på under hundre sider – i en og samme bok?», og det er nettopp det Høvring her har gjort. Camilla Collett og Henrik Wergeland er for de fleste av oss kjente navn, og gjennom de små, knappe fortellingene får vi også høre om Welhaven, ektemannen Peter Jonas Collett, foreldrene og ungdomsvennen Christiane von Schultz. Det er noe spesielt med å lese om disse bastionene på en så levende måte som Høvring her har klart. Jeg-et vi møter er Camilla, og vi møter henne når hun ser tilbake på livet hun har levd gjennom dagbøkene hun skrev. Jeg-et er ærlig på at det vi leser ikke nødvendigvis er en umiskjennelig sannhet, det er hennes sannhet, og hun har valgt å ikke fortelle oss alt. Høvring har holdt seg tro mot Colletts erindringer, og klarer noe enhver norsklærer misunner henne: å gi oss lesere lyst til å sette oss ned med Colletts bøker over hundre år etter hennes død.
Neverwhere
Skrevet av Espen Andre Andreassen
Forfatter Neil Gaiman er kanskje mest kjent for sitt arbeid innen tegneserier, der Sandman-serien har 
blitt hyllet som et revolusjonerende verk innen sjangeren. Skjønnlitterært er han mest kjent for American Gods, Norse Mythology, Stardust, barneboken Coraline og Neverwhere.
Neverwhere (utgitt i 1996) var Gaimans første roman som eneforfatter, mens Good Omens (utgitt i 1990) var et samarbeidsprosjekt med Terry Pratchett. Neverwhere kan kanskje best beskrives som et postmoderne eventyr, en sjangerbeskrivelse vi gjerne kan bruke om flere av Gaimans senere verk. Et av kjennetegnene hans er at han bygger videre på eksisterende mytologi, blander den med sin egen, og skaper noe helt nytt.
I boken følger vi hovedpersonen Richard Mayhew på hans reise ned i London Under, et fantastisk univers der stedsnavnene i London er gitt en bokstavelig mening. Earl’s Court regjeres av en jarl, Blackfriars blir de sorte munkene, The Angel i Islington er en virkelig engel, mens Piccadilly Cirkus er et, vel, sirkus. Også navnene til personene Richard møter er gitt en bokstavelig signifikans. Hans følgesvenn Door, besitter for eksempel evnen til å åpne opp ting, mens karakteren Hunter jakter på The Beast of London.
Fabelen vi dras med på har en klar parallell til Alice i Eventyrland, der hovedpersonene (fra vår verden), havner i en verden der logikken i verden over har sluttet å virke. Vår virkelighet og London Under blandes sammen på en fascinerende måte. Erketypiske myter får en ny vri, og Gaiman skaper en mytologi og et univers vi som lesere tror på. Etter siste kapittel ønsker vi ikke å dra tilbake til vår egen verden, men heller utforske the Floating Market, tilbringe mer tid med the Rat-Speakers og ha dype samtaler med Old Bailey og duene hans. Vi ønsker å bli værende i kaninhullet Gaiman har skapt for oss.
Boken, som opprinnelig er en adapsjon av et TV-manus Gaiman skrev for BBC, er allerede blitt en klassiker. Neverwhere, eller Ingensteds som den heter på norsk, anbefales på det aller varmeste. Det er en virkelighetsflukt i hvert fall denne anmelderen søker tilbake til gang på gang.
Versjonen jeg har anmeldt ble utgitt på engelsk av William Morrow i 1997. Den er senere utgitt på samme språk av blant andre Headline Review. Norsk utgave (Neverwhere: London Under) er gitt ut senest av Vigmostad & Bjørke.
Det store i det lille
Skrevet av Helene Mari Hatling
Forfatter: Jodi Picoult
Utgitt: 03. 2018
Form: Roman
Antall sider: 510
Emner: Sykepleiere, fordommer, rettsaker, rasisme, USA
Et nyfødt barn dør på sykehuset etter et rutineinngrep. Som en effekt av dette, endres tre menneskers liv 
for alltid. Fortellerperspektivet veksler mellom disse tre gjennom hele boka.
Ruth, fødesykepleieren som har jobbet i over tjue år ved sykehuset, blir ilagt skylden for dødsfallet. Hun befinner seg i rommet når barnet dør, selv om hun har fått beskjed om å ikke nærme seg barnet. Et krav stilt av barnets far Turk. Ruth er afroamerikansk. Turk er KKK- tilhenger.
Sykehuset har ikke håndtert situasjonen på en tilfredsstillende måte, men ledelsen velger likevel å fraskriver seg ansvar. Enkleste løsning for sykehuset blir å la skylden falle på den som allerede er målskive og Ruth blir stilt for retten.
Kennedy blir Ruth´s forsvarsadvokat. Hun har forsvart mange afroamerikanske, men aldri belyst rase som underliggende årsak til skyld. Vil hun kunne forsvare Ruth og samtidig åpne øyne til et samfunn og en jury i fornektelse?
Picoult utløser leserens mange følelsesaspekt. Håpløsheten til Ruth, som har kjempet for å holde sin fasade og bli godtatt både i arbeidslivet og i det private. Sinnet hun har forsøkt undergrave når hun stadig påminnes skillet mellom svarte og hvite. Hennes store ønske om å bli sett på som en stolt og hardt arbeidende fødesykepleier og mor. ”Hva det betyr å jobbe hardt, å være en fremragende arbeidstager, når ingenting av det spiller noen rolle når det er fordommer man står ovenfor”
Skildringen av Turks enorme hat mot svarte mennesker gjør boka til tider ubehagelig å lese. Men man kjenner også på den bunnløse sorgen over hans tap. Vil et menneskes grunnleggende verdier kunne endres?
Det store i det lille er en bok med viktige budskap hva angår fordommer og rase. Den vekker harme, begeistrer og engasjerer. Den er lettlest og full av gode skildringer og tankevekkende metaforer. Dette er en bok som kan anbefales til både ungdom, voksne, samfunnsengasjerte, helsepersonell og mennesker med ulikt syn på rase.
Bilde hentet fra: https://www.cappelendamm.no/_det-store-i-det-lille-jodi-picoult-9788202565183
The Handmaid’s Tale – Lydbok
Skrevet av Jenina Rantala Eriksen
Forfatter: Margaret Atwood
Innleser: Joanna David
Lengde: 10 t. 23 min.
Språk: Engelsk
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Random House AudioBooks
«[…] I do not say making love, because this is not what he’s doing. Copulating too would be inaccurate, because it would imply two people and only one is involved. Nor does rape cover it: nothing is going on here that I haven’t signed up for. There wasn’t a lot of choice but there was some, and this is what I chose.»
The Handmaid’s Tale (Tjenerinnens beretning) er en spennende, dystopiske og til dels feministisk 
roman skrevet av den kanadiske forfatteren Margaret Atwood i 1985. Handlingen er satt i nær fremtid hvor et religiøst, totalitært regime, har tatt over kontrollen i USA.
Atwood skildrer handlingen gjennom en tjenerinnes opplevelser og minner. På denne måten klarer hun å illustrere et helt verdensbilde gjennom Offreds øyne, som likt med aller kvinner har bitt frarøvet alle sine grunnleggende rettigheter. Hennes eneste funksjon i samfunnet som tjenerinne er å reprodusere menneskeheten.
Denne boken kan etter min mening karakteriseres som «spekulativ fiksjon». Atwood presenterer oss med en skremmende framtid som er veldig virkelighetsnær på flere punkt, hun trekker for eksempel bare inn hendelser og teknologi som allerede finnes. I republikken Gilead har kvinner mistet alle rettigheter til å arbeide, eie noe, lese og velge egen partner. Boken fører med seg skildringer som kan føre til gåsehud, av og til kan noen hendelser og beskrivelser virker veldig nærliggende vår egen virkelighet og historiske hendelser. Det kommer blant annet fram hva som skjer når en folkegruppe i et samfunn blir undertrykt, hvor forurenset planeten er og hvilke konsekvenser genmanipulering kan føre til.
Lydboken er spilt inn av forlaget Random House AudioBooks og er som et lite teaterstykke, som inneholder små klipp av musikk før kapitlene, dette legger opp til en spennende vri mot slutten av boken. Jeg anbefaler lydbok til alle som har en travel hverdag, men også ønsker å lese bøker samtidig som en f.eks. trener eller vasker.
Jeg anbefaler denne boken til alle som er interessert i politikk og menneskerettigheter. Boken forutsetter at leser burde ha litt forkunnskaper om historiske hendelser, politikk og religion. Denne boken passer alle fra ungdom til godt voksen.
Bambi
Skrevet av hol061 i Filmomtale den 20/10/2018
Filmanmeldelse skrevet av Ingvild Klakken
Utgivesesår: 1942
Walt Disney studios
Regi: David Dodd Hand
Manus: Felix Salten, Larry Morey, Perce Pearce, Gustaf Tenggren
Sjanger: animasjonsfilm
Lengde: 70 min
Bambi handler om den lille dådyrhjorten Bambi og hans oppvekst i skogen. Sammen med sine beste
venner, kaninen Trampe og stinkdyret Blomst, oppdager de skogens fortryllende gleder. Skogen er full av farger og liv, som blir satt i stor kontrast når Bambi lærer de vanskeligere sidene med livet.
Filmen er en klassiker som regnes som den siste animasjonsfilmen i Disneys gullalder, en periode som defineres fra 1937-1942. Filmen var en av Walt Disneys hjertebarn, og det vises godt etter hvor estetisk vakker filmen er. Hver tegning innenfor animasjonen er unik, som gir muligheten til å stoppe hvor som helst i filmen, og fortsatt ha flotte tegninger. Bakgrunnene er drømmeaktig, og designet på dyrene er kjempe søte og anatomisk riktige. Musikken er også stemningsfull og er en del av verdnen gjennom de musikalske nummer i filmen.
Filmen er en oppveksthistorie, hvor vi får se Bambi i all sin uskyld lære om verdenen rundt seg. Den ikoniske scenen om Bambi på isen kommer fra denne filmen og er en av de flotte øyeblikkene hvor Bambi lærer om årstidene. Vi får også se hvordan han tilpasser seg etter vanskelige situasjoner som brann og død, begge situasjoner påført av menneskene som er til stedet i filmen, men som aldri blir vist på skjermen.
Filmen er en adapsjon av den første boken av Felix Salten, men boka er mye mørkere og mangler mange av karakterene vi kjenner fra filmen. Boka som filmen er basert på handler om Bambis oppvekst i hjorteflokken. Hvor han blir oppdratt til å bli den neste fyrsten.
Filmen slutter som den begynte, med fødselen av neste generasjon. En ny generasjon som må gjennomgå den samme livssyklusen. Filmen går igjennom de fleste gjennomgående livsopplevelsene som er viktige for alles liv. Fødsel, oppveksten, vennskapene, både platonisk og romantisk kjærlighet, sorg, frykt og død.
Bambi er en av de vakreste animasjonsfilmene laget. Den har en spesiell sjarm, fantastisk atmosfære og har et brett spekter av farger.
Det er en film som får deg til å føle ekstrem glede, men som også kan få deg til å gråte i sorg, hver eneste gang.
Små hjørner av Oslo
Skrevet av hol061 i Arrangement, Bokomtale den 20/10/2018
Skrevet av Joke Verwaard
Små hjørner av Oslo
Hovedstaden ifølge Lars Saabye Christensen, Tove Nilsen og Zeshan Shakar.
I anledning Groruddalen litteraturfestival har Stovner bibliotek invitert tre forfattere til å snakke om 
hvorfor de valgte å skrive om byen sin, Oslo. Saabye Christensen er bokaktuell med del to i triologien Byens Spor (2018) der man møter Maj på Fagerborg etter andre verdenskrig. Tove Nilsen skrev om oppveksten sin på Bøler i boka Skyskraperengler (1982). Men det heteste navnet på Stovner er nok Zeshan Shakar. I år vant han Tarjei Vesaas’ debutantpris for romanen Tante Ulrikkes vei (2017). Tante Ulrikkes vei ligger et steinkast fra biblioteket på Stovner, og det er her boka hans starter.
«Jeg er født i Oslo, bodd her hele livet, gutter i hettegenser, hijab, gamle nordmenn. Jeg er fra blokk-Stovner, ikke hus-Stovner – det er forskjell. Hus-Stovner, det er der man drar på epleslang.»
Et skattekammer
Shakar valgte først å skrive om et helt annet, oppdiktet sted, men manuskriptet ble avvist. Å skrive om det stedet man vokste opp ble suksessoppskriften. Det var ikke et bevisst valg, men ga mening etterhvert: -Det var luktene og lydene av virkeligheten der jeg vokste opp.
Heller ikke for Tove Nilsen var hjemstedet førstevalget, Bøler, det skulle hun iallfall ikke skrive om. Men noen fordommer om hjemstedet fikk henne til å fortelle hvordan det egentlig var i skyskraperne, og oppdaget et skattekammeret av historier fra der hun vokste opp, med 1000 andre i en blokk.
«Selv stilte vi med teddybjørner og trehjulssykler, og med håp om å ha hest eller gris på balkongen. Vi skulle befolke skyskraperne.»
Det skjer noe bak gardinene!
Heller ikke Saabye Christensen så med en gang det litterære potensialet til hjemstedet sitt. -Gaabels Gate virket ganske begivenhetsløs, helt til han fikk sin første jobb som blomsterbud og fikk se inn i husene: -Det skjedde noe bak gardinene!
«Oslo er stedet personene i bøkene mine trives i, men man kan ikke skrive om hele byen, man må velge de små hjørnene man kjenner selv.»
Lars Saabye Christensen
Nye hjørner?
Hvem blir fremtidens Oslo forfattere?
“Minoritetsjentene kommer!» fastlår lokalhelten Zashan Shakar. Det er noen, men de må bli flere. Det er Oslohistoriene jeg håper og tror kommer i fremtiden» sier han. De andre forfatterne nikker bekreftende. Men det er erfarne Lars Saabye Christensen som får kveldens siste ord: -Da håper jeg de kan bli omtalt som forfattere og ikke kvinnelige forfattere!
Her finner du bøkene på biblioteket!
Byens Spor (2018) av Lars Saabye Christensen
Skyskraperengler (1982) av Tove Nilsen (hele denne kan leses online!)
Tante Ulrikkes vei (2017) av Zeshan Shakar
The name of the wind
Anmeldelse av Lisa-Marie Vatne
Forfatter: Patrick Rothfuss
Utgitt: 2007
Forlag: DAW books
Antall sider: 662
Kvothe er en mann med mange talenter. En dristig eventyrer, en berømt musiker og en begavet magiker. 
Mange har hørt om historiene og legendene som er knyttet til navnet hans, men få kan gjenfortelle sannheten bak dem. En kronikør med en tørst for historikk finner en oppvokst Kvothe bortgjemt i en liten landsbygd, og for første gang vil legendene bli fortalt fra Kvothes synspunkt.
«The name of the wind» handler om Kvothes liv fra barn til ungdom. Han ble født i en sigøynerfamilie som reiser fra by til by og opptrer med musikk, sang, dans og drama. Gjennom reisene møter han Abenthy, en talentfull magiker. Han lærer Kvothe det han kan om magi, og oppfordrer ham til å reise til et berømt universitetet for å videre utvikle talentene sine. Før Kvothe kan i det hele tatt tenke på å reise til universitetet, blir gruppen hans angrepet av mørke vesener som mange bare trodde eksisterte i myter. Som den eneste til å beholde livet ble Kvothe i en ung alder tvunget til å overleve alene på gatene. Tre år tilbringer Kvothe på gaten før han setter i gang sin plan om å bli en av de yngste personene til å studere ved det berømte universitetet.
Boken har blitt beskrevet som en «action-filled story written by a poet’s hand». Språket er rikt og involverende og forfatteren har ingen problemer med å spille på leserens sanser og følelser. Vi ser hvordan Kvothe utvikler seg fra et glad og bekymringsløst barn, til en ungdom som ikke stoler på noen. Vi deler smerten, gleden og spenningen Kvothe kjenner, og vi utforsker en ny magisk verden sammen med ham.
Boken passer nok best for ungdommer og unge voksne. Selv om boken har sine humoristiske øyeblikk sammen med de magiske elementene, tar boken opp alvorlige temaer som død, fattigdom og overlevelse. Kvothes liv blir beskrevet som et stort eventyr, men det er preget av mørke og deprimerende hendelser.
Jeg vil anbefale boken og resten av serien til enhver elsker av fantasisjangeren. Er man en fan av blant annet Harry Potter bøkene er dette garantert en bok verdt å lese.
The Eye of the World
Skrevet av Inge Simonsen
Forfatter: Robert Jordan
Forlag: Tor Books
Utgivelsesår: 1990
Antall sider: 782
The Eye of the World er første bok i fantasy serien «Wheel of Time», som inneholder til sammen 14 
bøker.
Boken starter i den fjerntliggende landsbyen Two Rivers, hvor hovedkarakteren Rand og faren lever som sauebønder. Hannes to beste kompiser er Mat og Perrin. Mat er skøyeren i gruppa, som ofte finner på narrestreker i landsbyen, og Perrin, som er sønn av landsbyens smed, er den sterke, fåmælte typen. Alle tre er 19 år.
Landsbyen er i full gang med forberedelser for «Bel Tine», en festival som feirer at våren har kommet. På besøk i landsbyen er Moiraine og Lan. Moiraine er en Aes Sedai, en kvinnelig trolldame, Lan er hennes warder. Natten før festivalen starter blir landsbyen angrepet av Trollocs, onde vesener som er halvt menneske og halvt dyr. De blir reddet av Moiraine og Lan, men det viser seg at Trollocene var på jakt etter Rand, Mat og Perrin. For å forhindre at Trollocene skal angripe landsbyen på nytt tar Moraine og Lan med seg Rand og resten av hovedkarakterene på flukt fra Trollocene. Gruppen flykter mot hjemstedet til Aes Sedaiene, Tar Valon, med Trollocene hakk i hel. De blir etter hvert separert, og vi får i resten av boken lese om reisen til de forskjellige karakterene i gruppen mens de prøver å nå Tar Valon.
Med unike folkeslag og historierike byer som du lærer mer om igjennom boken lager Robert Jordan en stemningsfull og detaljert verden, som for min del føles som om den kunne vært ekte. Han bruker lang tid på å skape overblikk over scener, der hver minste detalj er med på å skape bilder i hodet til leseren. The Wheel of Time er en av verdens mest kjente fantasy serier, og jeg anbefaler boken (og serien) spesielt til de som digget Ringenes Herre, men som ikke helt vet hvilken fantasyserie de skal lese etterpå. Boken passer for alle aldre, men kan bli litt i tyngste laget for den yngste garde.
Bibliotekets rolle i kampen for demokratiet
Skrevet av hol061 i Bibliotekutvikling den 20/10/2018
Skrevet av Runa Torp Vivè
I Norge gjør vi ofte et poeng av at vi har demokrati og ytringsfrihet. Vi er blitt et opplyst og moderne samfunn der vi stemmer frem de folkevalgte på bakgrunn av kunnskapen vi sitter på. På veien til det demokratiske Norge ble bibliotekene både et symbolsk og et viktig politisk verktøy. Nå er vår tids oppgave å påse at bibliotekene fortsatt er den institusjonen i samfunnet som skal gjenspeile demokratiet, styrke det og minne oss på at det må vedlikeholdes.
Kunnskap til folket
Da kirken mistet kunnskapsmonopolet som en følge av opplysningstiden, følte borgerskapet paradoksalt nok et eierskap til bøkene. Men landet måtte utvikles og kunnskapen skulle ut til folket. Snart skulle private donasjoner gi flere allmuebibliotek og landets rike og fattige samlet seg i én og samme kø for å låne bøker. Skatteinntektene økte og i året 1835 fikk det som etter hvert hadde blitt folkebiblioteket, statsstøtte. Begrunnelsen var at biblioteket var en forlengelse av folkeopplysningen.
Friskt pust fra Amerika
I motsetning til den tyske bibliotekstrenden Norge tradisjonelt førte, hadde den amerikanske Free Public Libraries formidlingsmetoder som fremmet likhetsverdier. Inspirert etter et opphold i Amerika, klarte bibliotekaren Haakon Nyhuus å flerdoble antall bøker, gi lesesaler og direkte tilgang på litteraturen. Dette førte til betraktelig økning i både besøks- og lånetall (NBL, 2017). På starten av 1900-tallet hadde folkebiblioteket og allmenndannelsen gitt den effekten en autoritær statsmakt frykter. Folket hadde fått kunnskap som gav dem ideer om likeverd og demokrati, og det begynte å ulme i arbeiderklassen. Folk fagorganiserte seg og kultur og litteratur ble et politisk uttrykk. Bibliotekene ble et viktig symbol og en institusjon for demokrati og frihet.
Kulturen samler folket
I etterkrigsårene måtte Norge samles og det gjennom felles kunnskap og kultur. Folkebiblioteket skulle intensivere arbeidet for allmenn dannelse, uansett hvor folk bodde. Innkjøpsloven kom på plass i 1965 og kulturkartet beveget seg fra det tradisjonelle til det mer folkelige.
Etter mange år som en forlengelse av folkeopplysningen, fikk biblioteket i 1985 endelig en egen lov. Første kapittel om folkebibliotekets formål og virksomhet, ble følgende:
Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet.
Folkebibliotekloven (1985, § 1-3)
Biblioteket hadde altså fått sin fortjente plass i både kultur- og kunnskapssektoren. Men ved årtusenskiftet dalte låne- og besøkstallet på bibliotekene rundt i landet. Bibliotekene var for mange blitt en overfylt oppbevaringsanstalt.
Nye tider
Igjen måtte de lærde samle tankene og huske at takket være bibliotekenes innsats i folkeopplysningen, hadde vi demokrati med folkevalgte i dag. Uten bibliotek ingen kunnskap, uten kunnskap ingen demokrati. Dette måtte igjen løftes frem.
Men kunnskapen hadde fått ny plattform via internett. Kunnskap måtte sees med nye øyne og internett og teknologi kunne ikke behandles som fiende – kun en ny kilde til læreglede.
Kreativitet gir kunnskap
Den amerikanske bibliotekaren David Lankes er antageligvis ikke en reinkarnasjon av Nyhuus, men har mye av det samme i seg. Han er sentral i bevegelsen som tenker bibliotek på en helt ny og grenseløs måte. Lankes ønsker at biblioteket ikke bare er bøker og gjenstander, men opplevelser som aktivt setter brukeren i kontakt med sin egen kreativitet og læreglede.
Lankes vil ha mer av litteraturformidling, språkopplæring, it-opplæring, filmvisning, foredrag, 3D-printer, teknologi-festivaler og gaming-kvelder. Han vil også at biblioteket skal være enda mer grenseløst: økonomisk rådgivning, informasjonskompetanse, forskningsspesialister, jobbveiledere, lokalspesialister, fleksibelt interiør som gir hygge og oversikt, lengre åpningstider, etc.
Demokratiet lenge leve
Fra å tilføre mennesket kunnskap, skal mennesket nå tilføre kunnskap biblioteket. Det heter ikke lenger bibliotek for folket, men av folket(Lankes, 2016). En slags liberal kunnskapshandel på folkets premisser. Med dette mener Lankes at biblioteket fortsatt vil stå, om ikke sterkere, som et symbol og redskap i en demokratisk stat, der både stat og bibliotek gjenspeiler hverandre.
I en tid der tilnærmingen til kunnskap og sannhet er ganske omtrentlig fra både styresmakter og media, blir biblioteket og folkeopplysning desto viktigere. Vi trenger en lavterskel møteplass som tilbyr egenvalgt læring, med kvalitetssikra kilder og tilbud som skaper kreativitet for livslang læring. Biblioteket vil dermed fortsatt stå som et symbolsk og sterkt politisk virkemiddel i bevaringen av demokratiet.
Bibliotekloven (1985, 1-3) Lov om folkebiblioteket (LOV-2013-06-21-95) Hentet fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1985-12-20-108
Lankes, R. D. (2016). Expect more : demanding better libraries for today’s complex world (2nd. ed. utg.). S.l.: R.D. Lankes.
Fortidens stemmer – Brev fra Nasjonalbibliotekets samlinger 1378-1776
Skrevet av Karine Salin
Medvirkende forfattere: Erling Sandmo og Siv Frøydis Berg
Forlag: Nasjonalbiblioteket
Utgivelsesår: 2017
Sider: 255
Kan du huske sist gang du skrev et brev? Ikke en e-mail, sms eller et glorete postkort med en liten 
feriehilsen, men et ordentlig brev med blekk, papir og marg, der du forteller om en liten del av din hverdag her og nå? Har du noen gang tenkt på hvor viktig et brev kan vært for vår forståelse av fortidens dagligliv? Utallige hverdagshistorier og hendelser forsvinner inn i felleshistorien, men hva ville du skrevet om dine ord blir lest i år 2318? Den nordnorske tjenestejenta, Anna C. Berg, kunne nok ikke tenke seg at hennes brev til familien, der hun skriver om motebildet i København i 1776, skulle bli en del av Nasjonalbibliotekets velbevarte samling og siden trykt i en bok.
Nasjonalbiblioteket har funnet frem de underligste brev fra samlingen sin og satt dem på trykk i en bokserie kalt Fortidens stemmer, der denne er den første som strekker seg fra fra år 1378 til 1776. Vi får et unikt innblikk i hverdagen til mennesker i de forskjellige samfunnsklasser, yrker og livssituasjoner og en for lengst utdødd skrivekunst gjennom deres håndskrevne brev. Vi blir f.eks. presentert et dokument fra en rettsak mellom jordeier Asle Olavsson og paret Halldor og Liva fra Lier i 1378, med ukjente verdibegrep som «ørtogbol», «kyrlag» og «markebol». I år 1570 mottok den kvinnelige lennsmannen, Sidsell Vlstandt, brev fra Kong Fredrik II med krav om at hun var pliktig å innkreve skatt midt i juletida. I år 1693 så generalmajor og kommandant Johan Wibe ingen annen utvei enn å sende en skriftlig klage pga. major Wilsters «oppsetsighet og vrange oppførsel». Hanna Rebekka Margretha Dass’ budskap om fødsel og død fra Lyngen til Sandnessjøen i 1772 blir beskrevet som et spesielt sjeldent brev som gir oss et direkte innblikk i en liten del av hverdagen i en bygd i Nord-Norge, som den gang var sterkt avskilt fra storsamfunnet. Et brev som vanligvis går tapt, men som mot alle odds ble bevart.
Det brevet som jeg synes er mest interessant er kjedebrevet fra selveste Jesus Kristus med oppfordring om å leve etter Guds ord, lovnad om at den som skriver av blir fri for alle sine synder, men også trussel om lidelse og død til den som ikke tror.
Er man glad i historie og nysgjerrig på om alt faktisk var bedre før, så er denne boken fin å ha i hylla. Nasjonalbiblioteket deler både bilder av brevene og god bakgrunnsinformasjon som forklarer ord, uttrykk og hvorfor brevene er formulert som de er. Boken kan kanskje være et fint avbrekk fra dagens kortfattede og ofte upersonlige kommunikasjon.
Nylige kommentarer