Alterert vekseldominant

Her kan du gjenoppfriske teorien bak betegnelsen alterert vekseldominant. Du kan også gå direkte til musikksitatene.

Betegnelsen alterert vekseldominant brukes om vekseldominant med kvint i bass, hvor denne kvinten er senket. Du ser den her i en vanlig versjon, hvor grunntonen er utelatt.

Lytt til eksemplet:

Akkorden kaldes på engelsk augmented sixth chord. Du ser den karakteristiske forstørrete sekst mellom ass og fiss, -mellom den det lave 6.-trinnet og vekseldominantens ledetone.

Når den altererte vekseldominant forekommer i dur, vil den inneholde to skalafremmede toner, her tonene ass og fiss.

I moll finnes det lave 6.trinnet i skalaen. Den altererte vekseldominant har mye felles med . Den første forbindelse kaldes frygisk kadens. Når 4.-trinnet hæves og får ledetonefunksjon til 5.trinnet, danner dette den altererte vekseldominant:

Som det er vanlig med dominanter er akkorden ens i dur og moll.

Vekseldominanten med kvint i bass finnen vi i tre vanlige varianter:

Legg merke til at alle har tillagt septim. Du ser først versjonen med utelatt grunntone, etterpå fireklangen med grunntone og septim, til sist utelatt grunntone og tillagt none.

Alle de tre formene er vanlige i alterert form med senket kvint, altså her med tonen ass i bassen:

De tre varianter har fått navn. De kalles for henholdsvis italiensk, fransk og tysk. Det er ikke noe som tyder på at navnene sier noe om spesiell popularitet i forskjellige land. Det er ikke i den følgende progresjon lagt vekt på å skille de tre fra hverandre.

Legg merke til den siste. Akkordoppbyggingen har mye tilfelles med :

– den første av akkordene er altså   i C-dur mens den andre er notert som dominant i Dess-dur. Legg merke til notasjonen, -den altererte vekseldominantens  forstørrete sekst er i dominant septimakkorden som likten septim.

Denne dobbelttydighet kan brukes til modulasjon ved at akkorden innføres som vanlig dominant med septim men etterpå omtydes til alterert vekseldominant. Hør i første omgang denne dobbelttydighet her:

Du kan høre denne dobbelttydigeheten hos Schumann i dette eksempel.

Vi har altså en situasjon hvor en ass-dur akkord med tillagt septim (notert som forstørret sekst) tolkes som en type vekseldominant i c-dur, altså en funksjon tilsvarende D-dur med tillagt septim. Altså i praksis to akkorder med tritonusavstand, som tillegges samme funksjon.  I jazzteori omtales dette som tritonussubstitusjon.

Til sist i samlingenkan du høre to eksempler på alterert dominant.

Musikksitater:

Preiser Records

F. Loewe, Die Uhr

Naxos 8.550204

W. A. Mozart, Pianokosert no. 23, sats 3

Kortsitat

 

Naxos 8.550356

F. Chopin, Nocturne no. 20 i ciss-moll, posth

 

Naxos: 8.554797

F. Schubert, Die Liebe hat gelogen

SN: neapolitansk subdominant.

Kortsitat:

 

Naxos: 8.554796

Schubert, Der Kreuzzug

Siste linje viser sitatet i C-dur. Skal lette overskueligheten.

^oS: moll-subdominant

Kortsitat:

Naxos: 8.660030-31

W. A. Mozart, Tryllefløyten, Introduktion

 Hyperion CDA66788

Hugo Wolf, Verborgenheit fra Mörike Lieder

Kortsitat:  

 

 

Naxos: 8.550287

J. Haydn: Symfoni nr. 88 i G-dur, 2. sats

 

Kortsitat:

Naxos: 8.557567

F. Schubert, Der zürnenden Diana

 

Kortsitat:

Naxos: BIS-SACD-1569

R. Schumann, Ouverture til Bruden fra Messina.

Naxos: 8.557668

R. Schumann: Novelletten 3, Intermezzo

*Representerer en dreining, ikke karakteristisk akkordskift.

Til de teoretisk interesserte: stort sett noterer komponistene vekseldominantene sådan at teorien bak betegnelsen stemmer. Tonene kan altså forstås som vekseldominantene toner blott med en alterert kvint. Om Schumann skulle ha gjort dette skulle vekseldominanten avledes av en E-dur akkord med senket kvint, tillagt none og utelatt grunntone. Her altså (E) – Giss – H – D og F, hvor H da senkes til B. Schumann noterer ikke F men Eiss.

Capriole CA18362

L. v. Beethoven, Symfoni nr. 5, 1. sats

 

Kortsitat:

Naxos 8.557668

R. Schumann, Novelletten nr. 4.

Kortsitat:

Naxos 8.554741

F. Schubert, Sehnsucht (Ach, auf dises Tales Grunden)

Kortsitat:

Naxos 8.553396

E. Grieg, I balladeton, Fra Lyriske stykker bok 8.

Her ser du først to forekomster av akkorden, hvor den første har karakter av alterert dominant. Den andre forekomsten viser den samme akkord, men denne gangen kan den tillegges vekseldominantfunksjon da den medfører tonalt utsving mot S. Sist ser du den i mer vanlige omgivelser, som vekseldominant.

Tredje kortsitat: Umiddelbart før vekseldominanten ser du 3D: en tredje-dominant, som altså er dominant til vekseldominanten. Relasjonen fra 3D til vekseldominanten er, når en ser bort fra notasjonen, den samme som relasjonen mellom vekseldominanten og D. Med en liten endring i notasjonen er akkordfølgen: A7 – Ass7 – G7. Du ser her et eksempel på, at durseptimakkorder kan parallellføres kromatisk nedover så det kan oppfattes som, og analyseres som, en følge av dominanter. 3D-n skiller seg ikke klart ut fra den altererte vekseldominant.

Kortsitat 1:

Kortsitat 2:

Kortsitat 3:

Den kvintaltererte dominant kan altså også forekomme uten vekseldominantfunksjon. Lytt til et eksempel her.

Naxos 8.550493

R. Schumann, Die Davidsbündler

Naxos 8.660030-31

W. A. Mozart, “Ach, ich fühl’s”, arie fra tryllefløyten

Capriole CA15627

L. v. Beethoven, Klverkonsert nr. 3, 1. sats

Capriole CA15627

L. v. Beethoven, Klaverkonsert nr. 3, 1 sats

Capriole CA15627

L. v. Beethoven, Klaverkonsert nr. 3, Rondo

Kortsitat:

Naxos 8.553096

F. Schubert, Symfoni nr. 9, 2. sats

Kortsitat:

Hyperion CDJ33014

F. Schubert, Memnon

Spilles fra siste takt første linje.

Naxos 8.572378

R. Schumann, Die beiden Grenadiere

I dette eksemplet hører du den altererte vekseldominant i en serie forekomster, som i starten har karakter av sekvens. De er analysert i relasjon til  skiftende tonaliteter, først parallelltonearten B-dur, så sekventisk ned til Ass-dur. Dominanten til Ass-dur, Ess-dur akkorden, er senere utgangspunkt for vekseldominant til hovedtonearten g-moll.

Det spilles fra andre linje.

I den siste passage i g-moll hører du først den ualtererte senere den alterete versjon:

I de siste tre eksempler i denne delen hører du satser som innledes med den altererte vekseldominant.

Naxos 8.550849

R. Schumann, vals fra Albumblätter op. 124

Sn i takt 12: neapolitansk subdominant.

Naxos 8.557075

R. Schumann, Am leuchtenden Sommermorgen, fra Dichterliebe

Legg merke til notasjonen av den altererte vekseldominant: Schumann noterer ciss hvor den vanligste notasjonen, – også hos Schumann, vil være dess. Når den forekommer siste gangen i satsen, takt 19, skriver Schumann dess.

I det neste utdraget ser du den samme akkorden, først som bidominant septimakkord etterpå som alterert vekseldominant. Notasjonen er komplisert noe av tonearten, Schumann kunne ha valgt en Gess-dur septimakkord, dermed ville likheten med den altererte akkorden være klarere, han velger Fiss-dur.

Kortsitat, de to akkorder med oppløsning umiddelbart etter hverandre:

Naxos: 8.550608

R. Schumann, Manfred Ouverture

Sitat fra takt 2.

 

---

Apropos

Modulasjoner med alterert vekseldominant.

Den altererte vekseldominants likhet med en D⁷ kan brukes i modulasjoner.

Hyperion W912_33030

F. Schubert, Einsamkeit fra Winterreise

Her omtydes dominanten i den eksisterende toneart, her B-dur, til alterert vekseldominant. Dette skjer ved enharmonisk omtydning av septimen ess til diss.

 

I de følgende eksempler  moduleres til Dp, altså tonearten på hovedtoneartens 3. trinn. Det skjer enkelt ved å legge en septim/forstørret sekst på tonika. Tonika vil da vanligvis få bidominantfunksjon mot subdominanten. Her videreføres den som alterert vekseldominant til dominant og etterfølgende tonika i Dp.

Naxos: 8.571104

P. Tchaikovsky, Vals op. 39 nr. 9

Naxos 8.503157

Adolphe Adam, Cantique de Noel.

Nederste notelinje er en transponering til ass-dur. den skal du bruke til sammenligning med det følgende beethoven-sitat.

I de følgende tre eksempler moduleres også til toneartens 3. trinn, men i begge tilfeller til varianttonearten på 3.-trinnet.

Hos Beethoven moduleres fra Ass-dur til C-dur, hos Schubert fra Ess-dur til G-dur.

Capriole CA18362

L. v. Beethoven, Symfoni nr. 5, 2. sats

-legg merke til notasjonen. Tonen gess i takt 27 og 28 omtydes i takt 29 til fiss. Den skal nå være ledetone til g. Ifølge tankegangen bak betegnelsen alterert vekseldominant skal utgangspunktet være vekseldominanten D-dur, her finner du tonen fiss som ters, – den kan altså naturlig nokk ikke noteres som gess.

Naxos: 8.570118

F. Schubert, Sonate i C-dur, D. 840, Moderato

Bemerk: Som regel noteres den altererte vekseldominant med forstørret sekst. I Beethovens 5. symfoni, eksempel 24,  omtydes den lille septim til forstørret sekst umiddelbart før den oppløses som alterert vekseldominant. Schubert gjør ikke det i denne sats, – han noterer akkorden med liten septim helt frem til oppløsningen. I det følgende eksempel bruker Schubert den mer vanlige notasjon med forstørret sekst.

Naxos: 8.554664

F. Schubert, Die Neugierige fra Müllerlieder.

Grensetilfeller

Vi har tidligere sett på de forskjellige typer av alterert vekseldominant. Feller for dem alle har vært at de inkluderer toneartens høye 4.-trinn, altså ledetonen til dominanten. Vanligvis vil en ledetone være en vesentlig forutseting for å tillegge en akkord dominantfunksjon.

Om vi går inn på tanken om eksistensen av en dominantens tritonussubstitutt, som altså defineres som en akkord i tritonusavstand som i noen sammenhenger kan erstatte dominanten, kan det være naturlig å spørre om akkorden på det senkede 6.-trinnnet kan tillegges vekseldominantfunksjon også når den bare representeres ved en durtreklang. Gjenkjenner du en vekseldominantfunksjon i dette sitatet?

Dominique Charras, Antes Edition, BM31.9029

A. Dvorak, Sigøynerlieder

Hos Heise innføres durtreklangen på 6-trinnet uten det karakteristiske høye 4-trinnet. Dette kommer i sangstemmen sist i takten. Akkorden kommer her med ters i bass.

Dacapo 8.224065

P. Heise, Vårsang i høst

Alterert dominant

Den altererte vekseldominant er karakterisert ved den forstørte sekst, som dermed skiller den fra dominant med septim. Den forstørte sekst og den lille septim er enharmoniske intervaller. En tilsvarende akkord kan også stå på dominantens plass. Her kan du høre to eksempler på alterert dominant.

Signum Records  D SIGCD443

J. Brahms, Unbewegte laue Luft, fra op. 57.

Hyperion Records CDA68131

L.v.Beethoven, Pianosonate no.9 op. 14 no.1, Allegro

Hyperion Records DCDA67864

F. Schubert, Kvintett for strykere, sats 4.

Takk for dette eksempel til Jørgen Mortensen