Dominantfunksjonen, det spenningsforhold som du hører ved oppløsning av en dominant til tonika, kan knyttes til alle toneartens treklanger.
I C-dur kan dominantfunksjonen, i tillegg til tonika, også knyttes til:
Dette kan skje uten at det medfører noen tendens til modulasjon.
Vi bruker betegnelsen bidominant om akkorder som er har dominantrelasjon til de treklanger i tonearten, som ikke er tonika. Det angis skriftlig med en parantes omkring D-tegnet. Her ser du alle toneartens mulige bidominanter. Lytt først D– T-funksjonen.
Med bidominantene knyttes denne funksjonen til de øvrige reklanger:
Sekventiske rekker av bidominanter med grunntone i bass tilsvarende utdrag av eksemplet finnes temmelig ofte i musiklitteraturen.
Musikkeksempler
Naxos 8.572160
L. v. Beethoven, Tema med variasjoner i D-dur, op. 76
Naxos: 8.571104
P. Tchaikovsky, Vals op. 39 nr.9
* Mer om denne akkordforbindelse her.
** Modulasjon med alterert vekseldominant.
Naxos: BIS-CD-1276
A. Dvorak, Cellokonsert, 2. sats
Naxos 8.550257
F. Chopin, Nocturne op. 15. nr. 2
Naxos: 8.570118
F. Schubert, Sonate i E-dur D 157, 2. sats.
Naxos 8.550119
Mozart, Symfoni nr. 38, Pragh, 3. sats
8.5544208
Schubert, Litanei, sluttakter.
Her hører du først to bidominanter med grunntone i bass, etterpå en med ters i bass.
Akkord nummer 2 i siste takt er en alterert vekseldominant. Du kan finne link til denne fra forsiden.
Naxos 8.553223
Beethoven, Symfoni nr. 3, 1. sats
Naxos 8.572221
L. v. Beethoven, Kvintett i C-dur op. 29
Naxos 8.550162
Beethoven, Sonate nr. 10 op. 14 nr. 2, 2. sats
*For teoretisk interesserte: Bidominanten er analysert som dominant med ters i bassen til S. Dette er ikke i overensstemmelse med notasjonen. Dersom den noterte akkorden akkorden skal være avledet av en dominant med septim og none, vil grunntonen være a, akkorden altså dominant til d-moll, og korrekt analyse er altså . Analysen her er en tilpassing til analysetradisjonen i dag, hvor vi tillegger Ss med ters i bassen en subdominantfunksjon og oppfatter den som en subdominant med utelatt kvint og tillagt sekst. Analysen i eksemplet refererer til en bidominant til F-dur, som noteres: e – g – b – dess. Schubert noterer vanligvis denne akkorden som dominant til Ss.
Naxos BIS-CD-966-68
F. Mendelssohn, pianokonsert nr. 1 op. 25, 1. sats
Her hører du bidominanten til D, også kallet vekseldominant med dobbelt-D som tilhørende symbol. Den kommer i en kadenslignende passage, og innføres som en dur-akkord på toneartens 2. trinn uten de tilleggstoner (septim og none) som kan forsterke dominantvirkningen.
Naxos 8.554664
Schubert, eksempel 2 fra Wohin, Müllerlieder
Harmoniseringen omkring bidominantene er temmelig enkel: en H-dur som oppløses til e-moll og sekventisk derfra en A-dur, som går til D-dur. Bassgangen er lidt spesiell, og dette kan legge beslag på oppmerksomheten. Schubert lar bassen gå i parallelle oktaver i forhold til solostemmen. Du må forsøke å gjenkjenne bidominanten gjennom dette, – men legg også merke til den spesielle virkning, som parallellføringen medfører. Schubert bruker denne virkning ved spesielle leiligheter. Du kan i liederne finne den også i Der Kreutzzug, Der Atlas og Aufenthalt, -og flere.
Naxos 8.550045
L. v. Beethoven, Sonate Pathetique, 2. sats
* Du hører her bidominant til Ss og umiddelbart etter D som går til T. I de følgende eksempler kan du lytte til denne akkordfølge med den en forandring: akkorden på plassen til Ss er en dur akkord, altså en dominantisering av akkorden på toneartens 2. trinn.
Naxos: 8.550849
R. Schumann, Leides Ahnung fra Albumblätter.
Bidominantene i dette eksempel er alle den fullkomne varianten av noneakkord med liten none.
Tredjedominanten
Vi betegner ofte bidominanter ut fra den skalaegne treklangen, som bidominanten enklest oppløses til. En A-dur akkord i C-dur vil med dette utgangspunkt oftest betegnes som bidominant til Ss. På durtoneartens 2.-trinn finner vi også vekseldominanten. Om bidominanten til Ss oppløses til en vekseldominant, altså en dur-akkord på samme skalatrinn, kan vi få en en rekke av dominantiske forbindelser: A-dur til D-dur til G-dur til C-dur. I denne situasjonen kalles A-dur akkorden ofte tredjedominant, kan betegnes enten med , et symbol som skal angi dominanten til dominantens dominant, – eller som 3D, som altså refererer til navnet tredjedominant.
Vi skal lytte til tredjedominanten med grunntone i bass etterfulgt av vekseldominant, dominant og tonika. I begge de to følgende eksempler går vi fra tonika til tredjedominanten med en bidominant med kvint i bass.
Naxos 8.554208
Schubert, Die Sterne, op. 96
Du kan her se akkordfølgen forenklet i C-dur og lytte til denne versjonen:
Naxos 8.556667
Liszt, Liebestraum 3, Notturno
Her hører du samme følge av bidominanter. Frasen på notene repeteres med samme akkordfølge men ellers små endringer.
Naxos: 8.110656-57
F. Chopin, Mazurka op. 33 no. 3
Her hører du enda en dominant føyet til de tre ovenfor. Forut for 3.-dominanten en 4.-dominant.
Bidominant til subdominant
En annerledes variant.
I de følgende eksempler kan du lytte til subdominantens bidominant. Mens de øvrige bidominantet i dur alle forutsetter en kromatisk endring av en skalatone for å få til dominantledetonen, er dette ikke nødvendig for subdominantens bidominant. Tonikatreklangen er samtidig D til S, den vil likevel først klar kunne identifiseres som bidominant når den forsynes med andre klare dominanttrek. I dur vil T få bidominantkarakter når den får tilføyet en liten septim, i moll vil bruk av en dur-tonika gi akkorden bidominantfunksjon, som kan forsterkes med en liten septim. Vi skal lytte til tonikaer, som dominantiseres og får funksjon som bidominant til S.
Naxos 8.570131-32
G. F. Händel, O thou that tellest, arie fra Messias
Naxos 8.570131-32
G. F. Händel, O thou that tellest, korsats fra Messias
Naxos BIS-CD-781
J. S. Bach, Sonatine fra kantate nr. 106, Actus Tragicus, eksempel 1
I avsluttningen av sonatinen ovenfor kommer bidominanten igen, her i en kadens, hvor grunntonen ligger som orgelpunkt. Det kommer som neste eksempel.
Naxos BIS-CD-781
J. S. Bach, Sonatine fra kantate nr. 106, Actus Tragicus, eksempel 2
I det siste av eksemplene på dominantisert T, som får bidominantfunksion til S, hører du en mollsats, hvor dominantiseringen skjer bare gjennom en T i dur, altså uten septim.