Categories

Bidominant med grunntone i bass

Dominantfunksjonen, det spenningsforhold som du hører ved oppløsning av en dominant til tonika, kan knyttes til alle toneartens treklanger.

I C-dur kan dominantfunksjonen, i tillegg til tonika, også knyttes til:

eks1

Dette kan skje uten at det medfører noen tendens til modulasjon.

Vi bruker betegnelsen bidominant om akkorder som er har dominantrelasjon til de treklanger i tonearten, som ikke er tonika. Det angis skriftlig med en parantes omkring D-tegnet. Her ser du alle toneartens mulige bidominanter. Lytt først DT-funksjonen.

Med bidominantene knyttes denne funksjonen til de øvrige reklanger:

eks3-b

Sekventiske rekker av bidominanter med grunntone i bass tilsvarende utdrag av eksemplet finnes temmelig ofte i musiklitteraturen.

Musikkeksempler

Naxos 8.572160

L. v. Beethoven, Tema med variasjoner i D-dur, op. 76

Beethoven variasjoner d dur op 76

 

Naxos:  8.571104

P. Tchaikovsky, Vals op. 39 nr.9

* Mer om denne akkordforbindelse her.

** Modulasjon med alterert vekseldominant.

Naxos: BIS-CD-1276

A. Dvorak, Cellokonsert, 2. sats

Naxos 8.550257

F. Chopin, Nocturne op. 15. nr. 2

Naxos: 8.570118

F. Schubert, Sonate i E-dur D 157, 2. sats.

Naxos 8.550119

Mozart, Symfoni nr. 38, Pragh, 3. sats

Mozart symf 38 3 gb

8.5544208

Schubert, Litanei, sluttakter.

Her hører du først to bidominanter med grunntone i bass, etterpå en med ters i bass.

Schubert Litanei gb

Akkord nummer 2 i siste takt er en alterert vekseldominant. Du kan finne link til denne fra forsiden.

Naxos 8.553223

Beethoven, Symfoni nr. 3, 1. sats

beethoven symfoni nr 3 1

Naxos 8.572221

L. v. Beethoven, Kvintett i C-dur op. 29

Naxos 8.550162

Beethoven, Sonate nr. 10 op. 14 nr. 2, 2. sats

Beethoven sonate 10 gb

*For teoretisk interesserte: Bidominanten er analysert som dominant med ters i bassen til S. Dette er ikke i overensstemmelse med notasjonen. Dersom den noterte akkorden akkorden skal være avledet av en dominant med septim og none, vil grunntonen være a, akkorden altså dominant til d-moll, og korrekt analyse er altså  bD79. Analysen her er en tilpassing til analysetradisjonen i dag, hvor vi tillegger Ss med ters i bassen en subdominantfunksjon og oppfatter den som en subdominant med utelatt kvint og tillagt sekst.  Analysen i eksemplet refererer til en bidominant til F-dur, som noteres: e – g – b – dess. Schubert noterer vanligvis denne akkorden som dominant til Ss.

Naxos BIS-CD-966-68

F. Mendelssohn, pianokonsert nr. 1 op. 25, 1. sats

Her hører du bidominanten til D, også kallet vekseldominant med dobbelt-D som tilhørende symbol. Den kommer i en kadenslignende passage, og innføres som en dur-akkord på toneartens 2. trinn uten de tilleggstoner (septim og none) som kan forsterke dominantvirkningen.

Mendelssohn klaverkonser nr 1

Naxos 8.554664

Schubert, eksempel 2 fra Wohin, Müllerlieder

Schubert Wohin eks 2

Harmoniseringen omkring bidominantene er temmelig enkel: en H-dur som oppløses til e-moll og sekventisk derfra en A-dur, som går til D-dur. Bassgangen er lidt spesiell, og dette kan legge beslag på oppmerksomheten. Schubert lar bassen gå i parallelle oktaver i forhold til solostemmen. Du må forsøke å gjenkjenne bidominanten gjennom dette, – men legg også merke til den spesielle virkning, som parallellføringen medfører. Schubert bruker denne virkning ved spesielle leiligheter. Du kan i liederne finne den også i Der Kreutzzug, Der Atlas og Aufenthalt, -og  flere.

Naxos 8.550045

L. v. Beethoven, Sonate Pathetique, 2. sats

beethoven Sonate Pathetique 2 sats

* Du hører her bidominant til Ss og umiddelbart etter D som går til T. I de følgende eksempler kan du lytte til denne akkordfølge med den en forandring: akkorden på plassen til Ss er en dur akkord, altså en dominantisering av akkorden på toneartens 2. trinn.

Naxos: 8.550849

R. Schumann, Leides Ahnung fra Albumblätter.

Bidominantene i dette eksempel er alle den fullkomne varianten av noneakkord med liten none.

Tredjedominanten

Vi betegner ofte bidominanter ut fra den skalaegne treklangen, som bidominanten enklest oppløses til. En A-dur akkord i C-dur vil med dette utgangspunkt oftest betegnes som bidominant til Ss. På durtoneartens 2.-trinn finner vi også vekseldominanten. Om bidominanten til Ss oppløses til en vekseldominant, altså en dur-akkord på samme skalatrinn, kan vi få en en rekke av dominantiske forbindelser: A-dur til D-dur til G-dur til C-dur. I denne situasjonen kalles A-dur akkorden ofte tredjedominant, kan betegnes enten med ddd, et symbol som skal angi dominanten til dominantens dominant, – eller som 3D, som altså refererer til navnet tredjedominant.

Vi skal lytte til tredjedominanten med grunntone i bass etterfulgt av vekseldominant, dominant og tonika. I begge de to følgende eksempler går vi fra tonika til tredjedominanten med en bidominant med kvint i bass.

Naxos 8.554208

Schubert, Die Sterne, op. 96

Schubert Die Sterne

Du kan her se akkordfølgen forenklet i C-dur og lytte til denne versjonen:

Schubert die Sterne ekstra

Naxos 8.556667

Liszt, Liebestraum 3,  Notturno

Her hører du samme følge av bidominanter. Frasen på notene repeteres med samme akkordfølge men ellers små endringer.

Liszt Liebestraum 3

Naxos: 8.110656-57

F. Chopin, Mazurka op. 33 no. 3

Her hører du enda en dominant føyet til de tre ovenfor. Forut for 3.-dominanten en 4.-dominant.

Bidominant til subdominant

En annerledes variant.

I de følgende eksempler kan du lytte til subdominantens bidominant. Mens de øvrige bidominantet i dur alle forutsetter en kromatisk endring av en skalatone for å få til dominantledetonen, er dette ikke nødvendig for subdominantens bidominant. Tonikatreklangen er samtidig D til S, den vil likevel først klar kunne identifiseres som bidominant når den forsynes med andre klare dominanttrek. I dur vil T få bidominantkarakter når den får tilføyet en liten septim, i moll vil bruk av en dur-tonika gi akkorden bidominantfunksjon, som kan forsterkes med en liten septim. Vi skal lytte til tonikaer, som dominantiseres og får funksjon som bidominant til S.

Naxos 8.570131-32

G. F. Händel, O thou that tellest, arie fra Messias

Handel O thou that tellest arie

Naxos 8.570131-32

G. F. Händel, O thou that tellest, korsats fra Messias

Handel O thou that tellest kor

Naxos BIS-CD-781

J. S. Bach, Sonatine fra kantate nr. 106, Actus Tragicus, eksempel 1

Back Actus Tragicus sonatine

I avsluttningen av sonatinen ovenfor kommer bidominanten igen, her i en kadens, hvor grunntonen ligger som orgelpunkt. Det kommer som neste eksempel.

Naxos BIS-CD-781

J. S. Bach, Sonatine fra kantate nr. 106, Actus Tragicus, eksempel 2

Back Actus Tragicus sonatine2

I det siste av eksemplene på dominantisert T, som får bidominantfunksion til S, hører du en mollsats, hvor dominantiseringen skjer bare gjennom en T i dur, altså uten septim.

L. v. Beethoven, fiolinsonate nr. 7 op. 30 nr. 2, 1 sats

Beethoven violinsonate 7 op 30 2

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *