Du får her først en generell definisjon av bidominant og en oversikt over bidominanter med septim i bass. Om du ikke trenger den kan du gå direkte til musikkeksemplene.
Dominantfunksjonen, det spenningsforhold som du hører ved oppløsning av en dominant til tonika, kan knyttes til alle toneartens treklanger.
I C-dur kan dominantfunksjonen, i tillegg til tonika, knyttes til disse:
Det høres sådan ut:
Dominanten med septim i bass oppløses som regel til T med ters i bass. Bruken av parallelltreklanger med ters i bass er mindre vanlig, det er dermed i forbindelse med D og S vi vanligvis treffer bidominanten med septim i bass.
Samtlige mulige bidominanter med septim i bass ser du her:
Disse to, til D og S, er de vanligste:
Musikkeksempler
Naxos: 8.554372
L. v. Beethoven, tema fra Diabellivariasjoner
Naxos: 8.557076
R. Schumann, Marienwürmchen, op. 79 nr. 14
Naxos: 8.571258
L. v. Beethoven, Sonate nr. 31, op. 110
Naxos: 8.557079
R. Schumann, Widmung, fra Myrten op. 25
Du hører lieden fra begynnelsen, to tekstfraser før noteeksemplet. Sitatet starter med teksten “Du meine Welt, in der ich lebe”.
Naxos 8.550166
L. v. Beethoven, Sonate nr. 16 op. 31 nr 1
Sitatet er hentet fra begynnelsen på gjennomføringen. Du hører en akkordfølge helt tilsvarende den fra foregående eksempel med bidominant med septim i bass og etterfølgende bidominant med kvint i bass. Den sekvenseres med kvintgang fra G-dur til c-moll til F-dur til B-dur.
Naxos: Phoenix154
L. v. Beethoven, Adelaide, op. 46
Naxos: 8.550054
L. v. Beethoven, sonate nr. 21 op 53, Waldstein
* Innføringen av den andre bidominant, til S, er ikke den vanligste. Beethoven sekvenserer innledningstaktene en sekund ned til B-dur. B-dur har ikke noen veldefinert funksjon i C-dur, men sekvenser kan gi mening til mye.
Bidominanten i sekvenser
Vi har inntil nå hørt bidominanter til D og S. Når bidominantene til D og S oppløses, vil basstonen oppløses med et nedadgående halvtonetrinn til tersen i en durtreklang.
Legg merke til at bidominantene ofte har vært vesentlige elementer i et sekventisk forløp, oftest sådan at en frase med en karakteristisk dominant med septim i bass er gjentatt i S-tonearten med en tilsvarende karakteristisk bidominant til S.
I de følgende eksempler hører du bidominanten med septim i bass i sekventiske forløp som omfatter mer enn to sekvensledd. Du vil legge merke til at komponistene ofte kan vælge en real sekvensering sådan at bidominantene oppløses til dur-akkorder på steder hvor tonarten har mollakkorder. Sekvenser har en tendens til å etablere en egen logikk. Det blir selve det sekventiske forløpet, som er karakteristisk, og en analyse av enkeltakkorder i dette forløpet kan være uhensiktsmessig.
Naxos: 8.550260
F. Schubert, Impromptu op. 90 nr. 2
* En oppløsning av bidominanten i 2. sekvensledd kunne ha vært til g-molltreklangen, altså en Ds med ters i bass. Schubert oppløser den til G-dur, som kan analyseres som bidominant til Tp. Denne analyse er likvel tvilsom, jfr. den generelle kommentar til bidominanten i sekvenser.
Naxos: 8.550396
J. Haydn, Kvartett op. 74 nr. 3, 1. sats
Hovedtonearten i satsen er g-moll. Sitatet starter i Ass-dur. De tre sekvensledd innholder dominanter til B-dur, C-dur og D-dur. Altså en trinnvis oppadgående sekvens som fører frem til g-molls dominant. Bidominantene har utelatt grunntone, de inneholder dermed ikke den karakteristiske sekund mellom septim og grunntone.
Naxos: 8.550143
A. Dvorak, Slavisk dans op. 46. nr. 5
Her hører du først en trinnvis nedadgående sekvens, tre bikadenser, hvor ledd 2 og 3 har bidominant med septim i bass. Det tredje sekvensledd innleder en ny og kortere sekvensrekke. Strukturen fra bidominanten viderføres i en tonal kvintsekvensrekke, hvor intervalforholdene ikke tilsvarer bidominanten.