Den generelle innledning om bidominanter finner du i starten på alle avsnitt om bidominanter. Om du ikke trenger den kan du gå direkte til musikkeksemplene.
Dominantfunksjonen, det spenningsforhold som du hører ved oppløsning av en dominant til tonika, kan knyttes til alle toneartens treklanger.
I C-dur kan dominantfunksjonen, i tillegg til tonika, også knyttes til:
Dette kan skje uten at det medfører noen tendens til modulasjon.
Vi bruker betegnelsen bidominant om akkorder som er har dominantrelasjon til de treklanger i tonearten, som ikke er tonika. Det angis skriftlig med en parantes omkring D-tegnet. Her ser du alle toneartens mulige bidominanter. Lytt først D– T-funksjonen:
Med bidominantene knyttes denne funksjonen til de øvrige reklanger:
Alle dominantens toner kan være grunntone i en (D). Her ser du rekken av (D) med ters i bass:
Følg bassgangen når du lytter til eksemplet. Ledetonevirkningen i bassen mellom bidominanten og dens oppløsningsakkord ( fra ciss til d, fra diss til e etc.) vil være karakteristisk og gjenkjennelig i mange situasjoner.
Musikkeksempler
Bidominantene i de følgende eksempler vil forekomme i forskjellige utgaver med og uten none og grunntone. Dette vil ikke være angitt i analysen. Målet med prosessen er å gjenkjenne funksjonen. Legg merke til bass-oppløsningen: en ledetone som oppløses oppad til grunntonen i den følgende akkord.
Naxos BIS-SACD-1705-06
G. F. Händel, Concerto grosso opus 6 nr. 1, sluttsats
I den andre forekomsten i eksemplet hører du først bidominant med kvint i bass, basstonen endres etterpå til dominantens ters.
Naxos 8.550446
Mozart, Sonate nr. 9 k. 311, 1 sats.
Naxos 8.550234
Beethoven, Sonate nr.11 op. 22, Rondo
Du høre temaet på notene to ganger, i repetisjonen oktaveres melodistemmen. I tillegg har bidominanten med ters fått tillagt en liten none og den etterfølgende dominant er i grunnstilling. Du trenger ikke å lytte spesielt etter det.
* Analysen som Ss kan diskuteres, den forutsetter at tonen f betraktes som orgelpunkt. Tvil om analysen av denne akkord påvirker ikke analysen av den foregående som bidominant med ters i bass til Ss.
Naxos: 8.571042
Mozart, Eine kleine Nachrmusik.
Naxos 8.550161
L. v. Beethoven, Sonate nr. 5 op. 10 nr. 1, Molto adagio
Her hører du samme akkordfølge som i den foregående, en sekvenslignende nedadgående følge av dominant som oppløses, først til Ss etterpå til T. Denne følgen er kafrakteristisk og vanlig. Lytt til de to eksemplene etter hverandre. Selv om de bruker samme akkordfølge er de helt forskjellige i karakter.
Naxos 8.557171
Schubert, Im Haine
Vekseldominanten og subdominanten
Bidominant til dominanten kalles også vekseldominant og markeres oftest med dette symbolet: . Med trersen i bassen skiller den seg fra S med tillagt sekst bare ved basstonen, som forhøyes krimatisk i bidominanten.
Naxos 8.554208
Schubert, Litanei, innledning.
Se satsens første takt, først med S6, etterpå den korrekte versjon med vekseldominant:
.
Lytt til forskjellen, først en versjon med S6, etterpå den korekte med bidominant.
Naxos 8.550286
L. v. Beethoven, Fiolinsonate nr. 8 op. 30 nr. 3
Du vil som regel høre bidominant med ters innført enten ved sprang ned til tersen eller ved kromatisl oppadgående halvtone fra forgående akkord. Den siste versjonen hører du i de følgende to eksempler. Forut går en subdominant med sekst. En kromatisk endring av basstonen gir funksjoneendring til vekseldominant med ters i bass. Du hører bidominanten til D, den kalles også vekseldominant og markeres med dobbelt-D.
Naxos 8.550162
Beethoven, Sonate for piano nr. 27, 1. sats
Naxos 8.550166
Beethoven, Sonate for piano nr. 18, 1. sats
Vekseldominanten er her og i den følgende en dim-akkord, det vil si med utelatt grunntone og tillagt septim og liten none. Utgangspunktet skal altså være en A-dur treklang med tillagt g og b og utelatt a. Du skal høre likheten mellom de forskjellige versjoner av bidominant, ikke nødvendigvis skille dem fra hverandre. Karakteritisk for bidominanten med ters i bass er stadig den oppadgående ledetonen.
Naxos 8.550784
Schumann, Kinderscene nr. 1
Naxos BIS-CD-966-68
F. Mendelssohn, pianokonsert nr. 1 op. 25
Også her er bidominantene dim-akkorder. Om navnet og symbolet: dim er en forkortelse av diminished (forminsket), og refererer her til at ytterintervallet i akkorden er en forminsket septim. Akkorden i understemmen i takt 10 (se den på toslaget) har som ytterstemmer fiss-ess, altså en forminsket septim. Akkorden forklares som en D-dur-akkord, tonene d, fiss og a, med tillagt septim, c, og none, ess. Grunntonen i D-dur-akkorden utelates. Symbolet for akkorden er: . D for dominanten, 3-tallet angir basstone, streken over D angir den utelatte grunntonen, og 9-tallet er nonen. Man kunne angi septimen også men den vil normalt være der når nonen er der. Bemerk: alle toner i dimakkorden kan fungere som basstoner.
Bidominanten i sekvensrekker
Naxos BIS-CD-54
Schubert, An die Musik
I de følgende eksempler hører du bidominanten i en trinnvis oppadgående sekvens.
Naxos 8.557567
Schubert, Nachtstück
Bidominanten høres i en trinnvis oppadgående sekvens. Første sekvensledd består av T – S.
Naxos 8.111276-77
Verdi, La donna è mobile, fra Rigoletto.
Antes Edition, BM31.9029
Dvorak, Als die alte Mutter, fra Zigeunerlieder.
* Dvorak angir 6/8 også i melodistemmen, som konsekvent er notert i 2/4.
Naxos 8.571255
L. v. Beethoven, Sonate nr. 7 op.10 nr 3, 2. sats
Satsens hovedtoneart er d-moll, men den delen du hører her går i parallelltonearten F-dur. Du hører først bidominant til akkorden på toneartens 2. trinn, Ss, etterpå til 3. trinn. Akkorden på 3.-trinnet er dominantisert, en durakkord som er analyseret som bidominant med grunntone i bass. Den er dominant til d, Beethoven vender hermed tilbake til hovedtonearten d-moll.
* Bidominanten innføres med en none i melodien, som oppløses nedover til akkordens grunntone. Akkorden innføres altså som ufuldkommen dominant none-akkord, også kallet dim-akkord. Når nonen oppløses nedover blir akkorden en dominant septimakkord.
Naxos 8.550119
Mozart, Symfoni nr. 38, Pragh, 1 sats.
Her hører du en annen type sekvens med bidominant med ters i bass. Den harmoniske sekvens går tersvis nedover med dominant til Ts, til S og Ss, altså til 6., 4. og 2. trinn i skalaen. Sekvensledd nr. 2 er analysert som (D) til S, denne bidominanten er egentlig en tonikaakkord. Denne får først klar doninantkarakter når det tilføyes en septim. Dette er ikke skjedd her, analysen som (D) kan dermed bare forsvares fordi frasen kan ses som sekvensledd, hvor de øvrige uten tvil omfatter en (D).
Naxos 8.555708
J. Haydn, Symfoni nr. 73, La Chasse, Menuett
I notene er markert 2 tilfeller med bidominant med ters i bass, i tillegg dominant med ters i bass. Vanligvis bestemmer vi bidominanten ut fra den treklang i tonearten, som den enklest oppløses til. Når vi altså møter, som her, en H-dur akkord i D-dur, vil den vanligvis benevnes som bidominant til Ss. I denne sats oppløses den ikke til en Ss, men til den Dur-akkord, som ligger på samme trinn som Ss, altså en vekseldominant. H-dur akkorden er altså dominant til vekseldominanten, og kan benevnes som tredjedominant. Legg merke til vendingen, du møter den ofte.
Apropos
I alle de foregående eksempler oppløses basstonen med oppadgående halvtonetrinn til grunntonen i oppløsningsakkorden. Du kan nå lytte til en ikke uvanlig og meget ekspressiv variant av vekseldominanten, hvor basstonen oppløses kromatisk nedad til dominantens septim.
Naxos C10462
Johannes Brahms, Geistliches Wiegenlied
I dette eksempelet hører du den nedadgående oppløsning av vekseldominantens ters i den kanskje mest ekspressive versjon. Både vekseldominant og dominant kommer som dim-akkord, altså med tillagt none og utelatt grunntone. Resultatet blir en kromatisk nedadgående parallellføring av formindsket septimakkord. Her høres de i en sammenheng, hvor harmonikken ellers er meget enkel.
Legg merke til notasjonen, her i C-dur. Vekseldominanten er i utgangspunktet en D-dur akkord med tillagt septim og none, henh. c og ess. D-en er utelatt. Dominanten er en G-dur akkord, septim og none er f og ass. G er utelatt. Du kan se på notasjonen av dim-akkorden hvilken dominantfunksjon den skal ha. Som regel følger komponistene disse prinsipper for notasjon.
Naxos 8.550167
Beethoven, Sonate for klaver op.7 nr. 4, 2. sats
Kortsitat
Naxos 8.553476
Beethoven, Symfoni nr. 2, 1. sats
Legg her merke til den andre forekomsten av bidominant. Det er bidominant med ters i bass til D, vi vil dermed vanligvis vente at bassen oppløses fra giss til a. Bidominanten oppløses til D, men med septim i bass. I stedt for den vanligste oppadgående videreføring av bassen bidominanten får vi videreføring kromatisk nedover.
Kortsitat
For den teoretisk interesserte: Den siste bidominant i eksemplet er analysert som bidominant med ters i bass til S, som da bringes i varianten med tillagt sekst og utelatt kvint. Dette er en tilsnikelse dersom Beethovens notasjon legges til grunn. Notasjonen angir en dominant til e-moll. Akkorden er en dim-akkord, som klinger ens som dominant til e-moll og G-dur, men notasjonen hos Beethoven er av naturlige grunner ikke tilpasset vårt analysesytstem. En korrekt analyse ut fra notasjonen skulle altså være bidominant med kvint i bass til Ss. En notasjon som dim-akkord til G ville være: fiss – a – c – ess.
Naxos BIS-CD-781
J. S. Bach, Kantate Actus Tragicus, Gottes Zeit ist die allerbeste Zeit
Utgangspunkt for analysen er c-moll:
Naxos 8.554664
Schubert, Wohin fra Müllerlieder
Her møter vi samme oppløsning av bidominanten som i foregående eksempel. Bidominanten i takt 11 skulle vanligvis oppløses til en e-moll akkord, det er likevel ikke uvanlig at den i stedet oppløses til en annen e-akkord, ofte til dur-akkorden, som da får ny bidominantfunksjon. Det skjer også her, men E-dur akkorden, som er bidominant til Ss, bringes som dim-akkord, med septim i bass og utelatt grunntone. I takt 12-13 får vi altså en bidominant med septim i bass.
Kortsitat