Den forminskede septimakkord er en fireklang, som er bygget opp av små terser. Den har som regel funksjon som dominant og beskrives da som ufullkommen dominant noneakkord med liten none. Du kan lytte til de andre noneakkorder her. I denne samling kan du enten starte med en teoretisk innføring, som blant annet omhandler notasjon av dim-akkorden, eller hoppe over teorien og gå direkte til lytteeksemplene.
Den ufullkomne dominant noneakkord er en dominant med tillagt septim og none og uteladt grunntone. Se den her som dominant til C-dur og C-moll:
Eks. 1
Det er altså i begge tilfeller en G-dur akkord med tillagt f og ass, – og uteladt g.
I analysen har jeg valg konsekvent å notere akkorden sådan: 
, det kan være med eller uten angivelse av basstone. I notematerialet vil akkorden i tillegg være markert med gulfarge. Akkorden er en fominnsket septimakkord, altså en dim-akkord. I noen eksempler brukes symbolet Dim som forenkling. Gjerne spring til lytteeksemplene nå, du kan vende tilbake til det følgende dersom din nysgjerringhet vekkes.
Begrunnelse for symbolbruk:
Vanligvis vil nullet etter nitallet angi en alterasjon, altså at tonen er endret kromatisk i forhold til skalaens tilsvarende. Dette vil medføre at akkorden skal ha o-symbol i dur, hvor tonen ass er skalafremmed, men ikke i moll, som har assen som akalatone. Da akkorden ofte ses som bidominant vil koblinegn til o-symbol eller ikke o-symbol forutsette en analytisk innsats, som ikke er ønskelig i denne sammenhengen, hvor hovedmålet er auditiv gjenkjennelse.
Om notasjon og lesing:
Den ufullkomne dominant noneakkord kalles også dim akkord. Dim står her for diminished. Akkorden er en forminsket septimakkord, en akkord som er bygget opp av fire toner med liten ters avstand.
Se på disse noneakkorder:
Akkordene 1 til 4 er dominanter til henholdsvis C-dur, Ess-dur, Fiss-dur og A-dur (eller moll). Du vil kunne møte alle tre symbolmuligheter i analysen.
I 2. linje er de fire akkorder lagt i omvendinger sådan at alle har d som basstone. Tross akkordenes forskjellige notasjon vil de på klaveret klinge helt ens. Du ser at en dim-akkord kan være dominant til fire tonearter, men sådan at de fire har hver sin helt karakteristiske notasjon.
Når akkorden vendes om vil avstanden mellom den opprinnelige ters og nonen noteres som forstørret sekund. Du kan altså bruke den forstørrete sekund for å dim-akkordens dominantfunksjon. Den øverste tonen i den forstørrete sekunden er ledetone. Bemerk: dette fungerer ofte men ikke alltid. Avvik fra denne noteringsmåte finnes hos de fleste komponister. I det følgende eksempel er notasjonen helt konsekvent.
Naxos: BIS-SACD-1362
L. v. Beethoven, Sonate pathetique
Dette eksempel skal illustrere notasjon. Du kan gjemme det til senere eller hoppe over det og gå direkte til den egentlige lytteprogresjon.
De nummererte dim-akkorder:
1: akkorden ligger med fire toner notert med tersavstand, den nederste, fiss, er ledetone. Dominant til G. 2: forstørret sekund mellom assog h, h ledetone. Dominant til C. 3: forstørret selkund mellom ess og fiss. Fiss ledetone. Dominant til G. 4: forstørret sekund mellom assog h. Dominant til C. 5: forstørret sekund mellom b og ciss. dominant til D. 6: forstørret sekund mellom assog h. Dominant til C.
Lytteeksempler
Naxos 8.111303
L. v. Beethoven, Symfoni no. 3, Marcia funebre
Hør først dimakkorden som dominant i moll. Nonen er skalegen. Du hører først nonen som basstone, bassen går etterpå ned til ledetonen, dominantens ters.
Naxos: 8.550446
W. A. Mozart, Klaversonate nr. 17, 2. sats.
I de følgende eksempler hører du dim akkorden som bidominant.
Naxos 8.550166
Beethoven, Sonate for piano nr. 18, 1.sats
Naxos: 8.550434
W. A. Mozart, Pianokonsert i d-moll, nr. 20, 3. sats
Naxos: 8.557832
F. Schubert, Der Hirt auf dem Felsen
Her hører du tre dominanter som alle er dim akkorder. I kortsitatene kan du høre hver enkelt, først som dominant septimakkord og etterpå som dim akkord.
Sammenlign dim akkordene med den tilsvarende som septimakkord med grunntone. Først uoriginal septimakkord etterpå Schuberts versjon med dim akkorden.
Kortsitat 1:
Kortsitat 2:
Kortsitat 3:
Naxos: 8.550446
W. A. Mozart, Klaversonate nr. 12, 1. sats
Hyperion CDA66906
F. Mendelssohn, Volkslied fra op. 63
Naxos: BIS-CD-966-68
F. Mendelssohn, Pianokonsert nr. 1 op. 25
Naxos: CA15627
L. v. Beethoven, Pianokonsert nr. 3, 1. sats
Naxos BIS-SACD-1348
P. Tchaikovsky, Symfoni nr. 6, 1. sats
Naxos 8.571062
R Schumann, Papillons nr. 8
Her hører du dim akkorden side om side med den tilsvarende med stor none. Dim akkorden er altså markert med
, med stor none sådan her: 
. Du finner fler eksempler med den store none i avsnittet om Andre dominant noneakkorder.
Du hører eksemplet i den originale Dess-dur, men du kan velge å følge notene i C-dur
Hyperion GBAJY9905504
L. v. Beethoven, der Liebende
I dette og det følgende eksempel hører du vekseldominanten med septim i bass som dim-akkord. I APROPOS-delen kan du høre hvordan denne akkorden kan være enten en helt vanlig dominantisk dim-akkord eller en dreiakkord, som oppløses tilbake til T.
Naxos 8.550260
F. Schubert, Impromptu op. 142 nr. 4
I dette seksempel ser du at dominanten med septim i bass ikke nødvensigvis oppløses med trinnvis septim nedover til tersen i oppløsningsakkorden. Når akkorden har none i stedet for oktav har den ikke den septim-dissonans, som vanligvis medfører behov for trinnvis oppløsning.
Parallelførte dim-akkorder
Naxos: 8.550162
L. v. Beehoven, Sonate nr.9 op. 14 nr 1, 2 sats
Naxos: 8.553476
L. v. Beethoven, Symfoni nr. 2 sats 2
I eksemplet ovenfor hører du hvordan vekseldominantens ters kan føres nedover til dominantens septim. Dette kan medføre en kromatisk parallelføring av dim-akkordene.
I dette eksempel hører du tre kromatisk nedadgående dim-akkorder som danner en kvintrekke.
Naxos 8.550204
W. A. Mozart, Pianokonsert no. 24, sats 1
Her kan du høre fem dim-akkorder i nedadgående kromatisk parallellføring. De representerer en kvintrekke, kan ses som dominanter til G, D, F, B og Ess men har samtidig hver en klar akkordfunksjon i tonearten (c-moll) da dominantene til B og F samtidig kan være dominanter til G og C. Du hører presis samme rekke (og i samme toneart) i neste eksempel, Beethovens 1. pianokonsert. Begge disse eksempler finnes også i samlingen av parallelførte akkorder.
Naxos: BIS-SACD-1692
L. v. Beethoven, Pianokonsert nr. 1 sats 1
Den nedadgående rekke av dim-akkorder tilsvare helt den tilsvarende i det foregående eksempel. Akkordene har disse funksjoner: DD, D, (D) til S, DD og D. Akkordfølgen representere samtidig en kvintrekke med dim-akkorder til 1:G, 2:C, 3:F, 4:B og 5: Ess.
Naxos 8.550560
L. v. Beethoven, Kvartett op. 18. nr. 6, sats La Malinconia
Rekken av dim-akkorder, fra takt 13 til 15, danner også her en kvintrekke med dominantfunksjon til h,e og a. Dim-akkordene føres parallelt oppover i store sekunder. Som følge av dim-akkordens struktur tilsvarer dette nedadgående kromatikk.
Naxos 9.80299
L. v. Beethoven, Pianokonsert no 4, Andante con moto
Enda et eksempel på parallellføring av dim-akkorder i oppadgående stor sekunder, som altså tilsvarer nedadgående kromatikk. Også her blir den siste akkord tonalt entydig ved at en av dim-akkordens toner behandles som none, der oppløses nedover til dominantgrunntone.
Lytt til flere eksempler med parallellførte dim-akkorder her, i avsnittet om parallellføring av akkorder.
Nonen og oktaven
Den lille nonen ligger en liten sekund over akkordens grunntone. Se markering i notene. Spendingen i den ufullkomne dominant noneakkord kan altså oppløses i to trinn sådan at nonen først oppløses til oktav og dominanten etterpå til T. På samme måte kan nonen innføres fra dominanten, som dermed får intensivert spenning. Lyt til relasjonen mellom none og oktav i det foregående og de følgende eksempler.
Naxos 8.554663
F. Schubert, Kriegers Ahnung fra Schwanengesang
Naxos: 8.554471
F. Schubert, Wasserflut fra Winterreise
Naxos: 8.571062
R. Schumann, Papillons nr. 6
Den første forekomsten av dim-akkorden oppløses til D, den følgende til T. Legg merke til noneakkorden med både grunntone og liten none i den siste dominantakkord.
*Analysen av denne akkorden som T kan diskueres. Den er valgt fordi akkoren uansett analyse representerer en oppløsning av dominanten, et element som er et poeng i dette eksemplet.
Kortsitat 1:
Naxos 8.571062
R. Schumann, Papillons nr. 8
Sitatet spilles i originaltonearten Dess-dur. Du kan følge notene i C-dur eller Dess-dur.
Dim-akkorden som dreieakkord
Se og lytt til dreietoner og dreieakkorder her:
I eksempel 4 ser du at drietonene kan føre til en akkord helt tilsvarende dim-akkorden som vekseldominant med septim i bass. Når denne innføres fra T er det altså videreføringen som avgjør om akkorden får karakter av dreieakkord eller vekseldomionant. Det samme gjelder for eksempel 2, som kan fungere som samme vekseldominant blott med utelatt kvint.
Lytt til akkordenes dobbelttydighet her. Først høres de som dreieakkorder, etterpå som vekseldominanter. Legg merke til notasjonen av de to akkorder. Dreienoter noteres vanligvis ut fra nabostamtonen, tonen som i disse eksempler er diss vil som vekseldominant være D-durs none, altså ess. Komponister vekseler mellom de to notasjoner, men ikke med noen felles, gjennomskuelig konsekvens. Vi skal senere se eksempler på dette.
I de følgende eksempler hører du dim-akkorden i en sammenheng, hvor funksjonen som dreieakkord er klar. Akkorden innføres fra T og videreføres til T, og dim-akkordens toner innføres og videreføres som dreietoner.
Hyperion CDH55150
Felix Mendelssohn, Suleika op. 57
Her hører du først dim-akkorden som dreieakkord, etterpå som vekseldominant.
Dacapo 8.224051
Niels W. Gade, Prolog fra Elverskud
I dette eksempel dreies bare til to av dim-akkorden toner. Dim-akorden er representert bare med tre av den toner. Dermed blir dreiprosessene enkle å skille ut.
Naxos 8.571062
R. Schumann, Kinderszenen nr. 9
Også i dette eksemplet er dreienotekarakteren lett hørbar.
Naxos 8.553186
F. Mendelssohn, Rondo Capriccioso
Naxos 8.571104
P. Tchaikovsky, Vals op. 39 nr. 9
* Modulasjon med altereret vekseldominant.
Naxos 7130
F. Chopin, Nocturne nr. 10
I den første forekomsten hører du bare kromatisk dreining nedover fra ters og kvint, mangler altså den oppadgående dreietone fra kvinten, dim-akkorden blir ufullstendig. Den andre forekomsten har hele dim-akkorden.
Naxos 8.557430
J. Brahms, Symfoni nr. 3, 1. sats
I åpningsakkordene hører du dim-akkorden som dreieakkord. Legg merke til at tonen ass tilsvarer notasjon som vekseldominant, hvor ass er none. En dreietone vil naturlig være notert med giss. Brahms kan ha tenkt dominantfunksjon, men i tillegg er ass meloditone, den innføres ikke som dreietone. Dermed får ass-notasjonen vanlig karakter av moll-element.
I den andre forekomsten hører du presis samme akkord, men nå som vekseldominant med videreføring til D.
Naxos 8.550388
F. Schubert, Kvintett for strykere op. 163
Schubert noterer her som vekseldominant.
Naxos 8.554148
F. Schubert, Fantasi for fiolin og klaver, op. 159
Den første forekomsten av dim-akkorden føres videre som vekseldominant. Den andre forekomsten, samme akkord men med overbundet basstone, videreføres som dreieakkord. Her hører du først S som dreieakkord.
Sammenlign Schuberts Fantasi og Kvintett
Her hører du klipp fra de to foregående eksempler. Du hører dim-akkorden først som vekseldominant etterpå som dreieakkord. Fantasien har op. 159, kvintetten op. 163.
Naxos C10204 (begge eksempler)
Brahms, Der Tod das ist die kühle Nacht, eksempel 1
I dette eksemplet noterer Brahms første klipp som vekseldominant, andre klipp som dreieakkord.
Dreieakkord mellom septimakkorder
Når dreieakkorden legges mellom to septimakkorder blir alle dreietonene nedadgående halvtonetrinn. Dreieakkorden tilsvarer stadig akkordens vekseldominant, dermed ikke nødvendigvis toneartens vekseldominant.
Brahms, Der Tod das ist die kühle Nacht, eksempel 2
Utgangspunktet for dreieakkorden er T med septim.
Audite CD 95 590
L. v. Beethoven, Fiolinkonsert, sats 1
Her hører du først dim-akkorden som dreieakord to ganger, samme akkord brukes etterpå som bidominant. Dreiningen er et vesentlig melodisk element, som understrekes ved parallellføring i bassen.
Apropos
Naxos 8.554219
R. Schumann, Die Stille fra Liederkreis
I dette siste eksemplet kan betegnelsen dreieakkord ikke helt forsvares, det blir mere tale om noen dissonanser, som alle oppløses i akkordtoner. Akkorden går fra dominant septimakkord til dim-akkorden og tilbake til dominanten, men den første dominanten representeres bare av grunntonen. Etterpå følger dim-akkorden, som oppløses tilbake til D. Første gang innføres D’s septim før den egentlige oppløsning av akkorden.
