En typisk ingannosekvens høres sådan ut:
Det enkelte sekvensledd består av to akkorder i kvartavstand, det første ofte tonika til dominant. Dominanten oppløses skuffende til treklangen på oversekunden, derfra kommer neste kvartforbindelse. Typisk vil sekvensen omfatte tre sekvensledd og dermed ende på tonika.
Navnet er hentet fra Jørgen Jersild: Dur- og moll-harmonikkens sekvens-mønstre. Tre eksempler, Bach-preludiet, Schubert-sonaten og Corelli- konserten, er hentet fra dette arbeid. Ordet inganno brukes om skuffende forbindelser.
Moll-versjonen høres sådan ut:
Du får først en samling eksempler på inganno-sekvens, hvor alle akkorder har grunntone i bass. Etterpå en samling eksempler hvor akkorden på underkvarten har ters i bass og hvor bassen dermed blir trinnvis.
Musikkeksempler
Hyperion Records
Johann Pachelbel, Canon
Naxos 8.660030-31
W. A. Mozart, Duett fra Tryllefløyten
Polski Nagrania
F. Chopin, Mazurka no. 50 op. 68 no. 3
Naxos BIS-CD-1135
A. Corelli, Concerto grosso, “Julekonserten”, Allegro
Hyperion CDA67741/4
J. S. Bach, Preludium 21 fra Das wohltemperiertes Klavier bind 1
I hvert sekvensledd hører du først dominanten med ters i bass, etterpå med grunntone i bass. Fra takt fire hører du en rosalie.
Naxos BIS-1987
F. Schubert, Symfoni no. 6, Allegro moderato
*Tredje sekvensledd er forkortet, i tillegg er T dominantisert.
J. Brahms, Liebe kam aus ferne Landen
Hyperion Records
Polskie Nagrania
F. Chopin, Mazurka op. 30 n0. 2
Sist i eksemplet hører du en terstrapp rosalie.
Naxos BIS-SACD-1566
A. Dvořák, Symfoni no. 9, 1. sats, Allegro.
Naxos 8.553251
J. Brahms, Romance fra op. 118
De tidligere eksempler har vist de vanlige tre sekvensledd. Her er fire harmoniske sekvensledd, de tilsvarer hinanden to og to. I tre og fire varieres rytmen fra trokeisk til jambisk.
Ingannosekvensen i modulasjon
I de foregående eksempler har alle sekvensene hatt samme akkordfølge med start og avslutning på T. De neste to eksempler viser ingannosekvenser, som medfører modulasjon.
Pinchgut Opera
H. Purcell, Prelude, 5. akt av The fairy queen
Andre sekvensrekke starter i d-moll men innfører umiddelbart ess, vi nærmer oss altså en B-dur. Den siste d-akkord er dur, altså dominant til den opprinnelige toneart g-moll.
Hyperion GBAJY9201417
F. Schubert, An die Leier fra op. 56
Her ser du i andre sekvensledd en A-dur hvor sekvensfølgen i F-dur skulle medføre en a-moll. I tredje sekvensledd foregriber tonen ess avsluttningen i B-dur. Siste akkord i alle sekvensledd blir dermed dominanter med tillagt septim.
Med trinnvis bass
Dersom akkorden på underkvarten har ters i bass får vi en trinnvis nedadgående bass:
I moll høres det sådan ut:
Naxos 8.660030-31
W. A. Mozart, Andante fra kvintetten i Tryllefløyten
Naxos 8.557358-60
G. F. Händel, Concerto Grosso op. 6 no. 12, Allegro
Naxos 8.660030-31
W. A. Mozart, Der Hölle Rasche fra Tryllefløyten
Naxos 8.550161
L. v. Beethoven, Pianosonate no. 25 op. 79, Vivace
Naxos 8.550204
W. A. Mozart, Pianokonsert no. 23, sats 3
I dette eksempel finner du to sekvenser. Den andre omfatter hele otte sekvensledd, – er kanskje noe tvilsom. Akkordene med grunntone i bass har ikke noen kvint, sekvensen omfatter treklangen på 7. trinn to ganger, men altså uten kvint, dermed ikke noen problemer med det som skulle være forminsket treklang.
Audite D 946
F. Schubert, Sonate D 850, Rondo
Naxos BIS-SACD-1566
A. Dvořák, Symfoni no. 9, 1. sats, Adagio.
Siste akkord i sekvensrekken har ikke ters i bass. Mellomstemmen går kromatisk, akkordtonene som tilsvarer sekvensmønsteret er markert.
Apropos
Det følgende eksempel avviker et sted i forløpet fra ingannosekvensen. Hører du det?
Pinchgut Opera
H. Purcell, Symphony, 4. akt av The fairy queen
