Den forminskede septimakkord er oppbygget av en rekke ens intervaller, små terser. Akkorden betraktes som en dominant med tillagt septim og liten none og utelatt grunntone. Når grunntonen utelates kan den enkelte akkordtones funksjon ikke mer ses av akkordens struktur. Likevel vil én tone vil ha funksjon som dominantens ters en annen som dominantens kvint etc. Funksjonen vil som regel fremgå av notasjonen. Du kan se mere om dette i avsnittet om den forminskede septimakkord.
Modulasjon skjer ofte ved omtydning av en eller flere akkorder. Omtydningsakkorden skal være felles for den opprinnelige toneart og den nye toneart. Når den innføres har den en identifiserbar funksjon i den opprinnelige toneart. I fortsettelsen behandles den ut fra den funksjon den vil ha i den nye tonearten. Da vil altså en annen tone være ters, en annen tone vil være kvint etc. Notasjonen vil endres i relasjon til dette.
Når den forminskede septimakkorden brukes i modulasjon må komponisten notere akkorden som dominant enten i den gamle tonearten eller i den kommende tonearten. Eller, – han kan velge først å notere i den gamle tonearten og deretter gjenta akkorden med ny notasjon tilsvarende den kommende tonearten. Endring av notasone skjer da ved enharmonisk omtydning av en eller flere av akkordens toner (eks.: ciss blir til dess, h blir til cess).
I det første eksempel innføres den forminskede septimakkorden som dominant i C-dur. Ved gjentakelse endres notasjonen og tilpasses den nye tonearten. I alle eksempler oppløses den forminskede septimakkord i to faser. Først oppløses nonen nedover til grunntone. Akkorden blir dermed entydig før den oppløses til ny tonika.
I dette eksempel hører du samme prosess, men nu gjentas akkorden ikke. Den får bare én notasjon av de to mulige notasjoner, her som dominant til oppløsningsakkorden.
Med utgangspunkt c-durs dominantnoneakkord som omtydningsakkord blir det altså umiddelbar tilgang til dur- og molltoneartene på a, fiss og ess.
Fra c-dur er det umiddelbar tilgang til blant andre disse dominantnoneakkorder:
Om vi ser bort fra notasjon er dette alle eksisterende. Du ser en med start på h, en på c og en på ciss. Den neste skulle være d, men en akkord på d tilsvarer den på h.
Fra hver av disse har vi altså mulighet for oppløsning til fire forskjellige dur- eller molltonearter. Bare ut fra dette kan alle tonearter nås.
Den forminskede septimakkord som bidominant i modulasjon
I den enkleste form for modulasjon med forminsket septimakkord innføres denne som bidominant til den nye tonearten. Notasjonen vil ofte være karakteristisk for den nye tonearten. Den forminskede septiimakkord vil være bidominant i den opprinnelige tonrsrt og dominant i den nye.
Naxos 8.571258
L. v. Beethoven, Sonate Appassionata, overgang til 3. sats
Bidominanten kommer hver en naturlig venter en tonika, får karakter av en skuffende oppløsning variert som dim-akkord. Den noteres som dominant til den nye tonearten.
Hyperionhttps://www.hyperion-records.co.uk/dw.asp?dc=W1756_GBAJY9903401
Hyperion 9903401
F. Schubert, Der Alpenjäger, op. 13 no. 3
Dominant til f-moll videreføres som dominant til D-dur. Nå dimakkorden oppløses til D7 må Dess noteres som Ciss.
Hyperion CDA67981/2
L. v. Beethoven, Cellosonate op. 5 no. 1
Beethoven noterer bidominant til kommende toeart. Denne er, med annen notasjon, vekseldominant når den innføres.
Hyperion CDA67662
L. v. Beethoven Sonate Pathetique, sats 2
Også her noterer Beethoven i den kommende tonearten. Notasjonen blir kompliseret av overgang fra notasjon som #-toneart til notasjon som b-toneart.
Hyperion CDJ33028
F. Schubert, Sei mir gegrüβt! Op. 20 no. 1
Her noterer Schubert bidominant til toneart i tritonusavstand, fjernest mulig. Om vi ser bort fra notasjonen er samme akkord dominant i den eksisterende toneart.
Hyperion W14189_33124
J. Brahms, Ich wandte mich fra Vier ernste gesänge
Naxos 8.111303
L. v. Beethoven, Symfoni no. 3, Marcia funebre.
Akkorden innføres med noasjon som dominant til c-moll, videreføres som dominant til Ess-dur.
Samme akkord oppløses første gang til c-moll.
Modulasjon med enharmonisk omtydning
I disse eksempler innføres den forminskede septiomakkord med én notasjon, akkorden gjentas med annen notasjon før den videreføres. Det er ikke nødvendigvis noen prinsipiell forskjell mellem modulasjon, hvor komponisten bruker enharmonisk omtydning, og modulasjoner,hvor komponisten går direkte til dominant idenkommende tonearten.
Hyperion CDA67657
F. Schubert, Der Atlas fra Schwanengesang
Naxos 8.660080-82
W. A. Mozart, arie Della sua pace fra Don Giovanni
Modulasjon med septimakkorden som “naboakkord”.
Om akkordforbinnelser med fellestoner og trinnvise dissonansoppløsninger.
Den forminskede septimakkord kan ha funksjon som dreieakkord. Du kan lese om dette og lytte til eksempler her. I dreieakkorden innføres og oppløses dissonanser i forhold til tre av akkordens fire toner etter helt tradisjonelle regler for dissonansbehandling. Fra tradisjonell harmonilære kjenner vi noen vanlige akkordforbinnelser, som forklares med innføring og oppløsning av dissonanser i forhold til en eller flere akkordtone, for eksempel kvartforholdning og kvartsekstforholdning. Det gjelder for alle disse, at de dissonerende toner oppløses trinnvis til akkordtoner.
Hos romantikerne ser vi flere anvendelser av dette prinsippet. En akkord kan videreføres ved at en tone ligger over/gjentas mens resten oppløses til en nabotone.
Lytt til dette eksempel.
Hyperion W1667_67657
F. Schubert, Am Meer fra Schwanengesang
Den allerførste akkord vil i C-dur kunne analyseres som alterert vekseldominant, men med uvanlig notasjon. Den altererte vekseldominant ville vanligvis bli notert med tonen ess hvor Schubert noterer diss. Akkorden oppløses direkte til C-dur, og en analyse som alterert vekseldominant gir liten mening. Oppløsninger skjer ved at alle toner ut over grunntonen behandles som betoningsdissonanser og oppløses til akkordtoner, her ved to oppadgående halvtonetrinn og ett nedadgående halvtonetrinn.
Naxos 8.554663
F. Schubert, Kriegers Ahnung fra Schwanengesang
Her hører du en videreføring av en forminsket septimakkord, som ikke har karakter av en oppløsning av en dominantfunksjon, men igjen har som grunnlag dissonansoppløsninger og fellestone.
Modulasjoner med forminsket septimakkord med videreføring tilsvarende dreieakkord.
I det følgende eksempel ser du en naturlig og vanlig notasjon av dreiakkorden, legge merke til at den, med annen notasjon, tilsvarer vekseldominant. Denne dobbeltfunksjon brukes ofte. Dersom utgangsakkorden er dominantisert med septim er alle dreifunksjonene halvtonetrinn.
Den forminskede septimakkord har her ikke noen vanlig dominantfuksjon, den er et resultat av dreietoner, altså akkordfremmede toner som innføres og oppløses som det er tradisjon for dreietoner.
I dreiakkorden oppløses septimakkorden sådan:
Denne oppløsning av septimakkorden finner vi også når den ikke innføres som dreiakkord. Dette er ikke dominanter, som oppløses. Typisk for denne oppløsning av septimakkorden er fellestonen og en rekke toner, som behandles som akkordfremmede toner, der oppløses og faller på plass. Jeg har ikke funnet noe etablert navn på dette, velger å kalle septimakkorden, som den ses i eksemplet, forminsket septimakkord som naboakkord med fellestone. Dette uhåndterlige navn vil i notene vises som for eksempel c-naboakkord, hvor c viser til fellestonen som oftest blir grunntone ved oppløsningen. NB: hovedmålet med dette er å høre en rekke eksempler på en temmelig vanlig bruk av den forminskede septimakkor, hvar analyse som bidominanter gir liten mening.
Naxos 8.554664
F. Schubert, Der Neugierige fra Müllerlieder
Kortsitat
Naxos BIS-SACD-1566
A. Dvorak, Symfoni no. 9, innledning
Spille fra ff
Hyperion W2430_66969
F. Mendelssohn, Pianokonsert no. 2
Modulasjoner med forminsket septimakkord som innfører tilsvarende dreieakkord.
I dreiakkorden innføres den forminskede septimakkord sådan:
Også her kan akkorden omtydes og tillegges dominantfunksjon til ny toneart. Det kan naturligvis diskuteres om en her bør opprettholde analysen som velseldominant. Jeg har funnet det naturlig i de følgene eksempler også her å bruke betegnelsen naboakkord.
Hyperion GBAJY9201417
F. Schubert, An die leier fra op. 56
Her innføres den forminskede septimakkord på samme måte som i dreieakkorden fra en midlertidig tonika og videreføres som dominant med nonen i bass.
Kortsitat