Her kan du gjenoppfriske teorien bak betegnelsen neapolitansk subdominant. Du kan også gå direkte til musikksitatene.
Du kan også hoppe til avsnittet APROPOS, som viser noen mer spesielle side av akkorden.
Akkorden er i utgangspunktet knyttet til moll. Samlingen inneholder bare to eksempler på neapolitaner i en dursats.
Den neapolitanske subdominant har funksjonell likhet med subdominant med tillagt sekst og utelatt kvint:
Akkorden tilsvarer i c-moll en dess-dur akkord med ters i bass. Benevnelsen neapolitansk subdominant er spesielt knyttet til denne omvendingen og dermed til likheten med subdominanten. Navnet antas å være knyttet til hyppig bruk av denne akkord i neapolitansk opera. Vi skal senere høre eksempler på dette.
Det senkede 2. trinnet kan også ses som et frygisk element.
Akkorden brukes ofte i sammenhenger, hvor det senkede 2.-trinnet ligger i melodien. Når det skjer vil den forminskede ters ned til 7.-trinnet kunne gi en let gjenkjennbar effekt.
Dersom blott en tone i akkorden, tonen dess, erstattes av toneartens høye 7.-trinnet får akkorden dominantfunksjon:
Musikksitater:
I de første sitatene forekommer det karakteristiske senkede 2.-trinnet i melodien. De gir en karakteristisk melodisk effekt, som ofte er enkel å identifisere.
Naxos: 8.554664
Schubert: Der Müller und der Bach (fra Die schöne Müllerin.)
Kortsitat:
Naxos: 8.550204
Mozart, Pianokonsert no. 23, Adagio
På grunn av begrensning i tillatelser spilles fra andre linje.
Kortsitat:
Pentatone PTC 5186359
Antonio Salieri, Requiem, Introitus
Se også sitat fra samme verk, hvor neapolitaneren brukes til modulasjon.
Naxos: 8.660030-31
Mozart: Tryllefløyten, to sitater fra arie Ach, ich fühl’s
Første sitat:
Siste akkord i første line: alterert vekseldominant.
Kortsitat:
Andre sitat:
Kortsitat:
Naxos 8.660030-31
Mozart: Tryllefløyten, innledning.
Sitat starter fire takter før noteeksempel.
Kortsitat:
Naxos 8.660030-31
Mozart: Tryllefløyten, arien O zittre nicht
Kortsitat:
Naxos: 8.660030-31
Mozart: Tryllefløyten, Die Hölle Rasche
Kortsitat:
Naxos BIS-CD-781
J. S. Bach, Kantate Actus Tragicus.
Gottes Zeit ist die allerbeste Zeit
Analysen tar utgangspunkt i c-moll. Hele satsen er notert med 2 b, men forløper overveiende i ess-dur og her altså c-moll. Notasjonens utgangspunkt altså mixolydisk og dorisk.
Kortsitat:
Dacapo 8.226012
P. E. Lange-Müller: Genboens første vise
BIS-CD-654
Wilhelm Stenhammar, Stjärnöga fra op. 20
I de fleste eksempler følger en dominant umiddelbart etter den neapolitanske subdominant. Her hører du en alterert vekseldominant før dominanten.
Kortsitat
-takk for eksemplet til Grete Vargeid
BIS-CD-839
Mozart, Fantasi i c-moll
Kortsitat 1:
Kortsitat 2:
Naxos 8.550294
Beethoven: Appassionata, slutsats
Naxos 8.550715
Schumann, Sonate op. 22, Rondo
Kortsitat:
Naxos 8.550294
Beethoven, Appassionata, slutsats
Virkningen av Sn ligger i både en karakteristisk innføring med det lave 2.-trinn som akkordfremmed tone og i den vanlige videreføring til D, som ofte medfører en hørbar forminsket sekund. Vi skal til sist lytte til et eksempel, hvor Sn innføres fra en annen midlertidig tonalitet og dermed uten umiddelbar effekt av den skalafremmede tonen. Etterpå et eksempel, hvor Sn innføres tradisjonelt men blir omtydet og videreført i modulasjon.
Naxos 8.555063
Mendelssohn, Pianotrio op. 49 Finale
Pentatone PTC 5186359
Antonio Salieri, Requiem, Introitus
Neapolitaneren brukes her i modulasjon, den omtydes til S i Ass-dur.
Neapoliltaner i dursats
Audite CD 95601
J. Brahms, Dein blaues Auge fra op. 59
Naxos 8.555377
A. Dvorak, Klaverkvintett op. 81, Allegro
Her kan du høre en neapolitaner i en dursats. Den musikalske virkning har ikke mye tilfelles med det vi har hørt i de foregående eksempler.
Kortsitat, de to markerte områder:
Apropos
Navnet neapolitansk subdominant er begrunnet med akkordens funksjonelle likhet med subdominanten, spesielt subdominanten tillagt sekst og utelatt kvint. Den engelske betegnelse, som kommer nærmest er neapolitan sixth chord. Det ligger i denne betegnelse at det er sekstakkord-formen, altså første omvending av en treklang, som er karakteristisk og dermed har fått eget navn. I c-moll er det Dess-dur akkorden i første omvending som kalles SN.
Vi har ikke i tradisjonell funksjonsanalyse noen betegnelse for akkorden i grunnstilling. Den ikke er parallell til noen treklang i tonearten og faller dermed utenfor det vanlige systemet. (Den kan naturligvis identifiseres som vekselsubdominantens parallell, men det vil være iøynefallende meningsløst). Vi kan også forsøke å identifisere den som en variant av den neapolitanske subdominant, hvor subdominantens sekst er benyttet som basstone:
Akkorden kan forekomme i situasjoner, hvor likheten med SN kan gjøre det naturlig å oppfatte den som neapolitaner med sekst i bass. I andre situasjoner vil dette være en kunstig løsning. Vi skal lytte til noen grensetilfeller:
Naxos: 8.550225
Chopin, Preludium nr. 20
I notene ser du to mulige analyser av ass-dur og ess-dur akkorden. Øverst er den tolket som neapolitaner med sekst i bass og med en forutgående Ts.
Legg merke til at Ts har det meste tilfelles med kvintalterert vekseldominant, med en fiss i tillegg ville dette være en naturlig analyse. Du kan se mer om dette i avsnittet om alterert dominant.
Eksistensen av en dominantisk akkord på det lave sjettetrinnet er en del av grunnlaget for en analysemodell, hvor også de øvrige grunntreklanger tillegges en alterert variant i tritonusavstand (Jørgen Jersild). På samme måte som altså vekseldominanten (her D-dur) kan ha en alterert forekomst (her Ass-dur), på samme måte kan dominanten ha en alterert forekomst i tritonusavstand. Det skal da i c-moll være en Dess-dur. Bortsett fra benevnelsen svarer dette helt til substituttfenomenet, som brukes i jazzteori. Med utgangspunkt i disse to modeller analyseres akkordforløpet alternativt som alterert vekseldominant og alterert dominant, eller vekseldominantsubstitutt og dominantsubstitutt.
Du ser altså to analyser og ingen klar konklusjon. Begge analyser kan ha karakter av overtolking.
I starten av preludiet skjer dette:
I takt to ser du akkordfølgen Dess-dur Ass-dur. Her kommer akkordene i en forbindelse, hvor de inngår, i en tonal kadens i Ass-dur. Hele takt to er en sekvensering av takt en i Sp-tonearten. Når følgen Ass-dur/dess-dur kommer i sluttaktene er det altså en referanse til tidligere forekomster, hvor akkordene, i presis samme disponering og samme plass i takten, har vært en del av en bikadens, og hvor overgangen til denne bikadens også siteres nesten tonerett.
Dermed altså tre analysemodeller. Er det noen av disse som er den korrekte? Hører du en overensstemmelse med de foregående neapolitanere?
Jeg hører ikke neapolitaneren, kan klare å forbinde akkordene med tanken om substitutter. Dette er ikke nødvendigvis i motstrid med en enklere forklaring som går på referansen til første forekomst. Enhver må avgjøre med sitt eget øre om noen av analysene gir mening. Du trenger absolutt ikke å velge en av dem.
Naxos CA15627
Beethoven, Pianokonsert no. 3, Allegro
Spilles fra start, altså 8 takter før sitat.
Gjør opp dine egen mening om denne akkords funksjon først. Mine kommentarer kan du evt. lese etterpå, men hvis du hører annerledes kan mine kommentarer være helt uinteressante.
Dess-dur akkorden, som kan analyseres som neapolitaner med sekst i bass, videreføres med neapolitanerens karakteristiske forminskete ters. Denne gangen i bass, men for meg med klar forbindelse til den vanlige neapolitaner. Innføringen av neapolitaneren, med det skalafremmede lave andretrinnet, er ofte et karakteristisk element i bruken av denne akkord. Her innføres den via en sekvens over nedadgående mediantforbindelser. Dermed ligger det ikke noen spesiell effekt hverken i innføringen av tonen dess eller i dess-dur akkorden som helhet. Neapolitanerkarakteren ligger dermed, for mitt øre, bare i videreføringen av akkorden.
Naxos: 9.80299
Beethoven, Pianokonsert no. 4, Allegro
Her hører du en akkord med tonikakarakter som omtydes til neapolitaner, eventuelt alterert dominant, og viderføres derfra.
Ondine, Naxos ODE896-2
Brahms, Mainacht
Dette er en dur-sats, neapolitaneren er som regel knyttet til mollsatser. Når neapolitaneren kommer, har satsen beveget seg mot moll. T i sitatets andre takt får tillagt septim og dermed donminantfunksjon mot S, som kommer i moll-versjon. Fra en moll-subdominant er veien enkel til SN, som har undermediantrelasjon til moll-subdominantent. Brahms gå her via 6.-trinns treklangen med septim. Jeg har benevnt den som bidominant til SN. Dette er ikke i overensstemmelse med vanlig bruk av bidominantbetegnelsen, men et uttrykk for hvordan akkorden virker på meg. Som i foregående eksempel er det videreføringen av akkorden til dominanten som gir akkorden neapolitanerkarakter.
Naxos C67103
Schubert, Erlkönig, eks. 1
Naxos C67103
Schubert, Erlkönig, eks. 2
Naxos 8.554219
Schumann, Dichterliebe nr. 8
I dette og det følgende eksempler bringer komponistene åpningsfrasen sekvensert til det senkede 2.-trinnet, altså til en toneart som funksjonsanalysen har problemer med å plassere, men som komponistene kan administrere uten problemer.
Naxos 8.550294
Beethoven, Appassionata 1. sats
* Bemerk notasjonen. Når Beethoven noterer akkorden første gang, i f-moll, bruker han den tradisjonelle notasjonsmåte, hvor akkordtonene kan ses som terser med utgangspunkt i G-dur og hvor tonen ass dermed blir g-durs none. I Gess-dur versjonen skulle en tilsvarende notasjon være som denne alternative, uoriginale. Akkorden skal være dominant til Dess. Beethovens notasjon vil man vanligvis finne som en dominant til B-dur.