De tidligste eksempler på parallellføring av akkorder finner i på 1400-tallet. Teknikken kalles fauxbourdon (falsk bass) og hadde som vesentlig element parallelføring av sekstakkorder, treklanger med ters i bass.
Også i klassisk sammenheng finner vi parallelføring av akkorder. Vi starter med noen eksempler på parallelføring av nettopp sekstakkorder. Legg merke til at parallelføringen medfører akkordfølger, som ikke ellers er vanlige, og hvor en harmonisk analyse av enkeltakkorder ikke gir menig. Det er selve parallelføringen som blir grunnlag for den enkelte akkord.
Parallelle sekstakkorder
Naxos: 8.505002
Beethoven, Sonate op. 3 nr. 2, sats 4
Naxos: 8.553331
Max Reger, Humoreske op. 20 no. 1
Signum Records SIGCD097
Joseph Haydn, Sonate no. 59, Allegro
Signum Records SIGCD097
Joseph Haydn, Sonate no. 59, Finale
Naxos: 8.550203
Mozart, Pianokonsert nr. 27, sats 2
Hør orkesterversjon med konsekvent orgelpunkt under akkordene:
Naxos: 8.550190
Beethoven, Pianokonsert nr. 1, sats 1
Naxos: 9.80301
Beethoven, Pianokonsert nr. 5, sats 1
Også her hører du parallelle sekstakkorder som konsekvent holdes innen tonearten, her ess-dur.
Naxos 8.571017
J. Brahms, Pianokonsert no. 2, Allegro, eksempel 1.
Parallellføringen gjennomføres først i hovedtonearten B-dur, etterpå i b-moll. Akkordene merket med * er forminskede treklanger, som har fått tilføyet en ekstra tone som gjør akkorden til dim-akkord.
Naxos 8.571017
J. Brahms, Pianokonsert no. 2, Allegro, eksempel 2
I de foregående eksempler er de parallelle sekstakkorder forløpet innen en veldefinert toneart sådan at sekstakkorden kunne være dur, moll eller forminsket ut fra plasseringen i tonearten.
I det følende eksempel hører du en kromatisk følge av sekstakkorder, som alle er i dur.
Naxos: 8.550362
F. Chopin, Impromptu nr. 1 op. 29
Naxos: 9.80301
L. v. Beethoven, Pianokonsert nr. 5 sats 3
Her hører du kromatisk parallellføring, først forminskede treklanger med orgelpunkt etterpå durtreklanger.
De to rekkene ser sådan ut:
Parallelle forminskede septimakkorder
Naxos: BIS-SACD-1692
Beethoven, Pianokonsert nr. 1 sats 1
Du hører kromatisk nedadgående dim-akkorder i en serie på fem. Se i avsnittet om den forminskede septimakkord om akkordens flertydighet. Akkordene kan i denne sammenhengen uten problemer analyseres som dominanter i C-dur. Ifølge notasjonen får vi disse funksjoner: DD, D, (D) til S, DD og D. Akkordfølgen representere samtidig en kvintrekke med dim-akkorder til 1:G, 2:C, 3:F, 4:B og 5: Ess. Du kan høre en helt identisk rekke i det følgende eksempel. Disse to eksempler finner du også i samlingen Den fominskede septimakkord, dim-akkorden.
Naxos 8.550204
W. A. Mozart, Pianokonsert no. 24, sats 1
Denne akkordrekke tilsvarer helt det du hørte i det foregående eksempel. Eksemplet finnes også, med mer utfyllende kommentar, i samlinge Den forminskede septimakkord, dim-akkorden.
Naxos: OC740
Felix Mendelssohn Bartoldy, Sinfonia no.10 i h-moll
Kortsitat:
Naxos: 9.80299
L. v. Beethoven, Pianokonsert no. 4, sats 2
Naxos: 8.570237
F. Liszt, Bagatelle sans tonalité
Det følgende eksempel viser en oppadgående kromatisk parallellføring av dimakkorder. Nummer fire i en sådan rekke vil være identisk med nummer én. Den opprinnelige rekke gjentas med omlegging oppad. I eksemplet er alle dimakkorder merket med * ens.
