Å være eller ikke være på Gravneset

Blogg fra Svalbard, skrift i sand! Foto: Asbjørn Bartnes, UiT

Blogg fra Svalbard, skrift i sand! Foto: Asbjørn Bartnes, UiT

Toktet gjør sitt siste strandhogg på Gravneset i Magdalenafjorden.

Her, som i Smeerenburg, var det nederlandske og engelske hvalfangere som etablerte stedet. Og her som ellers måtte mange bøte med livet i møte med tøft klima, matmangel og sykdom. På Svalbard finnes det om lag 2000 hvalfangergraver, og 140-150 av dem ligger her på Gravneset.

Gravene er improviserte. Permafrosten tillater ikke djupe graver, og vær og vind, ersosjon og ferdsel har resultert i at likrestene har ligget åpne i dagen her. Det kan tenkes at noen av de tidlige turistene i Magdalenafjorden har skaffa seg et trofe utenom det vanlig, og sitert sin Hamlet der hjemme med naturtro rekvisitter.

Trofeturisme, gravplyndring og kulturminnevern er noen av de etiske dillemmaene virksomheten på Svalbard reiser. Gravene er viktige kilder til informasjon om menneskene som levde her og den tidlige historien til fangstfolk og andre som reiste hit. Temperaturøkninga i Arktis reiser spørsmål om framtida, men truer også gravstedene og dermed historien.

Vannet i Magdalenafjorden er ikke varmt. Det fikk noen av oss direkte erfare, da Gravneset ble åstedet for den obligatoriske tokt-dukkerten. Vi var enige om at den offisielle reaksjonen skulle være at det var herlig.

Comments are closed.