Rapport fra Ole-Bjørn Fossbakk, stipendiat, Institutt for sosialantropologi, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø
Prosjekt 200800753-18
Rapport fra feltarbeid 26.05.08-13.06.08 som et ledd av Ph.d prosjektet “Dwelling, Livelihood, Law and Landscapes in Finnmark”.
Med støtte fra Senter for samiske studier, har jeg vært i stand til å gjennomføre et tre ukers feltarbeid i Tana som et ledd i doktorgradsprosjektet “Dwelling, livelihood, law and landscapes in Finnmark”. I dette feltarbeidet ble det fokusert på hvordan bygdelagene i Badje Deatnu (Øvre Tana) organiserer seg i en siida (Badje Deanu Siida) for å stå sterkere i forhold til framtidige utredninger som skal gjøres av Finnmarkskommisjonen jamfør Finnmarksloven. Jeg har hatt samtaler med representanter for fem bygdelag som i varierende grad har samarbeidet i Badje Deanu Siida og andre med interesser i Tanabygdenes rettigheter. Jeg har også vært i kontakt med representanter for Tana kommune samt at jeg har gjennomført en kort arkivstudie av saker som relaterer seg til Dispensasjoner gitt fra Lov om motorferdsel i utmark. Som en del av dette feltarbeidet, deltok jeg også i et åpent folkemøte arrangert av Kvalsund og Finnmark arbeiderparti nettopp i Kvalsund 26. mai. Der muting og framtidig gruvedrift var tema.
Finnmarksloven ble og blir (fremdeles med håp) i dette området vurdert som positivt for bygdenes bruksrettigheter og kollektive rettigheter til områder både i bygdenes nærmeste ressursområde, badjesat, og i meacchi, vanligvis forstått som området utenfor badjesat og et fellesområde for bygdene. Meacchi kan forstås som en allmenning for alle bygdene i et område. I utgangspunktet arbeides det i Badje Deatnu om å sikre sine rettigheter og framtidig innflytelse i forvaltningen av disse områdene. Selv om bygdene helt fram til i dag, har høstet av ressursene innlandsfisk, ryper, multer og ved som en del av en fleksibel husholdsøkonomi tilpasset eksternt definerte rammebetingelser, mener mange at grunnlaget for den tradisjonelle bruken av områdene er truet, og er ved siden av laksefisket i Tana-elven, å forstå som en del av eksistensgrunnlaget for elvesamisk kultur. Det er flere grunner til dette trusselbildet. Den ene grunnen er at Finnmarksloven er underlagt både Lov om motorferdsel i utmark og plan- og bygningsloven. Den hindrer i noen grad ferdsel til fiskevann og myrer. Den andre regulerer vedlikehold og oppføring av gammer i de samme områdene. Bygdene har ferdes i og brukt ressursene i områdene ekstensivt fram til i dag. Gammer muliggjør lengre opphold i ressursområdene og motorisert ferdsel muliggjør hyppig røkting av garn og snarer samt vanlig fiske og annen ressursrelatert bruk både sommer og vinterstid. Det folk frykter mest ar at de skal bli likestilt med tilreisende turister og andre i bruken av deres tradisjonelle områder. Åpning av 5 kilometers grensen for utlendingers rett til innlandsfiske samt at åpne traseer for motorferdsel åpnet i likhetens navn; “hvis noen får kjøre, skal alle få kjøre” logikken oppfattes som gal politikk i disse bygdene. I Sirbma har en slik løype åpnet opp for at finske turistbedrifter kan dra rett ut i bygdas tradisjonelle fiskeområder med sine turister. Det er først og fremst de som har brukt området tradisjonelt som i første omgang bør få sine rettigheter ivaretatt. I dette tilfellet blir denne rettoppfatningen utfordret.
Dispensasjonssakene gir et interessant bilde av bruken av utmarka i og med at den registrerer type bruk det søkes disp. for sommer og vinterstid. Kort kan dette oppsumereres slik: I 2007 kom det inn et sted mellom 400-500 søknader. Av disse var ca. 70 innkommet fra søkere utenfor Tana kommune. De øvrige var hovedsakelig fra folk bosatt i de ulike bygdene i Tana. Den vanligste grunnen til å søke dispensasjon var for å frakte utstyr til jakt, fiske, bærplukking og vedhugst. Bare om lag 10-15 stykker dokumenterer økonomisk inntekt fra utmarkshøsting som grunnlag for søknad. Av dette kan det utledes minst to hypoteser:
- Folk er fryktelig glade i å kjøre snøskuter og 4-6hjulinger i utmarka og dispsøknadene er et skalkeskjul for slik kjøring. Bruken av utmarka i dag er rekreasjon og friluftsliv og er lik for alle.
- De fleste søknadene er fra bygdefolk som oppgir å bruke ressursene aktivt. Ressurshøstingen inngår som en del av husholdningen til en majoritet av søkerne. Dette selv om slik bruk rent pengemessig ikke gir dokumenterte inntekter, inngår ressursene som en del av husholdsøkonomien og er en viktig trivselsfaktor.
I intervjuer sier folk at “vi samer drar ikke ut i marka uten grunn”, altså bare for å dra på tur. Det utrykkes også av mange at dagens krav til lønnsarbeidets tidskrav, barns skolegang og andre aktiviteter reduserer muligheten for å gå eller bruke hest og kjerre for å bruke utmarka på gammel og langt mer tidkrevende måte. Moderne utstyr inngår i tradisjonell bruk og bidrar til at det materielle grunnlaget for språk og kultur i noen grad videreføres. Foreløpig kan det konkluderes med at mine data verifiserer funn gjort av andre forskere som Lina Gaski (Gaski 1999) og Elina Helander. (Helander 2001)
Som en del av dette feltarbeidet, deltok jeg også i et åpent folkemøte arrangert av Kvalsund og Finnmark arbeiderparti nettopp i Kvalsund 26. mai. Dette møtet har vært hyppig omtalt i media. Her kom blant annet Olav Gunnar Ballo med sine famøse utspill om reindrifta som et hinder for utvikling i Finnmark. Den har ikke livets rett var også ord som ble brukt. Møtet handlet om prospektering og framtidig gruvedrift i Kvalsundområdet. Det var i denne sammenheng disse uttalelsene kom i og med at reindrifta har utrykt bekymring for økt aktivitet i forbindelse med prospektering og at sametinget har sagt et foreløpig nei i påvente av konsekvensutreding. Møtet var i alle fall en anledning til å drive “splitt og hersk” mellom sjøsamer og reindriftsamer, noe som i stor grad ser ut til å ha vært en vellykket “strategi”. Lokal politikere og andre sjøsamer gikk i møtet hardt ut mot reindrifta som blir sett på som det store hinder for utvikling. Reindriftas representanter forsvarte seg på en utmerket måte. Men det spørs om det var nok til å stilne kritikken. Ballo har senere moderert sine utsagn til å dreie seg om å få til en mer effektiv, rasjonell og markedstilpasset reindrift. Likevel framstår måten dette ble framstilt på av en ansvarlig politiker i folkemøtet for meg som et alvorlig anslag mot en enkelt gruppe næringsutøvere og et folk. Sammenholdt med andre uttalelser som har kommet fra Ballos side, føyer de seg inn i en sammenheng der samiske rettigheter særlig til ressurser, sametingets og andre samiske organisasjoners legitimitet, samenes status som urbefolkning blir trukket i tvil for et argument om økonomisk, velferdsmessig, etnisk, sosial likhet og rettferdighet. I så måte kan Ballos innspill best sammenlignes med organisasjonen EDLs (Etnisk og demokratisk likeverd) argumenter. Så har også de sitt tyngdepunkt i Alta, om det er tilfeldig eller ikke, skal ikke jeg spekulere i.
Litteratur nevnt
Gaski, L. (1999). Ressurser og rettigheter sett i et lokalsamfunnsperspektiv. Norsk ressursforvaltning og Samiske rettigheter. I. Bjørklund.
Helander, E. (2001). “Samiska rätssuppfatningar i Tana og Rätt i Deanodat.” NOU 2001:34 Samiske sedvaner og rettigheter – bakgrunn for Samerettsutvalget: 423-496.
