Rapport fra Ole-Bjørn Fossbakk, Stipendiat i sosialantropologi, Institutt for arkeologi og sosialantropologi, Universitetet i Tromsø
Prosjekt 2009/1415-13Rapport for bruk av innvilgede strategimidler fra Senter for samiske studier
Innvilgede strategimidler fra Senter for samiske studier muliggjorde en oppfølging av tidligere feltarbeid i forbindelse med undertegnedes doktorgradsprosjekt om innføringen av finnmarksloven, rettsoppfatninger og politisk (ny)organisering. I dette feltarbeidet var fokuset organisasjonen Badje Deanu siida (Øvre Tana siida). Badje Deanu siida er en fellesorganisasjon for bygdelagene i det området som ugjorte gamle Polmak kommune. Feltarbeidet ble utført i mai 2009.
Siidaen arbeider i denne sammenheng med å skape konsensus blant bygdelagene i området om å rette et felles krav til finnmarkskommisjonen om kollektive bruks- og eiendomsrettigheter til både såkalte innmarksområder og felles utmarksområder disse bygdene har brukt og bruker i dag til høsting av naturressurser. I praksis vil dette være de områder som tidligere ble forvaltet av Statsskog SF og som det ikke eksisterer noen privat grunneierhjemmel på i dag, med unntak av at Finnmarkseiendommen(FEFO) i dag har forvaltningsansvaret for all tidligere statsgrunn, og der finnmarkskommisjonen i følge §5 i Finnmarksloven skal identifisere “opparbeidete rettigheter som samer og andre har opparbeidet ved hevd eller alders tids bruk”.
Siden oppstarten på dette prosjektet i 2007, har det vokst fram en viss skepsis til at kollektive rettigheter kan bli anerkjent av finnmarkskommisjonen. Man antar at det norske grunneiersystemet med individuelle, private rettigheter vil utgjøre modellen for framtiden. Dette markerer en klar endring i ei en mer skeptisk retning i forhold til de forhåpninger og den entusiasme som ble uttrykt like etter at finnmarksloven ble innført, særlig med tanke på håpet en videre aksept eller anerkjennelse for kollektive lokale og samiske rettigheter og følgelig større muligheter for lokale forvaltningsregimer.
En av konklusjonene i forbindelse med dette, ser ut til å bli at finnmarksloven gjør Finnmark lettere å “styre” for staten ved å synliggjøre og ansvarliggjøre brukere gjennom ei økt “juridifisering”. Det vil si at tidligere uformelle, kollektive bruksmåter transformeres til private bruks- og eiendomsformer, samtidig som alle gjeldende nasjonale lover opprettholdes. Dette betyr at muligheten til å disponere land og vannressurser i stor grad forblir innenfor rammen av eksisterende regelverk, herunder friluftsloven og Plan- og bygningsloven. Spørsmålet er da om finnmarksloven virkelig er et “betydelig historisk skifte over til lokal styring” som det skrives i Ot.prp. nr. 53 (2002-2003) Om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (Finnmarksloven), eller om den snarere kan sees på som en form for nasjonal strømlinjeforming?
