Rapport fra Harald Gaski, førsteamanuensis, Institutt for kultur og litteratur, HSL-fakultetet, Universitetet i Tromsø
Prosjekt 2009/1415-10
Rapport etter forskningsopphold på New Zealand ved verdens eneste Centre of Excellence i urfolksforskningJeg gjør denne rapporten todelt av den enkle grunn at jeg er blitt bedt av Senter for Samiske Studier om å oppsøke ulike forskningsmiljøer på New Zealand, som det kan være av verdi og interesse for SESAM å etablere kontakt med. Denne informasjonen sender jeg direkte til vikarierende administrative leder ved Samisk senter, Hildegunn Bruland, mens jeg i denne rapporten gir en beskrivelse av mitt formål med forskningsoppholdet, og hva jeg fikk ut av det. Mesteparten av tiden var jeg ved Nga Pae o te Maramatanga ved Auckland-universitetet, men foretok også to ekskursjoner i løpet av oppholdet, den ene til et typisk kyst-/fjorddistrikt på vestsiden av den nordlige øya, med retur via Waikato-universitetet i Hamilton. Den andre ekskursjonen gikk til hovedstaden Wellington, der jeg hadde møter med prorektor for maoriforskning ved Massey-universitetet, samtaler med maoriforskere ved Victoria-universitet i byen, samt representanter for forlag som publiserer på maori, både skjønn- og faglitteratur, samt forskning.
Senterets fulle navn er er: Nga Pae o te Maramatanga (Horizons of Insight) The National Institute for Research Excellence in Maori Development and Advancement, A Centre of Research Excellence hosted by the University of Auckland, New Zealand. Nga Pae o te Maramatanga er i dag verdens eneste Centre of Excellence innen urfolksforskning. De fikk strålende kritikk etter første seksårsperiode, og fikk innvilget midler for en ny seksårsperiode i forfjor. I den opprinnelige søknaden stod det at senteret satset på å utdanne 500 maori PhD-kandidater i løpet av sin funksjonstid, og det imponerende er at de faktisk ser ut til å klare målet. Til grunn for satsningen og tenkningen bak Nga Pae o te Maramatangas virksomhet ligger den nye forsknings- og utdanningsmodellen, Kaupapa Maori, som bl.a. maoriprofessorene Linda og Graham Smith i sin tid tok initiativet til, og som senteret har utviklet videre (se mere om dette på deres websider)
Jeg var en hel måned ved senteret i februar-mars 2010. Det har nettopp skiftet direktør, og ledes i dag av Professor Charles Royal, som har tatt over etter lederduoen Mikael Walker og Tracey McIntosh, som var lederteamet etter at Linda Tuhiwai Smith trakk seg fra det første teamet med Mikael Walker. Linda Smith er nå rektor ved det nyetablerte Waikato-universitetet i Hamilton.
I løpet av mitt opphold besøkte jeg en del andre universiteter som også driver med maoriforskning for å bli bedre kjent med fagprofil, forskningsprioriteringer, samarbeidsrelasjoner og deres forhold til Kaupapa Maori, som ligger til grunn for det som etter hvert er blitt bedre kjent som Indigenous Methodology-tenkningen. Jeg ønsket også å sette meg bedre inn i den argumentasjonen som i sin tid lå til grunn for søknaden om å bli et Senter for fremragende forskning, samtidig som jeg gjennom å gjøre meg kjent med senterets aktivitet og pågående forskningsprosjekter ønsket å se hva de har oppnådd, samt analysere i et komparativt urfolksforskningsperspektiv både spørsmålsstillinger, tilnærmingsmåter og metodologier som har ligget til grunn for senterets befatning med de prosjektene de har igangsatt og gjennomført. Dette er svært relevant for dagens debatt om indigenous methodologies, og svært viktig bakgrunnskunnskap for det samiske forskningsmiljøet ved UiT dersom en vil forsøke å samle krefter for å utforme en søknad om et SFF ved neste utlysning i 2011.
Indigenous methodology er en ny teoretisk og analytisk tilnærmingsmåte til urfolksforskning og -politikk. Metoden er blitt til som resultat av arbeidet til flere (aksjons)forskere med urfolkstilknytning både i Oceania og Nord-Amerika. Linda Smiths bok Decolonizing Methodologies, 1999, er allerede blitt en klassiker innen feltet, og er oversatt til et titalls språk. Dekoloniseringsmetodologien har likhetstrekk med postmodernismens modernismekritikk, samt postkolonialismens anti-koloniale teori, men er enda mer rettet mot den fjerde verdens problematikk innen akademia – ikke minst til urfolkenes egen utforming av og deltakelse i forskningen som gjelder urfolkene selv. Sentrale slagord har bl.a. vært: To move from re-active politics to pro-active praxis og Moving away from politics of distraction to transforming our own conditions, hele tiden med We at the centre som forutsetning. We er her naturligvis myntet på urfolkene selv. Slik sett kan en si at mye av formålet med urfolksmetodologien har vært å ta styringa over forskningen, så å si bevege seg fra objekt-status til subjekt-status. Derfor har den i utgangspunktet snarere en fagpolitisk profil enn å være en ren metodebeskrivelse for forskning på urfolk og urfolksforskning.
Til forskjell fra den tredje verden der de fleste tidligere kolonier er blitt frie selvstendige stater, som kan kalle seg postkoloniale, er den fjerde verden fremdeles underlagt domestic colonization i en eller annen form. For mange urfolks vedkommende innebærer dette manglende mulighet til å delta på like fot med majoriteten i utformingen av egne samfunn. Dette er særlig markant for mange latinamerikanske land, men også i Asia og Afrika opplever mange urfolk diskriminering og utestengelse fra å kunne delta fritt og aktivt i politisk virksomhet. Selv nord-amerikanske indianske stammer som hevder seg å representere autonomous nations i USA og Canada har liten innflytelse på utformingen av den politikken som blir avgjørende for deres sosiale, kulturelle og politiske virkelighet. Samene i Skandinavia og inuittene på Grønland har på sin side riktignok egne folkevalgte organ, men disse er til enhver tid avhengig av positivt innstilte statlige myndigheter for å bli tildelt tilstrekkkelig midler til aktivt å kunne bestemme utvikling og utforming av egen framtid. Prinsipielt kan en derfor si at heller ikke i disse samfunnene er koloniseringen ennå over.
Dette er det kulturelle og politiske bakteppet for en del av den diskusjonen som har foregått i urfolkskretser de siste decenniene, bl.a. i de Forente Nasjoners permanente forum for urfolkssaker. FN fattet til slutt en egen urfolksdeklarasjon høsten 2007. Den politiske og kulturpolitiske diskusjonen har også avstedkommet en faglig debatt innen akademia, og resultert i spennende vitenskapsteoretiske tilnærminger til feltet. Indigenous methodology har vokst fram på basis av fag som filosofi, pedagogikkk (education), statsvitenskap, litteratur og faktisk også i business schools. Selv om det er andre deler av verden enn Norden som har vært de viktigste pådrivere i utviklingen av fagfeltet, er det likevel ganske mange samiske forskere som også har syslet med parallelle innfallsvinkler. Debatten her hjemme har så langt for det meste gått på retten til å ha egne forskningsinstitusjoner, men en har etter hvert også begynt å stille spørsmål ved hva som ev. skiller samisk forskning fra annen forskning i Norden. Så langt har samiske forskere stort sett tilpasset seg eksisterende faglige teorier og metoder med visse tillempninger, men en begynner nå å se en viss utvikling av egne tilnærmingsmåter til fagfeltet humaniora og samfunnsfag.
Jeg håper å få skrevet en artikkel til Nytt Norsk Tidsskrift eller Samtiden basert på det jeg lærte under mitt forskningsopphold på New Zealand. Intensjonen er å bidra til økt oppmerksomhet og debatt rundt samisk forsknings fundament, både slik forskningen praktiseres ved UiT og Samisk høgskole i dag, og slik den kommer til uttrykk NFRs samiske program. Videre er meningen å lage en samiskspråklig artikkel til det faglitterære tidsskriftet Sámis om produksjon og publisering av maori litteratur på New Zealand, samt være medforfatter med Professor Sir Mason Durie ved Massey-universitetet om kvalitets- og suksesskriterier i urfolksforskning. Denne artikkelen er ment å trykkes i det internasjonale nivå 2-tidsskriftet AlterNative (utgitt på New Zealand).
I tillegg til rene faglige møter og samtaler, hadde jeg også et møte med Dr. Chris Tooley, som er politisk rådgiver for Minister of Maori Affairs, Hon Dr Pita R Sharples. Tooley var tidligere ansatt på Nga Pae som postdoc i statsvitenskap, og jobbet da med selvstyrespørsmål i en maori kontekst. Han holder på å lage en bok med bakgrunn i dette prosjektet. Under møtet uttrykte Tooley at hans oppfatning er at maori-spørsmål har kommet mer i forgrunnen som resultat av at Maori-partiet inngikk i en regjeringskoalisjon med de liberale, og at dette gir en god anledning til å ta opp rettighetsspørsmål både til næring og kultur. Språklig revitalisering og en profesjonalisering av maorispråket er også viktige saker for maoripartiet. Undertegnede foreslo at maoriminister Sharples bør komme på besøk til Sametinget i Norge, og samtidig legge inn et besøk på UiT for å treffe representanter for det samiske forskningsmiljøet her. Forslaget ble godt mottatt. Kontakt er formidlet mellom politisk rådgiver Christ Tooley i Wellington og politisk rådgiver på Sametinget, Bjarne Store Jakobsen, samt med statssekretær for samiske saker ved FAD, Raimo Valle. Kopi av mailutvekslingen har gått til Hildegunn Bruland. Mulig tidspunkt for et ev. besøk er senhøstes 2010 eller våren 2011.
Den økonomiske støtten jeg fikk fra Senter for samiske studier kom godt med for å dekke oppholds- og reiseutgifter på New Zealand, og bidro til at jeg kunne møte flere maori-forskere enn bare dem som arbeider ved Auckland-universitetet. Tusen takk! Håper denne rapporten gir et lite innblikk i det jeg fikk utrettet under mitt opphold. I de planlagte artiklene vil problemstillingene bli ytterligere belyst.
Tromsø 21. mai 2010
Med vennlig hilsen,
Harald Gaski
