Rapport fra Randi Nymo, dr. gradsstipendiat, avdeling for helse og sykepleie, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø/ Institutt for helse og sykepleievitenskap Høgskolen i Narvik
Prosjekt 200501253-28
12000,00 kr i økonomisk støtte til 2 kurs og konferanser:
Det ene: Forskerutdanningskonferanse (med framlegg av eget paper) ved UIB. 21.- 23.april. Hovedtema: Identitet. Perspektiv og utfordringar. Kjønn, kropp og kultur
Levert paper.
Det andre:
UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT 9. landskonferanse om palliasjon ”Å leve og la dø” 25. – 27. mai 2005 Bodø
Representert med abstract og framlegg på parallellsesjon.
Mitt prosjekt har tittelen:
”SAMISK LIVSANSKUELSE OG TRADISJONELLE OMSORGSSYSTEMER I MØTE MED OFFENTLIG HELSE – OG OMSORGSTJENESTER ”
Prosjektet tar sikte på å vise hvordan omsorgssystemer rundt mennesker fra de samiske markebygder i Ofoten og Sør-Troms 1 uttrykkes. Et sentralt spørsmål er hvordan systemer påvirker samhandlinger, identitetsforvaltning og håndtering av sykdom. I dag har en kunnskap om at medisinsk teknologi og kultur i behandlingsinstitusjonene gjerne forsterker avstanden mellom menneskene i systemet. Når samen møter helsevesenet, blir avstanden forsterket fordi den kulturelle avstanden øker. 2 Dette fører til suboptimale behandlings- og omsorgsforhold. Samer fra fornorskningsområder kan være verre stilt fordi de sjelden blir sett på som samer. Mange har lagt samisk språk til side, er kledd som norske og kommer fra områder som betraktes som norske. Mange ser heller ikke på seg selv som samer, men opplever seg heller ikke som ”ekte norske”. Dermed faller de lett utenfor etablerte etniske kategorier samisk/norsk. Konsekvensen er at pasienten kan bli oppfattet som diffus. Dette i motsetning til samen fra såkalte samiske kjerneområder. Når hun/han ikke når fram med sitt budskap, tilskrives det gjerne en legitim kultur – og språkbarriere.
Jeg anser det som viktig å tydeliggjøre ståstedet til pasienter fra markebygdene. Et forskningsspørsmål er å finne ut hvordan slektskap, nabonettverk, etablert praksis ved overganger i livet, som ved dødsfall, kunnskap i helbredelse og praksis innenfor læstadianismen, forvalter omsorg og tradisjoner. Hva skjer med tradisjonelle praksiser i møter mellom private og offentlige systemer?
Et annet forskningsspørsmål er hvordan markebygdingene forvalter sin etniske identitet i dag. Ser de på seg selv som samer? Eller har den postmoderne individuelle valgfriheten feid ut geografi og historie som kriterier for samisk identitetstilskriving? Skjer det forskyvninger i forvaltning av identitet når arenaer skifter?
Det første kurset: Identitet. Perspektiv og utfordringar. Kjønn, kropp og kultur
Kurset ble arrangert på Solstrand i Os kommune utafor Bergen. Det betydde at jeg trengte ei overnatting i Bergen. Kurset var midt i blinken for meg. Det var mange nyttige forelesninger, også ved folk med kjennskap til Nordkalotten. Jeg hadde på forhånd levert inn paper og fikk respons på det i gruppe. Det var særdeles nyttig. Jeg erfarte at jeg ikke har noen rett i å regne alle og en som er født og oppvokst i markebygdene som samer. I tråd med det postmoderne samfunnet vi lever i, så velger mennesket sin egen identitet. Det må forskeren ha respekt for. Etterhvert, med god hjelp fra dette kurset, begynner jeg å få et avslappet forhold til markebygdingenes etniske identitet. Det gjelder å få fram hvordan de ordner seg ved sykdom og død, uavhengig om de ser på seg selv som samer eller ikke. Jeg har en hypotese om at i den daglige praksisen kommer samisk kultur og livsanskuelse til uttrykk.
Kurset kostet ca 8000,00.
Kreditert med 3 studiepoeng
Det andre kurset:
Utfordringer ved livets slutt 9. landskonferanse om palliasjon ”Å leve og la dø” Representert med abstract og framlegg på parallellsesjon.
Her representerte min deltakelse å holde et innlegg: Å møte døden i harmoni og balanse
Jeg mener at det kulturelle aspektet i pleie av døende er viktig. Min erfaring tilsier at kursarrangører sjelden tar opp det samisk kulturelle aspektet i forhold til de tema kurs handler om. Som samisk helsearbeider er en nødt til å ligge frampå. Da jeg først hadde sendt inn abstract til poster, fikk jeg tilbud til å holde foredrag i parallellsesjoner. Det var ca 25 som kom for å høre på meg, og de var fra hele landet. De fleste var sykepleiere. Jeg tolker det som at pleie av døende og etiske utfordringer en står overfor, opptar pleiepersonalet sterkt. Mitt foredrag tok utgangspunkt i den erfaring jeg har fra min heimbygd Reinås i Skånland og fra min sykepleiekunnskap. Dette koblet jeg opp mot teori. Jeg har hentet inspirasjon fra indianerne i Nord Amerika som bruker harmoni og balanse begrepet i å uttrykke velvære. Menneskekroppen er en del av et økologisk system, det må ikke sees som et løsrevet element. Derfor er det unaturlig å forlenge dødsprosessen. Den døende må imidlertid ikke bli overlatt til sin ensomhet. Elias 3 sier at i våre dagers utviklete samfunn er det tendenser til å forsøke å unngå tanken på at en selv skal dø: ”Andre dør, men ikke jeg”. Den glede de føler ved å ta kontakt med andre kan avta, og følelsene kan bli svakere og mer unyanserte uten at behovet for den andre blir borte (op.cit.). I samisk kultur har den eldre tradisjonelt stor respekt. Det er vanlig i kulturer der kunnskapsoverlevering fra generasjon til generasjon er nødvendig for å berge seg i livet. Kunnskapen sitter i den levde kroppen som er erfarende og meiningsbærende. Jeg støtter meg her til Merleau-Ponty 4 sine utlegninger i kroppsfenomenologisk tenkning hvor begrepet den levde kroppen må forstås som at kroppen har erfart og uttrykt meining på sin måte i gjensidighet med omgivelsene. I omgivelsene er andre mennesker, andre meiningsbærende kropper. Bourdieu 5 på sin side beskriver habitus, som jeg forstår, som innskrevne historiske skjemaer som foreskriver handling. Ved sykdom og død er et menneske og hans/hennes pårørende i en sårbar situasjon. Når kroppen utfordres og det mentale forsvaret svekkes, ser vi ofte at samiske kulturytringer kommer fram. Mange begynner å snakke samisk som de ikke har gjort siden de var unge. Språket sitter i den levde kroppen, det er en del av habitus. I min utlegning plasserte jeg den døende i et nettverksdiagram med modell fra lavvoen 6. Jeg ba deltakerne forestille seg at en tradisjonell samisk måte å dø på er å ligge i en midte med familiemedlemmer rundt. Det kan være hjemme eller på en helseinstitusjon. En av de nærmeste dager etter at døden har inntrådt, føres den døde i kista, enten på låven eller i et uthus, inntil begravelsen. Hun/han får hvile ut hjemme til den siste reisen starter. Pårørende står dermed i en lengre avskjedsprosess, sammen med hele bygda. En skal vise stor respekt og omsorg for den døde og gården der hun/han ligger. Det er nedfelt i markebygdingene.
Utlegg til reise og opphold ca kr 5000,00.
Abstractet er utgitt i et hefte, ”Book of Abstracts”. Foredraget ble lagt ut på www.palliativ.org
Når jeg søker om å få godkjent kurs og konferanser til obligatorisk opplæringsdel for PhD-studiet, tar jeg med dette kurset. Deltagelse med abstract og innlegg på nasjonale konferanser, honoreres ofte. Tema vil være med i den ferdige doktorgradspresentasjonen
Konklusjon
To nyttige kurs og konferanser som jeg hadde stort utbytte av. På det første tok jeg i mot lærdom fra de andre deltakere og fra foreleserne. På det andre var jeg i en posisjon der andre lyttet til det jeg hadde å si. Det er av stor nytte å legge fram sitt arbeid for interesserte deltakere. Når en taler for ei forsamling, ser en ofte ting klarere. De to kurs synte også det tvetydige i samisk etnisk identitetsforvaltning. Det friske mennesket er i stand til å ta aktive valg i forhold til tilskriving av egen identitet, mens hos det døende mennesket uttrykkes kulturelle handlingsmønstre via historiske og erfarende kropper.
Til slutt vil jeg si at for meg er kursdeltakelse også verdifullt fordi jeg trenger å komme ”ut i verden”, Høgskolen i Narvik har et lite fagmiljø. Pengene kom godt med.
Med hilsen
Randi Nymo
Fotnoter
- ”Regionen strekker seg fra Skjomen i sør til og med Salangen og Senja i nord. Med unntak av enkelte kystbosettinger i deler av Gratangen, Ofoten og Hinnøy er bosetningen en overveiende markabygdbosetning. De store markabygdene finner vi i kommunene Lenvik, Salangen, Lavangen, Narvik, Evenes, Gratangen og Skånland. Historisk har befolkningen hovedsakelig sin bakgrunn i reinnomadisme, men er i dag, med få unntak, tilknytta andre yrker. Tilgang på jord og andre ressurser har også her over tid gitt grunnlag for en bofast samisk markebygdkultur Trass i store samfunnsendringer i etterkrigstida har samisk kultur og identitet holdt seg godt ” Kalstad, Johan Albert (1992:6): ”Samiske regioner i Norge”, trykt som vedlegg 1 i: Samene i Europa. Kommunaldepartementet, Oslo. Jeg har supplert regionen med Ballangen.
- NOU: 1995:6
- Elias, Norbert ( 1997): De døendes ensomhet. Humanist Forlag AS, Oslo
- Merleau-Ponty, Maurice (1994): Kroppens fenomenologi. Pax Forlag A/S, Oslo.
- Bourdieu, Pierre (1996): Physical Space, Social Space and Habitus. Vilhelm Aubert Memorial Lecture. ISO Rapport Nr. 10 1996. Institutt for Sosiologi, Universitetet i Oslo, Oslo.
- Henriksen, Jan Erik (2004a): Den samiske storfamilien i et nettverksperspektiv. I: Tronvoll, Inger Marii, Anne Moe og Jan Erik Henriksen(red.): Hjelp i kontekst. Praksis, refleksjon og forskning, Idut, Otta: 40-59.
Henriksen, Jan Erik (2004b): Det kultur-kontekstuelle nettverksdiagrammet som redskap i familieråd og nettverksarbeid. I: Tronvoll, Inger Marii, Anne Moe og Jan Erik Henriksen(red.): Hjelp i kontekst. Praksis, refleksjon og forskning, Idut, Otta: 60-72.